Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp får "panikk" på tur


RÅS
 Share

Recommended Posts

Hei.

Min strihåret dach Valp ( 5måneder ) har store problemer med å gå tur med flere personer. Spesielt med min minste sønn(5år). Om vi går fremst letter det problemet noe. Men om vi går bakerst er det max gass fremover og klynking/hyling. Akkurat som om han må passe på, og blir veldig urolig. Det er ingen problem når vi går tur alene.

Begynner å bli litt frustrert. Så søker derfor råd om hvordan endre denne adferden

Ellers går alt fint Med mat, søvn, lek, kos, søk etter rådyrfot etc etc.

har også et usedvanlig rolig lynne, elsker folk og barn å alle slags hunder. Veldig sosialisert(for mye?)

 

.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler for å svare bare fordi du ikke har fått noen svar, så du slipper sitte med følelsen av å bli ignorert. Jeg har opplevd dette med en gjeter, og der er instinkter om å holde flokken samlet en naturlig forklaring, men jeg vet ikke hvorfor en strihåret dachs gjør dette. Uten flere detaljer har jeg ingen anelse, og dermed ingen råd, og antar det kan være grunnen til at flere ikke svarer. Har du hørt med en profesjonell? 
 

Edit: jeg kan jo fortelle hva jeg selv ville forsøkt. Har du hørt om «sladretrening» eller «kindereggmetoden»? Dvs være lynkjapp med å belønne hunden når den ikke oppfører seg sånn. Om det ikke er opphold i adferden, begynn å «belønn» (lek er mer interresant enn mat når stress er høyt) selv om den gjør det, bare for å få oppmerksomheten dens. …hvis det går.

Finnes mange tråder om sladremetoden, og den kan tilpasses dette problemet også. 

Endret av Maskot
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heller ingen gode råd. Det beste jeg kan komme på er å bruke godbiter eller leke og jobbe med kontakt med den som holder båndet. Altså, prøve å lære ham å fokusere på at det er den som holder båndet han skal ha fokus på og som bestemmer.

Hva gjør han hvis dere har på en langline så han kan løpe litt i mellom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:

Jeg har heller ingen gode råd. Det beste jeg kan komme på er å bruke godbiter eller leke og jobbe med kontakt med den som holder båndet. Altså, prøve å lære ham å fokusere på at det er den som holder båndet han skal ha fokus på og som bestemmer.

Hva gjør han hvis dere har på en langline så han kan løpe litt i mellom?

Har ikke prøvd med langline. Men skal ta med meg en tyggeleke fyllt med leverpostei på neste tur.

 

takk? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Maskot skrev:

Føler for å svare bare fordi du ikke har fått noen svar, så du slipper sitte med følelsen av å bli ignorert. Jeg har opplevd dette med en gjeter, og der er instinkter om å holde flokken samlet en naturlig forklaring, men jeg vet ikke hvorfor en strihåret dachs gjør dette. Uten flere detaljer har jeg ingen anelse, og dermed ingen råd, og antar det kan være grunnen til at flere ikke svarer. Har du hørt med en profesjonell? 
 

Edit: jeg kan jo fortelle hva jeg selv ville forsøkt. Har du hørt om «sladretrening» eller «kindereggmetoden»? Dvs være lynkjapp med å belønne hunden når den ikke oppfører seg sånn. Om det ikke er opphold i adferden, begynn å «belønn» (lek er mer interresant enn mat når stress er høyt) selv om den gjør det, bare for å få oppmerksomheten dens. …hvis det går.

Finnes mange tråder om sladremetoden, og den kan tilpasses dette problemet også. 

skal ta med meg en tyggeleke fylt med leverpostei på neste tur.

 

takk? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har samme rase som deg og det høres ut som du har et klassisk eksemplar av rasen. :)

Anbefaler å prøve de rådene du allerede har fått, men dette er jo hunder som generelt liker å gå med nesa i bakken og det er ikke så mye annet som overgår luktene der, så ikke bli frustrert om leker og godbiter fungerer dårlig. Særlig nå i pubertetsfasen som lurer rett rundt hjørnet vil han nok bli mindre mottakelig for bestikkelser fra deg.

Uten å ha sett dette selv og uten å vite så mye om hverdagen deres er det litt vanskelig å si så mye om problemet ditt, men med den erfaringen jeg har med rasen, tenker jeg det mest sannsynlig er hormoner kombiner med stress som utløses av høye forventninger. Den ene min var også veldig gira på tur når jeg gikk sammen med andre en periode som unghund. Det skyldes nok at jeg stort sett går alene, og når jeg har med meg noen på tur er det som regel alltid en lengre tur eller mer begivenhetsrik tur av noe slag. I tillegg er dette en veldig sosial hund, så "jo flere vi er sammen jo bedre" og det kan lett overvelde en hormonell unghund. Min hund forbandt nok det å gå sammen med noen som noe mye mer spennende enn når vi gikk alene. Løsningen for meg ble å gå mange rolige, korte turer på rundt 10min sammen med andre, slik at det å gå sammen med noen ble forbundet med at det kunne være kjedelige lufteturer også.

Uansett er både det å være ekstra giret når man går sammen med andre og det å måtte gå først, klassiske unghundfakter. Å måtte gå først er adferd som ganske sikkert vil gå over helt av seg selv når hunden blir mer moden i hodet og finner mer interessante lukter den vil bruke tid på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Tyttebæra skrev:

Har samme rase som deg og det høres ut som du har et klassisk eksemplar av rasen. :)

Anbefaler å prøve de rådene du allerede har fått, men dette er jo hunder som generelt liker å gå med nesa i bakken og det er ikke så mye annet som overgår luktene der, så ikke bli frustrert om leker og godbiter fungerer dårlig. Særlig nå i pubertetsfasen som lurer rett rundt hjørnet vil han nok bli mindre mottakelig for bestikkelser fra deg.

 

Uten å ha sett dette selv og uten å vite så mye om hverdagen deres er det litt vanskelig å si så mye om problemet ditt, men med den erfaringen jeg har med rasen, tenker jeg det mest sannsynlig er hormoner kombiner med stress som utløses av høye forventninger. Den ene min var også veldig gira på tur når jeg gikk sammen med andre en periode som unghund. Det skyldes nok at jeg stort sett går alene, og når jeg har med meg noen på tur er det som regel alltid en lengre tur eller mer begivenhetsrik tur av noe slag. I tillegg er dette en veldig sosial hund, så "jo flere vi er sammen jo bedre" og det kan lett overvelde en hormonell unghund. Min hund forbandt nok det å gå sammen med noen som noe mye mer spennende enn når vi gikk alene. Løsningen for meg ble å gå mange rolige, korte turer på rundt 10min sammen med andre, slik at det å gå sammen med noen ble forbundet med at det kunne være kjedelige lufteturer også.

 

Uansett er både det å være ekstra giret når man går sammen med andre og det å måtte gå først, klassiske unghundfakter. Å måtte gå først er adferd som ganske sikkert vil gå over helt av seg selv når hunden blir mer moden i hodet og finner mer interessante lukter den vil bruke tid på.

 

Takk for svar☺️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera: Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling: Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...