Gå til innhold
Hundesonen.no

Debatt om "ulvemåten" og hundespråket


Huldra

Recommended Posts

(Har lagt inn dette emne på et annet dyreforum også, men det er jo litt forskjellige brukere rundt omkring.)

Jeg leser flere steder, om folk som mener det er viktig å "oppdra" / trene hunden etter hva ulven/hundemoren ville gjort. De snakker høyt om å bite i munnviken, ta tak i nakkeskinnet, knurre, kanskje riste litt hvis hunden har vært "slem", legge i bakken, gi et lite rapp over snuten osv osv. De argumenterer med at det er det "ulvemor" ville gjort. Det jeg lurer på, er hvorfor disse folkene, ikke har satt seg inn i hundens dempende signaler? En alfahund (eller en hvilken som helst annen hund), ville ikke i sin villeste fantasi funnet på å kun bruke avstandssøkende/aggressive signaler til sine "undersåtter"/valper/flokkmedlemmer. Antageligvis ville ikke aggressive/dominante/avstandssøkende signaler vært førstevalget engang! (Selvsagt i noen situasjoner ville de vært det..)

Så finnes det jo de som er ihuga Rugaastilhengere, som demper hunden sin i hytt og pine, og til slutt har en hund som konstant sover.. De gjesper og slikker seg om munnen, snur seg vekk og har aldri sett øynene på hunden sin, fordi de har hørt at de ikke skal se en hund inn i øynene. Og hvis den (voksne) hunden er litt umulius, gjesper de mens de snur seg, i stedet for å legge hunden i bakken, eller evt dempe først, for så å vise litt mer "alvor" i form av fysisk innblanding.

Hvorfor kan ikke disse to metodene/språkene kombineres? Man kan da vel ikke bare velge kun en side av språket? Det blir som å kunne alle ordene i et språk, men ingen gramatikk, eller omvendt.. blir det ikke? Hvis man skal gjøre som alfaulven, hvorfor demper de ikke? Og hvis man skal snakke hundespråket til hunden sin, hvorfor knurrer man ikke når hunden snuser nysgjerrig bort på menneskematen? Rugaas sier jo selv at knurring ikk er farlig, det er kun en måte å si fra på. Men er den kun forbeholdt hunder/ulver??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det vel dyktigere folk enn de aller fleste av oss her inne, som forlengst snakker om dette - men som kanskje ikke er like lette å høre som "enten-eller"-tilhengerne :-)

En kapasitet som Kenth Svartberg har for eksempel mye interessant å si om dette. Han tar tak i både kunnskaper om hund og ulv, ser på hvor vi er i dag og hva vi vet, og bruker det i aktiv trening av hunder - og får, IKKE MINST, satt ord på det meste.

For jeg synes jeg har truffet flere gode instruktører som forener dette med trygghet, tillit, forståelse og likevel faste grenser i sin omgang med hund, men som kanskje ikke er like flink til å forklare det? Dermed blir det de med særlig de mest lettselgelige forklaringene - gitt i et lite hefte, som Rugaas først gjorde - som når ut til flest, kanskje.

Og en ting... hundene gjør jo BEGGE deler: De både irettesetter, tidvis ganske heftig, som de også demper så det suser. Alt til sin tid. Men folk tar tak i ting avhengig av SIN personlighet, og utformer ting rundt det. Rugaas tok tak i den ene siden, og la mye vekt på det, der andre kanskje har festet seg mer ved det andre ytterpunktet - som OGSÅ har sitt utspring i hva hunder gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det vel dyktigere folk enn de aller fleste av oss her inne, som forlengst snakker om dette - men som kanskje ikke er like lette å høre som "enten-eller"-tilhengerne :-)

En kapasitet som Kenth Svartberg har for eksempel mye interessant å si om dette. Han tar tak i både kunnskaper om hund og ulv, ser på hvor vi er i dag og hva vi vet, og bruker det i aktiv trening av hunder - og får, IKKE MINST, satt ord på det meste.

