Leaderboard

Hovedproblemet er vel at folk velger rase etter helt andre kriterier enn hva de skal bruke den til. Det er veldig mye fokus på utseende i valg av hund. Mange synes for eksempel aussie og toller er vakre hunder av hendig størrelse, men de ønsker seg ikke en hund til annet enn selskap og tur. ”Vi vil ha en jaktlabb fordi vi synes de vanlige ser så tjukke og daffe ut, men nei, vi skal ikke trene noe med den”. ”Jeg vokste opp med verdens mest fantastiske husky, derfor skal jeg ha meg en ny til sofakos og selskap rundt kvartalet”. Det er et stort marked for selskapshunder som ser ulike ut, men er omtrent like innvendig. Mange oppdrettere lever i sin egen illusjon der de tror de tar hensyn til bruksegenskaper, når de i realiteten ikke har den fjerneste anelse om hvilke egenskaper en god brukshund eller jakthund trenger. Det er utrolig mange som skriver at hundene egner seg til alt mulig, når foreldrene/linjene ikke har en tøddel å vise til. At en enkeltperson synes bikkja er grei på jakt eller at den er blitt viltsporchampion, gjør den ikke til en god jakthund. At foreldrene er så dyktige på trening sier nada om hundens evne til å holde gjennom et helt konkurranseprogram. Men klart, det er jo så mye styr å stille på prøver og så arrangeres de så langt unna, sånt får man liksom ikke tid til. Men 8 utsillinger rundt om i inn- og utland det er ikke noe problem.

Damirbarna er 14 uker idag. Her er to av de. Casper (20kg) og Cyclone (aka elefanten 27kg)

Godt fornøyd med henne her

Ville kun gitt slike gaver om du faktisk vet det er noe gavemottaker ville satt pris på. Personlig skjønner jeg ikke vitsen med slike gaver og hadde ikke blitt glad for en sånn gave. Jeg donerer penger når jeg kan, men da ønsker jeg selv å velge hva jeg skal donere til. Jeg er heller ikke noen veldig "gaveperson", syns det er helt greit om folk av diverse grunner ikke har mulighet til å gi gave og jeg syns ofte det uansett er unødvendig, men jeg syns hele greien med å gi vekk en annen sin gave til noen andre er helt absurd. Hvorfor ikke bare avstå fra å gi gaver og heller doner pengene selv (som du uansett gjør), og så send et vanlig julekort/bursdagskort?

I går debuterte vi i bruks da vi startet D-spor. Jeg var supernervøs, mest av alt for fellesdekken. Jeg hadde sommerfugler i magen flere timer før konkurransen. Jeg kjenner alltid hjertet banke så hardt under fellesdekken, jeg er så redd for at hun skal reise seg. Jeg prøvde en ny taktikk med å synge en sang hodet mitt, men jeg var så nervøs at jeg glemte teksten Det gikk heldigvis fint, hun lå Vi fikk trekk pga dobbeltkommando på neddekk da hun var så fokusert på å sitte i og med at vi hadde sittet lenge før hun ble bedt om å ligge. Nervøsiteten hang litt igjen videre i lydighetsprogrammet noe som resulterte i at hun falt litt ut innimellom. Poengene ble som følger: Fellesdekk: 9 Lineføring: 7 Dekk under marsj: 8,5 Innkalling: 10 Apportering: 8,5 Fritt hopp over hinder: 10 Sum lydighet: 228,5 Video av lydigheten. Deretter bar det videre til skogen. Jeg var litt nervøs for feltsøket også, men ikke like nervøs som for fellesdekken. Først kjørte vi en kjapp oppvarming hvor jeg la ut to gjenstander, hun plukket og avleverte fint. Så gikk vi ut i feltet. Jeg sendte henne, og hun løp ut en veldig bedagelig galopp. Veldig unormalt fra hva jeg er vandt med, hun pleier å løpe full fart. Men hun fant en gjenstand fort og kom inn i igjen med den. I det hun skulle avlevere var jeg litt sløv på å ta i mot gjenstanden, så vi mistet den på bakken. Det er min feil, jeg sliter skikkelig med å ta i mot skikkelig Sendte henne ut på neste gjenstand, den fant hun også ganske kjapt, inn og leverte den superfint! Da vi var ferdig var jeg veldig i stuss på om dommeren skulle si "jatakk" når øvelsen var ferdig slik som i lydighet, men det gjorde hun ikke. Så jeg stod der litt før jeg løste ut Tidi og roste henne. Det endte med 9,5 på feltsøket! Så var det dags for sporet. Det var jeg minst nervøs for, men nå som alt annet hadde gått bra tenkte jeg at da er det vel typisk at det jeg er minst nervøs for er det som ikke ville gå bra Det var utrolig spennende å gå bak henne og overhode ikke vite hvor sporet gikk. Jeg måtte bare stole på henne. Første pinnen gikk hun utenfor sporkjernen akkurat ved, men jeg gikk i sporkjernen så jeg så den. Jeg hjalp henne med å plukke den slik at hun ble minnet på at hun skulle plukke pinnene. De neste pinnene plukket hun helt selv! Før pinne 3 trodde jeg at vi hadde gått feil, jeg hadde ikke sett en pinne på lenge og vi hadde nylig gått en vinkel så da ble jeg usikker. Men hun fant alt Dermed ble det 10 på sporet! Sum på spesialdelen: 386 En super dag, en super hund Det endte med en 3 plass med en sum på 614,5 poeng, dermed opprykk til klasse C!

Ferie med denne fyren er helt innafor

Super utstillingshelg! 😁👍 Lørdag var det rasespesialen med 33 hunder påmeldt (vanligvis er vi 5-6). Jeg var meget spent på hvordan han skulle gjøre det mot så mange konkurrenter med mye mer erfaring, men det gikk jo SUPERT! Han ble 2. beste hannhund. 🎉🎉 Det regnet og regnet og han gjorde en fantastisk innsats. Beste prestasjonen hans med løping og oppstilling. Lønner seg vist å trene lydighet i stedet for utstilling. 😅😂 I dag var det NKK Lillehammer og han slo til med BIR og CACIB. Helt utrolig bra! (Vi slo hannhunden som ble BIM lørdag! 😮). Endelig fikk vi det internasjonale certet. Tellus fikk det også i Kristiansand, men jeg ble rimelig lang i maska da han ikke var gammel nok. Det å lese reglemanget er noe som går igjen som mangelvare her. 🙄😂 Jeg heiv meg også rundt og fikk øyelyste han. Har hatt litt angst rundt det siden ponni viste seg å ha katarakt og måtte avlives, men Tellus hadde helt perfekt syn!! Luna har hengt med på lasset hele helgen og er helt utslitt stakkars. 💓 Neste utstilling blir dogs4all - da tror jeg faktisk vi må trene mer enn én gang på forhånd!

