Gå til innhold
Hundesonen.no

Mine jenter


Decarabia
 Share

Recommended Posts

Jeg har i hele min oppvekst hatt hunder. Litt forskjellige raser også. Her vil jeg fortelle om de siste 3 hundene jeg hadde.

Den første var ei dalmatinertipse på 10 uker. Vi hadde reist den lange veien til Bergen for å hnte det lille nurket. Hun var da 8 uker gammel. Vi kom hjem med henneog hun ble godt tatt imot av de andre 3 hundene vi hadde da. Den første tiden med valpen var somalle andre gangene vi hadde valp. Koselig, men mye jobb også. Men det var jo en ting som ikke var fullt så koselig. Era som hun het, bet noe så vannvittig. Jeg satt innerst i sofaen med bordet foran meg for å unngå at hun bet sånn. Dette var ikke noen aggressiv biting, men leking. Gjorde jo alt som var for å få henne til å slutte. Normalt gir jo valpen seg med dette, men ikke lille Era. Hun fortsatte og ble bare verre. Det første jeg også sa til min mor når vi fikk henne var at jeg syntes hun hadde så stor kul på siden av magen. Den satt lixom inne i selve organene. Vi tenkte ikke noe mer over det ettersom dette også kan være fett hos valper. 2 uker gikk og en dag fant vi litt blod i urinen. Vi bestemte oss for atvi skulle reise til vetrinærn dagen etter. Vi trodde jo dette bare var urinveisbetennelse. Dagen kom og vi reiste ttil vetrinæren.

Vetrinæren fikk også en urinprøve av Era. Det var altfor mye blod i urinen til at det kunne være UVI. Det ble røntken og der fikk vi se hva som var galt. Vi fikk se hvorfor Era bet så mye og hvorfor det var blod i urinen. Era var oppspist innvendig av kreft. Vi stod der helt lamslåtte. Vi fikk valget mellom å avlive henne der og da eller ha henne med hjem i noen få dager. En operasjon ville ikke hjelpe noe. Valgetble enkelt. La henne slippe der og da. Hun hadde hatt vondt lenge nok. HUn endte sine dager i fanget mitt 10 uker gammel. Oppdretteren var spass ærlig og gav oss en ny valp fra samme kullet. Denne hunden lever i beste velgående idag. Dette er nå 3 år siden, men fortsatt like smertefullt.

Den neste hunden var ei lita whippetjente. Hun døde november i fjor nesten 8 mnd gammel. Vi kjøpte oss 2 whippeter mai i fjor. Begge var valper. I november en kveld skulle vi lufte hundene for kvelden. De små valpene fikk lov til å rase fra seg før de la seg. For en fart de hadde! Når vi skulle inn kom ikke den yngste valpen igjen. Hun pleide å gå opp til naboen og kome igjen etter 5 min. Men hun kom aldri tilbake. Og naboen kjeftet på oss fordi vi letet etter vår kjære valp. Den kvelden var det et helvettes vær. Det snødde og regnet. Det gikk nesten 2 døgn uten tegn. Vi hadde ringt alt som var å ringe (privatpersjoner, vetrinærer, kenler, Falc, osv) ingenting. Vi hadde også kjørt bygda rundt etter valpen og satt opp plakater. Kvelden 2 dag kom og jeg ville gå meg en tur for å se om jeg kunne finne noen spor. Jeg kom hjem, la ut et teppe og mat i garasjen i tilfelle valpen skulle dukke opp. Den hunden jeg hadde med meg ble borte og jeg gikk etter for å se hvor hun ble av. Bak garasjen fant jeg vår lille jente. Hun var død. Hun ble nesten 8 mnd.

Den siste hunden min døde i februar i år. Dette var ei gammel dame av rasen rottweiler. Det hele begynte for 3 år siden. 2 uker før Era ble født. Raya som gamlemor het, skulle fjerne noen vortelignende pølser. Hun måtte dopes godt ned, og de kunne sette i gang operasjonen. Gamlemor våknet av narkosen fin som bare det. Vetrinæren fortalte at hun hadde slimet litt bak. Og de fortalte at det mest sannsynlig var livmorbetennelse. De ville ikke operere og gav oss beskjed om å fullføre antibiotikakuren hun hadde startet på 2 dager før operasjonen for vortene. 10 dager senere skulle vi komme tilbake å fjerne stingene. Raya hadde slettes ikke blitt bedre. Hun sluttet å spise den dagen hun ble operert, men ble jo beroliget ved at vetrinæren sa det var pga antibiotikaen. Men Raya begynte virkelig å se syk ut. Vetrinærene gav henne en sterke kur. Den søndagen hadde jegbursdag og kom hjem fra jobb. Jeg blir møtt av en stank uten like og en bloddam på gulvet. Vetrinæren ble umiddelbart kontaktet og fikk beskjed om å komme med en gang. Raya klarte ikke gå nesten. Vi satte på henne bleier for å ikke få blodet inn ibilen. Vi reiste til en annen vetrinær en de som hadde operert sist. Vetrinæren tok ultralyd og vi så store svarte flekker på skjermen som viste at det vare blod. Vetrinærn satte drypp ettersom Raya var uttørket og ringte rundt for å få noen til å hjelpe seg med å operere. Vi fikk svar etter 2 timer og vi måtte komme med en gang. Vi reiste av gårde og kom til et annet vetrinærkontor. Hun så på Raya og spurte oss om vi ville operere henne eller la henne slippe. Raya var tross alt veldig veldig dålig og ville antagligvis ikke over leve, dessuten var det søndag så det ville bli en veldig dyr operasjon. Vi surte om vi fikk dele opp summen og det var helt greit. Det ble operasjon. Vi reiste hjem mens de opererte henne. Eetter 3 timer ringte de og sa at det bare var å hente hunden. Operasjonen hadde gått over alle forventning. Vi kom til vetrinærkontoret og Raya så virkelig ut til å "leve". Øynene hadde fått sjelen tilbake. Vetrinæren mente at Raya ikke ville spise på noen dager pga de giftstoffene som satt i henne etter betennelsen. Det var livmorbetennelse. Livmoren er normalt på størrelse med en lillefingen, men Rayas var like stor som en overarm. Raya kom hjem den kvelden og begynte faktisk å spise normalt når narkosen hadde gått ordentlig ut.

Men i februar i år måtte hun gi tapt. Hun ble 13 år og ble bekjempet av kreft. Hun har gitt oss mange gode år og en vakker tispe. Raya var flokkens barnevakt og oppdro alt vi kom med. Samme hva det var.

Disse 3 hundene har gitt oss mye selv om 2 av dem levde så altfor kort. De er dypt savnet av både hunder og eiere. Hvil i fred jentene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


×
×
  • Opprett ny...