For jeg synes jeg har truffet flere gode instruktører som forener dette med trygghet, tillit, forståelse og likevel faste grenser i sin omgang med hund, men som kanskje ikke er like flink til å forklare det? Dermed blir det de med særlig de mest lettselgelige forklaringene - gitt i et lite hefte, som Rugaas først gjorde - som når ut til flest, kanskje.

Og en ting... hundene gjør jo BEGGE deler: De både irettesetter, tidvis ganske heftig, som de også demper så det suser. Alt til sin tid. Men folk tar tak i ting avhengig av SIN personlighet, og utformer ting rundt det. Rugaas tok tak i den ene siden, og la mye vekt på det, der andre kanskje har festet seg mer ved det andre ytterpunktet - som OGSÅ har sitt utspring i hva hunder gjør.

Hmm.. jeg visste ikke at "fagfolk" diskuterer dette allerede, men så er det jo mye jeg ikke vet.. :)

Og ja, poenget mitt er jo at hunder gjør jo begge deler, så hvorfor skal vi mennesker, som kan velge å bruke dette språket (det vi vet om det), kun bruke enten den ene eller den andre siden? Hvorfor kan vi ikke både bite i munnviken, og gjespe til hunden? Hvorfor er mennesker, som er tilhenger av den ene siden, så opptatt av at den andre siden ikke er helt "korrekt", eller rett å bruke? Dvs, de virker som om de er "motstander" av å bruke de "andre siden" av språket, hvis du skjønner hva jeg mener. Rugaastilhengere ville jo t ikke funnet på å knurre til hunden sin, og noen som biter hunden i øret/munnviken, gjesper jo så å si aldri til hunden som å dempe den.. Når man tenker over det, er det jo litt merkelig? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. jeg visste ikke at "fagfolk" diskuterer dette allerede, men så er det jo mye jeg ikke vet.. :)

Og ja, poenget mitt er jo at hunder gjør jo begge deler, så hvorfor skal vi mennesker, som kan velge å bruke dette språket (det vi vet om det), kun bruke enten den ene eller den andre siden? Hvorfor kan vi ikke både bite i munnviken, og gjespe til hunden? Hvorfor er mennesker, som er tilhenger av den ene siden, så opptatt av at den andre siden ikke er helt "korrekt", eller rett å bruke? Dvs, de virker som om de er "motstander" av å bruke de "andre siden" av språket, hvis du skjønner hva jeg mener. Rugaastilhengere ville jo t ikke funnet på å knurre til hunden sin, og noen som biter hunden i øret/munnviken, gjesper jo så å si aldri til hunden som å dempe den.. Når man tenker over det, er det jo litt merkelig? Eller?

Nei dette er ikke noe særlig tema hos "fagfolk". Det man er enige om, stort sett, er at folk flest ikke mestrer de samme teknikkene som hunder/ulver seg i mellom gjør og derfor, for å forenkle det lager læringsmodeller basert på enkle spilleregler som folk kjenner seg igjen i. Ingen fagperson anbefaler at herr og fru hvermansen skal gå rundt å biter hunden i munnviken eller kun står og gjesper til hunden og dens slags virkemiddler som ikke faller naturlig for oss. Grunnen til at man helst har rene spilleregler for hunden..enten det er positiv straff..eller positiv forserkning, er at hunden, i likhet med oss lærer seg å forholde seg til disse og det er med på å gjøre hverdagen enklere.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei dette er ikke noe særlig tema hos "fagfolk". Det man er enige om, stort sett, er at folk flest ikke mestrer de samme teknikkene som hunder/ulver seg i mellom gjør og derfor, for å forenkle det lager læringsmodeller basert på enkle spilleregler som folk kjenner seg igjen i. Ingen fagperson anbefaler at herr og fru hvermansen skal gå rundt å biter hunden i munnviken eller kun står og gjesper til hunden og dens slags virkemiddler som ikke faller naturlig for oss. Grunnen til at man helst har rene spilleregler for hunden..enten det er positiv straff..eller positiv forserkning, er at hunden, i likhet med oss lærer seg å forholde seg til disse og det er med på å gjøre hverdagen enklere.

