Gå til innhold
Hundesonen.no

en tanke som slo meg...


Andreassen

Recommended Posts

Jeg var ute og gikk tur med Zep i går kveld da en syklist med en labradorlignende sak kom mot oss. Jeg tok Zep til siden og fikk han til å sitte samtidig som jeg tok et godt tak i båndet hans og gjorde rekkevidden på det minimalt. Hunden og syklisten kom nærmere, og labradoren (vet ikke om det var det, men det blir enklere å si) begynte å trekke noe enormt. Og ikke nok med det, den snerret mot oss også... Da slo tanken meg at Zep er heldig som er staffordshire bull terrier, en såkalt "kamphund", for HVIS han skulle bli angrepet i fremtiden av en hund med idioteier (altså en som ikke har kontroll på hunden sin) kan han forsvare seg til de grader. Jeg trenger ikke uroe meg for at Zep blir skadet i en eventuell konfrontasjon, for jeg vet at han kan levere VELDIG mye skade hvis han må.

Syns dere det er feil av meg å tenke slik? Zep skal bli en balansert og rolig hund som ikke opptrer agressivt mot andre, det er i hvert fall slik jeg skal oppdra han. Men det finnes jo nok av idioter som aldri skulle ha hatt hund og som ødelegger de stakkars dyrene med sin idioti. Og når en slik hund går til angrep på andre hunder syns i hvert fall JEG det er betryggende å vite at min hund kan forsvare seg, vel å merke kun hvis det er absolutt nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hej Andreassen.

Jeg synes ikke det er slemt at du tænker på den måde, det har jeg også taget mig selv i at gøre. Så længe vi er bevidste om at det at vores hunde angriber skal være absolut allersidste udvej, og helst aldrig ske. Og så længe vi gennem hele hundens liv altid lader den vide at den ikke skal tage beslutningerne, det gør vi, og samtidig giver den masser af selvtillid, og på alle tænkelige måder har kontrol over den, så kan jeg ikke se noget galt i den tanke.

Jeg synes først der er noget galt i at tænke sådan hvis man ikke gør sit ypperste for at undgå den forfærdelige situation hvor det kunne ske at vores hund ville bruge bruge tænder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det samme selv... Viss en hund skulle finne på å angripe Aro vet jeg at han kan forsvare seg. Iallefall til en viss grad... Akkuratt det samme som om at jeg hadde gjort mye for å få hunden vekk fra Aro viss den ikke hadde eieren sin med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes ikke det er teit å tenke sånn.

Chicka er ganske dominant og hun har lagt både Pitbull og Am Staff i bakken uten å blunke, så jeg tror det har litt med individet innen "kamp hundene" også.

Men Jannike merker at folk har mer respekt og tar hundene sine i bånd når hun kommer med Eldo, han som går så bra med andre hunder, men de vet jo ikke de. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan skjønne hvorfor mange tenker sånn...men samtidig er det urettferdig i forhold til den andre hunden , som faktisk har vært uheldig med eier :D Det er jo faktisk ikke dens skyld at eieren ikke har lært hunden sin manerer, men den som uansett blir straffet ! Er helt enig i at det er bra at deres hunder kan forsvare seg! Men tenk da på oss som har mindre hunder som ikke kan det, og tenk om deres hun en dag reagerte på en måte dere aldri hadde opplevd før: feks. dra hele sykkelen bort og snerre mot en annen hund, og deres hund ble angrepet TIL TROSS for at dette ikka var en normal reaksjon for deres hund. Vi vet jo ikke helt hva som skjedde med den andre hunden, eller hvorfor den reagerte slik den gjorde..

Synes generelt at man ikke skal se på hunder slik, ingen hunder skal drive å snerre på andre, uansett situasjon ! (Sett bort ifra EKSTREM situasjoner da)

Og Lars, med slike kommentarer holder du liv i utrykket "kamphund" selv, tenkt på det :(

Da slo tanken meg at Zep er heldig som er staffordshire bull terrier, en såkalt "kamphund",

Om du skjønner..det blir nesten som når negre sier at ingen andre kan kalle de ni¤#%#¤re men de selv kan det. Bare en tankegang..

Men du sier også på slutten:

vel å merke kun hvis det er absolutt nødvendig.
så da skjønner jeg deg ! Men jeg synes det blir litt feil å tenke slik uansett jeg :-s

Da synes jeg det er feil at det finnes raser der ute som faktisk er istand til å gjøre slikt...VEL Å MERKE i de situasjonene hvor eier ikke gjør jobben sin :D Ingen av oss andre på gaten kan ta ansvar for de som ikke kan oppdra hunder, hvem skal da ta ansvar for de hundene som faktisk gjør skade ? :D Tror dette er grunnen til at visse raser er ulovlige, om dere skjønner... Så lenge det ikke er mulig å ha kontroll på hunde oppdragelse i hvert 1000 hjem, er det bedre at visse raser blir ulovlige, enn at skade skjer - dette er min mening, og jeg er veldig klar over at mange er uenige med meg - og vet også at VELDIG mange er enige! Så jeg er enig i å være uenig jeg hehe! Men enig i at det ikke går an å nekte alle store raser i Norge, så dette er helt klart et vanskelig tema, fordi noen av de fineste rasene består av store hunder, så misforstå meg ikke, jeg er IKKE på NOEN SOM HELST måte imot store raser, TVERT imot !!! Men kan forstå hvorfor visse raser ikke er lovlige! Så ikke det blir noen misforståelse her :D

Hilsen meg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selve begrepet "kamphund" er en såpass viktig del av rasens historie at jeg ikke kan nekte for at han er det. Skal ikke glemme historien bak rasen, men man skal fokusere på det nesten ingen vet om de: utrolig hengivenhet og grenseløs kjærlighet mot mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan jo ikke glemme opphavet og historien til en hunderase bare fordi vi syntes det er forferdelig.

