Hvordan fungerer det å lease en tispe?

[Petra]

Her om dagen overhørte jeg bruddstykker av en samtale som dreide seg om leasing av tispe. Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette gjøres i praksis, men kunne ikke akkurat bryte inn i andres samtale heller. Tenkte derfor å spørre her om hvordan dette vanligvis gjøres? Bare fordi jeg er nysgjerrig som sagt, har hverken tispe eller oppdretterplaner selv.

Har fått med meg at det går ut på at en oppdretter har et kull i sitt kennelnavn på en tispe en annen person eier. Men hvordan fordeles jobb, utgifter og inntekter? Er det oppdretter eller tispeeier som tar med tispa til hannhunden? Hvis det er tispeeier, får denne dekket reisekostnader og slik av oppdretteren? Hvem betaler for paringsavgift, eventuelle veterinærutgifter og registrering av valpene? Bor tispa hos eier eller oppdretter under og etter fødsel? Pleier oppdretter å bistå under fødsel? Er det eier eller oppdretter som velger valpekjøpere, og hvem av dem er det som får betalingen for valpene? Hvis det er tispeeier som får betalingen og oppdretter ønsker en valp, må denne da betale full pris eller får han/hun en valp (eller omvendt, om oppdretter får betalingen, må tispeeier betale for en valp)?

Jeg ser for meg en hel masse kilder til konflikter her, men har også inntrykk av at leasing er nokså vanlig, så det går kanskje nokså problemfritt i de fleste tilfeller?

[Zitka]

Jeg har valgt å inngå en leasingavtale nå på ei tispe. Og vi har egentlig en veldig ryddig avtale:

- hunden er eieren sin, ferdig snakka. Hun har siste ordet. Hun har betalt full pris for valpen.

- jeg får muligheten til å stille hunden, og helseteste den på det jeg ønsker, for min regning.

- alle utgifter og jobb i forhold til avl, parring, osv. Er det jeg som har. Valpene er hos meg, og jeg som selger de. 

- jeg stiller opp som feriepass osv ved behov. 

- alle inntektene fra valpene er det jeg som tar. 

- eier av hund får enten hannhundbetaling eller en valp fra kullet. 

- ønsker eier å avle på tispen senere, stiller jeg meg til disposisjon for å hjelpe med råd osv  

 

Planen var egentlig en forvertsavtale, men pga hun som skal ha hunden er ung og mye kan skje. Så får hun eierskapet, slik at vi slipper evt konflikter hvis hun finner ut om 2 år at hun vil gå på skole et annet sted eller lignende  Så det blir i grunn en forvertsavtale, bare det er snakk om et kull, og eieren av hunden får tilbake pengene hun betalte for hunden som valp  

 

[SFX]

Det er ingen fasit eller universell løsning på det du spør om - det finnes ulike typer kontrakt, og som du selv sier så kan det være potensielle konflikter i en slik ordning og derfor viktig å ha en god kontrakt. Det gjelder jo også om en har fôrtispe.

Jeg har hatt ei tispe, hvor oppdretter hadde i kontrakten at tispa skulle lånes til et valpekull. Da skulle oppdretter ha alt av arbeid og utgifter, og jeg skulle få en sum vi var blitt enig om. Denne tispa ble paret to ganger av oppdretter, men tok seg ikke noen av gangene, så vi kom for så vidt ikke i mål med kontrakten. Jeg kjørte tispa til veterinær for å ta progesteronprøver, og jeg kjørte tispa til hannhund for paring - men vi løste det slik fordi det var mest praktisk, og jeg fikk dekket kjøreutgifter. Hadde tispa tatt seg, skulle oppdretter hatt henne fra i god tid før fødsel til levering av valper. Jeg hadde med stor sannsynlighet spurt om å få være med på fødselen, fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde vært med på så mange fødsler og det ville vært lærerikt - ikke fordi jeg mistrodde oppdretter eller ikke kunne slippe tispa av synet.

Dette var altså en tispe som oppdretter ønsket å låne, men det var ikke aktuelt med fôrvertsavtale, så da ble leasing et alternativ. Jeg synes jeg oftere hører om oppdrettere som leaser tisper som er fra andre oppdrettere - en mulighet til å få nytt blod der det ikke finnes hannhunder med de samme linjene, for eksempel, eller om en selv har en veldig bra hannhund og får lånt en tispe for å komme videre i sitt oppdrett med egne linjer. Det er også tilfeller hvor tispa som leases er utenlandsk, pares i sitt hjemland, og kommer til den norske oppdretteren når drektighet er konstatert - slik får en enda mer nytt blod.

Hvordan det løses økonomisk, så har jeg hørt ulike modeller. Noen betaler tispeeier det de ville betalt en hannhundeier (for eksempel 15 % av valpeinntektene), noen deler fifty-fifty på overskuddet (altså inntekter minus alle utgifter), noen sender tispa tilbake til eier med en gratis valp. Det er ulike praksiser, og det viktigste er å være enig på forhånd, og ha en kontrakt som dekker alle eventualiteter.

Hva skjer om det blir keisersnitt og komplikasjoner som gjør at tispas eier mister en avlstispe? Hva skjer om tispa ikke overlever fødsel? Hvem skal sørge for at tispa er forsikret, hvem skal betale for hva der? Gjelder leasingen ett kull, eller får en nytt forsøk om det blir bare en valp, eller bare valper av "feil" kjønn? Har tispeeier noe å si i valg av hannhund? Har tispeeier noe å si i valg av valpekjøpere, og krav til helsetester på valpene for å få avkomsgransket sin egen avlstispe? Hvis den leasede tispa ikke har vært brukt i avl før, men er en ordinær familiehund - hvem betaler for ekstra helsetester og merittering som er ønskelig før avl?

Også videre, også videre. Jeg synes leasing kan potensielt være mer komplisert enn fôrvertsavtaler, og jeg opplever at fôrvertsavtaler er mer utbredt. Men jeg oppleves også at når leasing gjøres, så gjøres det av mer erfarne oppdrettere. "Hvem som helst" kan bruke eget oppdrett, egen hund og å ha på fôr. Jeg ville jo ikke leaset mine tisper til hvem som helst, og skulle jeg hatt utgiftene og bryet med å lease ei tispe så skulle det jo vært noe eksepsjonelt hvor jeg ikke fant tilsvarende hannhundmateriale. Det betyr at det måtte vært noe utenlandsk, og gode oppdrettere utenlands sender jo ikke sine tisper til randoms og nobodies. Så jeg tror faktisk at leasing stort sett går greit, fordi det i større grad er erfarne og oppegående mennesker involvert, mens enhver som har valpekull kan sette en tispe på fôr med verdens mest rigide og urettferdige kontrakt. Leasing ville for meg føltes mer potensielt risikofylt, fordi jeg får lov til å låne en annen persons hund og avlstispe, det føles som et større ansvar å forvalte noe som ikke er mitt. Det er alltid noe som kan gå galt i forbindelse med drektighet og fødsel, og jeg har dyp respekt for det.

Jeg har selv to tisper på fôr, og liker å tro at jeg har ryddige og rettferdige kontrakter, men jeg har sett "en million" varianter av fôrvertsavtaler. Leasing er enklere å gjøre tydelig, fordi det er for en meget begrenset periode (fra paring til valpene leveres) - fôrvertsavtaler er fra to år til ut hundens liv, og dermed lettere å misbrukes for å detaljstyre alt fra fôring og mosjonering, til pengeinnstrømming og glorifisert hundepass. En skal være våken for hva slags kontrakt en signerer, uansett om det er for sånn eller slik. Dårlige avtaler finnes det i alle situasjoner.