Jump to content
Hundesonen.no

Avlivning av hund, med barn i familien


Recommended Posts

Jeg har som noen vet en hannhund på snart 9år som har vært mye syk iløpet av livet sitt. Nå er det så galt at jeg vurderer sterkt å la han slippe, enten imorgen eller på mandag. 

Men, så er saken, jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp med 6åringen! Når katten ble avlivet var hun yngre, og det hele skjedde veldig fort. 

Nå kan jeg forberede henne på en helt annen måte, men er så redd for at jeg må sende henne på skolen i sorg da dette må skje på dagtid. Tenker hun er for ung til å bli med på selve avlivningen?

Dette er så vondt og vanskelig, skulle så inderlig ønske jeg kunne beskytte både dyr og barn fra disse tingene..

Link to post
Share on other sites
Guest Mira2.0

Her i våres måtte vi avlive hunden vår. Barna mine er 3 og 7 år gamle. Jeg forklarte på forhånd hvorfor det var nødvendig, at det var fordi hunden var gammel og ikke hadde det bra lengre. Avlivingen fikk de ikke være med på, men etterpå fikk de se hunden og klappe på den. Full begravelse med sanger og blomster, stor sorg. Etterpå var det greit. De savnet hunden lenge (fortsatt), men de fikk utløp for sorgen med begravelsen og taklet det kjempefint. 

Link to post
Share on other sites

Da min gutt var seks-syv år sto det ille til med den ene katten vår. De to er bestevenner. Vi reiste til dyrlegen en dag guttungen hadde kort dag, og han fikk bli med. Jeg følte at det var viktig at han fikk være med på prosessen.. Det gikk bra med katten, så ikke helt det samme. Men jeg var sikker på han måtte avlives. 

Vi er jo forskjellige, har forskjellig oppdragelse og forskjellige barn - men for meg er det viktig at barna får et sunt forhold til døden og det at dyra vår (forhåpentligvis) dør før oss. 

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Kan hun ikke ta resten av dagen fri fra skolen når hunden blir avlivet? Om hun skal bli med på selve avlivingen eller ikke skjønner jeg er vanskelig å avgjøre. Men hva med å spørre henne hva hun ønsker selv? Hun er kanskje stor nok til det? Men forbered henne godt på hva som skal skje isåfall. Vi har hatt tre familiehunder og jeg var ikke med på avlivingen av noen av de. Den første ble avlivet mens jeg var på rideleir, og det husker jeg godt at jeg synes var det verste, for de hadde ikke villet si det til oss før vi kom hjem, så ikke uken på rideleir som vi hadde gledet oss til lenge skulle bli ødelagt. Det var fælt å komme hjem til den beskjeden, når det eneste positive med å reise hjem fra rideleir var å se hunden igjen, og det kjentes vond at de ikke hadde sagt noe. Jeg visste at han var syk, men ikke at han var så syk. Og det siste jeg husker av han var at han lå på gresset og så lei seg ut, jeg fikk ikke tatt ordentlig farvel med han. 

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg ville i alle fall forberedt henne godt på hva som kommer til å skje. Sånn at hun ikke føler at hun ikke fikk sagt farvel. Jeg husker da ene marsvinet vårt, som jeg var veldig glad i, måtte avlives mens jeg var på skolen og ikke visste om det. Jeg visste at hun var syk og skulle til dyrlegen, men ikke at det var så ille med henne. Da jeg kom hjem gledet jeg meg til å se henne - men da var hun jo død. Det ble begravelse og sånn, og det gjorde ting enklere for meg. 

Jeg tror du må se an henne - og hennes forhold til hunden. Jeg tror nok dagen på skolen når hun vet hunden skal dø blir tung. Likevel er det kanskje bedre for henne å vite på forhånd, heller enn å komme hjem til den beskjeden. Det er vanskelig, kjenner jeg, i hvert fall når jeg ikke kjenner henne. En ting jeg ville gjort, er å snakke med henne om det hun lurer på i forbindelse med dette, så godt du kan. Ikke lyve eller pakke inn. Det tror jeg er en bjørnetjeneste. 

