Brudd i tå, amputasjon??

6 innlegg i emnet

Huff!!!

hunden min, en 6 år gammel toller har brukket en tå. Bruddet er i et ledd, og det gjelder ytterste tåa på venstre frembein.

Hun har nå gått med skinne og fullstendig ro i 5 uker i håp om at det skulle gro av seg selv, men det gir ikke de resultatene vi hadde håpet på. I følge ortopeden ser vi sannsynligvis på opp mot 16 uker med skinne, og risiko for at leddveske gror inn i bruddkantene, hvilket vil kunne medføre at hunden må gå på smertestillende livet ut.

Alternativet er å amputere tåa...

I beste fall kan jo hunden bli helt fin om vi lar det gro, men beinet er veldig tynt allerede da hun har mistet veldig mye muskler, og jeg mistenker at hun begynner å få vondt grunnet feilbelastning på det andre frembenet/skulderen ettersom at hun halter... Og tenker på at hun vil måtte bruke mye tid og krefter på å trene seg opp igjen dersom det gror fint.

Ved amputasjon vil hun kanskje slite med balansen, og så er det selvfølgelig risikoen ved en operasjon...

Vet ikke hva vi vil gjøre!

Er det noen som har erfaringer med amputasjon? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ikke at jeg har noen erfaring, men å mangle ei tå er jo ikke problematisk, å la den være der kan som du sier medføre en risiko for at hunden må ha vondt og gå på smertestillende resten av livet. Jeg ville tatt vekk tåen uten å mokke. Det er jo en relativt ung hund enda som mest sannsynlig har mange fine år igjen foran seg, det er verdt risikoen ved en operasjon i mine øyne ihvertfall :) Egentlig er det det uansett om alternativet betyr sannsynlighet for smerter og begrensninger for hunden.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ei av mine frøkner har amputert ei tå. Jeg var bekymret for feilbelastning og dårlig balanse, men jeg tror ikke at hun merket store forskjellen. Nå har hun levd flere år med ei mindre tå, og det har foreløpig ikke dukket opp noen tegn på at hun belaster feil.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vi har en border collie som måtte amputere ei tå av samme årsak. Vi forsøkte også å la det gro, holde han i ro osv, men det fungerte ikke. Bruddet gikk opp og det ble forkalkninger i leddet. Vi gikk for amputasjon og angrer ikke. Han gjeter, springer lett i fjellet og i spannet som før, og vi har aldri merket noe på balanse ect med han :)

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Magefølelsen sier amputasjon. Jeg er bare redd for at jeg tar fra hunden muligheten til å bli 100% frisk igjen... 

Men å risikere at hun skal gå med smerter resten av livet er jo ikke greit, hun er ikke veldig gammel og har forhåpentligvis mange gode år foran seg!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
2 timer siden, LexLex skrev:

Magefølelsen sier amputasjon. Jeg er bare redd for at jeg tar fra hunden muligheten til å bli 100% frisk igjen... 

Men å risikere at hun skal gå med smerter resten av livet er jo ikke greit, hun er ikke veldig gammel og har forhåpentligvis mange gode år foran seg!

