Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvit gjeterhund vs australian shepherd


Kajaas
 Share

Recommended Posts

Hei!

Lurer på om noen har erfaring med både australian shepherd og hvit gjeterhund? Og eventuelt hva er forskjellene, hvilken ville du ha valgt, og hvorfor? 
 

Jeg er alenemor til en gutt på 1 1/2 og er på utgikk etter en førerorientert hund som jeg kan bruke i lydighetstrening, kanskje agility eller annen hundesport hunden trives med. Men det må være en god avknapp. 
 

Tar også gjerne innspill på andre hunderaser om du tenker det passer bedre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke hvit gjeter veldig godt, men det er jo en schæfervariant selv om det er en del forskjeller på de. Det har vært en del dårlig helse og gemytt på dem. En aussie av utstilingslinjer kan også kanskje passe,  så lenge den kommer fra linjer med stødig gemytt. Felles for begge disse er vaktinstinktet og gjeterinstinkt, som kan være utfordrende med livlige barn i hus (barnet vil jo etterhvert ha venner på besøk, osv.).  God avknapp er heller ikke en typisk egenskap hos noen av disse rasene slik jeg kjenner dem, selv om det er noe individuelt og noe trening i det.

En hovedforskjell er størrelsen, der den hvite kan være ganske sterk, og kanskje lett voldsom rundt barnet. Aussien bilr ikke større enn at barnet om noen år kan håndtere den greit under tilsyn.

Min umiddelbare tanke, uten å kjenne deg, er at som alenemor er det ganske mye jobb å oppdra og trene en hund. Hvis du ikke har erfaring fra før ville jeg ihvertfall droppet hvit gjeter, og vært nøye på oppdretter av aussie. Men tenker også at en mildere/tryggere rase som cocker/springer spaniel kanskje er et bedre alternativ. Eventuelt labrador eller golden retriever hvis du vil ha en større hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, simira skrev:

Jeg kjenner ikke hvit gjeter veldig godt, men det er jo en schæfervariant selv om det er en del forskjeller på de. Det har vært en del dårlig helse og gemytt på dem. En aussie av utstilingslinjer kan også kanskje passe,  så lenge den kommer fra linjer med stødig gemytt. Felles for begge disse er vaktinstinktet og gjeterinstinkt, som kan være utfordrende med livlige barn i hus (barnet vil jo etterhvert ha venner på besøk, osv.).  God avknapp er heller ikke en typisk egenskap hos noen av disse rasene slik jeg kjenner dem, selv om det er noe individuelt og noe trening i det.

En hovedforskjell er størrelsen, der den hvite kan være ganske sterk, og kanskje lett voldsom rundt barnet. Aussien bilr ikke større enn at barnet om noen år kan håndtere den greit under tilsyn.

Min umiddelbare tanke, uten å kjenne deg, er at som alenemor er det ganske mye jobb å oppdra og trene en hund. Hvis du ikke har erfaring fra før ville jeg ihvertfall droppet hvit gjeter, og vært nøye på oppdretter av aussie. Men tenker også at en mildere/tryggere rase som cocker/springer spaniel kanskje er et bedre alternativ. Eventuelt labrador eller golden retriever hvis du vil ha en større hund.

Jeg har hatt en rhodesian ridgeback før. Og elsket virkelig han, men for neste så blir RR en rase som blir for selvstendig og for lite førerorientert. 
 

Jeg har også vurdert cocker spaniel! De tre og toller er de jeg har sett mest på det siste året. Synes bare det er vanskelig å lande. Før jeg kjøpte RR så hadde jeg mulighet til å hilse på flere individer. Så spørs om jeg må vente til det blir mulig igjen ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det bør jo allerede være mulig å hilse på litt hunder på hundeklubber og kanskje stevner framover.

En tilleggskommentar til innlegget mitt over, aussie har jo også langt flere oppdrettere enn hg. På godt og vondt, men lite utvalg av oppdrettere av en rase med veldig varierende helse gjør det vanskeligere å finne gode individer.

På en annen side kjenner jeg flere som sier at de aldri ville kjøpt aussie i Norge. Hvis du har vurdert cocker spaniel ville jeg sett mer på dem, eventuelt springer spaniel. Cocker har også slitt litt med gemyttet, men jeg har inntrykk av at det er blitt mye bedre nå. Sånn i forhold til det å ha barn så tenker jeg at raser uten vaktinstinkt er mer "safe", uten at det nødvendigvis trenger å bli et stort problem.

Toller er jo også en herlig rase, med sine ymse utfordringer, men fin om den får brukt seg. @Bettyhar flere tollere og barn.

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kjekt at du vurderer hund! :) Jeg er selv i småbarns perioden av livet og har hatt store brukshunder samtidig, dog ikke som enslig mor. 