Link to post
Share on other sites

Huff, det er det verste med å ha dyr og barn, døden... Vi mista jo Hottie i fjor sommer, brått og brutalt.  Hun bare falt om og døde mens jeg hadde min datter og ei venninnes ene sønn med (4åringer). Jeg sendte vekk ungene da jeg skjønte hva som skjedde, men jeg hadde sagt høyt "herregud, hun dør!" før jeg løp bort til henne, før jeg sendte barna ned til huset etter hjelp. Så barna løp gråtende ned  til huset og inn og ropte at Hottie var død.  Vi snakket mye om døden med henne etter det, var vanskelig for jeg begynte jo å gråte når hun hele tiden spurte om igjen og om igjen om hvorfor hottie døde, om hjerte stoppa, hvorfor hjerte stoppa, hvorfor hadde hun blitt "gul i øya" (rullet med øynene) og laget rar lyd. Om igjen og omigjen og omgjen. Jeg tror jeg aldri har fått bearbeidet noen sorg så godt før, som med alle spørsmålene hennes som måtte svares på. Ikke at det er mindre trist, men gikk mye kortere tid før jeg kunne snakke om Hottie uten å begynne å gråte bare med tanken, enn det har gjort tidligere.  Jeg lærte meg også at jeg måtte få lov til å si at "nå snakker vi om noe annet" når det ble for mye. 

For oss ble det viktig å gjøre det konkret for barnet. Forklarte at Hottie sitt hjerte var gammelt og sykt, og da kunne sånt skje. Vi fortalte at nå skulle vi begrave Hottie, det fikk hun være med på, og at når Hottie ble begravet så ble hun til en stjerne oppe i himmelen og der kan hun se ned på oss. 

Det verste for min datter var nok å se min sorg. Da jeg bar henne ned til huset mens Bonden tok med hunden, så klamret hun seg fast til meg og hikstet at hun ville ikke at jeg skulle dø. Så jeg måtte forklare at man dør ikke av å være lei seg, det er ikke farlig, og det går over. Og at jeg skjønte at hun syns det var skummelt å se mamma så lei seg, men jeg lovet at det kom til å gå bra. Har forsikra en million ganger om at hjertet til mamma og pappa og hennes eget, ikke er gamle og syke. 

Vi mista en hest før og etter det, men da var ikke hun med på samme måte, og var aldri like involvert i hestene som hun var med hundene. Da forklarte vi at de ble gamle og syke i hjertet sitt. Den forklaringen brukte vi også da bestemora døde nå i vår.  Ja, har vært et år med mye død her på gården. :cry: 

Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle gjort det i dag, om en av hundene skulle avlives og vi hadde tid til å forberede oss og sånt. For min egen del så tror jeg nok ikke jeg ville hatt barnet med på selve avlivningen. Ikke for å skåne barnet for døden, men for å skåne henne for min reaksjon. Men ville latt henne se hunden etterpå og vært med på begravelsen og sånt. Men sånt er så utrolig individuelt med hva som passer for det barnet og den familien. Da bestemora døde her så var jeg glad for at min datter allerede hadde opplevd død og sorg, for da hadde vi allerede en begrepsforståelse om døden inne. 

  • Sad 3
Link to post
Share on other sites

Det er aldri lett.

Nå har ikke jeg barn, men er veldig nær nevøen min som nå er fire år. Da Tinka (som han elsket) måtte avlives, var han tre og et halvt. Jeg lot moren fortelle det, men jeg har tatt alle spørsmålene. Han ringte meg noen dager etter og spurte om Tinka "lå i skattekisten under jorden". Jeg synes det var helt forferdelig vanskelig å bli påminnet det hele tiden, som @Raksha sier, og det er det egentlig fremdeles. Han kan plutselig si "Tinka døde, hun". En av de første gangene vi møttes etter at det skjedde, så han bakgrunnsbildet på mobilen min. "Se, mamma, Tinka!". Det er første gang jeg har sett et så lite barn aktivt holde tilbake tårene.