Bare 16 dager igjen til henting

Han er sånn uansett når den taes av, ja. Men nå har vi funnet ut av en løsning her, tror jeg. Vi har byttet tilbake til den første selen vår, som han tråkker inn i, og som kan stilles ut til å passe selv en voksen Marvin. Med den går det nemlig helt fint, så det er dette med å få noe over hodet. Puppia-selen tar vi nå en liten treningsøkt med hver dag. Han stikker hodet villig inn selv for en godbit, og jeg tar den raskt av og belønner når det går fint. Han er 0% redd for selen i seg selv, det har han aldri vært, så tror han bare må bli vandt til det! Går helt fint å bruke tråkkesele nå (og resten av livet for det saks skyld), men han må jo lære seg dette som alt annet

Milla, min Milla som skulle holde seg frisk og rask for alltid 1.mai var vi ute på plena og lekte med ball, og som vanlig tar hun litt av i intensitet. Plutselig ser jeg at ene bakfoten rister når hun står å venter på ballen. Tok ikke så hardt på det, hun er fryktelig høy når hun får holde på med ball, så tenkte det var noe "stress-skjelving". Roet uansett ned, og tok henne med inn, foten dirret fortsatt. Kanskje hun har forstrekt noe? Noen uker gikk med haukeblikk på foten, og mye kjenning her og der, foten kjentes ikke ut som den andre, noe var galt. Derfor ble det bestilt time til fysio for en gjennomgang av kroppen. Hun fant også ganske fort ut at noe ikke var som det skulle i foten, muskelmasse hadde hun også mistet relativt mye av. Noen dager senere ble hun sendt på røntgen av hofte og knær. Joda, høyre hoftekule og skål var ganske ille forkalket.. Ikke det jeg hadde lyst til å høre! På resten av bildene var det ikke spor av forkalkninger, så dyrlegen tipper at noe har skjedd som vi ikke har oppdaget, siden det er såpass mye på konsentrert plass. Hun er en veldig aktivt hund, som også har blitt nogenlunde jevnt fulgt opp de siste årene, så noe veldig lenge har hun ikke gått med dette. Hun ble satt på daglig smertestillende i 2-3 uker, og fysio (laser, akupunktur, massasje) en gang i uken, med beskjed om ikke noe akrobatiske øvelser eller kromspring. Det gikk 4-5-6 uker og hun strakk mer og mer på foten og musklene begynte og komme tilbake. Så noen uker i vanntredemølle, for å trene musklene ytterligere. Nå skal hun bare ha noe oppfølging når det trengs. I dag vil jeg si hun lever et nokså normalt liv igjen, vi har kuttet ut agility, trening iværtfall, den er nok den største synderen (får ta noen tunneler en gang i blant). Samt lange og bratte fjellturer, det dropper vi, små fjell bestige vi . Kjenner jeg også gir alle tiltak for å gi foten bedre odds; leddfor, seniortabletter, dekken så hun ikke skal fryse mye tidligere enn før, nøyere med opp og nedgåing. Om det hjelper vet jeg ikke, men skader gjør det ikke! I juli og nå i august lot jeg henne gå seniorløp på agility stevne. Kjenner, jeg synes det er verde uansett - hun blir så superlykkelig av å få gå! Hun elsker stevner, agility, folkene og alt tilhørende! 30 sekunder på en helg, hvor stor skade kan det gjøre? Feilfritt går den lille stjerna mi også! Siden vi skal ta det litt mer med ro, så fikk hun være med på sommeravslutningen til ene klubben vår, der hadde de fjollerally. Så meldte henne på, tror dere ikke hun vant da? ..så litt bilder bare fordi! Svømte har hun gjort mye av i sommer! Etter det hele er hun i overraskende god fysisk form. Hun er slank og fin også, og det skal vi klare å vedlikeholde. Må bare bedre med mindre vekt, når foten kan bli vondt. Hun ligger nå på 28-29 kilo.

Ymse er hjemme 😁 eller snart da. Nå er vi på bilferie. Rart å ha hund igjen.

Nettopp.. Her tror jeg endel av problemene med både rottweiler og andre store krevende raser ligger. Krevende som i hunder med et opprinnelig bruksområde som ikke er for Hvermansen,hverken på den ene eller andre måten. Rottweiler for å holde oss til den rasen her, var ( er?) jo opprinnelig en brukshund som slett ikke passet for 'alle og enhver' og ingen naturlig 'familiehund' i den betydning at det var dens primære oppgave. Eierne var vel muligens noe mer interesserte/kompetente til å ha en stor brukshund mao, det var ikke rasen den 'alminnelige' familie kjøpte for å ha som tur/litt treningshund. Vi ser jo i dag at flere og flere raser skal gjøres mer 'familievennlige' og 'tilgjengelige' for Hvermansen også raser som opprinnelig slett ikke var avlet for det bruk. Jeg tror ikke dette er en heldig utvikling i det hele tatt. Veikere hunder behøver slett ikke bety tryggere hunder, ( som i trygg for omgivelsene) tvert om i endel tilfeller særdeles hvis det dreier seg om store raser. Hvis man leser litt ru dt på ulike fora , ikke minst her inne, så ser man ofte at hvalpespekulanter ser ut til å overvurdere egen kapasitet/behov og undervurdere ulike rasers kapasitet og behov.. Hvor ofte ser man ikke tråder med formuleringer som; ' Ønsker hund til turer på 1-2 timer, kanskje litt lengre i helger' og der selvsamme spekulant tror at man må ha en 'sportsrase' for å klare dette? Hvilken som helst frisk og nogenlunde normalt konstruert rase/individ klarer turer på to timer.. Det gjør også mine chi's uten problemer.. Mao, hvalpespekulanter ser i mange tilfeller ut til å undervurdere diverse rasers kapasitet/behov og sist men ikke minst, sterkt overvurdere EGEN kapasitet.. Det omplasseres endel rottiser , gjerne rundt 1-2 år, det er vel da omtrent mange av disse som absolutt måtte ha seg rottis, oppdager at de ikke har de nødvendige egenskaper for å ha en slik rase.. La meg avslutte med å si at jeg har absolutt ikke noe problem med at folk har rottweiler , så lenge de har den nødvendige KOMPETANSE for å ha en slik rase. Til syvende og sist er det der det skorter aller mest.

Altså, jeg synes Paradise Hotel er gøy, hjernedød underholdning. Men ex on the Beach tror jeg blir i overkant for meg altså Sett ti minutter. Gutt som vil ha intellektuell dame: "jeg har to store lidenskaper her i livet. Det er litteratur, og analsex". Dame som er intellektuell: "Han er jo halvt mørk! Nei.. Han har jo litt mørkt i seg.. Nei... Han er ikke helt norsk ihvertfall!"

