Gå til innhold
Hundesonen.no

Buffy av Zantrass


PsychoLynx

Recommended Posts

Skrevet

vesle dyret som kom inn i livet mitt for 6,5 år siden. Sku jo få hund liksom, og det måtte jo være en schæfer, det var det ikke tvil om.. Zimbad og Zero var jo så snille og fine, da måtte jo vår hund bli det også... Mandag ringte jeg NKK og spurte etter valpekull, og da dama i informasjonen sa hu satt med ei langhåra tispe selv, måtte vi jo dra å hilse på henne. At det kunne finnes andre schæfere der ute, var jo ikke noe alternativ, så selv om bikkja helst ikke ville hilse på oss, og heller ville leke for seg selv, så måtte vi jo bare ha henne, og dagen etter hentet vi henne fra Fagerstrand utafor Oslo.

8,5 uke gammel kom altså Buffy inn i livet mitt. Som en liten ball av pels, og god som få.

valp.jpg

Men, kun kort tid gikk før idyllen ble knust.. Bikkja fikk diare og begynte å klø. Vi klaget til oppdretter, men fikk beskjed om at "alle hunder klør jo", og diare? hu var valp, så hu hadde sikkert spist noe hu ikke tålte..

Men, nye valpeeiere som vi var, kontaktet vi jo veterinæren for den minste ting, og Buffy måtte gå på spesialfor for sensitiv mage i flere mnd, og etterhvert ble det jo tatt allergi test og påvist allergi mot husstøv.

Men, det var fortsatt ikke noe alternativ å avlive henne, som vetrinæren aller helst sku sett vi gjorde.

Så Buffy ble både 6 mnd...

valp7.jpg

og et år...

valp9.jpg

uten at vi ga henne opp.

Måtte begynne å gi henne kortison, og dette gikk hun på ganske lenge, for det var det eneste som hjalp mot kløen.

Etterhvert måtte vi jo fjerne hjørnetennene hennes nede også, ga overbitt, men ikke noe av dette hindret Buffy i å være en overlykkelig hund, og var med på alt jeg a henne om.

02.jpg

02.jpg

Teltturer.. hytteturer.. bilturer... Alt, Buffy var med, bjeffet på alt hu så og hørte, men hu var med, og hu logret hele tida.

Etterhvert ble problemer med allergien noe jeg ble besatt av å behandle p en annen måte enn kortison, og vi prøvde akupunktur, homeopati, vaksiner og det var ikke måte på, og Buffy?? joda, hu var med og bjeffet på alle veterinærene, men godtok alt de gjorde med henne. Men, enden på visa var jo at jeg bare måtte gi opp, og kortison var siste løsning...

Dette var vel rundt 3-4 års alder. Og oppi alt dette, ble hun jo fotomodell også... :smile: Jenta mi, som egentlig lærte BLI som sin første kommando, og den satt virkelig godt...

3-4.jpg

04.jpg

Så ble hu 5 år, og vi ble begge kastet ut av "pappa'n til Buffy". Jeg fikk problemer, men Buffy holdt meg oppe, helt til hu knakk sammen selv... Hu klrte seg ikke uten meg, hu diltet i beina mine bare jeg gikk på kjøkkenet, og hu ga totalt opp alt.... Bare så at livsgnisten forsvant fra hele dyret. Og nå var det min tur til å prøve å få Buffy på beina igjen... På tur kunne hun glefse etter meg, og jeg så at det ikke var MIN Buffy som var der, men noe annet... Men, med hjelp av trening, DAP og mye nærhet, kom hu seg sakte på beina igjen, og ble til dels den hunden jeg alltid har hatt. Så begynte det å lekke av henne, og tankene om å avlive henne var der flere ganger, men Buffy ga ikke opp! Hu ble sterk igjen, og hu ville ikke dø...

lek04.JPG

lek09.JPG

og sommer'n kom, og vi dro på bading på Trevatn, og vi koste oss virkelig begge to. Endelig var vi på topp, begge.. og jeg vet vi ikke hadde kommet oss noen, hadde det ikke vært for den andre...

14.jpg

Tida gikk, jeg fikk en ny knekk i livet, men Buffy har vært her for meg hele tiden... Så var det min tur til å gi henne den siste gaven... Hu fikk smerter igjen, og det var min oppgave å ikke la henne ha det vondt lenger, så i går fikk hun sovne inn hos veterinæren...

Mer trofast hund skal man lete lenge etter. Hu har liggi fanget mitt om jeg har grini.. Hu har liggi pal på magen min en hel natt da jeg hadde så smerter at jeg ikke visste hvor jeg sku gjøre av meg.. Hu har vært her uansett hvor langt nede jeg har vært, hvor sint jeg har vært, eller hvor lei jeg har vært det dyret som har mast på meg hele tida... Hu er rett og slett det beste som har hendt meg, og til tross for sykdom, så håper jeg hu har hatt det bra hos meg.

Selv om jeg har mast på henne, satt henne i flaue situasjoner og dratt henne gjennom alt som er egentlig... Jeg håper og tror hu er takknemlig for den tida hun har hatt hos meg, og at hun nå løper på andre siden av regnbue broen og bjeffer på andre hunder og har det bra! Uten lekkasjer, smerter eller andre problemer... Jeg håper at hu nå endelig har fått fred og ikke minst... at jeg engang kanskje møter henne igjen...

Vesle jenta mi... jeg er bare så utrolig glad i deg, og jeg savner deg.... Buffy.... :)

Guest Per Olav
Skrevet
Vesle jenta mi... jeg er bare så utrolig glad i deg, og jeg savner deg.... Buffy.... :)
Buffy var ei utrolig god jente, Marit, og jeg føler med deg. Vi snakkes om ikke så altfor lenge...

Klem fra

--

PO

Skrevet

Åååå ikke Buffy...

Vel Marit dere har hatt en lang lang vei, og det hele endte med at du ga henne den største gaven du kunne gi - du lot henne dra. Du har det vondt, men Buffy har det bra - du skal se at hun kommer og hilser på deg i drømmene dine (de gjør det, de som har dratt til/over Regnbuebroen)

Hilsen Tonje

Skrevet

Åh dette var leit å lese!

Vi som "kjenner" dere, vet hvor uendlig mye dere to har gitt hverandre *klem*

Mvh

Margrete

ja, den jenta har virkelig vært alt formeg.. hu er uerstattelig...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...