Det kan være utrolig tungt for dem. Om de skal være med eller ikke tror jeg avhenger av både deg og barnet - jeg hylte og hulket og gråt så fælt ta Tinka døde at et hvilket som helst barn hadde blitt livredd. 

Da jeg var 10 avlivet vi barndomshunden, og jeg var med, som jeg nå er glad for. For min del hadde nok 6 år vært for tidlig, mens det for andre barn kan være greit. Du kjenner henne best - det er ikke noe galt i la dem være en del av det, synes jeg, og med en tøff unge er det sikkert enklere sånn i forhold til forståelsen av det, og sorgprosessen. 

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Vi avlivet vår ene hund i sommer, og har barn på 10 og 14. De var godt informert om at hunden var syk, og kanskje måtte avlives til slutt, gjennom hele utredningen. 

Da det ikke lengre var noen annen utvei, fikk de vite at det nå ikke var mer å gjøre, og at hunden måtte avlives. Vi bestilte tidspunkt noen dager frem i tid, og de viste når det skulle skje.

Vi pratet mye om dette, og lot de få sørge og ta farvel på den måten de ønsket. De fikk delta på all «bortskjemmingen» under hans siste uke. 

Sorgen kan du ikke skåne de for, og den må de igjennom. Min største anbefaling er å være åpen.

Mine barn fikk ikke være med på avlivningen, og heller ikke se han etterpå, da de var på skolen.

Link to post
Share on other sites

Takk for svar alle. Hun fikk vite det i helgen, og avlivningen skjedde på mandag når hun var på skolen. Hun har vært veldig inn og ut av sorgen, som forventet. Men ser hun synes det er vanskelig å ikke ha sett ham død. Jeg ville nok ikke hatt henne med på selve avlivningen, men vet ikke om det hadde vært lettere å akseptere om hun hadde fått sett ham etterpå. 

Nå går hvertfall tiden til å snakke mye om det som har skjedd, gode minner og være sammen. 

Veldig tomt uten rampen vår:(

 