Nå er vi vel hjemme fra hovedkurs ettersøkning nord norge hvor vi skulle på 1-regodkjenning. Vi reiste en dag før fordi jeg enda ikke hadde hatt mulighet til å ta A-prøvene, og måtte ta de første dagen på kurset. Dette var kanskje det jeg var aller mest spent og litt nervøs for, spesielt runderingen. A-prøvene er 800 m rundering med inntil 3 figuranter og 1000 m spor med 4 gjenstander + slutt, sporoppsøk 100 m, og du må finne minst to gjenstander + slutt for å bestå. Man begynner alltid med sporet. Sporoppsøket gikk bra, men så rota vi litt med starten av sporet og jeg begynte å lure på om det ikke skulle gå veien, men så fant hun sporet igjen og ikke lenge etter fant vi 1 gjenstanden. Da var jeg letta. Vi fant til sammen 3 gjenstander + slutten, så vi gikk over en, men det var bra nok og vi besto! Så ble det en del venting før runderingen. Det ble ikke helt det gråværet jeg hadde bestilt, og min største frykt for runderingen var at hun skulle bli veldig varm og sliten etter hvert. Derfor fikk jeg bada henne et par ganger før det var vår tur. Vi hadde en haug med instruktørelever etter oss sammen med de to dommere som dømmer prøven, men jeg gjorde så godt jeg kunne med å bare koble dem ut, og klarte igrunnen det. Så var vi i gang. Aska jobba helt supert. Blindslag etter blindslag løp hun rett ut, langt ut kom fint inn til meg, for så å være like ivrig ut på andre siden. Jeg ble nesten litt stolt. Men så følte jeg etterhvert at vi hadde rundert kjempelenge uten å finne noen. Det bruker ofte å være tre figuranter, og nå syntes jeg det var rart at vi ikke hadde funnet en. Kunne vi ha gått over en? Kunne hun ha vært hos noen uten å melde? Jeg ble litt stressa, og begynte å "sy litt tett", men Aska jobba på. Plutselig kom hun inn med melding! Da hadde vi rundert 500 m uten å finne noen. Jeg kobla på påvisningslinen i tilfelle hun hadde løpt lagt, men det viste seg å være en stående figurant som sto bare ca. 30 m fra midtlinjen. Endelig fant vi noen. Litt vann og pause før vi fortsatte. Aska begynte etterhvert å bli litt trøtt. Liten pause til, og ga vann. Tenkte at jeg skulle la henne ligge litt og ha pause, men hadde glemt å se på klokka, så jeg ante ikke hvor god tid jeg hadde (du har 40 min på deg) og med den gjengen med instruktørelever og dommere som sto og så på oss så ble pausen ganske kort. Jeg begynte istedenfor å sende henne ut med litt påvirkninger fra meg (ropte "hallo" før et slag, og ropte "hooo hoo" før et annet). Det fikk henne ut når hun egentlig var trøtt og begynte å gå litt kort spesielt på den siden hun hadde litt vind fra. Så vi fortsatte, og plutselig ser jeg hun slår bakover på et slag, og melder på noe. Der fant hun en figurant under en duk. Påvisning uten line og belønning. Spurte dommerne om jeg skulle fortsette. De svarte at det var ikke nødvendig at jeg runderte lengre enn 800 m. De spurte meg hva jeg syntes om runderingen selv, og jeg sa at jeg var fornøyd og følte vi hadde dekket godt, men jeg var jo litt nervøs for om vi hadde gått over en figurant likevel. Da kunne han røpe at han var enig med meg, og vi hadde ikke gått over en fig, og vi hadde bestått. Jippi! Så ventet en uke med "ukas arbeid" hvor du skal vise frem forskjellig. Vi begynte med 3 km spor hvor jeg fucket det skikkelig. Vi fikk en flokk rein springende inn etter at vi hadde funnet to gjenstander. Rota kjempelenge inkludert fulgte antakelig et reinspor ganske lenge også. Så gikk jeg tilbake til der hvor vi fant den siste gjenstanden, og fant sporet igjen, og fant to gjenstander til etterhvert. Så kom vi på toppen av fjellet etterhvert, der fant vi også en gjenstand. Så fulgte vi sporet bortover fjellet med vinden rett i mot oss. Etter en stund ble hun litt høy i nesa, og jeg tenkte at her så vi jo reinen kom springende ned, nå går hun sikkert reinspor. Så jeg gikk tilbake til der vi fant gjenstanden og tok nytt sporoppsøk. Hun fulgte et spor akkurat samme vei. Jeg snudde og tok nytt sporoppsøk, vi endte opp samme vei, dette gjorde vi sikkert 6 ganger. De siste gangene jeg snudde henne så satte hun seg bare ned og var motvillig til å snu da jeg stoppet henne. Kan det være sporet likevel? Nei, det er rein, tenkte jeg. Vi fant ikke noen andre spor, og jeg, rimelig frustrert ga opp og snudde for å gå mot veien. Etter en god stund så plukket hun plutselig opp sporet igjen og vi fant slutten. Da vi sjekket gps-loggene viste det seg jo selvfølgelig at hun hadde fulgt det rette sporet der oppe på fjellet. Så det var sporet jeg dro henne av igjen og igjen. For en dust hundefører! Enn at hun til og med satte seg ned i et forsøk på å fortelle mor at sporet går jo faktisk her. Jeg er enda frustrert! Men men, vi fikk beskjed om at vi hadde vært mye på sporet, og hvis vi bare viste god sporatferd resten av uka så gikk det nok fint. Resten av uka gikk kjempebra. Dagen etter hadde vi teigsøk. Da må man finne 2 gjenstander + en figurant innenfor et gitt område. Jeg fikk en langt fra firkanta teig. Jeg skulle søke av noen odder rundt vannet. Vi fant først en genser, hun slo så fint på noe ned mot vannet og meldte fint. Så fant vi figuranten på samme måte. Så hadde vi brukt opp plassen hvor vi bare kunne gå bortover med sidevind, og jeg måtte ytterst ut på oddene med vinden i ryggen. Tenkte først å ta den nærmeste først, men så ser jeg Aska er veldig ivrig på å ta den ytterste, så ut som hun fulgte et spor, så jeg fulgte på. Vi fant sekken ytterst på odden ganske tidlig og bruke resten av tiden på å bare dekke teigen der hvor vi ikke hadde vært. Ellers sto stisøk, teigsøk, forskjellige sporoppsøk, urbane søk, øvelser m.m på programmet. Vi hadde det kjempegøy uka gikk innmari fort! Vi besto ukas arbeid og er dermed godkjent ekvipasje i Norske Redningshunder på ettersøkning i 2 år til. Jeg ble også "tidligere hundefører" som betyr at neste gang jeg skal regjodkjenne så trenger jeg bare ta A-prøvene, og ikke ukas arbeid. Og med fremtidige hunder så trenger jeg også bare A-prøvene (+ appell, mørkesøk og teigsøk). Man trenger altså ikke ta B-godkjenning eller ukas arbeid med mindre man vil.

