Leaderboard

Endelig! Da er denne lille frøkena hjmme ^^ Hun har fått navnet Cyan

Hun har fått navn! Presenterer prinsesse Poppy, bare 6 dager igjen nå!

Vinker innom bare for å vise dere at denne har blitt riktig så pen

Poe vokser og gror ALTFOR fort! Jeg friker helt over hvor stor hun har blitt på så kort tid, for jeg digger virkelig livet med denne lille jenta. Hun har rukket å bli 11 uker allerede og det føles som jeg dro og hentet henne i går. Hun er fortsatt en dødskul liten sak, kunne ikke bedt om en bedre hund tror jeg. Rampete og pøblete, trygg og god, tøff og nysgjerrig, bitete og forbanna, morsom og søt. Alt det klarer hun å være i løpet av et lite kvarters tid. Jeg føler meg kjempeheldig

I dag er Nemi 5 år I fjor var jeg redd hun ikke kom til å fylle 5 pga allergien, men heldigvis ser det(bank i bordet!) ut som medisinen fungerer ganske bra

Da er man vist innmeldt her igjen 😅 sikkert lav iq eller noe, men før eller siden må man vell ha litt flaks og? 😄🙈 gleder meg og tror det kan bli veldig bra om jeg bare slipper unna dårlig mentalitet eller dårlig helse. Kullet ser veldig jevnt ut så langt, og ihvertfall morslinjene er veldig allrighte og homogene, så det burde være gode forutsetninger. Hele 8 tisper og velge i og, og det var iallefall 4 ledige tisper når jeg bestilte så burde vell være mulighet til å få en man vil ha. De er ganske nøyaktig 1 mnd nå, og den lille damen er klar for å reise hit først på september 😍

Jeg trives med min aktive, nysgjerrige og utforskende lille valp på 11 uker jeg da. Hun får løpe rundt og styre inne, hun er med på gåturer på 1-2 timer, hun har masse leker tilgjengelig hjemme og hun sover når hun er sliten (som regel men ikke alltid). På lørdag var vi i byen i sikkert tre timer, det gikk helt fint. Blir møtt av 20 unger som kommer stormende for å hilse når jeg henter guttungen på SFO. Jeg skåner henne i svært liten grad. Hun er liksom med overalt hun, og jeg bare stoler på at det håndterer hun glatt. Det meste går jo helst bra her i livet. Jeg skjønner ikke hvorfor målet over alle mål er at valpen skal ligge som en sekk inne og må "ro-trenes" dit. Min valp er et knurrende, bitende haimonster med skarpe tenner og forkjærlighet for hender. Hun er ei rampete lita jente som klarer å finne sikkert 20 ting hver eneste dag som hun egentlig ikke har lov til å bite i og som jeg var sikker på jeg hadde ryddet bort. Hun tisser inne når jeg ikke har fulgt med godt nok og hun ber om å få komme opp i sofaen når hun vil sove. Så da får hun det. Sånn er det å være valp. De har en helt ny og diger verden som de skal oppdage og den nysgjerrigheten, energien og utforskertrangen vil jeg ikke dempe, tvert i mot vil jeg ha masse av det. Jeg elsker disse sidene av henne, til tross for at de tidvis er litt altoppslukende. Jeg elsker det når hun børner rundt og ikke enser omverden, elsker at hun får tidenes mest rampete blikk rett før hun hopper fram og forsøker å bite av meg nesetippen, elsker at hun blir drittforbanna når jeg tørker av henne etter tur, elsker at hun har klart å skvise seg inn i skyvedørsgarderoben vår og funnet en sko som hun bærer triumferende rundt med halen som ei flaggstang. Vi har ikke noen binge eller bur som hun passifiseres i. Det kan være både upraktisk og irriterende til tider, men men, sånn er livet akkurat nå. Hun sover i senga vår for trygghet og omsorg. Etterhvert skal hun ut, kan hende det blir pes når den dagen kommer, men so be it. Det er verdt tryggheten nå som hun er baby. Hun har lært seg øyenkontakt og sitt(ish) og begynner å skjønne at hun skal se på meg når hun ser en annen hund. Tror jeg. Kanskje. Jeg tenker ikke så mye på dette. Hun får helt latterlig mange godbiter når vi er på tur, for alt mulig rart. Når hun kommer til meg, ser på meg, går forbi noen, og noen ganger bare fordi hun finnes og besitter en helt umulig grad av søthet. Jeg gidder ikke å tenke ihjel valpetiden. Det har jeg gjort før og det er mye mer stress enn å bare go with the flow og nyte tiden med valp. Seriøst, dette er den koseligste valpetiden jeg har hatt. Ikke fordi valpen er så rolig og enkel, hun er en helt vanlig valp med alt det innebærer, men fordi jeg ikke stresser med hva som er det riktige å gjøre og når. Ting kommer til å falle på plass. Alt kommer til å ordne seg. Det tar bare litt tid for en valp å finne fornuften sin og mye av veien dit er å bare få leve livet sitt som valp først. Så får hun kanskje en uvane eller to, det er heldigvis ikke noen biggie. Valpen min har blitt utstyrt med en god grunnpakke i den lille nøtta si, derfor prioriterer jeg å ha det absolutt mest mulig gøy med henne. Det tror jeg danner et mye bedre grunnlag enn å drive med rotrening og å time klikkerøkter ned til x antall minutter. Jeg orker ikke å forebygge problemer jeg. De får jeg ta om de dukker opp, i mellomtiden må jeg stå i peset som er å ha valp (med biting, tissing, bjeffing og overtrøtthet for eksempel) og ta det med mest mulig humor, mens jeg oppriktig nyter den lille, dumme og usannsynlig søte lille klumpen som lukter aldeles nydelig og har den mest fantastiske valpemagen. Det meste utvikler seg aldri til noe problem, men ordner seg av seg selv med tid og modenhet, så det framstår som litt bortkastet for meg å bruke masse tid på ting som sannsynligvis faller på plass helt uten innblanding. Jeg har en glad og lykkelig liten valp som gjør irriterende og herlige valpeting hele dagen lang, og vi ler så vi griner av dette lille dyret og nyter hvert sekund. Måtte hun aldri bli voksen!

