Stress og angst - må vi bare gi opp?

[Guest PuddelTilFolket]

Det sitter langt inne å lage sånn tråd, men etter jeg har innsett at jeg ikke finner noe glede i hunden min lengre må jeg bare lufte tankene. 
 

6 år gammel hund av ukjent opphav, noe terrier og minst halvt puddel. Ekstremt engstelig fra valp, kom til oss 6 uker gammel. Aldri blitt kvitt angsten, men vi lærte oss å leve med hunden fordi vi ikke vil gi opp. 
 

Kan ikke sove alene (ikke på gulv, må ha kroppskontakt), kan ikke være i annet rom, kan ikke være hjemme alene. Redd andre mennesker og dyr, spesielt dyr. Redd lyder, spesielt vind. Redd for alt ukjent, nye turstier, ukjent bil på p-plass, nye sko i ganga. Er ofte glad på tur, men møter vi folk går resten av turen over i frykt. Tåler ikke nødvendig stell av pels, negler osv. Sliter med hormonene når tisper er i nærheten som gir utslag i eskalering av problematferd kombinert med hyppige fluktforsøk. 
 

Reaksjonene varierer fra angrep og bjeffing (andre hunder) til skjelving, pesing, piping og overdreven kløe (klør og biter til blods). Aldri hatt en dag uten denne adferden. Delvis bedring av stress ved kjemisk kastrering. 
 

Ingen helseproblemer og lite utbytte av hundetrener så langt. Bruker Adaptil hjemme og i bil. Har tidvis mestret korte økter hjemme alene, og opphold i annet rom i huset over natten. Kan være alene i bil en arbeidsdag. 
 

Vi har to barn under 3 år og derfor behov for å virkelig kjenne på hva vi får ut av hundeholdet vårt, siden det krever mer ressurser enn begge barna. Og ikke minst hva slags liv hunden har. Vi har ikke uendelig ressurser å gi dette prosjektet, verken økonomisk eller psykisk. Hvor går vi herfra? Er det noen som har noen gode råd? Lignende situasjoner? 

[Ravensburger]

Uffda høres tøft ut. 

Slik du beskriver det er det en hund som ikke har det bra i det hele tatt.

Jeg mener at hund skal være til glede. Når det å ha en hund er mer slitsomt enn givende så er jeg ikke i tvil hva jeg hadde gjort. Omplassering, avliving... 

Kanskje noen med masse tid kan hjelpe hunden? Kanskje den har det på best på  evige grønne marker? 

 

 

[Rufs]

Hvis hunden hadde hatt skrekkelig vondt i ryggen over lang tid, ville man avlivet hunden. Det hadde ikke vært bra liv for en hund. Og alle hadde forstått det.

Av en eller annen merkelig grunn har flere problemer med at man avliver hunden som har store psykiske problemer, enn når de har fysiske problemer. Selv om det helt klar kan være like vondt/vanskelig.

Jeg hadde uten tvil latt denne hunden få slippe. Dere har gjort deres beste, Ta vare på de gode minnene og la den få slippe. ❤️

Jeg ville ikke omplassert en slik hund. Det kan jeg neppe tenke meg vil gjøre en slik hund lykkeligere/bedre

[simira]

Har dere levt med dette i seks år?

Hunden har tydeligvis et dårlig utgangspunkt når dere får den allerede 6 uker gammel. Med de problemene du beskriver hadde jeg aldri holdt ut så lenge. Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

[QUEST]

1 time siden, simira skrev:

 

Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

[Vestlandsjenta]

Basert på det eier skriver, alle de tingene hunden er redd for, så er det i mitt hode all grunn til å reflektere over om hunden har et verdig liv. Det fremstår ikke slik synes jeg, og vil understreke at det har ikke noe med eier å gjøre. Sannsynligvis har eier her strukket seg lenger enn man skulle kunne forvente av noen. Og om eier kjenner at gleden er borte, så er jo det noe hunden også merker. 

  

[simira]

Just now, QUEST said:

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

Men handlet det om hundens adferd og oppførsel, eller at hunden hadde sykdom/problemer som ikke kunne løses? Dette er jo en redd hund som rett og slett ikke takler en normal hverdag. Du kan trene bort mye, men frykt er krevende og vanskelig når det ikke har åpenbare årsaker i bunn som det kan gjøres noe med.

Det kan godt være at en person med mye erfaring og kunnskap om adferdsproblemer kunne fått denne hunden litt tryggere enn den er i dag, men hunden er seks år, og mye ser ut til å være prøvd allerede. Dette er et hundehold jeg ikke unner noen.