Helt siden jeg fikk Arkin så har jeg slitt med motivasjon til å trene. Det var rett og slett rart å ha hund igjen, og jeg har følt meg som en totalt nybegynner som ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg, til tross for at jeg jo vet hva jeg driver med. Det tok halvannen mnd for meg å lære han å sitte. Ikke fordi han er dum, sta eller uinteressert, og ikke fordi jeg ikke har visst hvordan, men fordi jeg ikke har hatt motivasjon til å trene overhode. Vi har jo sosialisert og miljøtrent, opplevd ting, men det er det. Det har kun gått i hverdagslydighet som kontakt på tur, og slipp (for han holder leka som en krokodille). Nå, som fire mnd, kan han tre kommandoer: sitt, slipp og 'se her'. Men etter tirsdagens fellestrening, der han gjorde det SÅ bra, så kjenner jeg virkelig at jeg har lyst til å trene igjen. Nå er lysten tilbake. Etter å endelig ha innsett hvor god, hvor ****** god, den bikkja er, så har jeg virkelig lyst til å trene sammen med han. Det har jo gått tusen og en tanke gjennom hodet mitt de siste mnd, både før og etter at jeg ble hundeeier igjen. I ettertid har jeg hatt mye dårlig samvittighet. Til tider har jeg angret på at jeg kjøpte han, for jeg føler meg ikke alltid frisk nok til å gi han det han trenger. Heldigvis takler han ro veldig fint, og om jeg ser rasjonelt på det så vet jeg at han på generell basis får det han trenger og mer - alle hunder takler rolige dager. I tillegg savner jeg forrige hund. Hun var noe eget. Hun kommer alltid til å være min store kjærlighet, og jeg synes det er så utrolig urettferdig ovenfor denne fantastiske, vakre hunden som gir meg så utrolig mye. Jeg er så forelska i han, men det er ikke det samme. Det er kanskje ikke meningen heller, det vil aldri være likt, og kanskje må jeg bare puste ut og la tiden føre han lenger og lenger inn i hjertet mitt. Kanskje kommer denne tilhørigheten når vi trener og samarbeider mer. Med forrige begynte jeg jo så tidlig, vi jobbet mye og hadde det så utrolig gøy sammen. Det er ikke lett å vite, men jeg tror det kommer. Arkin kommer til å bli en knall hund - han er en knall hund - og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk akkurat denne rare, skjønne valpen. En ting som har stresset meg ekstremt mye mtp ny hund er alenetreningen (av åpenbare grunner). Men fy søren, jeg er så utrolig lykkelig over at den lille grå er så avslappa som han er. På jobb har han ligget 2x4 timer mange dager, og nå etter studiestart ble planen endret mtp hvor han skulle være, så jeg var jo naturlig nok stressa over å ikke ha noen som sjekket innom han et par ganger, men han takler 3-4 timer alene. Bjeffer to, tre ganger når jeg drar og så er det rett opp i senga for å sove ved siden av vifta si. Der ligger han til jeg kommer hjem. Dere aner virkelig ikke hvor mye jeg har grått i glede av å bare se på han sove på rommet alene på jobb og via kamera hjemme. Det er så utrolig deilig å kjenne på hvordan en normal, avslappa hund reagerer. For en følelse.

Nettopp kommet inn. Orker ikke å ta hundene ikveld, så samboer fikser. Presset rundballer siden ungene la seg i 7 tiden, og fra morgen til kl 16 var det fult kjør. Litt mindre imorgen siden det er meldt litt regn, men da inviterte jeg til ringtrening her. Fineste lille valpen vært med i hele dag, hun er så kul. Imorgen er det å gjerde inn noen nye steder, litt mer pressing, litt kontorarbeid før skolestart og inn på tunet brukere starter her neste uke

Du får sjekke mattilsynet sine retningslinjer når det gjelder burbruk og størrelse før du begynner å stenge inn valpen inn i et alt for lite bur. Edit: her er det mattilsynet skriver: Mattilsynet definerer at hunden med god klaring skal ha plass til å stå oppreist, snu seg rundt, ligge i naturlig stilling, strekke seg, endre liggestilling og regulere kroppstemperaturen ved å legge seg på ulike underlag (f. eks teppe og bart gulv). Det skal også være plass til vannskål i buret. I praksis betyr dette at kjøpebur blir for små for mange hunderaser. Mange bruker derfor gjerder, kompostbingevegger eller annet for å stenge av et område i huset hvor hunden kan oppholde seg dersom man ikke ønsker å la den gå fritt rundt mens den er alene hjemme eller om natta. Dersom hunden trives godt i bur må den gjerne ha et bur den kan ligge i, men da må døren være åpen eller fjernet. Når du har hunden med deg i bil er det bra å bruke et bur som gir den begrenset bevegelsesmulighet. Se til at burdet er solid og sterkt nok til å beskytte hunden ved bråstopp eller kollisjon. Transportbur er trange for at dyret ikke skal skades under reisen. Siden burene er trange, skal hunden ikke oppholde seg her for lenge uten lufting. Slike bur er heller ikke egnet til oppholdssted over tid mens bilen er parkert, for eksempel mens eier er på jobb. Det er ok å lukke hunden i mindre bur når den er hos veterinær, under sykdom som gjør at den ikke skal bevege seg mye, når man overnatter på hotell eller under konkurranser og utstillinger. Og det er ikke slik at valpen kommer til å la vær med å tisse inne i buret selv om det er lite. Det betyr bare at valpen ikke kommer seg unna når det har hatt et uhell. Valpen tvinges til å oppholde seg i egen avføring. En annen ting er temperaturregulering og underlag. Ved stort bur kan valpen ha både en myk seng og ett hardere underlag. Skal du først bruke bur så er min mening at buret skal være så stort som mulig. Er ikke det en selvfølge? Og ang trygg plass, en trygg plass kan valpen få uten å måtte ligge i bur. Det er ikke nødvendigvis slik at hunder roer seg i bur fordi det er trygt, det er jo fordi de ikke har noe valg, ren resignasjon. Hva med å starte hundeholdet uten bur? Det er faktisk mulig, selv om man skulle tro at valpekjøp = burkjøp. (Bruk av bur i bil er noe helt annet, og hunder klarer fint å venne seg til det uten å måtte øve på det innendørs...).

Sjekker om jeg klarer å legge ut bilde via nettbrett. Jatzy hilser

Da får du heller droppe gavene da, i alle fall til de "minst viktige". Gi et hyggelig julekort til dem og ferdig med det. Og så prioriteter du skikkelige gaver til dem du orker. Du kan jo også ønske deg donasjoner i gave fra andre selv. Donere i andres navn, uten at vedkommende har uttrykket ønske om det, grenser til frekt. Snakk om å slå flere fluer i en smekk... attpåtil er det skattefradrag på donasjoner over 500 kr, men regner ikke med gavemottaker får utbytte av det... Nei, slutt å kall slike ting gaver.

Driftige hunder har gjerne veldig vondt før de viser symptomer på det, særlig under arbeid, så jeg synes ikke dette er noe godt argument. Det blir litt som at en BC ikke har noen helseplager så lenge den gjeter, - finnes BCer som gjeter med liv og lyst med hofter som knapt henger sammen. Hvor lenge det er vanlig å bruke hundene hardt er også en faktor. Som unge tåler hundene gjerne mye til tross for sine plager, først når de blir litt opp i årene blir plagene veldig hemmende. Dette. Rygg- og nakkesmerter gir som regel diffuse symptomer og er vanskelig å diagnostisere med mindre det er noe synlig galt. Jeg var ikke noen stor tilhenger av selebruk selv før, men etter å ha hatt hund med trøblete rygg (årsak vites ikke) kommer jeg til å gjøre det jeg kan for å skåne ryggen til neste. Har også sett småhund plaget etter whiplash, uhell skjer selv om man tar forholdsregler. Et halsbånd fordeler alt trykket på et lite, ømfintlig område mens en sele som sitter bra kan fordele det over et større og mer robust område. Ei god selve vil skåne kroppen mye mer enn et halsbånd ved harde rykk. Forutsetningen for at sele skal være mer skånsomt er at den passer da. Mange som går med feiltilpassede seler som strammer rundt halsen til hunden når båndet strammes.