Tusen takk Huset fra utsiden, innsiden trenger bittelitt oppgradering, men er fullt beboelig. Plusset er drøye 1,5 mål som skrangleverkene skal få nyte godt av neste år

Hvor kjapt kjøper man et hus? Joa, man går på visning en ettermiddag og mindre enn ett døgn senere er man plutselig HUS-EIER!!! Jeg døøøøør på meg... Dette gikk bråfort altså...

Ja, der kan jeg jo være tydeligere. Det gikk forbi oss en hund av samme rase på gaten, og han kom med en morsom kommentar (den var rett og slett litt rar, noe de er). Da passet det fint å ta det opp, at jeg hadde vært i kontakt med en oppdretter som uventet fikk en ledig valp, at dette ikke var planlagt fra min side men at det som kunne være drømmevalpen hadde dukket opp, og at jeg hadde forferdelig lyst til å gripe sjansen. Han tok det ganske pent, og var helt klar på at dette var noe jeg måtte avgjøre selv. Så la han frem at han da ville vente med å flytte inn. Dette er første gang han skal ha samboer, noe det ikke er for meg, og selv om han gleder seg fryktelig tror jeg samboer+hund føles litt overveldende for ham. I tillegg er det aspektet med at han gjerne vil være "ung og fri" litt til, som egentlig stritter litt imot hvem han er. Alt han ønsker i livet er kone og barn, haha, men han vil nok gjerne utsette alt det så lenge han kan. Jeg stilte spørsmål ved når den perfekte tid ville vært, da han personlig jo ikke ønsker seg noe mer hund om et år, og jeg ikke får noe bedre tid (tvert imot, tror jeg) når jeg er ferdig utdannet, og veldig sjelden kan planlegge ferie etter egne behov. Jeg har fritatt han fra alt ansvar, men han er alt for snill til å ikke lufte hvis jeg blir sen fra jobb og slikt, så vi vet begge to at litt blir det. Han er på ingen måte en "bad guy" i dette, og jeg synes det er flott av ham å være ærlig med en gang. Han sier rett ut at han går ikke fra meg selv om han får hund, han vil bare roe ned innflytningen. For meg ligger det absolutt en sorg i det at dette er en glede og en kjærlighet vi ikke kommer til å dele. Han HATER jo ikke hunder, og jeg er overbevist om at hvis man ser en valp vokse opp blir man til en viss grad glad i den, men den valpegleden og valpetåken vil jeg stå alene i. Det synes jeg er trist, men det er også en sorg jeg ikke kan ta på forskudd - kanskje han overrasker. Han koste jo tross alt på Tinka av og til, han likte det bare ikke så godt når hun bæsjet på gulvet. Hver dag. Det er også en tilleggsgreie som har skjedd: Guttene han bor i kollektiv med har nå kanskje funnet en som kan ta over for ham i august. Egentlig skulle han flytte inn i oktober, etter tre måneders oppsigelsestid, men nå kan det da være han slipper denne. Men da har han jo heller ikke noe "valg", hvis roomiene erstatter han, og det blir enda vanskeligere å skaffe hund uten at det føles som tvang og manipulering. Så det må jeg også snakke med ham om. Hoihoihoi. Takk gud for at denne oppdretteren har tilbudt meg delbetaling, for det ser mer og mer ut som om jeg skal bli valpemamma 23. Juli <3 Iiiiiiiik!!!

Jeg ville hentet valpen! Finn ut nå med engang om dette fungerer for dere. Du finner ut om det er en dealbreaker for deg at han har reservasjoner oven for det å ha hund. Og han finner ut om han vil leve med ei hundejente.Det er det mest rettferdige for dere begge to tenker jeg.

Frøken rosa blir min, akkurat som jeg håpet Forrige gang hadde jeg bulldoserhunden (Monti), det er spennende, men tungt å jobbe med til tider Denne gangen har jeg ønska meg den litt roligere valpen. Trygg, stødig og fin men ser litt mer tenkende ut. Så får vi se om det stemmer - spennende blir det i alle fall! Innmari søte er de også - bare en drøy uke igjen nå!

Nå må jeg dessverre si at det er langt i fra første gang jeg hører om slike problemer med en hvit gjeterhund. Nå vet jeg ikke hva som ble gjort og sagt, men som instruktøren sa så er dette medfødt, og selv om man kan trene så vil den dårlige nervekonstitusjonen ikke forsvinne. F.eks. om hunden har dårlig avreaksjonsevne, eller om den ikke avreagerer, så kan man trene og trene, men hunden vil gjerne fremdeles ha sterke minnesbilder og være overbevist om at en situasjon fremdeles er skummel fordi den en eller annen gang for lenge siden ble skremt, selv om det ikke har skjedd noe skummelt de siste tyve gangene den var i en lignende situasjon. En trygg hund med god avreagering, vil gjerne også bli skremt, men så finne ut at det ikke var noe å bry seg om likevel, og så bli ferdig med situasjonen. Du må rett og slett finne ut om dette er noe du kan og orker å leve med, og jeg synes faktisk at det er helt lov å svare nei på det spørsmålet...

Jeg henter mitt nye håp om litt over en uke ❤ Gleder oss veldig til å få en liten muttebølle i hus!

