Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan fungerer det å lease en tispe?


Petra
 Share

Recommended Posts

Her om dagen overhørte jeg bruddstykker av en samtale som dreide seg om leasing av tispe. Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette gjøres i praksis, men kunne ikke akkurat bryte inn i andres samtale heller. Tenkte derfor å spørre her om hvordan dette vanligvis gjøres? Bare fordi jeg er nysgjerrig som sagt, har hverken tispe eller oppdretterplaner selv.

Har fått med meg at det går ut på at en oppdretter har et kull i sitt kennelnavn på en tispe en annen person eier. Men hvordan fordeles jobb, utgifter og inntekter? Er det oppdretter eller tispeeier som tar med tispa til hannhunden? Hvis det er tispeeier, får denne dekket reisekostnader og slik av oppdretteren? Hvem betaler for paringsavgift, eventuelle veterinærutgifter og registrering av valpene? Bor tispa hos eier eller oppdretter under og etter fødsel? Pleier oppdretter å bistå under fødsel? Er det eier eller oppdretter som velger valpekjøpere, og hvem av dem er det som får betalingen for valpene? Hvis det er tispeeier som får betalingen og oppdretter ønsker en valp, må denne da betale full pris eller får han/hun en valp (eller omvendt, om oppdretter får betalingen, må tispeeier betale for en valp)?

Jeg ser for meg en hel masse kilder til konflikter her, men har også inntrykk av at leasing er nokså vanlig, så det går kanskje nokså problemfritt i de fleste tilfeller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har valgt å inngå en leasingavtale nå på ei tispe. Og vi har egentlig en veldig ryddig avtale:

- hunden er eieren sin, ferdig snakka. Hun har siste ordet. Hun har betalt full pris for valpen.

- jeg får muligheten til å stille hunden, og helseteste den på det jeg ønsker, for min regning.

- alle utgifter og jobb i forhold til avl, parring, osv. Er det jeg som har. Valpene er hos meg, og jeg som selger de. 

- jeg stiller opp som feriepass osv ved behov. 

- alle inntektene fra valpene er det jeg som tar. 

- eier av hund får enten hannhundbetaling eller en valp fra kullet. 

- ønsker eier å avle på tispen senere, stiller jeg meg til disposisjon for å hjelpe med råd osv :) 

 

Planen var egentlig en forvertsavtale, men pga hun som skal ha hunden er ung og mye kan skje. Så får hun eierskapet, slik at vi slipper evt konflikter hvis hun finner ut om 2 år at hun vil gå på skole et annet sted eller lignende :) Så det blir i grunn en forvertsavtale, bare det er snakk om et kull, og eieren av hunden får tilbake pengene hun betalte for hunden som valp :) 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen fasit eller universell løsning på det du spør om - det finnes ulike typer kontrakt, og som du selv sier så kan det være potensielle konflikter i en slik ordning og derfor viktig å ha en god kontrakt. Det gjelder jo også om en har fôrtispe.

Jeg har hatt ei tispe, hvor oppdretter hadde i kontrakten at tispa skulle lånes til et valpekull. Da skulle oppdretter ha alt av arbeid og utgifter, og jeg skulle få en sum vi var blitt enig om. Denne tispa ble paret to ganger av oppdretter, men tok seg ikke noen av gangene, så vi kom for så vidt ikke i mål med kontrakten. Jeg kjørte tispa til veterinær for å ta progesteronprøver, og jeg kjørte tispa til hannhund for paring - men vi løste det slik fordi det var mest praktisk, og jeg fikk dekket kjøreutgifter. Hadde tispa tatt seg, skulle oppdretter hatt henne fra i god tid før fødsel til levering av valper. Jeg hadde med stor sannsynlighet spurt om å få være med på fødselen, fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde vært med på så mange fødsler og det ville vært lærerikt - ikke fordi jeg mistrodde oppdretter eller ikke kunne slippe tispa av synet.

Dette var altså en tispe som oppdretter ønsket å låne, men det var ikke aktuelt med fôrvertsavtale, så da ble leasing et alternativ. Jeg synes jeg oftere hører om oppdrettere som leaser tisper som er fra andre oppdrettere - en mulighet til å få nytt blod der det ikke finnes hannhunder med de samme linjene, for eksempel, eller om en selv har en veldig bra hannhund og får lånt en tispe for å komme videre i sitt oppdrett med egne linjer. Det er også tilfeller hvor tispa som leases er utenlandsk, pares i sitt hjemland, og kommer til den norske oppdretteren når drektighet er konstatert - slik får en enda mer nytt blod.

Hvordan det løses økonomisk, så har jeg hørt ulike modeller. Noen betaler tispeeier det de ville betalt en hannhundeier (for eksempel 15 % av valpeinntektene), noen deler fifty-fifty på overskuddet (altså inntekter minus alle utgifter), noen sender tispa tilbake til eier med en gratis valp. Det er ulike praksiser, og det viktigste er å være enig på forhånd, og ha en kontrakt som dekker alle eventualiteter.

Hva skjer om det blir keisersnitt og komplikasjoner som gjør at tispas eier mister en avlstispe? Hva skjer om tispa ikke overlever fødsel? Hvem skal sørge for at tispa er forsikret, hvem skal betale for hva der? Gjelder leasingen ett kull, eller får en nytt forsøk om det blir bare en valp, eller bare valper av "feil" kjønn? Har tispeeier noe å si i valg av hannhund? Har tispeeier noe å si i valg av valpekjøpere, og krav til helsetester på valpene for å få avkomsgransket sin egen avlstispe? Hvis den leasede tispa ikke har vært brukt i avl før, men er en ordinær familiehund - hvem betaler for ekstra helsetester og merittering som er ønskelig før avl?

Også videre, også videre. Jeg synes leasing kan potensielt være mer komplisert enn fôrvertsavtaler, og jeg opplever at fôrvertsavtaler er mer utbredt. Men jeg oppleves også at når leasing gjøres, så gjøres det av mer erfarne oppdrettere. "Hvem som helst" kan bruke eget oppdrett, egen hund og å ha på fôr. Jeg ville jo ikke leaset mine tisper til hvem som helst, og skulle jeg hatt utgiftene og bryet med å lease ei tispe så skulle det jo vært noe eksepsjonelt hvor jeg ikke fant tilsvarende hannhundmateriale. Det betyr at det måtte vært noe utenlandsk, og gode oppdrettere utenlands sender jo ikke sine tisper til randoms og nobodies. Så jeg tror faktisk at leasing stort sett går greit, fordi det i større grad er erfarne og oppegående mennesker involvert, mens enhver som har valpekull kan sette en tispe på fôr med verdens mest rigide og urettferdige kontrakt. Leasing ville for meg føltes mer potensielt risikofylt, fordi jeg får lov til å låne en annen persons hund og avlstispe, det føles som et større ansvar å forvalte noe som ikke er mitt. Det er alltid noe som kan gå galt i forbindelse med drektighet og fødsel, og jeg har dyp respekt for det.

Jeg har selv to tisper på fôr, og liker å tro at jeg har ryddige og rettferdige kontrakter, men jeg har sett "en million" varianter av fôrvertsavtaler. Leasing er enklere å gjøre tydelig, fordi det er for en meget begrenset periode (fra paring til valpene leveres) - fôrvertsavtaler er fra to år til ut hundens liv, og dermed lettere å misbrukes for å detaljstyre alt fra fôring og mosjonering, til pengeinnstrømming og glorifisert hundepass. En skal være våken for hva slags kontrakt en signerer, uansett om det er for sånn eller slik. Dårlige avtaler finnes det i alle situasjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...