Er de du skal gi dette i gave til interessert i dyrs rettigheter? Man bør i som et minimum donere vekk til et veldedig formål som faktisk er innenfor gavemottakers interessefelt. Slike "gave" minner ofte mer om smøring av egen selvfølelse enn å faktisk glede gavemottaker med en gjennomtenkt gave. Hvorfor ikke bare være ærlig å si at du i år ønsker å droppe gavene og heller donere vekk pengene? Mange ville nok syns dette var en god idé, og da får man donert sine penger til noe man faktisk ønsker å støtte...

Det er lite som frustrerer meg mer, når jeg er ute med bruksschäfervalpen min og treffer random folk som sier at de har SÅÅÅ lyst på en sånn schäfer, fordi de er så mye penere, bedre, friskere, bedre mentalitet etc. en utstillingsschäferen som er "så stygg bak". Når jeg da sier at disse hundene trenger å brukes for å være fornøyde og at de faktisk krever en del, samt har en del mer drifter enn en "vanlig" schäfer, blir det bare feid bort. Håper virkelig at oppdrettere flest på slike raser har innsikt nok til å ikke selge den typen hunder til folk som helst vil ha en slik hund fordi den er penere. Ja, de er pene, men det hjelper lite med en hund du synes er pen om du ikke greier å gi den det den fortjener og har behov for. Jeg har sett hvordan den typen hunder ender opp når de kommer til hjem der eier egentlig vil ha en pen og omgjengelig hund uten å jobbe så mye med det. Det kan bli helt krise faktisk.

Helt tilbake til første hund så er burbruk den største feilen og det jeg angrer mest på her i livet. Jeg hater at han brukte så mange timer av livet sitt i bur og så fikk jeg aldri mulighet til å rette det opp fordi han døde ung. Den sitter like godt i fremdeles, 9 år etter han døde. Det har dog resultert i at alle andre hunder i mitt eie ikke bruker et sekund av sitt liv i bur innendørs. Det har med Ori kostet oss en sofa, noen ledninger og en del småting, men det er det verdt Ellers føler jeg ikke det er så mange feil.. I mine øyne hvertfall! Men mange vil sikkert påstå at gutta jeg har nå er bortskjemte, ville små troll Og folk får vel kanskje litt sjokk når de er på besøk og ser gutta gjøre dette: De har det godt da, om enn noe fritt for oppdragelse på enkelte områder!

"Vi hadde ikke sex sex, men det var penetrering ..."

Hvordan vet vi at det ikke er et problem? Hvor mange av de "hardest brukte" sledehundene (som kjøres hardt og langt fra 1 års alder) blir gamle som trekkhunder? Er det mange som røntger rygg og nakke på disse? jeg vet om flere gamle trekkhunder med veldig stram muskulatur rundt skuldre/nakke. (uten at jeg sier at alle er sånn!)

Som om jeg skulle skrevet det selv! HVIS man nå insisterer på å gi gaver til folk , så bør man i det minste prøve å finne noe som de har en viss interesse for/liker. Man gir ikke en stor boks med fin kaffe til noen som ikke drikker kaffe , like lite som man 'gir bort' en donasjon til en organisjon/type veldedighet til noe en mottager ikke støtter.. Det er ikke hverken snilt eller hyggelig. Tvert om. Hadde jeg blitt påprakket en 'gave' fra en av de organisasjonene som er nevnt ovenfor, så hadde jeg blitt alt annet enn glad.. Skal man smøre sin egen samvittighet, så får man i det minste gjøre det i eget navn og ikke prøve å slå to fluer i et smekk ved å kalle det en gave til en annen person .. Man kan gjøre det ennå enklere; istedenfor å bytte penger med familie og venner ,som gavekjøp i realiteten ofte er, så kan man si ifra om at man ikke gir julegaver, ferdig med det. Det er som regel noen som prøver seg i begynnelsen men de gir seg som regel fort, hvis man sier ifra at man ikke hverken gir eller mottar julegaver. Det er faktisk veldig mange som forstår og sier segenig at dette med julegaver har tatt fullstendig av men de tør ikke helt /klarer ikke å gi tydelig nok beskjed. Det er trist å lese om folk som føler seg forpliktet til å gi gaver langt over egen evne og som får svi selv for sin 'gavmildhet'. Særlig endel eldre kan her være utsatt men også mange barnefamilier tydeligvis. Jeg blir rimelig sjokkert når barna forventer gaver som koster mange tusen, hvert år. ..og foreldrene følger opp og kjøper..i tillegg til dyre kalendergaver i hele desember ikke å forglemme..

Endelig fredag God helg fra Silma

Det ser ut til å være målet for noen ja, og er utelukkende en uting etter min mening. FØrer ikke noe godt med seg hverken mentalt eller eksteriørt. For det første finnes det ikke en type hund som passer alle, derfor er det så fint med variasjon og mangfold. Og det er vell mye godt derfor vi har endt opp med så mange forskjellige raser. Totalt sett så dekker de et ganske bredt spekter av både bruksområde og utseende og de to områdene overlapper hverandre flere plasser. For det andre så fører det sjeldent noe godt med seg. Ikke fordi hunder avles ned i seg selv, men fordi folk gjerne ikke avler ned, de avler bare bort i blinde. Tar vekk mot fordi det tror man er farlig, men så sitter man igjen med ei skarp bikkje som blir redd og biter istedet for en som ikke bryr seg før det er nødvendig. Eller man får masse utagering fordi hundene stadig finner seg i situasjoner som er for mye for dem (fordi de er så pinglette), men fortsatt har litt temperament og/eller skarphet. Eller hunder som stikker i panikk om noe kommer bust på dem. Eller hunder som stresser veldig fordi de er berørt av omgivelsene eller noe i dem. Evt bikkjer som bare klapper helt sammen og nekter å forholde seg til det og ser fryktelig stusselige ut. Dette er vell neppe ønskelig for noen eller enkelt. Det er vell heller tvert om på mange måter, men så lenge hunden er litt mer sedat på hjemmebane (om de nå i det hele tatt er det) så er det vell bra? Eller enda bedre, avler ned lek, nysgjerrighet, samarbeid osv, men gjør kanskje ikke så mye med hundens faktiske aktivitetsbehov eller andre utfordrende egenskaper, så i praksis blir de bare vanskeligere å jobbe med, få kontakt med, få kontroll på. Det er bra... Alle hunder passer ikke for alle, det skjer aldri uansett, men med litt innsats så er det fakstisk ikke såå langt unna at nesten alle kan ha alle typer hund, om de virkelig vil. Men selvsagt, da kan man ikke bare velge på utseende og se for seg at hunden skal stå til pynt i stua. Men nå er det vell strengt tatt ingen hunder som vil eller bør være til pynt i stua. Enten må man velge hund som passer seg, eller så må man tilpasse seg hunden. Det kan og bør gjerne være variasjoner i type innad i en rase, etter min mening. Både i eksteriør og bruksegenskaper, men innenfor det som er rasestandard. En brukshund bør feks etter min mening ha gode forutsetninger for å komme seg til høyeste klasse/oppnå championat i den sporten man vil bruke den til, eller være egnet for relevant praktisk jobb. Det bør ikke være hunden det står på liksom. Å pusle rundt i de lavere klassene trenger man ikke være brukshund for. Men om det er lp, nbf, ag, ipo, redning, patrulje eller hva, det er mindre viktig. At det er variasjoner i intensitet, hardhet, skarphet, lekelyst m.m. er helt ok så lenge de har et godt grunnlag igjen for å være trenbare og brukbare uten at man må selge sjela si for å få til noe med hunden. Hver til sitt bruk, men en brukshund skal være brukbar. Skal man jobbe med noe i avlen, generelt, så er det mentalitet. Det trengs og jobbes med, og det gjelder de aller fleste raser i dag vil jeg påstå. Men, folk må slutte å avle bort, ned, gjøre ting de ikke har peiling på og heller begynne å avle fornuftige, trivelige, stødige osv hunder innenfor standard. Og hunder kan være både skarpe, tøffe, harde, dominante hva som helst, sorterer de godt, er uredde og har litt interesse for samarbeid og forsterkere så er det ikke noe problem. Tvert i mot er det vell noe av det enkleste man kan ha. Usikkerhet, nerver, null mot osv, det er aldri bra, selv om det nok varierer litt hvordan det kommer til syne og dermed oppleves av eiere rundt om. Men selv de som bare forsvinner inn i seg selv og neppe er noe vanskelig å håndtere ifht det er vell ikke sånn man egentlig vil ha det vell? Det tror jeg ikke noen egentlig vil. Og skal man tenke langsiktig/avl så kan det jo komme mange overaskelser når man parer slike. Plutselig kommer den usikkerheten der til uttrykk på annet vis også vipps så har man et problem likevel. Og det gjelder alle raser i alle kategorier. At det kanskje skjer en endring i noen raser av nødvendighet derimot, feks kanskje de er så finspisset at de risikerer å dø ut fordi de ikke treffer folk. Plutselig endring i bruksområde hvor man er nødt til å endre fokus raskt, kanskje rasen allerede har endret seg så mye at den har mistet interesse hos de bruksinteresserte feks osv osv og kanskje har den ikke så voldsomt mye å by på som aktiv familiehund ifht hva andre og bedre egnede raser har å tilby så den må tilpasse seg osv. Det synes jeg er greit nok til en viss grad, men jeg synes ikke endring nødvendigvis er synonymt med å avle ned, gjøre likt, passe for alle etc. Da burde man være mer fornuftig rett og slett.