Åh, det blir lenge og vente til september altså, og følelsesmessig er det en berg og dalbane som veksler mellom å virkelig glede meg og skikkelig angst for at det bare blir enda en som enten er syk eller har mentale utfordringer Alle tispene(8 stk) tror jeg er en favoritt på hver sin måte, sånn rent tatt ut fra bilder da siden de er så små enda uansett, men pene, liker utstrålingen, blikket, holdningen osv så det blir gøy å se hvem og hva det blir og hvordan de utvikler seg, først og fremst mentalt En av tispene, så vidt passert en mnd nå Bra jeg har glemt/fortrengt hvor forferdelige valpemonstre de kan være samme hvor søte de er En annen Og en til Og enda en Noen er kraftige, andre litt lettere bygd, noen er litt "lengre" og noen er mer kompakte/kvadratiske, men alle veldig pene og korrekte i grunn. Normalvariasjoner vil jeg si. Fine farger /tegninger med godt pigment på samtlige, fine uttrykk og så langt ihvertfall så tegner de veldig bra mentalt også, men det er jo veldig tidlig å si noe særlig der enda. Totalt 13 aktive, friske, livlige, utforskende, trygge og frempå små valper

Jeg synes det er utrolig bra at han sier fra om dette nå og at han er så tydelig på hva han ønsker å leve med og ikke. Jeg tenker at det er helt greit å ikke ønske å ha hund, også om det er en dealbreaker for kjæresten. Like greit som at det er omvendt for deg, hvor du må ha hund selv om det betyr slutten på forholdet. Jeg synes også han er redelig i det at han sier i fra før dere har flyttet sammen og til tross for forelskelsesrus som tross alt kan gjøre at man går med på ting man egentlig ikke ønsker på sikt. Det blir kanskje litt motstrøms da alle virker å mene at han ikke forstår hvor viktig dette er for deg, men fra hans side er det kanskje du som ikke forstår hvor viktig dette er for ham? Hvis det er slik så må dere vurdere om dere i det hele tatt kan være sammen med så motstridende behov. Her må dere prate sammen åpent og ærlig rett og slett, noe som er lettere sagt enn gjort i mange tilfeller. Jeg synes heller ikke dette er et ultimatum fra ham. Det hadde heller ikke vært et ultimatum om du sa til ham at du trenger en partner som aksepterer at du har hund for å kunne være sammen med dem. Man har ikke så mye annet valg enn å kommunisere sine grenser liksom, og de vil variere fra menneske til menneske. Jeg tenker at dette virker å være et område hvor dere er inkompatible. Så får dere diskutere hvorvidt det finnes et kompromiss som dere begge kan leve med. Men helt ærlig? Etter fire måneder så tenker jeg at dere ikke har vondt av å vente litt med å flytte sammen heller. Fortsatt være sammen, kjenne på hvordan det er å være kjærester hvor en har valp og så ta det derfra. Håper det ordner seg med både mann og valp!

Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden. Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?

Moxie er vårt nyeste tilskudd i familien. Hun bor sammen med meg og gubbeluren, noen Dansk Svenske Gårdshunder og Hvit Dvergshnauzer. Moxie er ei vakker lita jente og planen er at hun skal bli med på utstillinger etterhvert. Til daglig skal vi drive med Smeller, Nosework, Rallylydighet og annet gøy!

Pakker og pakker... Planen var å reise lørdag morgen, men nå må vi plutselig reise imorgen ettermiddag. Så fikk plutselig enda dårligere tid! Tror nok ikke jeg vår vasket så mye som jeg ønsker før jeg reiser. Gubben blir jo boende en stund til, til han finner seg jobb og flytter etter, så vi får planlegge en helg eller to med nedvask senere i sommer heller. Her går strømmen med jevne mellomrom også idag, så nå sitter jeg her i mørket og føler ikke jeg får gjort stort. Er dårlig med vinduer her, og attpåtil mørkt og grått ute idag. Nå er jeg veldig spent på første dag i sommerjobb! Og første dag i jobb som radiograf, for i går var jeg ferdigutdannet

Hils på Cyan da dere! Hun er det nye tilskuddet i flokken Hun er en 9 uker gammel schäfer etter brukslinjer. Kjøreturen hjem fra østland til vestland gikk veldig fint. Hun sov nesten hele turen og var flink til å gå på do når vi stoppa. Deilig å reise med en valp som bare sover! Da vi kom hjem i går var jeg spent på hvordan husets hunder ville ta i mot den lille. Jeg hadde noen tanker om at Oscar ville være skeptisk og kanskje knurre litt, Happy ville være...ja...happy. Ny lekekamerat, wihooo! og Blitz ville synes det er ok så lenge den ikke biter på henne. Vi fikk oss noen overraskelser. Oscar syntes valpen var helt grei den, de to er jo nesten like store Happy var ikke helt sikker på hvordan man skulle leke med en så stor baby og var litt usikker, men forsåvidt hyggelig nok. Blitz på sin side gav klar beskjed til valpis at den kunne drite og dra. Hun har kommet seg en del da, nå kan de omgås uten at hun kjefter. Hun blir også oppfordret til å legge seg i en utilgjengelig sted for valpen om hun blir lei. Cyan på sin side syntes det var dritekkelt første gang hun fikk beskjed, men nå som hun har skjønt litt hvordan Blitz virker, så prøve hun å bli venn med henne og må liksom prøve å gå bort og se om det fungerer denne gangen. Ellers har vi trent litt enkel kontakttrening og jobbet litt med lekeregler i kamplek i hagen. Og selvfølgelig løpt ut mange ganger for å tisse. I kveld skal hun får være med på valpekurs på valpeslipp, spent på hvordan det går Til nå har hun bare møtt voksne hunder. Bilde hos oppdretter før vi reiste Sov så godt i bilen på fanget ^^ Hun fikk hilse litt på turfølget vårt også Vel hjemme har vi hatt godbitsøk til frokost og ellers bare blitt kjent med hverandre alle 6.

Da har vi hatt Max i 3 uker snart, og han er ganske artig, dog lurer jeg noen ganger på om det er valp eller gjedde jeg har fått. Han har sine rolige stunder også da.