Og noen hunder har i alle år blitt kallt "kamphunder" uten at det har vært negativt ment av mange, har liksom blitt et "kallenavn".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei greit nok, da skal jeg ikke la være å kalle de det lengre, sluttet med det for å ta hensyn, men så lenge de som har slike hunder mener det er det jo GREAT :D -men kan du begrunne og forklare hvordan du vet at "rasen" dekker dette:

"Skal ikke glemme historien bak rasen, men man skal fokusere på det nesten ingen vet om de: utrolig hengivenhet og grenseløs kjærlighet mot mennesker, FAKTISK MER ENN DE FLESTE ANDRE RASER"

Bare lurer på hvordan du måler dette :( Interessant !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å uttale seg om hva ? Om "kamphunden" er mer mer hengivene og gir mer grenseløs kjærlighet til mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser ? Det er DET vi prater om her nå!

Og for at du skal kunne måle det du sier om at denne rasen er mer hengivene og gir mer grenseløs kjærlighet til mennesker, faktisk mer enn de fleste andre raser - må jo du ha hatt nærkontakt med de fleste andre raser da :( Ikke kaste stein i glasshus vennen hehe...

Vil bare vite hvordan du måler dette jeg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG måler det ved å sammenligne hvor mange andre hunder jeg har møtt som vil slikke meg i ansiktet, sitte inntil meg og gjør hva som helst for å få et vennlig klapp på hodet. UTEN å kjenne meg fra før vel å merke. Hittils har jeg møtt 3 stk... Hvilken rase? Staffordshire bull terrier selvsagt. Sånn måler jeg det :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, henger meg på her jeg!

Jeg kjenner endel amstaffer, og det du sier at disse "kamphundene" er mer hengivne enn andre hunder, det synes jeg er helt teit av deg å si...

Kjærsten min hadde en amstaff for noen år tilbake, og flere kamerater av meg har amstaffer, og jeg kan IKKE si at de er mer hengivne til eieren sin enn andre raser. Nå har vi en chinese crested og etter min mening er HAN mer hengiven enn amstaffen han hadde.

Det har ingen ting å si hvilken rase som er mer hengiven enn andre, tror det kommer ann på selve hundens personlighet rett og slett.

Enhver hund hadde nok beskyttet eieren sin hvis han/hun hadde vært i fare, uansett rase og størrelse.

Og det at du betegner din egen hund som "kamphund" er bare dumt, de har kanskje blitt brukt som kamphunder for mange år siden, men det har shar pei også, blir den betegnet som kamphund kanskje... [-X

Du er bare med på å stemple staffene, amstaffene og pittbullene som noe de ikke er lenger, og på grunn av mange sier at de er kamphunder og for at folk som ikke burdde ha dem har fått dem og misbrukt dem, har de blitt forbudt. Har møtt mange mennesker som har en helt feil oppfatning av disse rasene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjærsten min hadde en amstaff for noen år tilbake, og flere kamerater av meg har amstaffer, og jeg kan IKKE si at de er mer hengivne til eieren sin enn andre raser. Nå har vi en chinese crested og etter min mening er HAN mer hengiven enn amstaffen han hadde.

Siden du sier kamerater regner jeg da med at det var bare unge menn som hadde disse hundene. Og de valgte vel ikke akkurat den rasen fordi de ville ha en hengiven kamerat som ville sove i fanget eller helst bare ligge sammens med dem i sofaen og se på fjernsyn?

Og det at du betegner din egen hund som "kamphund" er bare dumt, de har kanskje blitt brukt som kamphunder for mange år siden, men det har shar pei også, blir den betegnet som kamphund kanskje... [-X  

Du er bare med på å stemple staffene, amstaffene og pittbullene som noe de ikke er lenger, og på grunn av mange sier at de er kamphunder og for at folk som ikke burdde ha dem har fått dem og misbrukt dem, har de blitt forbudt. Har møtt mange mennesker som har en helt feil oppfatning av disse rasene.

Så jeg skal bare late som det aldri har skjedd da? I motsetning til hva du tydeligvis tror er jeg interessert i historien bak disse herlige hundene for å kunne opplyse alle jeg møter som vil vite mer om dem så godt som mulig. Kun noen få individer kom faktisk så langt som til kampringen, og de som ikke var egnet til dette ble "bare" familiehunder osv. Merkelig nok viste de en hengivenhet ovenfor mennesker som stod i sterk kontrast til den hensikt de ble avlet frem til.