Du har nok helt rett i det. Dessverre videreformidler de neppe særlig godt at det er gode hunder etter deres egen standard, og ikke en mer objektiv en... Til mine formål, bruks og jakt, har jeg stor tiltro til prøver. Ikke at alle prøver er helt objektive bedømmelser av hundens egenskaper, det er de ikke. På f.eks bruksprøver er fører en faktor. En god fører kan nå langt med en middelmådig hund og en dårlig fører kan slite i laveste klasse med en god hund. Likevel sier resultatene en del om hundens grunnleggende egenskaper og evne til å jobbe. Det er kanskje det jeg synes er mest trist med alle wannabe-brukshundoppdrettere, - de har gjerne hunder som liker å trene og er lette å belønne, men hundene jobber ikke. For meg er det hovedforskjellen mellom en brukshund og en selskaps/hobbyhund.

I går ble valpene 6 uker og tiden bare flyr avgårde. Neste uke er det meningen at jeg skal fordele valpene, og jeg synes dette er grusomt vanskelig. Det er 6 veldig ulike valper, men samtidig fryktelig like... Den siste uken har de vært på litt eventyr rundt om, men for det meste har vi vært hjemme nettopp fordi vi har besøk innom nesten hver eneste dag. Her om dagen fikk de løpt litt på en åker for første gang, og det var som om at de aldri hadde gjort noe annet. De storkoste seg masse og løp i 6 ulike retninger Sunlily's Spell Of The Unown "Raikou" Sunlily's Master Of Illusions "Entei" Sunlily's Voice Of The Forest "Lunala" Sunlily's Jewel Of Life "Lugia" Sunlily's Legened Awakened "Ho-Oh" Sunlily's The Power Of One "Suicune"

Asså? I en tråd om låste bein? Nå snakker vi trening, ikke ellers, og hvor lenge trener man liksom sitt og ligg med hunden pr dag liksom? Dessuten så tvinger man de ikke til noe, vil de ikke, eller greier de det ikke så blir det ikke gjort, så enkelt er det. Nå er det vell dog lite avhengig av styrke hvorvidt de kan ha låste frem eller bakbein, men heller utførelsen av momentet. Man kan ikke forvente at en 4 mnd gammel valp greier å gå rett fra dekk og opp i sitt i en eksplosiv og perfekt bevegelse. Men det har igrunn lite med låste bein å gjøre, det er jo uansett så lenge man vil trene oppsitt. Nå ser man jo gjerne med en gang hva som er naturlig for hunden og kan ta hensyn til det om man ønsker. Om man ønsker å kjøre på sin egne foretrukkne måte så gjør vell ikke det heller noe for hunden, men man gjør det vanskeligere for seg selv og må regne med mer trening før det sitter uten hjelp og med større avstand. Det tar lengre tid å få inn muskelminne rett og slett siden hunden allerede har et mer foretrukket bevegelsesmønster. Men det er ikke vondt, det er ikke tyngre og det er ikke noe som helst negativt for hunden utover det trening generelt sett evt allerede måtte være. Og hva er problemet? At folk trener? At hunden liker det og blir med på det? Forventningene? Så lenge folk trener fint, ikke overtrener hunden og ikke lar evt skuffelse gå utover hunden så skjønner jeg ikke problemet. Urealistiske krav til(og nå mener jeg ikke forventninger, men krav og konsekvenser når disse kravene ikke oppnås) og straff av unge hunder derimot det er en uting. Heldigvis ser jeg ikke mye av det. Og om man trener så mye at hunden blir utslitt, men sånt får man jo bare igjen i negativ forstand så det kommer man jo ofte ikke særlig langt med for da gidder jo ikke hunden. Man kan trene inn det meste og komme langt med treningsøkter hvor alt mer eller mindre er kamuflert i lek. Det er ingen problem å komme langt og trene forholdsvis mye med unge hunder uten at det er noe verre for hunden enn en økt ballkasting eller kamplek jevnlig. At folk blir skuffa av urealistiske forventninger er jo stort sett deres eget problem.

Unnskyld!! Skylder på dårlig internett... Får ikke lagt ut bilder her, men kan prøve å linke til fb! Vælps! <3

Det er som du skriver jma, viktig å finne seriøse oppdrettere. I tillegg til å finne oppdrettere som, mener i alle fall jeg med tanke på at Rottweiler i hovedsak er en brukshund, en oppdretter som ikke har avlsdyr med for store drifter all den tid man ønsker å ha en familiehund. Selv om man kommer til å være aktiv med tur, spor og lydighet, så trenger man ikke de største driftene hos rasen for dette. Jeg er også av den mening at man ikke kun burde låse seg på oppdrettere i nærområdet pga lang reisevei osv, men heller finne en oppdretter som har hunder tilpasset det formål man ønsker og reise litt lengre enn i "nabolaget". Og kanskje ikke se seg blind på "fine flotte annonser". Ønsker man i tillegg en hund man vil stille ut, burde man lese seg opp på den ny oppdaterte rasestandarden (som dessverre var nødvendig pga utviklingen hos rasen, da med tanke på hode/snute), og så titte på foreldredyrene.

https://pedigreedogsexposed.blogspot.com/2018/08/pedigree-dogs-exposed-10-yrs-on.html