Jeg blir alltid deprimert når folk henger seg opp i husrenheten når de får valp... det er jo det minst viktige i den første tiden! Man bare regner med å være godvenn med vaskebøtta en stund, valpen blir husren når den er fysisk moden - og det varierer jo veldig når de er det - noen er husrene tidlig og andre tar det lengre tid med. Jeg har aldri giddet gå ut med valper om natten, blir det dam og sjokoladepudding om morgenen, so be it, nattesøvn er mye viktigere synes jeg (samt at valpen bør jo ikke få som vane at om natten da har vi pause fra sovingen så vi kan ha litt natte -raj-raj). Våre valper har blitt fort renslige om natten - men så får de alltid sove sammen med oss i seng (eller på madrass sammen med en av oss når de er så små at man er redd de skal falle ut av sengen). Og en sovende valp, lager ikke tiss. Og en valp som får sove inntil og være trygg den første tiden, den sover dypt og lenge den. Så klart at det var litt bråhast å komme seg ut om morgenen, og natten var gjerne slutt ved 6-7 tiden, men ulvetimen fikk man sove ihvertfall! Det viktigste man gjør, er å lære valpen hvor morsom man er, hvor lønnsomt det er å komme til sitt menneske, at da vanker det godteri/lek/juleaften&bursdag. Man legger grunnlaget for sitt fremtidige forhold simpelthen. Det er det viktigste av alt! Så er noen valper mer selvstendige og uavhengige enn andre med stor utfartstrang så man er henvist til langline de første par årene liksom - men det rokker allikevel ikke ved at man er en person som hunden veldig gjerne kommer til når man roper på den (såfremt man ikke har viktigere ting fore hvilket unghunder ofte kan ha - men når de roer seg og blir mer voksne så huskes det veldig godt dette grunnleggende forholdet). Jepp, har også en gang i tidenes morgen blitt anbefalt å gå og gjemme seg hvis valpen ikke er opmerksom nok for da blir den engstelig - og til det kan jeg bare si My ass! Var en superfin måte å miste bort valpen på.. (var tilfeldigvis en labrador det også.. han hadde det helt greit alene i den store verden han! ). Men også det er veldig forskjellig fra valp til valp og rase til rase hvor føreravhengige og oppmerksomme de er. Og man belønner med det valpen liker - ikke hva man synes valpen skal like (feks kos er ikke verdens beste belønning generelt.. senere kan det bli en belønning for noen hunder, men i førsten bruker man lek&godbit sammen med ros. Etterhvert kan man "delbelønne" med ros for rosen assosieres med noe positivt uten å være direkte positivt i seg selv). En viktig ting til, er å lære valpen å bli håndtert og få klippet klør uten vill-vest, bli undersøkt etc Lære den å ha på bånd, sele, dekken, potesokker. Valpen må få oppleve verden og lære at du beskytter den skulle det bli noe problemer som skremmer vannet av den. Så man lar den ikke leke med alle hunder, man går inn og stopper leken ser man at valpen synes det blir for mye. Og uteliv/mosjon - det tar man på valpens premisser. Min lille Shy feks var med på skiturer fra hun var 10 uker. Vi kjøpte pulk som hun skulle kunne sitte i skulle hun bli sliten - men aldri i verden at hun ville sitte i pulk! Av og til kom hun og satte seg på skiene ens, og da tok man en pause før man gikk videre. Mengden er helt avhengig av valpen! Valpebiting: mange tips her men primær-rådet mitt - ikke lag noe vesen av det (krever mye selvdisiplin når nålene klappes sammen rundt ens følsomme nese feks) for da kan det fort bli en vedvarende greie. Valpebitingen slutter når de har fått voksentennene sine (fine runde tenner som ikke er så vonde å bli bitt av). Og utover det, gjør som @Mari - kose seg med valpen! (Selv har jeg stortsett syntes at valpetiden var helt grusomt.. av alle hunder jeg har hatt, er det bare en jeg virkelig koste meg med, de andre har bare vært å holde ut til de ble eldre - for den voksne hunden i enden av valpetiden er vel verdt all verdens kjas!)

Lite stolt eller. Og med due på banen og løs jakthund! Tre ganger!

Herregud som tiden flyr med valp i hus 😳 Luna er nå 6 mnd gammel,og en skikkelig bedagelig valp. Vært husren fra dagen hun kom, aldri bitt eller ødelagt noe og klarer seg fint alene hjemme. Øver enda på å gå fint i bånd,og jeg ser bedring for hver dag omtrent. Men hun er jo som tibber flest,kommer jeg ikke i dag så kanskje jeg kommer i morgen 😂 herlig denne valpetiden 🤗

Ceres (Hundhusets Ceres) ble født 21.04.18 og er en livlig og rampete Lagotto Romagnolo Hun kommer fra Hundhusets kennel fra Kimstad i Sverige, og kom hjem til oss i Oslo 16.06.18. Hun var litt mindre i størrelsen sammenlignet med de andre valpene i kullet, og etter den første dagen hjemme har hun vekslet på å være utforskende, rampete, rolig og trøtt. Ceres blir først og fremst vårt familiemedlem, turpartner og lekekamerat, men vurderer også å prøve meg på diverse aktivitet som lydighet, agility eller kantarellsøk etter hvert. Dette er vår første hund, så vi har lite erfaring fra før på disse områdene - men håper vi kan lære mye nytt!

Mitt svar avhenger litt av hvordan denne samtalen egentlig var. Hvis det er bare et lite snev av "trussel", som at "hvis du får deg hund så flytter jeg ikke inn altså" i et forsøk på å styre deg (fordi han vet at du veldig gjerne vil at han skal flytte inn), så blir det en liten varsellampe hos meg. Men hvis det er mer fornuftig tenkt som at han tenker at han kan vente til den verste valpeperioden er over o.l så blir det noe annet. Også tenker / håper jeg at han kanskje lettere kan bli glad i en valp enn i en eldre hund. Disse små søte babyene trigger jo litt forelskelseshormoner hos de fleste.