Og for å opplyse nye medlemmer: så fort jeg får muligheten til det skal jeg ha en Chihuahua. Og flere staffer. Så jeg har ikke anskaffet meg Staffordshire bull terrier for å tøffe meg med en "farlig" hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du sier kamerater regner jeg da med at det var bare unge menn som hadde disse hundene. Og de valgte vel ikke akkurat den rasen fordi de ville ha en hengiven kamerat som ville sove i fanget eller helst bare ligge sammens med dem i sofaen og se på fjernsyn?  

Nå ser jeg at du er 20 år, så det vil jo si at jeg, og mine kamerater er noen år eldre enn deg... så da kan jo jeg spørre deg om hvorfor du ville ha en slik hund...

De jeg kjenner som har disse hundene tar godt vare på dem, noen av dem er faktisk voksne mennesker med familie! Så da skal vel ikke du uttale deg om ting du ikke vet...

Og en ting til staffene er ikke akkurat de som blir sett på som "kamphunder", det er vel amstaffene og pittbullene som blir sett på som det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg var først ute etter en Mops, men så leste jeg mer om denne rasen og fant ut at den var utsatt for øyesykdommer/skader og hudproblemer samt komplikasjoner med luftgangene. Så jeg slo fra meg den idéen og gikk til naboen min (jente på 27) for å spørre henne om hundehold generelt. Og hun har en staffebull hun også, en hund jeg var litt smånervøs for siden jeg opplevde henne som voldsom, men dette var pga. min manglende kjennskap til rasen. Etter å ha snakket med naboen en stund og samtidig hatt et nydelig staffehode i fanget som tittet opp på meg med store øyne og ville bli klødd på magen så fort jeg tittet ned ble jeg forelsket i rasen. Det, i tillegg til at oppdretter bor 10 minutter unna meg (og er en knakende hyggelig kar med et stort kontaktnett i staffemiljøet samt mye kunnskap om rasen) var spikeren i kista for min del. Så jeg var faktisk redd for disse hundene på en måte, helt til jeg fant ut mer om de og opplevde hvor sosiale de er. Så der har du grunnen til at jeg elsker staffer, og alle andre dyr for den sakens skyld.

Men du kan spare deg for å dra inn alder som noe måleinstrument for oppførsel/kunnskap osv. Dette forumet er veldig trivelig å være på, og hvis du skal begynne å spre slik møkkakultur rundt deg håper jeg du forlater oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du kan spare deg for å dra inn alder som noe måleinstrument for oppførsel/kunnskap osv. Dette forumet er veldig trivelig å være på, og hvis du skal begynne å spre slik møkkakultur rundt deg håper jeg du forlater oss.

Nå var det ikke jeg som nevnte noe med alder først...men det for være det samme! Blir for teit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ute og gikk tur med Zep i går kveld da en syklist med en labradorlignende sak kom mot oss. Jeg tok Zep til siden og fikk han til å sitte samtidig som jeg tok et godt tak i båndet hans og gjorde rekkevidden på det minimalt. Hunden og syklisten kom nærmere, og labradoren (vet ikke om det var det, men det blir enklere å si) begynte å trekke noe enormt. Og ikke nok med det, den snerret mot oss også...

hmmm. Jo skjønner jo litt hvordan du tenker. Som du skrev her at dere vare ute og gikk på kvelden. Jeg har vært borti mange hunder, selv han blandings hunden vi har, kan føle seg litt utrygge på kvelds tid ,når den ser noe men er ikke helt sikker på hva det er.. og da resier de bust og knurrer.

Nå var jo ikke jeg i din situasjon så jeg kan jo ikke si noe sånn på det da.

Og min mening da. Uansett om en eier kommer med hunden si og den angriper hunden din da. Skal man prøve og skille di ikke bare la den få forsette for man vet aldri om fortiden til den andre hunden, kanskje den er blitt angrepet av hann hunder når den var mindre. eller noe slikt.

Hvis de lar hunden din forsette til de grader blir jo du like dårlig hunde eier som den andre. Hvis du skjønner litt hva jeg mener!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lars, jeg tror Linn mere mente at dersom man bare står og ser på og lar de holde på pga. at man vet at sin hund er "kamphund" og vinner, er det også feil, og på den måten blir man like dårlig som den andre eieren. Grunnen til at vi reagerer er fordi i din tråd virket det litt som at du tok denne: "så lenge jeg vet at min hund klarer seg...."

Nå vet vi jo hva du mente, men du spurte i tråden din hva vi andre synes, og da må du også tåle at noen er delvis uenig med deg. Fordi ingen som var helt uenig med deg her, kun delvis, iallefall jeg !

Så håper du skjønnte hva Linn mente, og også oss andre :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jo, ja, kanskje :wink:

ville bare frem til at hvis Zep skulle bli angripet, noe jeg selvsagt håper aldri skjer og vil gjøre alt for å unngå, bør jeg først og fremst uroe meg for å få skilt dem, ikke om Zep blir skadet osv. Jeg vet at Zep klarer seg, alt jeg bør fokusere på er å få bort den andre hunden... See? :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...