Det er en tanke jeg oså har tenkt. At vi mennesker kommer jo aldri til å bli like flinke som hunden vår til å uttrykke oss på hundespråket, det være seg biting i munnviken, eller gjesping. At hunder kan skjønne hva vi mener når vi gjør det, er en ting, men jeg tror mange bare gjesper i alle situasjoner hvor hunden er urolig, stressa, litt engstelig osv. At vi kun benytter oss av noen få enkle "ord" (gjesping i dette tilfellet), i stedet for å bruke de hunder selv ville brukt i akkurat de situasjonene. Ingen hund ville ha gjespet for å ha dempet en annen hund, seg selv, eller oss i alle situasjoner, mens vi mennesker lett tyr til kun et par av de dempende signalene. Det samme gjelder sikkert for den "andre siden" av språket, hvor man skal irettesette hunden. Hunder biter ikke en annen hund i munnviken i alle situasjoner hvor den vil oppnå at den andre hunden retter seg etter det. Den kan jo også finne på å knurre, flekke tenner, legge i bakken osv. Jeg tror ikke vi mennesker helt skjønner NÅR de forskjellige tegnene/delene i språket blir brukt, og derfor kan vi aldri bruke det fullt ut, slik at en hund virkelig "tar oss for å være en hund", eller tror at vi kan snakke språket dens.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Er vel enig med Ingar i at det vi gjør er å bruke forklaringsmodeller. Johan B Steen, professor og ivrig jeger skrev i sin tid boka "I ulvemors sted" som handlet om hundeoppdragelse basert på datidens oppfatning av hvordan ulvevalpene ble oppdratt. Til tross for at boka ble nedsablet av fagfolk er den fortsatt "faglektyre" hos mange i jaktmiljøet. Steens bok er nå kommet i ny (og forbedret ?) utgave, men er fortsatt omstridt.

Den portugisk/danske etologen Roger Abrantes har gjort mange studier vedrørende språk, oppdragelse og atferd av ulv og hund. Hans bøker (1994) - Hunden - ulven ved din side. (1997) - Dog Language - An Encyclopedia of Canine Behavior og (1997) - The Evolution of Canine Social Behavior kan være til nytte i så måte.

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel enig med Ingar i at det vi gjør er å bruke forklaringsmodeller. Johan B Steen, professor og ivrig jeger skrev i sin tid boka "I ulvemors sted" som handlet om hundeoppdragelse basert på datidens oppfatning av hvordan ulvevalpene ble oppdratt. Til tross for at boka ble nedsablet av fagfolk er den fortsatt "faglektyre" hos mange i jaktmiljøet. Steens bok er nå kommet i ny (og forbedret ?) utgave, men er fortsatt omstridt.

Den portugisk/danske etologen Roger Abrantes har gjort mange studier vedrørende språk, oppdragelse og atferd av ulv og hund. Hans bøker (1994) - Hunden - ulven ved din side. (1997) - Dog Language - An Encyclopedia of Canine Behavior og (1997) - The Evolution of Canine Social Behavior kan være til nytte i så måte.

--

Per Olav

Sikkert veldig interessante bøker/skriv, men tror du vi vanlig hundemennesker (ikke fagfolk på feltet), kommer til å være i stand til å oppdra en hund, slik en hund ville gjort, ved bruk av dens eget språk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Sikkert veldig interessante bøker/skriv, men tror du vi vanlig hundemennesker (ikke fagfolk på feltet), kommer til å være i stand til å oppdra en hund, slik en hund ville gjort, ved bruk av dens eget språk?

Nei :)

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei :D

--

Per Olav

Nei, det tror ikke jeg heller. Vi er jo tross alt ikke hunder.. :rolleyes: Spørsmålet mitt er vel da; bør vi i det hele tatt bruke noe som helst av dette språket? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på to ting jeg..

- Hvilke fagfolk er det som ikke diskuterer hunden/ulvens språk? For jeg antar vi ikke snakker om fagfolk på hund/ulv-språk?

