Gå til innhold
Hundesonen.no

Snu hundens atferd rundt barn


NaaTo
 Share

Recommended Posts

Jeg har innsett at jeg har litt å jobbe med her. Har ei tispe på 9 år som jeg dessverre har feilet en del i sosialiseringen med barn, og kanskje til og med lært henne opp til å bli usikker på barn. Frem til hun var 2-3 år var det ikke noe problem å ha henne rundt barn og min eldste nevø og henne var gode venner. Det var aldri noe problem å ha henne sammen med barn og hun var sikker og stø i situasjonen. Så kom det en nevø til, og da han begynte å gå ville hun hoppe og leke da dette for henne var signalene han sendte. Fra familie kom det mye press på at jeg måtte roe ned hunden min osv, noe som resulterte i at det ble mye "nei" hver gang hun var i nærheten av nevøene mine. I ettertid har jeg jo forstått at dette har blitt helt feil og hun er nå mer usikker i situasjoner med barn. Nevøene mine er nå 7 og 11 år, og det er fremdeles et problem. Hun kan "fryse til" om de klapper henne og så komme med et plutselig bjeff mot dem. På avstand har hun ikke noe mot barn og viser ikke aggressiv atferd. Det er når de kommer tett innpå henne at hun blir usikker. Jeg forbedrer sikkert ikke situasjonen ved at jeg selv er usikker og nervøs for at det skal gå galt. Hun har forhåpentligvis 5-6 år igjen så jeg vil jo veldig gjerne at dette skal løse seg.

Ifølge min mor virker det ikke som om hun reagerer like mye på barna når jeg ikke er til stede, og det kan nok stemme. Jeg tror likevel ikke at hun føler seg helt trygg i situasjonen likevel, da min mor ikke er noe god på å lese hundens signaler. De første gangene hun reagerte på barn var ikke jeg nervøs i situasjonen, så jeg tror dette er noe jeg må jobbe med både med min egen håndtering og hennes.

Jeg håper derfor at noen kan komme med noen gode tips til meg her, for dette er en forferdelig situasjon for meg. Hvordan kan man klare å kontrollere sin egen nervøsitet rundt dette? Og hvordan kan jeg jobbe med henne for å få henne tryggere rundt barna? Er det noen som har noen gode erfaringer med hvordan en kan snu dette rundt?

Generelt er hun en hund som liker å ha litt kontroll og kan være litt smånervøs i enkelte situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, NaaTo skrev:

Jeg har innsett at jeg har litt å jobbe med her. Har ei tispe på 9 år som jeg dessverre har feilet en del i sosialiseringen med barn, og kanskje til og med lært henne opp til å bli usikker på barn. Frem til hun var 2-3 år var det ikke noe problem å ha henne rundt barn og min eldste nevø og henne var gode venner. Det var aldri noe problem å ha henne sammen med barn og hun var sikker og stø i situasjonen. Så kom det en nevø til, og da han begynte å gå ville hun hoppe og leke da dette for henne var signalene han sendte. Fra familie kom det mye press på at jeg måtte roe ned hunden min osv, noe som resulterte i at det ble mye "nei" hver gang hun var i nærheten av nevøene mine. I ettertid har jeg jo forstått at dette har blitt helt feil og hun er nå mer usikker i situasjoner med barn. Nevøene mine er nå 7 og 11 år, og det er fremdeles et problem. Hun kan "fryse til" om de klapper henne og så komme med et plutselig bjeff mot dem. På avstand har hun ikke noe mot barn og viser ikke aggressiv atferd. Det er når de kommer tett innpå henne at hun blir usikker. Jeg forbedrer sikkert ikke situasjonen ved at jeg selv er usikker og nervøs for at det skal gå galt. Hun har forhåpentligvis 5-6 år igjen så jeg vil jo veldig gjerne at dette skal løse seg.

Ifølge min mor virker det ikke som om hun reagerer like mye på barna når jeg ikke er til stede, og det kan nok stemme. Jeg tror likevel ikke at hun føler seg helt trygg i situasjonen likevel, da min mor ikke er noe god på å lese hundens signaler. De første gangene hun reagerte på barn var ikke jeg nervøs i situasjonen, så jeg tror dette er noe jeg må jobbe med både med min egen håndtering og hennes.

Jeg håper derfor at noen kan komme med noen gode tips til meg her, for dette er en forferdelig situasjon for meg. Hvordan kan man klare å kontrollere sin egen nervøsitet rundt dette? Og hvordan kan jeg jobbe med henne for å få henne tryggere rundt barna? Er det noen som har noen gode erfaringer med hvordan en kan snu dette rundt?

Generelt er hun en hund som liker å ha litt kontroll og kan være litt smånervøs i enkelte situasjoner.

Jeg er ingen ekspert på området, men det jeg umiddelbart tenker er at du roser henne mye og evt drysser godbiter når dere er i nærheten av barn. Hvis hennes reaksjon grunner i at du har korrigert henne mye så er det bare å snu om på din oppførsel til henne når det er barn til stede. Barna trenger heller ikke klappe henne i starten. Men de kan gi henne godbiter uten noe fuzz rundt det. Mest som i forbifarten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden hun begynner å bli godt voksen og ting har blitt verre med alderen ville jeg startet med å sjekke hennes fysiske helse, selv om det ikke trenger å være noen sammenheng der. At hun ikke har vondt noe sted feks l, evt syn og hørsel osv. Ellers kommer det jo litt an å situasjonen hva som er enklest /best. 

Et alternativ kan jo være at hun har en plass litt skjermet som hun får være i fred på, samt hun kan lære seg kommando gå på plass e. L. Og bli der. 

Ellers ville jeg bare begynt å snu ting om til noe positivt. Ha godis på deg, tren inn et ord som betyr belønning, ala en klikker, bare at du sier et ord på en viss måte. I tillegg til å være et belonningssignal vil et slikt ord ofte kunne bryte opp litt spente situasjoner uten at man trenger å gå bort å ta i hunden. Feks om du ser at hun stivner litt så kan du si "bra", som betyr godis og hun vil mest sannsynlig gå over i en helt annen modus og komme bort til deg for belønning istedet for å bli stående til det blir for mye og hun bjeffer til. 

Kan hjelpe å la barna engasjere seg litt i hunden også, gi noen godbiter, "trene" litt, feks gi en kommando og belønne. Klappe litt og gi en godbit etc. Leke litt med den ute, med en leke, ikke herje med barna. Du eller en av de andre voksne kan være i nærheten om de vil klappe henne og gi godis og ros mens de klapper eller etterpå, alt etter som. Eller bare generelt trene på litt bedre verbal lydighet slik at om du ser det brygger opp til noe så kan du bare kalle henne til deg uten noe mer om og men. Ifht deg selv er det vell bare å prøve å tenke litt nytt, senke skuldrene, se at det går bra å ta til deg det. Evt unngå settinger som du blir ukomfortabel i. Hun høres jo ikke farlig ut så selv om det kanskje er litt å trene på så er det vell ingen grunn til å være så veldig nervøs ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...