Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • 5 months later...
  • 5 weeks later...
  • 2 weeks later...
  • 2 years later...
Skrevet

Rasehistorikk

Rasens egenskaper: Amerikansk Staffordshire Terrier (Amstaff) er mye hund i lite format. De er korthåret og røyter lite. Innendørs er de veldig rolige, og er noen skikklige sofagriser. De trenger kun moderat aktivisering og har ikke lett for å bygge opp stress. De er ennå veldig sunne hunder som bjeffer sjelden, hvis i det hele tatt. De er også noen utrolig glade gledespredere som elsker mennesker. Dette er ekstremt robuste hunder som elsker aktiviteter og det å ha arbeidsoppgaver. Deres format og åpne holdning til mennesker, i kombinasjon med sin arbeidsglede, gjør dem til framgangsrike søk og redningshunder. De blir også brukt som terapihunder, dvs. hunder som besøker alderhjem, sykehus, psykisk utviklingshemmede osv. Dette krever hunder med gode nerver. Det finnes Amstaffer med gjeterhundsertifikat og noen av de høyest meritterte brukshundene i USA er av denne hundetypen. Kort sagt, du kan bruke en Amstaff til det meste. De er førermyke og veldig lydhøre. Kanskje ikke like lettdresserte som for eksempel Schæferen, men samme resultat kan oppnås med litt mer arbeid og ofte litt annen type dressur. Mindre pisk og mer gulrot. Og i dag da mange raser kun er bleke kopier av sitt opphav føles Amstaffen mer genuin enn de fleste.

Litt historikk om rasen: Den Amerikanske Staffordshire Terrieren stammer fra kryssinger mellom den originale bulldoggen og en eller flere type terriere som eksisterte på de britiske øyer tidlig på 1800-tallet. Under den store emigrasjonen mot slutten av 1800-tallet ble hunder av denne typen brakt med til USA. Her kom de til å gå under mange navn som Yankee Terrier, half & half, Bulldog og mange flere. Hundetypens offisielle rasenavn ble American Pit Bull Terrier og den første ble registrert i United Kennel Klubb i 1898. De ble fort populære pga. sin allsidighet. Dette gjorde at de ble viktige medhjelpere for bøndene og nybyggerne som "skapte" USA. De ble brukt til å gjete og forsvare husdyrene, til jakt på bjørn og annet storvilt, til vakt og selskapshunder. Noen av rasens forfedre ble også brukt i datidens populære hundekamper. Men i motsetning til hva dagens mytehistorier om rasen gjerne forteller, er det kun en liten prosent av rasens forfedre som noen gang har blitt avlet og brukt i slike grusomme blodsporter. I 1936 fikk noen pitbull entusiaster endelig rasen anerkjent av the American Kennel Club. Ca. 50 Pitbuller ble plukket ut etter strenge kriterier på gemytt og ekstriør og registrert under rasenavnet Staffordshire Terrier. Dette navnet i 1974 forandret til American Staffordshire Terrier, for å unngå forveksling med den engelske slektningen Staffordshire Bull Terrieren. Så i 1936 startet altså utviklingen av den moderne Amerikanske Staffordshire Terrieren vi kjenner i dag som en lojal, modig og menneskekjær familie-, utstillings- og allsidig brukshund.

Edit: Fikset misforstått overskrift

Skrevet
Det finnes Amstaffer med gjeterhundsertifikat og noen av de høyest meritterte brukshundene i USA er av denne hundetypen.

Kan du henvise meg til de spesifikke Amstaffer som er blandt de høyest meritterte brukshundene i USA? :icon_redface:

  • 7 months later...
Skrevet

Det er mulig jeg er fryktelig dum nå, men jeg må spørre om en ting. Siden denne flotte rasen er ulovlig i Norge, og dere her viser bilder av hunder som er mye yngre enn raseforbudet; er dere ikke redd for at dere skal bli fratatt hundene? Må dere holde hundene skjult? Hvordan funker det i praksis å ha en rase som er ulovlig i Norge? Kan den bare bli tatt når som helst hvis politiet oppdager at dere har den? Jeg har møtt endel her i Oslo som har amstaff, og de er nøye med å si at hunden er 8-9-10 år slik at den er eldre enn raseforbudet og dermed ikke kan bli tatt. Forstår godt at de er redd for at hunden skal bli tatt. Får ikke inntrykk av at det er så lett å bli tatt siden det her legges ut bilder av den ulovlige rasen? Dette er ikke noen form for kritikk, jeg bare lurer på hvordan det er å ha en ulovlig hunderase. Er det litt sånn som båndtvang? Ingen som passer på hele tiden så mange som gir blaffen i det? Eller går dere til stadighet og er redd for å bli fratatt hunden?

Skrevet

Hehehe, ja, det burde jeg sett.. Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig. Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres? Jeg er bare intr. i å vite mer om hvordan det funker når en rase er ulovlig... Ikke for å trampe noen på tærne altså.

Skrevet
Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig.

Jeg har alltid med kopi av stamtavla til Charlie når jeg er ute på tur. Det er min plikt som amstaff-eier å kunne bevise at han er unntatt fra forskriften (født før aug 2004), og det er like greit å kunne gjøre det der og da om snuten skulle finne det for godt å stoppe meg. I følge loven er Charlie skyldig inntil det motsatte er bevist nemlig, hvor enn urettferdig det er.

Jeg har aldri blitt stoppet med Charlie. Men jeg ble stoppet to ganger med min første amstaff-tispe Bacon. Viste fram stamtavla og så gikk vi videre.

Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres?

Ja, amstaffer født før forbudet kan stilles i på utstillinger i Norge. Men de kan ikke registreres.

Du kan lese hele forskriften og om krav til dokumentasjon her. :)

Skrevet

Og med det samme jeg er her inne kan jeg vel legge inn bilder av min nåværende amstaff Charlie og min dypt savnede amstaff Bacon.

Charlie

2842270835_feed50788e_o.jpg

2521549254_07f741d582_o.jpg

2981070029_c293d02f91_o.jpg

Bacon

90754723_5b1546742e_o.jpg

3011481260_c9a2f8f93f_o.jpg

122744050_02e332a380_o.jpg

Skrevet

Takk for info Mari. Jeg synes det er intr. å høre hvordan dette funker for de som har amstaff. Nydelige hunder synes jeg. I dag så jeg en hund i parken som var prikk lik de bildene jeg har sett av Töddel. Kjempeherlig hund :)

Edit for å si at Töddel var vel ikke en amstaff han, nei... Uansett nydelig :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
    • Hei! Dette høres ut som en hund som allerede går med ganske høyt stressnivå, og da kan bilkjøring fort bli veldig overveldende. Særlig for en omplasseringshund som fortsatt er i en ny situasjon. Jeg ville forsøkt å dele biltreningen opp i veldig små steg, og ikke bare “kjøre mer” for at hun skal venne seg til det. Start gjerne med bilen helt i ro: gå bort til bilen, belønn, gå vekk igjen. Etter hvert kan hun være inni bilen uten at dere kjører, så med motoren på, og til slutt veldig korte kjøreturer. Målet er at bilen gradvis blir forutsigbar og trygg, ikke noe hun må “holde ut”. At hun ikke takler å være alene i bilen, ville jeg trent på separat og på samme måte: så korte avstander/sekunder at hun ikke rekker å få panikk. Jeg har skrevet en mer konkret steg-for-steg-guide her: Biltrening for redde hunder
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...