Gå til innhold
Hundesonen.no

Pumi


suss
 Share

Recommended Posts

  • 2 years later...
  • 3 years later...

Har for øyeblikket 5pumier da Schenda har fått sitt første valpekull.

Her er mine nydelige pumier:

Schenda : 53u2vn.jpg

Tispe 1 : mtb604.jpg

3,5 uker gammel etter ormekuren. Man kan nesten høre hvordan det knaker oppi hodet hennes mens hun prøver å tenke ut en måte å bli kvitt den ekle smaken i munnen på ;)

Hann 2 : 2mxmt7r.jpg

3,5 uker. Det var tydelig at han ikke likte smaken, men han tok det som en mann ;) Han er veldig pen og har allerede annlegg for en helt utrolig pelskvalitet!

Tispe 4: 1kd8z.jpg

3,5 uker Slik satt hun i over 1 min! Kanskje den ekle smaken i munnen bare forsvinner av seg selv om jeg sitter stille som en mus?!

Hann 5: 1h5mzd.jpg

3,5 uker Han rett og slett brakk seg, dette smakte apsolutt ikke godt! Han er minst, men full av liv, valpekassens sjarmerende klovn :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

qq8mye.jpg

Pumi er en mellomstor hund av terriertype. Den er opprinnelig en ungarsk vakt og gjeterhund, trolig resultat av kryssning mellom Spets, Terrier, Puli og Briard.

Pumien er bokstavelig talt en stor hund i liten kropp. Den ble tidligere brukt til å gjete storfe og til å holde rotter og mus unna foret på gården.

Den er mest kjent i vårt naboland Sverige men ettersom flere og flere får øynene opp for denne fantastiske lydighets- og agillity-hunden så øker antallet også her i Norge, men med kun 80-100 individer her til lands så er det fremdeles "eksotisk" å eie en Pumi.

Det som kjennetegner en pumi er de glade livlige ørene som gir den sitt koalabjørn lignende utseende og dette sammen med dens klovnaktige vesen gjør pumien til en glede å ha som sin beste venn. Pumien er en tværs igjennom koselig rase som vil gjøre deg glad så lenge den lever. Og det kan være lenge, vet om 13 år gamle pumier som fremdeles nyter og går agillity, så pumier på14 -15 år er ikke uvanelig! Du får med deg alt det positive i en gjeterhund uten alt det gjeter stresset som du kan finne hos noen av de andre gjeter rasene. Men som de fleste andre rasene i gr. 1 så er det en rase som trenger mye mosjon og ikke minst hjernetrim. Om den ikke får dette så finner den på ting for å underholde seg selv, noe som sjeldent blir veldig koselig.

Pelsstellet på pumien er også noe spesielt, den skal aldri kjemmes våt eller med karde, kun med metallkam når den er tørr noe den skal bli på en naturlig måte. Akkurat som puddelen så skal den nappes i ørene og klippes men da kun med saks og ikke maskin.

Helse messig så er pumien veldig bra, det kan dukke opp noe HD og er en liten fare for noen øyesykdommer. Men dette holdes i sjakk ved HD røngting og gjevnlig øyelysning hos alle avlsdyr og valpene.

Pumien trenger en fast, kjærlig og ikke minst rettferdig oppdragelse og du kommer helt klart lengst med positive metoder.

Alt fra helt hvitt til helt sort er tillatt men fargen skal være ensfarget. Grå i forskjellige nyanser er også tillatt og mest vanlig.

Idealhøyden for en hannhund er 43-45 cm (tillatt: 41-47 cm). For en tispe er idealhøyden 40-42 cm (tillatt 38-44 cm).

Den kan være mistenksom og vaktsom mot fremmede, så sosialisering fra ung alder er viktig.

Det kan være mye lyd i en Pumi, men det går an å lære den når og hvor den får bjeffe.

Røyter ikke

Lettlært

Lojal

Familiekjær

God størrelse

Anbefaler alle som er interresert i denne fantastiske rasen å gå inn på : www.kur.no eller www.schendas.com

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 years later...
På 7/30/2020 at 2:51 AM, Torvald tåke skrev:

Jeg prøver meg på å dra opp denne tråden igjen. Jeg vurderer pumi som neste hund, men er litt usikker på dette med lyd. Hvor mye lyd er mye lyd? Er det på nivå med islandsk fårehund? Håper det er noen heldige pumi-eiere på forumet (eller noen som har vært litt borti rasen) som kan opplyse meg  ?️‍♀️

Ja det er mye lyd ? hilsen pumieier. 

De har veldig lett for å bjeffe og de har veldig høy lyd på bjeffinga si ? jeg kjenner ikke til Islandsk fårehund men bjeffer de også mye så er det sikkert ikke mindre lyd i pumien. herlige hunder men man må være klar over at mange individer har mye lyd i seg, selv om man jobber med det fra hunden er valp ? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...