Jeg skaffet meg en Dobermann valp når gutten min var 2.5 år, det gikk for så vidt greit, men mye styr å ta med en så stor valp på barnevogn turer og i lag med andre, hunden selv var ok rundt barn men ville jo herje som er lite populært blant de minste (selvfølgelig). Men med små barn og stor hund og ikke nok timer i døgnet måtte jeg kombinere tur med barn og hund, var vanskelig å finne tid til valpen/unghunden alene og jeg hadde ikke samvittighet til å la han være alene hjemme når vi dro ut etter jobb/bhg. 

Vi måtte jo jobbe med valpebitingen også, gutten var jo livredd når hunden var i raptus modus, så det tok litt tid for å venne alle til hva som var lov og ikke. 

Så mi opplevelse av brukshund og barn er jo det at man er nødt til å kombinere begge to, slik at det er greit å ha en valp/hund som er ok å håndtere på tur og går overens med familielivet. Selv om en har gode intensjoner og skal sette av masse tid på valpen/unghunden så tar det "vanlige" livet utrolig mye tid, klesvask, husvask, kjøring hit og dit, syke unger, handle, avtaler og så videre. 

Unghunden rakk dessverre ikke å bli gammel og ble avlivet før et års alderen. Skaffet meg etter hvert en omplasserings bruksschæfer på 5 år og det gikk kjempe fint. Var veldig greit med en rutinert hund og at jeg viste hva jeg fikk. Kan trygt anbefale det, så lenge det er folk du stoler på og hunden ikke blir omplassert på grunn av atferdsproblemer.

I forhold til raser hadde jeg ikke vurdert Australian Shepherd eller Hvit Gjeterhund. Har ikke erfaring selv, men har hørt nok til at jeg ikke vurderer disse to rasene.

Jeg har sett på Cocker Spaniel men å finne en oppdretter i Norge som gjør noe annet enn utstilling med hundene sine er vanskelig, og når jeg kontaktet flere oppdrettere var det mest pelskvalitet de hadde lyst å snakke om.. Veldig mange Cockere som blir lagt ut på Finn har ressursforsvar og går ikke med barn..

Engelsk Springer Spaniel virker som en ypperlig rase for familier som er glad i å bruke hunden, den rasen vurdere jeg, men kjenner at all pelsen skremmer meg, ikke nødvendigvis pelsstell, men mer at de drar med seg alt inn i hus og bil ;) Da er jeg godt bortskjemt med de korthåret rasene jeg har hatt. 

Labrador er jo en fantastisk familiehund, som med mye trening fra starten av kan godt bli brukt i bruks/lydighet.

Toller kjenner jeg ikke til i det hele tatt. 

Masse lykke til :) 

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre simira ❤️ 

Jeg har bare hatt raser med kort pels og det passer meg veldig fint. Men tenker nok at man må vurdere fordeler og ulemper :)

Leser over innlegget mitt og det er muligens ei smule negativt? Det kan også tilføyes at valpen/unghunden ble veldig godt sosialisert fordi han var med på ALT. 

Så har du også Papillon, hvis du vil vurdere en mindre rase, de virker som førerorienterte hunder som gjør det bra i lydighet og agility. Hvis jeg noen gang skaffer meg en liten hund blir det Papillon, evt Bichon Havanese.. 

 

Endret av Ravensburger
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Har også inntrykk av at det er litt sjansespill med hvit gjeter når det kommer til gemytt, mye usikre hunder. 

 

Slår et slag for spaniel jeg. Utrolig herlige og enkle hunder. Det er så fint at de er så milde synes jeg. De er ganske greie å oppdra, og kommer ofte fint overens med andre hunder, og lite samkjønnsaggresjon. 

 

Jeg vet om flere cockerfolk som driver med mer enn bare utstilling, mange går blodspor, en oppdretter jeg vet om konkurrerer på høyt nivå i agility :) Så jeg tror man bare må lete litt og ta kontakt med raseklubben eller cockergrupper på Facebook. Pelsstellet på cocker er dog ganske mye. Det er varierende med pels på de, men de fleste har mye pels. De fleste vanlige familier håndterer ikke pelsen, og ender med å skrelle de ned med maskin, noe som gjør de veldig stygge (synes jeg). Men spanieklubben arrangerer jevllig klippekurs, hvor man kan lære seg å klippe en fin,kort og praktisk sportsklipp som fremdeles bevarer det fine utseende :D Ellers har du springer, welsh og field som er litt større. Her er nok det tryggeste valget springer, siden det er mye å velge i og det virker som stødige hunder. Welsh har jeg inntrykk av at det er mer rusk på mentalt og mye separasjonsangst. På field er usikkerhet mot fremmede mennesker ganske vanlig, men det er også veldig mange supre og stødige individer. Jeg har field og tror ikke jeg kommer til å ha annet :D Veldig grei pels, lite stell. Ellers som de andre spanielene, milde hunder. Jeg har inntrykk av at det er mindre bjeffing og ressursforsvar hos field enn cocker. Vet ikke hvordan springerne er der. 

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...