De fleste greier seg jo bra uten en fot liksom (bortsett fra at de antagelig får belastningsskader i den andre foten etter hvert), en tå hadde ærlig talt ikke bekymret meg spesielt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Men som de er veldig anti ulv, så betyr det ikke at de ikke er voksne folk som kan å oppføre seg og gjøre en jobb skikkelig...? Ang at ting skal skytes så raskt som mulig er vel ikke bare opp til jegerne? Men jeg vet det at hvis intensjonen er å skyte ut en flokk, så bør dyrene bli skutt så raskt som mulig for at ikke flokken skal bli skremt og spredd for alle vinder..  om selve avgjørelsene rundt jakta er riktig, skal jef ikke verken si det ene eller det andre på.. for det er neppe en fasitsvar på dette. Dere som er imot har heller ingen god forslag på alternativer. 
    • Jeg tror det kommer an på hva man vil selv, og hva slags barn man har. Med førstemann for meg kunne jeg egentlig drive med akkurat det jeg ønsket (det var jo også enklere fordi det ikke var et annet barn å ta hensyn til), hun gjorde alt på rutine, og likte godt bæresele og vogn. Og jeg hadde fortsatt de samme ambisjonene som før med hundeholdet. (må legge til at hos oss er hunden min hobby. Mannen bidrar, men bare på nødvendige ting, jeg har ansvaret). Allerede før barn nr 2 kom var jeg ganske utslitt av å skulle klare "alt", så jeg la om helt, både på hva jeg prioriterte å være med på når det gjelder hund og ambisjonsnivået for hundeholdet. Når jeg nå har barn (to nå), så syns jeg det er veldig fint å bare ha familiehund. Det å være aktiv i klubbarbeid og avlsråd og hundetrening var en fase av livet, som jeg gjerne kan komme tilbake til (og fortsatt delvis holder kontakten med), men nå er det bare fokus på at alle skal være familie, at hunden kan være mine små drypp av helt fritid uten at det betyr masse reising og ambisjoner, og at det skal være lite krav til meg selv, bare kos og hobby på det nivået jeg til enhver tid ønsker å ha det. Og det syns jeg er veldig fint akkurat nå, og er veldig glad for at barna mine får vokse opp med hund. Med barn nr 2, som var et sånt barn som ammet konstant og var som limt til mammaen sin, og som ikke likte bæresele, så ville jeg nok ikke klart å holde på med alt jeg gjorde med førstemann uansett, og hadde jeg ikke roet ned før, så hadde jeg nok blitt tvunget til det da. Da var det veldig fint å ha en hund som tålte både rolige dager og aktive dager. Jeg kommer fra en hundefamilie, men har giftet meg med en som ikke er fullt så oppslukt av hund, og da må man regne med at livet også kan inneholde noe annet. Jeg syns det er veldig fint at det er litt balansert:)
    • Ikke så mye erfaring ennå, men jeg har også sett veldig opp til blant annet @Perfect Image på det der. Husker ei utstilling hvor S løp rundt, mens J lå i vogna. Og mor selv? Nei, hun var roligere enn roligst selv med en haug med hunder som skulle inn i ringen.  Tror dog det går på interesse, hvilke utfordringer du har i både hundeholdet og ikke minst først tiden med barn (kolikk kan jo komplisere ved at det er liten mulighet til å legge fra seg lille), men mest på egen vilje. Mange her inne har opparbeidet seg gode vaner med trening av hund før barna kom, og da er det egentlig "bare" snakk om å adaptere de til å passe inn i den nye hverdagen. Barnet blir en del av hundelivet. 
    • Ikke liv med aktiv hund, men jeg trente to hester da jeg fikk mitt første barn. Ikke hadde jeg hestene hjemme heller. De var i trening fra minsten var 8 uker, måtte vente så lenge grunnet hastekeisersnitt. Fikk ikke lov til å ri før det. Gikk helt fint 👍
    • Tja.. jeg tror dette helt og holdent kommer an på din kapasitet, hva du VIL få til - under forutsetning av at du har et ok svangerskap, og får en helt normal bebi. Om man VIL lage vanskeligheter så er det neppe særlig problematisk å få til det - men har man fokus på løsninger, og har et litt avslappet forhold til livet - ja, så tror jeg det er fult mulig å ha et liv ved siden av det å ha en bebi.
      Lill er jo et strålende eksempel på at man får til det man vil.
      Ellers kan det nevnes at vi i MH løypa har hatt flere med spedbarn, barnevogn og full pakke - ei i belgermiljøet gikk opp til regodkjenning ettersøk med en bebi som bare var et par uker gammel - oppdretteren til Sam fødte i slutten av juli, og var på plass på NKK Bjerke, og siden har ungen vært med på det meste av utstillinger osv.
      Jeg tror det handler om hva man ønsker. Noen lar bebisene ta over hele livet og tilpasser seg hva bebisen vil - og noen gir da opp alt liv - andre ønsker ikke å gi opp det som tidligere har gitt mening, de gjør plass til barnet selvsagt, men det må også tilpasse seg. Og det gjør jo bebiser - stort sett.
  • Nylig opprettede emner