Gå til innhold
Hundesonen.no

dachsens temperament?


Recommended Posts

Er nå mer og mer sikker på at jeg vil ha en dachs, men er fremdeles litt forskning igjen som gjenstår for å se om den passer min livsstil. Så jeg har noen konkrete spm:

1. Bjeffer de mye? Er det lett å venne de av med dette hvis man starter tidlig?

2. Hvordan er de med andre mindre, eller like store hunder hvis de vokser opp med dem?

3. Hvor mye mosjon trenger de daglig?

4. Kan man dempe jakt instinket på noen måte fra de er valp?

5. Er de volsomme i lek?

Forstår at alle dachser er individuelle på mange områder, så forventer ingen konkrete svar. Hehe. Men litt artig å høre. Spør om andre hunder fordi hun jeg bor med tenker på å anskaffe seg en chihuahua, og de er jo små, så vi må forsikre oss om at dachsen ikke vil finne på å jakte på denne. Ville jo vært litt dumt.. :)

Kan jo legge til at hundene da kommer til å være sammen fra de er valp. Takker på forhånd for alle svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei!jeg har en strihåret dachs og den vokste delvis opp med en chihuahua.det gikk ikke bar for å si det sånn.begge var skikkelig hissige på hverandre,og dachsen angrep den andre flere ganger.kunne vært farlig flere ganger om vi ikke grep inn.så det vil jeg absolutt ikke anbefale hvertfall.begge disse to rasene er veldig stae,og bestemte hunder.og de får heller aldri ordnet opp skikkelig med hverandre,siden den ene er så liten,og ofte må holdes borte fra dachsen.blir helt feil syns jeg...for oss gikk det ikke bra,men kan jo hende det kan i noen tilfeller

Lenke til kommentar
Del på andre sider

enig med zipp :)

Jeg har kun gode erfaringer med dachs. De individene jeg har møtt, har riktignok vært misshandlet, og derfor ekstremt sky, eller gammle og en smuule sære. Men Jeg har også møtt dachser som er helt friske, og herligere hunder..vel de finnes, men dachsen er herlig!! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Treffer iblant en eier med to dachshanner, begge langhår, en dverg, den andre en kanindachs, kanskje, går litt i surr :-)

De to gutta er veldig trivelige, og går godt sammen med både hverandre og andre hunder.

Tror ikke du skal bekymre deg så mye om venninnen din sin hund. Slike "hundevenner", i min erfaring, behøver ikke innordne seg på samme måte som hunder som bor i samme husholdning.

Det kommer jo an på om dere velger tispe eller hannhund også, og selvsagt: Hvordan DERE gjør det og fikser hundeholdet deres. En lydig og trygg hund behøver ikke slåss i tide og utide og kan stoppes eller forhindres. Ikke tro du kjøper en liten søt "nusse-hund", dachsene har jaktbakgrunn og er modige små sjeler.

Derfor er det nesten minst like viktig å finne ut om DU passer til rasen. Oppsøk en hundeutstilling, se etter de langhårede småtassene, snakk med deres eiere, hør med folk som har rasen selv og ikke bare "kjenner en", og prøv å finn deg en seriøs oppdretter som du snakker bra med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har selv hatt ein korthåra dahcs du finne ikke hunder med herlige personlighet syns jeg da :) De passer godt på eigerene sine da , men du verden for en herlige personlighet angrer alldrig på at jeg hadde dachs

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjekt å få så mange responser!! Alltid artig å høre andres erfaringer som man kan ta med i betraktning! Har kjent både langhårete og strihårete dachser og jeg vet at ingen av dem er små "nusse hunder", hehe. Grunnen til at jeg nettopp er interessert i en dachs er at det er en stor hund i liten størrelse! Men skal på noen utstillinger fremover så skal få meg mer info om rasen. Den langhårete dachsen jeg passet før var heller en av de som ikke ville hoppet på noen men løpt andre veien. :)

Han likte heller ikke å gå tur i regnet og ble alltid snurt når vi labbet av gårde og satt seg ned med ryggen til meg og nektet å se på meg, og gå et skritt lengre. Hehe. Så jeg vet i hvertfall at de har en unik evne til å være tunghørt når det passer seg sånn. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har jo en liten dach tispe på nå 6månder. Jeg tror aldri jeg har møtt en hund me mer personlighet og utstråling en henne! Hun er ikke redd for noen ting har aldri møt en hund eller et menneske hun ikke er blitt venn med me en gang. Ser hu barn på lekeplassen blir hun helt gal av lyst til og leke me dem. Hun går like bra sammen med små som store hunder bjeffer kun på fugler viss vi venter på bussen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...