Bare å konkludere med at Norge ikke er noe foregangsland hva gjelder kunnskap og muligheter for bedre liv for deformerte hunder. Makan til hylekor om mobbing, hatkriminalitet og promille-basert argumentasjon (promille som i at "alle" har den éne mopsen som aldri hatt hatt problemer, altså kan man ikke kritisere rasen ) fra mopseeiere har jeg ikke sett makan til siden.. tja. Lar den stå åpen. Eiere av mopsen går rett i krenkelse, i forsvar - og det tyder bare på én ting: vi kommer aldri til å få vekk etterspørselen etter deformerte hunder. Og de som elsker utseendet til en deformert hund vil alltid klamre seg til en absurd normalisering av de grusomme bivirkningene hundene deres må leve med pga utseendet. Utseendet som eier ønska seg på sin lille gallionsfigur. Som hunden aldri har spurt om. Jeg blir oppgitt og sur på menneskeheten. Sukk.

her skal du få en ,tallene gjelder for 2017, og for hele landet. Det er mulig å kjøre statistikk for ulike landsdeler. Nå sjekket jeg Oppland og Hedmark, som jo har hatt trøbbel med ulv, og selv ikke der er det ulv som står for størsteparten av tapene. Likevel er ulven værstingen. Snodige greier. "uspesifisert" har de nesten ikke i Hedmark, i motsetning til resten av landet. http://www.rovbase.no/Erstatning

Hallo! Her ser det jo ut til at det går pent og pyntelig for seg Etter noen måneder nedkjøling, så gir jeg hundesonen en ny sjanse. Har tatt meg i å savne å ha muligheten til å stille hundefaglige spørsmål ved flere anledninger. Strategien ellers er å holde seg unna alle tråder som lukter trøbbel. Brukte alt for mye energi på å irritere vettet av meg Kan vel hende jeg irriterte vettet av andre også, riktignok Jaja. Har forsøkt å sende melding til administrasjonen flere ganger som ikke innlogget, hvor jeg ba om reaktivering av den gamle kontoen. Fikk aldri noe svar, så mistenker at systemet ikke er helt korrekt satt opp. Får håpe denne strategien virker bedre og at gammel og ny konto automagisk blir slått sammen! God natt til alle tillien

Velkommen inn i dagboken til Smula! Den som trykker på tastene er 30 år og har i mange år hatt brukshund, drevet aktivt med spor,lydighet, kløv og trekk. Savnet etter en Papillon ble etterhvert stort da jeg er født og oppvokst med papillon, og vi begynte å se på mulighetene for at denne miniatyren kunne bli en del av livet igjen. Min mann har ingen kjennskap til rasen, og var med det første usikker. Etterhvert har jeg fått han med på det hele og vi begynte jakten etter den perfekte familiehunden som også skal kunne være med i sporten. Vi har omsider bestemt oss og valget falt på en søt liten tispe på Østlandet. Hun hentes hjem om to små uker og vi gleder oss veldig! Den eldste jenta vår på 4 år så bilde av henne og sa: " Mamma, det er den søteste valpen jeg har sett, den ser ut som en smule!" Dermed burde vi ikke tenke mer på navnet! Smula it is! Bilder og oppdateringer kommer så snart Smula er i hus!

Valpen er herved i hus! Den lange kjøreturen i går gikk veldig fint. Hun sov for det meste. Natten ble tilbragt på soveromsgulvet, sammen med meg på madrass. Der sov hun frem til ca kl 3, da jeg våknet av at hun lekte. Tenkte jeg skulle utnytte situasjonen og ta henne med ut, og hadde ikke før tenkt det før hun hadde tisset på gulvet 😂 Så innser hvor rask jeg må være for å unngå det. Endte opp med å stå opp med henne nå kl 5, og fikk til at hun holdt seg til jeg kom ut denne gangen. Føler det er en liten utfordring med tissing og drikke vann, for hvertfall i går kveld tok hun små slurker innimellom og like etter tisset hun en liten skvett. Så da må man liksom ut med henne hvert 10. Minutt. I tillegg tror jeg ikke hun liker helt å tisse på det våte gresset, Hehe. Så tror vi får prøve å gi henne vann mer innimellom, og ikke at det står framme. Eller er det noen innspill på dette? Nå fikk jeg noen minutter for meg selv, ettersom hun er opptatt med å rive i stykker en våt vaskeklut som jeg frøys ned i går! Det var en stor suksess :-) Legger ved litt bilder av lille Ceres fra gårsdagens henting:

I tillegg til hva hunden føler og oppfatter, hvor hyggelig liv den får etc - så er det et annet aspekt som jeg synes er langt viktigere (og mitt mantra i slike situasjoner): "Det skal være hyggelig å ha hund!", eller som NKK sier: "Hund til nytte og glede", Personlig føler jeg at det å ha en problemhund aldri vil være hyggelig eller til glede for noen, det å være på vakt hele tiden, frykte at det "værste" skal skje, skyldfølelse HVIS det skjer (dvs biter noen), forsøke å ha 100% kontroll (som selvsagt er umulig), gå og uroe seg for hvordan hunden egentlig har det, etc.. Nei, det er langt ifra en hyggelig fremtidsutsikt - det finnes massevis av hunder der ute i verden (både allerede fødte og tiltenkte) som har positive og hyggelige liv foran seg i ens eie. Som man kommer til å få det MORO sammen med, som man kommer til å trives med å ha rundt seg og andre, osv. Hvorfor bruke opp årevis av sitt eget liv med å slite med noe som kan være så kjempetrivelig som å være hundeeier? Noen mener at man da kan vurdere omplassering, trening, etc - men så lenge den hunden er i livet kommer man til å kjenne det inni sjela' si at HVIS det skjer noe, så "burde man ha visst…". (tenker da på hunder generelt med adferdsproblemer) Uansett - tøffe avgjørelser å ta, men når det er et riktig valg vil man selvsagt føle seg trist, men samtidig også veldig lettet etterpå. Og den neste hunden man får vil da være bare ren lykke. :-)

Da har vi hentet lille nurket <3 Hun heter Moxie og blir nok ei skikkelig kosejente. Alfred gårdshund lurte fælt på hva dette pelsede greiene var for noe, men måtte snuse snute for å sjekke dyret.

https://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/import_og_eksport_av_dyr/import_av_kjaledyr_og_konkurransedyr/Import_av_gatehunder/reglene_for_innforsel_av_gatehunder_er_strammet_inn.31136 Dette er endret fra 1. juli 2018: Hvis du kommer reisende med en tidligere gatehund til Norge, må du kunne dokumentere at hunden har vært i ditt eie og under din kontroll i over 6 måneder før innreise til Norge. Gatehunder regnes ikke lenger som handelsdyr, og du kan derfor ikke bruke regelverket for kommersiell import for å hente gatehunder i utlandet. I praksis betyr dette at det ikke lenger er mulig å hente gatehunder fra utlandet.

