Gå til innhold
Hundesonen.no

Fra valp til unghund...


nyhundeeier
 Share

Recommended Posts

Hei dere, 

Skulle gjerne hatt noen råd fra andre som allerede har vært igjennom unghund-perioden. Vår valp har akkurat fylt seks måneder, og vi merker at han begynner å gå over i unghund-fasen. Jeg trodde valpeperioden var slitsomt - dette er en mye større tålmodighetsprøve😅

En av tingene jeg synes er vanskelig er bjeffing. Da han var valp bjeffet han aldri. Nå har han både begynt med bjeffing for oppmerksomhet (som vi selvfølgelig prøver å ikke gi han når han gjør) og så bjeffer han ut i lufta på spøkelser eller lyder som vind utenfor vinduet. Utendørs bjeffer han sjeldent, og bjeffer ikke mot andre hunder eller mennesker. Er det noe annet å gjøre enn å ignorere dette? Det er ikke heller alltid "passende" å ignorere og la han holde på, for eksempel hvis han er med på jobb. Og går det bort med tiden, eller er dette hans nye "personlighet" for å si det på den måten? 

Han har også fått en uvane med å bite i båndet og knurre/leke/dra når vi går på tur. Det kan komme når som helst, både på starten og på slutten, så jeg kan ikke se at det har noen sammenheng med at for eksempel er sliten og vil hjem - eller motsatt, vil gå lenger tur. Tror det bare er lek, og vi prøver å stoppe opp og stå stille frem til han gir seg, eller be han slippe båndet og gi godbit hvis han gjør det. Funker ganske ok, men er slitsomt i lengden. og høres veldig voldsomt ut når han holder på. Har andre opplevd dette, og går det over eller må det trenes bort?

Takk for alle innspill - det er ingenting av dette som er store problemer, men jeg er nysgjerrig på deres erfaringer :)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner igjen noe av dette og tenker det er riktig å avbryte og være konsekvent på det (konsekvent som i at det ikke er greit/moro noen ganger og andre ganger skal det avbrytes tvert). Ikke overse og la hunden holde på, det er gjerne selvforsterkende, spesielt bjeffing. Varsling på lyder ville jeg også avbrutt samt prøvd å vise at du tar hånd om det og at det ikke er noe å uroe seg for. 

Akkurat hvordan du skal avbryte må man nesten prøve seg litt frem for å se hva som fungerer best, men prøv også å alltid være i forkant for å forhindre heller enn å måtte avbryte (det er selvsagt ikke alltid mulig). 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva annet har dere gjort? Får han nok aktivisering? Hvor går grensen mellom at dette er et problem, og naturlig adferd? Det er normalt at en hannhund ikke går overens med andre hannhunder. Og at de kan stresse en del når det er løpetid i nærheten, og stikke på damejakt om de får muligheten. En del adferd blir fort forsterket om hunden ikke får nok eller riktig aktivisering. Og en del kan bli bedre med trening. Og så er det noen som har såppas sterk hormonell adferd at det er et problem som bare kan løses med å kastrere. Uten at jeg vet bakgrunnen din for hundetrening så ville jeg vurdert en time med en adferdsekspert for å vurdere hunden også, om han får riktig aktivitet, og om det er noe som evt. kan hjelpe.
    • Jeg har en hannhund på 3,5 år. Han var tidlig (1 år) veldig stresset,peip,sov ikke, dro seg ut av seler/åpnet dører for å stikke av, jokket på ting. Så han ble kjemisk kastrert da han var litt 14 måneder. Dette funket kjempe bra! Vi fikk en rolig hund, uten piping, stressing, sov om natten, stakk ikke av og sluttet å jokke. For 6 måneder siden valgte vi å ikke kjemisk kastrere han, for å sjekke hvordan han var i væremåte nå. Nå, 6 måneder etter er han superstresset, piper og ynker seg, og blitt yppete og hissig mot hannhunder, noe vi aldri har sett før! Han har også behybtå dominere leken. Han har pr nå ikke fått sjangs til å stikke av, men jeg stoler heller ikke på han. Væremåten er helt forandret.  Kommer dette av at vi sluttet med kjemisk tro? Burde vi bare bestille kastrering? Vet vi burde, og skal, snakke med veterinæren vår, men måtte bare lufte ting nå, høre om dere har hatt noen lignende tilfeller..?? Hilsen frustrert eier, og hund!
    • Går an å tørke av hunden, samt ha et teppe i sofaen feks. La hunden få velge selv om den vil ligge i sin egen seng, eller på sofaen med menneskene. Det er vel det minste man kan gjøre for denne skapningen som er i vårt fangenskap, totalt prisgitt oss.. så mye trist hundehold.
    • Takk for innspill, men jeg tror hunden min kommer til å ha et fullverdig og helt fint liv selv om den ikke får være i sofaen når den er våt og skitten. Jeg ville heller ikke latt en et barn som nettopp hadde rullet seg i gjørme eller bæsjet på seg sette seg rett ned i sofaen i stua (da bør jeg kanskje heller aldri ha barn?). Jeg tror at en hund som får ligge i sin egen seng i stua, midt i mellom alle menneskene den er glad i, har det veldig fint og føler seg som en del av flokken. 
    • De menneskelige medlemmene forventes å gjøre det etterhvert, ja.. som er hele poenget her.. ser ikke ut til at du forstår hva jeg skriver. Jeg orker ikke å gjenta meg selv, de som evner å reflektere over dette får gjøre det. At du ikke ser noen grunn til at hunden får et dårligere liv av å nektes å oppholde seg i sofaen sammen med familien sin er triste greier.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...