- At man kan noe om, og reagerer utfra hva hundens språk forteller oss, betyr ikke det samme som at man er nødt til å bite bikkja, riste den i nakkeskinnet, gjespe eller sleike seg i munnviken? Så ser man virkelig bort fra hundens språk, eller lar man bare være å late som at man kan oppføre seg som en hund sjøl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Lurer på to ting jeg..

- Hvilke fagfolk er det som ikke diskuterer hunden/ulvens språk? For jeg antar vi ikke snakker om fagfolk på hund/ulv-språk?

Jeg forsto det som at Huldra spurte om man kommuniserte med hunden på dens eget språk ved å bite i øret, gjespe e l. Det mener jeg vi ikke gjør.

[--]Så ser man virkelig bort fra hundens språk, eller lar man bare være å late som at man kan oppføre seg som en hund sjøl?
Jeg er av den formening at siden vi ikke er i stand til å kommunisere med en hund på dens eget språk - blir alt som vi gjør tolket av den og omvendt. Om jeg biter pelsen i øret vil den føle smerte, - om den forstår hvorfor den blir bitt er kanskje mer tvilsomt. Det blir vel som historien (som visstnok skal være sann) om den eldre damen: når hunden hennes hadde gjort noe "galt" ble den straffet ved at eieren konsekvent lot være å snakke til hunden på noen dager, avhengig av hvor "graverende" hunden hadde oppført seg. Det er å menneskeliggjøre hunden, - Huldras innlegg handler vel om å "hundeliggjøre" mennesket?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det tror ikke jeg heller. Vi er jo tross alt ikke hunder.. :rolleyes: Spørsmålet mitt er vel da; bør vi i det hele tatt bruke noe som helst av dette språket? :)

Jeg forsto det som at Huldra spurte om man kommuniserte med hunden på dens eget språk ved å bite i øret, gjespe e l. Det mener jeg vi ikke gjør.

Jeg er av den formening at siden vi ikke er i stand til å kommunisere med en hund på dens eget språk - blir alt som vi gjør tolket av den og omvendt. Om jeg biter pelsen i øret vil den føle smerte, - om den forstår hvorfor den blir bitt er kanskje mer tvilsomt. Det blir vel som historien (som visstnok skal være sann) om den eldre damen: når hunden hennes hadde gjort noe "galt" ble den straffet ved at eieren konsekvent lot være å snakke til hunden på noen dager, avhengig av hvor "graverende" hunden hadde oppført seg. Det er å menneskeliggjøre hunden, - Huldras innlegg handler vel om å "hundeliggjøre" mennesket?

--

Per Olav

Sånn jeg forstår det, så er det spørsmål om vi burde bruke hundens språk i det hele tatt, og da blir spørsmålet mitt hva menes med å ikke bruke hundens språk i det hele tatt?

For, selv om jeg ikke tror jeg er hund eller ulv, og hverken biter hundene mine eller gjesper for å dempe de, så bruker jeg hundens språk så aktivt som jeg har forutsetning for å klare, når jeg trener hund.. Jeg prøver å lese ut fra kroppsspråket deres, hvordan de reagerer på ting jeg gjør med de, liksom..

Jeg har f.eks ei tispe som er myk som overkokt makaroni, og hun demper, selv om jeg ikke slikker snuta, gjesper eller unngår øyekontakt.. Og jeg er nesten nødt til å vite hva de forskjellige signalene hennes betyr for å i det hele tatt kunne trene henne effektivt.. Om jeg bare kjører på, og hun syns det jeg gjør er ubehagelig, så blir det ikke veldig effektiv læring, sant? Så da bruker jeg vel hundespråket i trening da, selv om jeg altså ikke leker hund selv..