Det ble "skal", ettersom verken jeg eller hunden eier vett og forstand Vi skulle jo bare gå en rolig liten tur, men sånn fungerer ikke Ariel. Ser hun en hund foran i løypa skal hun ta den igjen, koste hva det koste vil, så vi ble hengende på et par huskyer Gale lille hund. Vi vant en sykkelsele i str. XL, men den passer visst ikke selv om Ariel lurte til seg fire V&H-kjøttboller etter målgang Sammen med sin gode venn, malteseren Peder:

Problemet er at mange problemer er "nærmest umulige" å "ta" når de først har dukket opp. Jeg tok aldri tak i kattebæsjspisinga proaktivt, kun når den oppstod begynte vi å jobbe med det. Jeg har nå jobbet over 10 år med å få den bort, det har hittil ikke gått særlig bra. Faktisk har den ikke endret seg på 10 år, og hun måker i seg kattebæsj som en gribb på smørgåsbord om hun får lov den dag i dag. Har vært innom alt fra å klipe i ørene ala brudd på dyrevernsloven til "kindereggmetoden", via "sladremetoden", og "jeg har tørrfisk det er bedre enn kattebæsj? nei det er det ikke - mvh labrador" metoden. Neste hund kommer jeg til å jobbe med fra dag 1 (hvis jeg ser så mye som en liten tendens til det) om at man IKKE spiser kattebæsj, isopor, grillbeinrester, døde fuglelik eller papp-med-litt-matolje-på. Kommer også til å ta konkret tak i det med innkalling og det å være løs, for alle sa til meg at "la valpen være løs, den løper ikke vekk!!". Little did they know, og little did I know, at det finnes forskjellige valper. Det finnes usikre valper som holder seg til familien sin, som er miljøusikre, som har lite selvtillitt, som kanskje er litt redde for denne store verden, og som ikke har så propell. Det finnes også de selvsikre valpene som sier "VERDEN, HER ER JEG!!", valper som ikke trenger eier å lene seg på, valper som buser inn i mørke rom og ukjente kriker og kroker, valper som buser fram uten en eneste tanke om at de må ta vare på seg selv. Jeg lærte fort at min valp overhodet ikke var redd for å vandre avgårde selv midt i en lek mellom oss to - og dermed la på sprang og sprang så langt allerede som liten 9 uker gammel valp at hun løp helt til hovedvegen og NESTEN ble påkjørt av en buss for 10 år siden. Jeg trodde det skulle endre seg, at hun knyttet seg til oss og at hun skulle få en naturlig holdning om at "man holder seg til mor". Nope. Det skjedde ikke. Kun gjennom ekstremt hardt arbeid og konstante skuldre under nakken fikk jeg henne noen lunde "båndtvangsfri" som 1,5åring. Så fort vi ikke trente på det og så fort jeg ikke moillfora henne med tørrfisk hver gang vi var ute og gikk tur uten bånd, så forsvant innkallinga og "tilhørligheta" hennes. Fordi jeg ikke tok tak i det før hun var noen mnd gammel. En Labrador (for å ta et konkret eksempel) som ikke lærer seg å finne roen, blir et omplasseringsobjekt i feil hus og feile hender. De har dessverre en slik personlighet at de i mange tilfeller MÅ lære å finne roen. Ellers blir de individer som er slitsomme og som ikke passer inn i samfunnet. Det er enkelt å si at man ikke må tvinge en hund til å finne roen når man har en rase som ikke kommer med innebygd ADHD, og jeg synes det er noe feil å skrive en tekst hvor eventuelle framtidige usikre valpeeiere kanskje føler seg truffet, enda mer usikre og kanskje gjør dumme valg fordi noen med en helt annen hunderase vektla andre ting enn det man selv *må* gjøre for å få en god samfunnsborger... :/ Jeg er veldig glad på dine vegne Mari, at du/dere endelig har fått en kjernesunn flott hund, og at dere har deres metoder har jeg ingen ting i mot. Ville bare påpeke at det for meg var noe som rykka i fiskesnøret når jeg leste det, og at det potensielt - etter min mening - kan ødelegge mer enn det skaper, noe av det du skreiv

Wow. Jeg kjente at jeg prøvde å reagere på den artikkelen, men jeg klarte ikke. Det er så teit og meningsløst at jeg ikke skjønner hvordan man kan svare på noe slikt. Ikke lyst. Ikke ork. Ikke håp. Norge kan ta seg en bolle.

Takk! Ja Foreløpig har hun mange likhetstrekk med pappaen og det gjør ikke noe om det fortsetter

Ett lite bilde av Smula mens vi venter på å få henne hjem Nå er 6 kg Orijen bestilt, i tillegg til endel *kremt* hundeutstyr. Dersom noen har gode tips til nettbutikker å kjøpe utstyr til papillon fra så si gjerne ifra under her

Kanskje du burde begynne med begynnelsen da Å informere TS om at «ti still» er en innlært kommando som fungerer på dine hunder hjelper nok ikke stort.

Jeg tenker at denne kampen ville jeg heller tatt nå, enn om 3 år. Det er MYE lettere å stå på sitt og bevise hvor viktig hund faktisk er nå, når dere ikke bor sammen, enn om du "gir etter" nå og skal prøve igjen om 3 år når dere bor sammen og du allerede har vist at såååå viktig er jo ikke hund, for du kunne vente sist. @Midas Vi har det ganske likt ja! Og ja, det er en vesens forskjell mellom å like hund og "ikke måtte ha det" og å faktisk ikke like hund. Jeg husker jeg var på date med en fyr engang og han "likte hunder" men lurte på om ikke hundene kunne bo ute? Det ble med den ene daten

Ang dette med byturer; man må jo ikke dra hjem tidlig. At man vil er en annen sak I trheim stenger utestedene kl.02. Om man drar hjemmefra 18 så blir ikke det lenger enn en arb.dag. Så kommer det jo an på hvor ofte man er ute da, skjer det hver helg så er det nok vel mye. Du skriver også at du vil kunne ta med hunden til flere av vennene hans så da ser jeg i hvert fall ikke problemet. Også må du jo fortelle hvilken hund du skal få deg og legge ut bilde! 😊

I våre yngre dager gikk vi mye på fjellet, men det måtte legges på hylla da Ariel fikk HD-diagnosen for to år siden. Men med jevnlig behandling og opptrening er hun nå symptomfri og i sitt livs beste form, så i går ble det en etterlengtet liten fjelltur Ikke noe voldsomme greier, turlengden vår nå ligger på rundt halvannen time, men herlighet som jeg har savnet å gå i fjellet. Følte meg som et nytt menneske Målet i løpet av sommeren/høsten er å kunne gå tre timer sammenhengende, naturligvis med tett oppfølgning fra fysioterapeut sånn at vi ikke overdriver og går på en smell.