56AC0C84-E5FE-4476-843E-D9E24EEA0A49.jpeg.d56c56d22e0b2efd7a06a9fdee81baec.jpeg

  • Sad 11
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg bor alene så hjemmekarantene hadde passet perfekt. Vet du om det er lov? Vet dere om det er noen som har gjort dette?
    • Disney får ta mye av skylden for at folk har feil forventninger til dyr. Likeså er dyktige hundefolk med BC, schæfer og malle (m.fl.) «skyld i» at hvermannsen tror rasene er enkle og naturlig lydige. At raser har fått rykte som «nanny dogs» er også livsfarlig fordi dette hører helt uerfarne på og tror det. Vil igjen dra frem «lillebroren min» (goldenen jeg vokste opp med) som et godt eksempel på at hund er hund. Samme hvor god avl, så kan man rett og slett ikke få bort en del pattedyrtrekk som irritasjon, humørsvingninger og litt ressursforsvar (ovenfor andre enn den som har rollen som fôrautomaten). Å avle supersnille og ultratålmodige hunder som er med på absolutt alt og bare er snille i enhver situasjon er umulig, for de genene finnes ikke i utgangspunktet. Vi har hunder med skyhøy oxytocinproduksjon, og disse hundene eeeeeelsker oss, men oxytocinet har en skyggeside, og det er at det øker skepsis og mistro til fremmede. Det finnes en lang og god evolusjonæretologisk forklaring på dette. Point being: jeg tror også på genuttrykk. Jeg tror på signalstoffer og reseptorer. Jeg tror proteiner spiller en avgjørende rolle for hvordan sentralnervesystemet bygges opp.    Det punktet hvor vi ser ut til å slutte være enige er det punktet hvor jeg mener fra erfaring og observasjoner at intelligente pattedyr har stor evne til læring, og at genetisk betinget adferd kan utslukkes/kobles om vha riktig sosialisering og trening (eller hjernevask som er et bedre ord). Jeg har sett folk lykkes i å trene viltsporgal hund til å slutte bry seg om viltlukt. Det handler som vanlig om å finne riktig alternativadferd, som er mer gøy/lønnsom enn adferden man ikke vil ha. (Dette punktet er vi alle enige i.) Forutsetningene for å klare erstatte genetisk styrt adferd med lært alternativadferd er sannsynligvis forbundet med dette ulne begrepet «intelligens». Vi vet ikke engang hva det egentlig er. Det ble antatt at store hjerner var mer intelligente til man fant at det ikke var tilfellet. Om det er picometer i synapsene som avgjør fordi transmitterne diffunderer over, eller om det er noe annet..? ..men det er ihvertfall sånn at hunder også er intelligente, og kan lære lønnsom alternativadferd som fullstendig utslukker den genetiske adferden.    Hva de opererte tvekjønnede ble utsatt for: Hvordan ble de operert? Hadde de fungerende produksjon av kvinnelige kjønnshormoner? Er det ingenting annet enn testiklene som produserer androgene hormoner? Eggstokkene produserer vel androgene hormoner som forløpere til kvinnelige kjønnshormoner, så om systemet for konvertering ikke funker.. Er det virkelig sånn at alt mannlig stopper i en tvekjønnet uten testikler? (A i fysiologi hjelper ikke supermye når det er så lenge siden eksamen. Husker nada akkurat nå 😳)  Vi hadde en tvekjønnet gutt på skolen, men vedkommende var åpenbart både og. Mistenker sterkt intakte eggstokker på ham, pga adferden. Undersøkelser har vist at det ikke er nevneverdige forskjeller på hjernen til kvinner og menn, så kjønnshormonene ser ut til å gjøre den største forskjellen i adferd. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0149763421000804   Jeg synes også det er høl i huet å holde rovdyr større enn seg selv som kjæledyr. Mye naturlig seleksjon i de tilfellene det har gått dårlig. ...men (ikke glem at jeg også er mot det!) jeg ble inspirert til å ta en titt på den verdenen, og det ser ved et kjapt overblikk ut som at de som har klart det helt fint er de som har hatt dyrene løse i hjem og hage, respektert dem som likeverdige og behandlet dem som familiemedlemmer. Samtlige alvorlige ulykker jeg fant listet opp involverte bur, og da burbruk og ensomhet over tid før angrepet. Skal man først begi seg ut på noe så dumt som å holde løver som kjæledyr, så får man jaggu respektere dem også, ellers tar de tydeligvis affære. De er jo ikke mindre intelligente enn hunder.    Den biten om respekt minner meg forøvrig om årene med hest. En har ikke andre valg enn å forhandle pent med en hest som er uenig med seg. Å bruke makt og tvang mot en hest i en vanskelig situasjon bare straffer seg i lengden. Min siste var rolig, lydig og snill som et lam (hvilket var anti «rasetypisk» gitt ryktene rasen hadde den gangen; han var fullblods), men han sa tydelig fra et par ganger når han var uenig med meg (truende utfall mot meg i sterkt sinne) og begge gangene hadde han helt rett i at jeg var urettferdig, så han fikk gjennomslag for det. Respekt. Mange har teorier om at det å la ham bestemme noe skulle ødelagt hans respekt for meg og gjort ham egenrådig, men båndet ble faktisk tettere av det. Han fikk mer tillit av å bli sett og hørt.           