Flere fengsler har nettbutikker med flotte produkter. Har funnet masse fine ting til meg selv på UFF også, da kjøper man jo brukt i tillegg. God idé å kjøpe gavene hos veldedige organisasjoner, @Stjerneskinn@! Holder selv gaver til et absolutt minimum, og prøver å gjenbruke egne ting hvis det er mulig. Skal se litt mer i "utradisjonelle" nettbutikker med mål og mening fremover også

Jeg hadde neppe blitt sint på folk som hadde kommet med en kvitering på at de har betalt til noen organisasjon. Selv ikke om det var en organisasjon jeg ikke støtter, men å kalle det en gave, eeh, nei. Kommer jeg dit noen gang at jeg ikke føler for å kjøpe gave eller ikke kommer på noe å kjøpe, da kommer jeg til å foreslå julekort/kutte ut gave istedet. Det ekke negativt å donere til veldedige organisasjoner, men sånt kan man gjøre selv av egne penger som er øremerket til det og ikke til gaver(så lenge folk ikke har ønsket seg det). Og nå i disse dager er det jo så enkelt med facebookinnsamlinger osv så da er det ikke noe problem for folk som ønsker bidrag til veldedige organisasjoner og utrykke dette selv, både det generellet ønsket og også hvilken organisasjon de ønsker å hjelpe. Viss ikke så tenker jeg at andres ønske til å bidra går på bekostning av den som da "får" dette bidraget i gave, potensielt uten å hverken ønske det eller være fan av den aktuelle organisasjonen, mens den selv kanskje har lagt litt penger og innsats i å finne en fin gave tilbake. Så det blir litt sånn, nå har jeg bidratt og kan ha god samvittighet, men egentlig ikke trengt å bruke noen penger på det for de pengene skulle jo uansett gå til gave så da måtte jo evt donasjon kommet i tillegg til gavekostnaden typ.. Bedrifter/merker/spesifikke produkter hvor inntekt/overskudd går til gode formål , men hvor fortsatt varen man kjøper har en nytteverdi som er relevant for mottaker derimot, det vil jeg gjerne ha tips til jeg og. Både relatert til hund og ikke.

Er ikke så ofte denne tråden blir oppdatert ser jeg 😂 Jaja, Ymse er nok en gang hjemme fra ferie, og som vanlig i knallform! Jeg har fri et par dager til, og jeg og Ymse tilbringer ferien på Voss! Hentet han i Haugesund for et par dager siden Han har nå blitt 5 år!! Tiden flyr. Litt gråere, kanskje en liten smule roligere. Men generelt fortsatt valpete, leken og mye hund håper på tilatelse til å trene i fugleterreng til høsten!

Dette synes jeg er provoserende fra ledelsen. Si du har 200 ansatte. Disse får i snitt en gave til 800 kr hvert år = 160.000,- I stedet for går du ut og sier at bedriften donenerer hele FEMTI tusen til et veldedig formål. Da sparer bedriften masse penger og kan skryte på seg en flott donasjon. Vinn/vinn for bedriften. Da er det mye bedre å bare droppe hele greia hvis de skal være så kjipe.

Enig. Hvis en ikke finner på noe å gi, og den en skal gi til ikke har noen ønsker - dropp det. Der jeg jobbet før var det noen år hvor vi fikk beskjed "julegaven til de ansatte i år er at firma har gitt 30 000,- til organisasjon sånn og sånn". Bare irriterende synes jeg. Jeg er for å støtte veldedige organisasjoner, og jeg støtter Stine Sofie stiftelsen månedlig, men jeg liker å ta det valget selv, ikke at noen gir noe på mine vegne

Første skoledag imorgen! Spennende altså Og første "vanlige" barnehagedagen for jentene imorgen, etter tre dagers innkjøring i uka som var.

I dag har vi vært tilskuer på agilitystevne, og for et savn! Nå er det rett på Finn for å se etter ny agilityhund Neida. Joda.

Min erfaring er at veterinærer ikke får utdelt glorie ved gjennomgått eksamen, mao de er like forskjellige som folk ellers er. Man finner absolutt de som har 'økonomisk sans' for å si det pent... Jeg har flere eksempler på det både med egne og andres hunder. At prisene kan variere noe helt sykt fra klinikk til klinikk er heller ikke ukjent og det er slett ingen automatikk i at dyrest er best. Jeg hadde en gammel hund som måtte trekke flere tenner. Prisoverslag første klinikk; minimum 9000,-! Andre klinikk der trekkingen ble utført; omtrent 3000,- .. Det er for meg i allefall en BETYDELIG forskjell, da jeg ikke er millionær. Det barierer hvor godt hunden viser tannsmerter, jeg er ganske sikker på at mange hunder går rundt med tannsmerter som aldri blir behandlet dessverre. Men det betyr jo ikke at man skal tro blindt på første og 'beste' veterinær, stusser man på anbefalinger/pris er det ikke dumt å få en second opinion om man har mulighet

Jeg mener at en liten valp skal få lære seg sine naturlige bevegelser før man begynner å kreve "riktige" bevegelser. Små og unge hunder bør få sette seg, reise seg, og legge på den måten de vil. Sånne bevegelser (f.eks oppsitt) krever styrke i muskler som de enda ikke har utviklet. Hvordan skal du vite om hunden skal ha låste bakbein eller låste frembein når du enda ikke vet hva som er naturlig for hunden? Skal du velge ut fra hva ser fint/stilig ut? (enn å velge det som er naturlig for hunden) Jeg syns mange krever ALT for mye av unge hunder; de blir så mye trent og terpet på, og er de ikke champion når de er 2 år, så blir hundefører skuffet (sånn ut fra det man ser på sosiale media)

Postnord altså https://www.tv2.no/a/10019130

Quest: Det stemmer at jeg er et godt voksent menneske, m,en det er ikke så fryktelig mange år siden jeg hadde rottweiler. Grunnen til at jeg gikk fra rasen, var helseissues og ikke mentalitet. Er fullstendig og smertefullt klar over alle avisoppslagene , spesielt de senere årene, om rottweiler som skader og til og med dreper andre hunder. Synes det er trist å lese slikt om gamlerasen min, som jeg hadde så utrolig mye glede av. Rasen har blitt veldig populær, det popper opp useriøse oppdrettere som driter i klubbens avskrav, og stadig flere bruker denne staute brukshunden som ren kose.og sofahund. Derfor må nye kjøpere gjøre god reseach før de kjøper, og de må være klar over de negative sidene ved rasen, som kan gi seg utrivelige utslag i feile hender. Men likevel synes jeg rasen er overdrevet negativt fremstilt i denne tråden. For en oppgående, målbevisst kjøper er det fremdeles fullt mulig å få seg en fantastisk, stødig og lojal følgesvenn !