OK, enten så har han ikke forstått hvor mye det betyr for deg å ha hund, eller så er han fryktelig egoistisk. Får håpe det er det førstnevnte! Jeg ville prøvd å forklare igjen hvor viktig det er for din lykke og trivsel å ha hund, og at du ikke kan la sjansen gå fra deg nå som du har mulighet til å få den perfekte valpen på det perfekte tidspunktet med tanke på jobb. Det er kanskje like greit at du får hund før dere flytter sammen uansett, så slipper han valpeperioden. Så kan dere kanskje flytte sammen etter et halvt års tid når valpen er renslig og ikke krever så mye lenger. Dette bør jo være vinn-vinn for dere begge. Han slipper den mest slitsomme perioden, men kan forhåpentligvis bli kjent med og sjarmert av valpen litt på avstand, og du kan få deg hund nå på dine premisser mens det fremdeles er ditt valg og han ikke har noe han skulle sagt. Og du, husk at dere er i voldsomme forelskelsesperioden der man i stor grad er blind for hverandres feil. Det er IKKE da man blir ordentlig kjent med hverandre, selv om han virker fantastisk og perfekt akkurat nå. Poenget mitt er, tenk deg godt om før du ofrer noe for et så ferskt forhold. Spesielt når det ikke er et valg mellom hund og forholdet, men mellom hund og samboerskap til høsten. Det gjør vel ikke noe om dere venter litt med å flytte sammen?

Min og kunne fint klart seg uten hund. Han gjør ikke mer med hundene enn han må, dvs det jeg ber han om, eller det som kreves om jeg er dårlig. Og da Hottie døde kunne han godt tenke seg å ikke skaffe seg noen ny hund, vente til gutta avgikk med døden (om hundre år) og gjerne ha en hundefri periode. For meg var det helt uaktuelt. Han liker hunder da, det er ikke det, er bare at han har ikke noe "behov" for hund i livet sitt, mens jeg MÅ ha hund i livet mitt. Han skjønte litt mer greia da jeg sidestilte det med hans interesse for musikk, og han skjønte at det å ha hund rundt seg er like viktig for meg som det er for han å kunne dra på spilling en gang eller tre i uka. Jeg "skåner" han mest mulig, dvs jeg tar det daglige arbeidet med hundene, inkludert husarbeidet - men jeg nekter å gå på tå hev og være "redd" for at hundene skal gjøre at han ikke vil være samboern min lenger. Skulle det skje så har vi større problemer enn hundene.

Mannen min er ikke spesielt glad i hunder, kunne helt fint levd et liv uten. Men han godtar alle hundene vi har hatt og har, enda de er til enorm bryderi for han til tider. Han er blitt spydd på midt om natten, en valp vi hadde (Pippen) elsket å lugge han i hårene på beina, han har tråkket i hundetiss, hundebæsj, måttet tørke opp diare når han var først hjem fra jobb, fått ødelagt sko (Shy), fått ødelagt masse andre ting, vært vitne til at skinnsofaen gradvis ble spist opp (Kark), kommet hjem til tømt kjøleskap og syk hund (Pippen igjen), vi kan ikke spontant dra på ferie, må jobbe annenhver gang slik at hundene ikke skal være for lenge alene osv. Noen av hundene har han overhodet ikke likt en gang, og noen er han blitt veldig glad i (feks Strider&Shy) men i det store hele, kunne han klart seg fint uten. Når vi har fått valper som er for små til å være alene lenge, har han brukt ferien sin og vi har delt på å være hjemme fra jobb. Alt har han funnet seg i fordi det med hund er sånn en stor del av meg, de følger med "resten av pakken", og han har aldri aldri satt spørsmål ved det, har aldri aldri satt krav til hundeholdet, aldri nektet meg hund noen gang. Så du får spørre deg selv IA, hvor stor del utgjør hund for deg, i forhold til kjæreste? Hvor mye skal du ofre? Hvor mye skal han ofre? Jeg har ikke noe fasitsvar jeg..

kanskje lett å si og vanskeligere å faktisk gjøre det, men jeg hadde fått meg hund.Den rette mannen vil skjønne at hund betyr mye for deg! Er denne kjæresten redd for å få mye ansvar og oppgaver ifbm hunden? Det hjelper ikke at du fritar ham fra sånt og tar all jobb selv?