    • Nå skal jeg ikke uttale meg om rumenske gatehunder spesifikt men det er kjent at det i diverse rescue’program’ jukses med helsesertifikater, så sånn på generell basis ville jeg vært skeptisk, uansett utdannelse.. Det er slett ikke alle omplasseringshunder man må betale i dyre dommer for, noen får man også gratis og det er vel heller ikke gratis å importere gatehund fra Romania? Forøvrig er det heller ikke nødvendigvis ‘adferdsproblemer’ som ligger bak en omplassering, det kan være helt legitime årsaker også.    Det skal vel heller ikke stikkes under en stol at slett ikke alle gatehunder, hvor de nå enn kommer fra får ‘happy ending’ i Norge. Av flere årsaker vil jeg anta,  i en del tilfeller er jeg tilbøyelig til å tro at det beror på at norsk eier egentlig ikke forstår hva de har gitt seg inn på, i andre tilfeller vil nok opphavet ha en del å si. Jeg får ut fra at man i de aller fleste tilfeller har null peiling på hva gatehunden er mix av eller hva slags gemytt foreldrene har/hadde , bare det kan jo bli ‘spennende’ nok.. Som nevnt i andre tråder; for min del kan folk skaffe seg akkurat hva slags rase de vil, så lenge de er fullt  over hva de har i hende, tar reellt ansvar  og ikke har fjasete ideer om ‘sosialisering’ som kur for alt, aggresjon innbefattet.    Det er helt klart at slike egnede eiere finnes ( jeg har som sagt vært nabo med en) men det er også minst like klart at nettopp slike raser tiltrekker seg folk som absolutt ikke skulle hatt hund og aller minst en slik type hund. Resultat av uegnet eier- potensielt farlig og sterk hund behøver jeg ikke å utdype, de fleste har fått det med seg. Et forbud er selvfølgelig svært urettferdig for de som både ønsker seg en slik rase og som faktisk har vett og forstand til å ha en slik hund. Så da har vi ett problem- for hvordan skal man kunne gi en nogenlunde garanti på at disse hundene havner bare hos de vettuge og ikke hos de andre?  For å si det på plain norsk; du kan kurse folk i hue  og rævva, har de ikke rette innstillingen hjelper det svært lite.  Jeg har tenkt på om lundehundens ‘bevegelighet’ ikke er en form for hypermobilitet. Fra mennesker vet vi jo at dette slett ikke behøver å være uproblematisk. Så ekstremt innavlet som lundehunden er ( diverse kongehus fremstår jo som rene utavlsprogrammene i forhold) er det jo slett ikke utenkelig at så er tilfelle. Det er jo ikke helt ukjent at raseentusiaster i diverse raser finner fantasifulle forklaringer på diverse avvik i egen rase, selv om det skal en god porsjon godvilje til for å tro på disse..  Både utbredelsen av IL, diverse adferdsproblemer/avvik, polydaktyli og andre  helsemessige utfordringer er vel nettopp et resultat av innavlen, kanskje også hypermobiliteten?    Vedrørende krysningsprosjektet sp blir det spennende å se hva som kommer ut av det. Det er jo en betydelig motstand i en del av rasemiljøet og spørsmålet er jo hva som skjer når man skal begynne å krysse tilbake på lundehund igjen. ( skjer som i lengre frem i tid) 
    • Hei! Jeg har en huskyvalp. Ønsker å kjøpe Minipina-sele(r) til henne etterhvert (når utvokst) da jeg har sett mange ha god erfaring med disse. Har i den forbindelse noen spørsmål: 1. Til trekk: Nomeselen eller trekkselen fra Minipina? Ser mange anbefaler nomesele til husky, men den har jo ikke feste for pinnedel. Ønsker å bruke henne mest til snørekjøring på ski, sykkel og canicross (og pulk etterhvert), men sannsynligvis også kjetting/dekk for treningens skyld. Bør vi ha to forskjellige for høyt/lavt trekk? 2. Tips til billigere (men ordentlige) trekkseler vi kan bruke på henne frem til hun er ferdig utvokst? Tenkte å starte med litt (lett) trekktrening når hun er rundt 8 mnd.  3. Seleanbefaling til snuseturer osv (ikke trekk)? Vi ønsker et klart skille mellom jobb/ikke jobb, og hun er stort sett flink til å ha slakt bånd på snuseturer. Hun er bare 5 mnd nå, så trenger en sele som er justerbar. Erfaring med Non Stop Line Harness eller Ramble Harness? Eller andre? Hva med Minipina sin justerbare tursele?
    • Testet litt tidligere i dag og hun ELSKET det. Takk for innspill  Kommer nok til å spise noen selv også, ja  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...