Det var dette med å trene ut fra det man observerer, og da er man vel nesten nødt til å vite ihvertfall sånn ca hva man observerer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Det var dette med kommunikasjon, da :) Jeg tror vi snakker forbi hverandre. Jeg oppfatter Huldras spørsmål slik: Bruker vi hundespråket dersom vi biter hunden i øret for å straffe den? Ulve-/hundemor kan gjøre det, men dersom vi gjør det - kommuniserer vi med hunden på hundens språk?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser flere steder, om folk som mener det er viktig å "oppdra" / trene hunden etter hva ulven/hundemoren ville gjort. De snakker høyt om å bite i munnviken, ta tak i nakkeskinnet, knurre, kanskje riste litt hvis hunden har vært "slem", legge i bakken, gi et lite rapp over snuten osv osv. De argumenterer med at det er det "ulvemor" ville gjort. Det jeg lurer på, er hvorfor disse folkene, ikke har satt seg inn i hundens dempende signaler? En alfahund (eller en hvilken som helst annen hund), ville ikke i sin villeste fantasi funnet på å kun bruke avstandssøkende/aggressive signaler til sine "undersåtter"/valper/flokkmedlemmer. Antageligvis ville ikke aggressive/dominante/avstandssøkende signaler vært førstevalget engang! (Selvsagt i noen situasjoner ville de vært det..)

Så finnes det jo de som er ihuga Rugaastilhengere, som demper hunden sin i hytt og pine, og til slutt har en hund som konstant sover.. De gjesper og slikker seg om munnen, snur seg vekk og har aldri sett øynene på hunden sin, fordi de har hørt at de ikke skal se en hund inn i øynene. Og hvis den (voksne) hunden er litt umulius, gjesper de mens de snur seg, i stedet for å legge hunden i bakken, eller evt dempe først, for så å vise litt mer "alvor" i form av fysisk innblanding.

Hvorfor kan ikke disse to metodene/språkene kombineres? Man kan da vel ikke bare velge kun en side av språket? Det blir som å kunne alle ordene i et språk, men ingen gramatikk, eller omvendt.. blir det ikke? Hvis man skal gjøre som alfaulven, hvorfor demper de ikke? Og hvis man skal snakke hundespråket til hunden sin, hvorfor knurrer man ikke når hunden snuser nysgjerrig bort på menneskematen? Rugaas sier jo selv at knurring ikk er farlig, det er kun en måte å si fra på. Men er den kun forbeholdt hunder/ulver??

Vel, for det første, vi mennesker er ikke ulver, og ikke er vi hunder. Vi er faktisk mennesker og oppfører oss deretter, i hvertfall de fleste av oss. Når det er sagt, så skulle jeg gjerne sett en hundemor eller ulvemor gi valpen en dask over snuta. Det hundemoren gjør hvis hun vil si fra til valpen at dette er *fy*, så tar hun tak rundt snuta til valpen og fører den ned mot bakken/gulvet. En riktig hundemor slenger ikke valpen i bakken/golvet eller bruker andre voldelige metoder. At en hundemor kan knurre til valpen, ja det kan hun, før hun tar tak over snuten til valpen, hvis valpen ikke lystrer når hun knurrer. Å ta tak i valpens nakkeskinn gjør hun som regel når hun vil flytte valpene hvis hun mener at det ikke er sikkert nok for dem der de er. Jeg har sett dette på egne valper/tisper hvis det kommer folk på besøk og hun vil beskytte valpene sine.

Å gjespe er noe som fungerer som et dempende signal ovenfor en hund hvis det f.eks. er en relativt fremmed hund som har kommet seg på frifot og som har blitt nærmest halvvill. Da hjelper det også å blunke. Dette har jeg gjort selv til en hund som var blitt halvvill og var på frifot over mange dager, og som nå er helt normalisert, og det fungerte veldig greit.

Men fremdeles er vi mennesker, og å bruke sunn fornuft er nok det vi kommer lengst med, vi som er i besittelse av sunn fornuft.

Å slenge hunden i bakken har uansett ikke noe med sunn fornuft å gjøre etter min mening. Å riste hunden i nakkeskinnet har heller ikke noe med sunn fornuft å gjøre. For hva oppnår man egentlig med det, utenom å gjøre hunden usikker, og til og med, i noen tilfeller, redd for eieren sin?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...