Mentalitet og helse er helt avgjørende for om en hund er til glede eller ei. For meg er hundene både familiemedlemmer, en hobby og de utfører en jobb på jakt. De gir meg mye glede, og det er derfor jeg har hund; fordi de er en berikelse, ikke belastning. Når hunden begynner å begrense livet mitt i stor grad er det ingen glede lenger. Jeg har ikke urimelige krav til en hund, med utgangspunkt i tidligere hunder kan jeg visst fint leve med en god del mangler i både lynne, helse og egenskaper. Det jeg ikke kommer til å finne meg i å leve med igjen, er en hund med dårlig mentalitet. Jeg har brukt 7 år på å trene og å tilrettelegge for en slik hund. Livet er for kort og jeg ønsker å bruke tiden min på mer kontruktive ting. Å være hundeeier byr på både opp- og nedturer, de fleste har vel et realistisk bilde på det? Jeg tror ikke noen tror at hundehold er plankekjøring. Man må legge ned arbeid i å få hunden slik man vil, akseptere at noen ting aldri vil bli som man vil og takle alle de ulike utfordringer som kommer ens vei. Spørsmålet er hva som er innenfor normalen av utfordringer, og når det begynner å gå på store mangler hos hunden? Vi har alle ulike forutsetninger for å håndtere ulike problemer. En barnefamilie har andre forutsetninger enn en enslig person, en person med erfaring fra tidligere adferdsproblemer har andre forutsetninger enn en person som aldri har hatt hund eller kun har måtte håndtert normale greier. Det en person kan leve med av diverse greier, er svært vanskelig for en annen. Uansett, når hundeholdet begynner å bli til mer fortvilelse/belastning enn til glede, da er det på tide å si stopp. Kommer man til det punktet er det bedre for både hund og eier at man skiller lag. Hunden kan få det bedre i en ny familie, eller på de evige jaktmarker hvis den har store helse- eller adferdsproblemer. Man skal ikke være så selvoppofrende at det å ha en hund blir selvdestruktivt, det må være tillatt å sette egne grenser. Heldigvis har vi kommet så langt i dag at det er blitt et mye større fokus på at mentalitet og adferd er arvelig. Det er ikke så mange år siden den gjengse oppfatningen i diverse hundemiljø var at ”man fikk den hunden man fortjente”. Jeg omgir meg tydeligvis ikke med slike personer som det indirekte siktes til i et par poster her. De som har hatt store problemer med sine hunder har ikke tatt lett på avgjørelsen om å avlive eller omplassere dem, de brukte mange år på å komme dit. Årsaken var ikke at hundene ikke (bare) var til glede for sine eiere, men at de måtte snu opp ned på livet sitt for å tilrettelegge for en hund som ikke fungerte andre steder enn innenfor husets fire vegger.

nei, alt er ikke opp til oppdragelse, spesielt ikke når det kommer til aggresjon og snapping osv. Usikkerhet, redsel, aggresjon osv er veldig arvelig/genetisk. Evt så kan det bunne i at hunden har vondt eller noe slikt. I noen grad kan riktig oppdragelse bedre problemet, om det ikke handler om smerte, men det handler ikke om å "ta" hunden. Konsekvent derimot bør man jo være og man bør gjennomføre det man sier. det er ingen hunder som skal være aggressive (uten grunn), men det er forskjell på hunder, hvordan usikkerhet kan slå ut, hvor utbredt det er med dårlig mentalitet på rasen, og forskjell på trenbarhet, stahet, hardhet osv. Og nei, det er ikke forskjell på store og små hunder og hunder stritter ikke i mot om man er konsekvent. Konsekvent handler jo bare om å gjennomføre det man sier og at de reglene man har gjelder hele tiden, ikke bare annenhver gang. Å gå i fysisk konflikt derimot er selvsagt forskjell på store og små hunder sånn rent fysisk, men det er sjeldent hverken nødvendig eller fornuftig. Selv om man er mer en tradisjonell trener som bruker positiv straff i treningen sin så burde man ikke starte basketak og maktkamper på det viset. Spesielt ikke med en rottweiler. Ikke er det god læring og man kan få svar på tiltale fra slike hunder om man er dum og urettferdig. Nå er vell ikke rotweiler akkurat det heftigste man får av hund lenger, sånn jevnt over, så det er fult mulig å ha i hus uten å trene hundesport mange dager i uka. De er nok mest krevende ifht det å ha kontroll, lydighet, oppdragelse. De liker ofte ikke andre hunder av samme kjønn når de blir voksne, de kan jo helt sikkert varsle/bjeffe bår det kommer folk på døra osv, de er jo store og kan vøre litt viltre. Ikke nødvendigvis vanskelig å trene, de fleste liker jo både mat og lek og med en god forsterker får man tgreit til et godt samarbeid og førerfokus, men å begynne å skal være hard/tøff med en slik hund, det er ofte ikke smart eller enkelt.. Og en stor hund med et dårlig rykte krever jo sitt ansvar, samme hvor snill hunden er. Man bør tenke på at det kan vøre vanskelig å få pass, den kan være vanskeligere å ha med rundt på besøk osv fordi folk kan være redd for den bare fordi den er en rottis osv. Og det er jo selvsagt en hund som krever en del, som da kan gå utover andre fritidsaktiviteter. Ifht skole så er det jo mange som får det til og synes det er kjekt, så det er jo mest avhengig av den enkelte tenker jeg, men man må ihvertfall tenke igjenom ting. Det er jo også forskjell på studier, noen har mye fritid ila dagen og kan lese hjemme osv, og da blir ikke de like påvirket ifht fritidsaktiviteter ellers, fordi om de har vært sammen med hinden hele dagen så kan man jo dra fr den igjen, men har man vørt på skolen en full dag så må man nesten bruke resten av dagen sammen med hunden. De er flokkdyr og bør jo ikke være for mye alene. Praksistiden må man definitibt ha en plan for, og også starten på skoleåret. To mnd ferie er ikke nok til å la valpen være hjemme alene en full skoledag(om dere har det). Og nå er det jo heller ikke sikkert at det er en passende valp ledig akkurat i feriestart. Bosted er jo også no, det kan være veldig utfordrende å finne noe å leie med hund, og jo mer sentralt jo verre, ofte. Noe finnes jo som regel, men man må kanskje regne med å bo en annen plass enn man ønsker og kanskje dyrere enn det må være for en student. Og det i kombinasjon med at det er vanskeligere å få jobbet noe særlig pga hunden som trenger selskap, pluss ekstra utgifter til mat, forsikring, dyrlege osv. Kanskje må man ha bil ifht hvor man bor, lengse på reisevei kollektivt etc. Ja, mye å tenke over og du bør være flink til å spare før hundekjøp så du har en buffer både ifht skade/sykdom og andre uforutsette utgifter s du ikke har like stor mulighet til å jobbe inn med hund. Det bør og vøre avklart med hundepass osv, så du slipoer å betale for kennel. Og det er nok en fordel å ha hundepasser i nærheten då man kan få med seg det som er viktig av happenings.