Jeg brukte bur en stund til min valp. Hun var manisk på tygging på ledninger og sånn, og i et gammelt hus med alle ledningene liggende utenpå veggen, var det et problem. Jeg fikk et bur av noen jeg kjenner som har Berner Sennen, og vi brukte hele buret, delte det aldri opp. Vi brukte det bare en liten stund når valpen ikke var under oppsyn. Det gikk helt greit, men jeg ville nok brukt kompostgrinder i dag. En av grunnene til at det gikk så greit, var nok at den bittelille valpen hadde masse plass inni der! Hun fikk som oftest med seg en kong med leverpostei eller lignenede inn, og slappet godt av. Jeg tror det kommer mer an på hvordan valpen vennes til buret, enn hvor stort det er. Jeg har aldri hørt den påstanden før. I tillegg, om valpen ikke klarer å roe seg ned i buret er det bra om man faktisk ser det, ikke at den holdes passiv og til slutt resignerer. Det er en burkultur som man lett finner om man er ny valpeeier, men som ikke nødvendigvis er det beste for hunden. Man hører ofte at hunden slapper av i buret fordi det blir som et hi, sånn som hunden vil ha det. Problemet er bare at hunder ikke har hi - de er ikke ulver. For å få en hund som slapper av i buret må man trene på det, ikke gi den for lite plass.

Det var da voldsomt....jeg har selv hatt flere rottweilere i min ungdom, og opplevde faktisk lite av all denne samkjønnsaggressiviteten det snakkes så mye om her. Trådstarter her virker som et fornuftig og oppegående menneske, som er forberedt på å jobbe med hunden og ta de hensyn som er nødvendige. Og det er ikke nødvendig å bo langt ute i ødemarken for å eie en rottweiler, selv har jeg bodd både i boligfelt og blokk med mine. MEN... det er en selvsikker, sta hund, den er en brukshund og bør absolutt få bruke nese og hode, i tillegg til god mosjon, og med konsekvent, mild oppdragelse kan den bli en framifrå familiehund. Kontakt raseklubben og forhør deg, velgoppdrettere som samarbeider med klubben, og som mentaltester og tar alle nødvendige helsetester, gå på klubbtreff eller utstillinger og snakk med folk. Det er en fantastisk rase hvis du får tak i rette individet, bare husk at den er ingen sofahund .

Jeg har gjort mye feil opp i gjennom årene og det er mange ting jeg i ettertid ser at jeg burde gjort, som jeg ikke gjorde. Jeg har kjøpt hund etter linjer jeg ikke burde, lagt for lite arbeid i sosialisering og miljøtrening, ikke trent passering, brukt for lang tid til å plukke opp ting jeg i ettertid ser jeg kunne forbygget, håndtert problemer helt motsatt av det jeg burde osv. Jeg ler av meg selv når jeg tenker tilbake på at jeg kjøpte min første terrier med den holdningen at "hund er hund, så stor forskjell kan det umulig være". Mistet besinnelsen i hetens øyeblikk har jeg også gjort et par ganger, det er noe jeg enda har dårlig samvittighet for. Før kunne jeg angre på mye jeg gjorde feil, men det orker jeg ikke å bruke tid på lenger. Det er ting jeg gjorde på tidspunkt jeg ikke visste bedre. Den kunnskapen jeg har nå hadde jeg ikke da, og den kunnskapen jeg kommer til å ha i framtiden har jeg ikke nå. Det som betyr noe er at jeg lærer av det jeg gjør feil, er tross alt den samlede erfaringen som har gitt meg de kunnskapene jeg har den dag i dag. Så jeg synes ikke man burde være så redde for å gjøre feil, for det vil man uansett. Man kan lese teori til man blir blå og få råd til øra faller av, men det er først gjennom praksis man blir klok, får innsikt og forståelse for sammenhenger. Det viktigste jeg kommer til å gjøre annerledes denne gangen, er at jeg ikke kommer til å stresse. Valpetiden er ikke en magisk periode. Jeg har lært alle mine unghunder, voksne og gamlinger mye nytt etter hvert. Det er sjeldent for sent å rette opp gamle feil eller lære inn noe nytt. Enda viktigere, - shit happens, uansett hvor forberedt man er. Det jeg kommer til å tenke mest på med neste valp er å bygge gode vaner tidlig og å fokusere mer på det jeg vil ha, ikke det jeg ikke vil ha. Jeg kommer også til å være mye mer bevisst på hundens sinnsstemning og dempe forventninger/uro i situasjoner jeg ikke vil ha det.

Ikke for å være negativ men.. å tro at man kan sosialisere bort medfødt hundeaggresjon er nok ønsketenking.. Men så lenge dere er klar over problemet og ikke minst tar forholdsregler ut fra det , først og fremst av hensyn til andre mennesker/hunder, og dere vil ha en slik hund, så er jo saken grei

I dag er hårballen 11 uker, og da må vi oppdatere. Han er så lærevillig, så godbitorientert (som vi faktisk måtte lære oss, haha) og så utrolig trygg. Han sovner hvor som helst, liker hvem som helst, og har til og med blitt litt mer interessert i andre hunder. På en komfortabel måte. Den eneste hunden han egentlig bryr seg om er selvfølgelig den eneste hunden som ignorerer han tvert, nemlig mamma sin Scilos. Marvin gjør alt han kan for at gamle Scilos skal elske han, uten stort hell, og det er veldig, veldig søtt. Tinka ble trygg og rolig av å være med på alt, så Marvin er også med på alt, så langt med stort hell. Han elsker folk, men holder seg veldig rolig (sover på alle fang og slikker alle fjes), og da er det ikke noe problem. Bildebevisene kommer nederst, haha. Han kan sitt og dekk, og er så mammadalt at trening på innkalling er håpløst da det eneste problemet er å få han til å VENTE med å løpe. Vi jobber med "bli", og å vente før mat, som går veldig fint. Sove alene har vi gitt opp - alle har det bedre med hund i sengen. Etter kjærestens initiativ. Ellers er han så syyyyyyyyykt kosete. Iallefall på mamma'n sin. Og ikke bare vil han ha kos, han vil gi kos også. Gnir seg mot ansiktet og susser over alt. I går var vi på vei hjem fra baaaaar (hilsen gamla, 23), og det begynte å pøsregne på vei hjem. Han ville ikke ha hodet inni jakka, for han var så opptatt med å slikke ansiktet mitt tørt. Passer på Okei. Så. Nå kommer det masse, masse (masse!) bilder! Først sammenligne: 8 uker til venstre, 11 uker til høyre: 9 uker til 11 uker: Masse søte bilder fra tur i dag: Med nevøen på 4 år, som han er veldig glad i: True colors : Det er forresten veldig vanskelig å ta bilder av mammadalte valper. Stort sett er han her: Okei, så litt fra livet. Marvin på arm: Marvin i heis (dette gjør han hver gang, 6 ganger om dagen): Marvin på t-bane: Marvin på produksjonsmøte til ny forestilling (ikke mitt fang): Marvin på bursdagen til svigers: Marvin på bar: Åja, og oppdatering på kjæresten som ikke ville ha hund? Jada, det gikk fint, det! Er HELT sykt at jeg bare har kjent han i tre uker - samtidig går det alt for fort. Han begynner å se ut og oppføre seg mer som en hund (mindre marsvin), og blir stadig tøffere i trynet (på den gode måten). I går så han en kråke, og hoppet et par hopp mot den, og ble veldig stolt når den fløy sin veg (den var LANGT unna, men allikevel), og da blir jeg litt stolt av at han begynner å bli modigere. Han er DØDSflink til å gå pent i bånd foreløpig. Bonusbilde: Apropos mammadalt. Mens jeg har skrevet denne posten, har han ligget sånn: Han er piraya og liker best å tisse under tak, men ellers perfekt.