Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og møte med stor hund, når valpeeier er redd


Sherpa
 Share

Recommended Posts

På 18.12.2017 at 9:44 AM, roll skrev:

Hva slags signal sender du til valpen din da? Må bare le av visse folk med fordommer mot store hunder. Møtte faktisk ei som sa "nei, han der spiser slike som deg som lunsj" da hun gikk forbi oss, og de små chihuahuaene hennes dro mer i båndet enn hva min gjorde. Min brydde seg faktisk ikke, så  jeg sa at han spiste okse til lunsj.

Du sender ikke noen andre signaler til valpen enn at den er trygg. Hunder blir ikke usikre av å løftes opp.

Det handler ikke om fordommer mot store raser, i den retning at man er redd for store hunder, men det handler om at selv under lek kan en stor hund skade en liten hund. Hunder må ikke være aggressive for å skade. 

Da jeg gikk tur med min yngste som valp, hun var vel en 3-4 måneder og var løs på tur. Så møter vi en ung St. Bernard som min lille ekstremt trygge idiot av en valp inviterer med på lek. Hvorpå St. B'en svarer og vil være med. Det ender med at min lille på 3-4 kg. syntes det ble litt ekkelt og løp av sted, med den svære hunden på 60 kg. etter seg, som også ville leke. Da hadde jeg hjertet i halsen. Labben til hunden var større enn hodet til valpen min. Et klask med den labben og min valp kunne blitt hjerneskadet. Eier gjorde ingen mine til å få kontroll over hunden sin og jeg greide å nappe opp valpen min før den rakk å begynne å leke. 

Det handler også om at folk med store hunder ikke er noe flinke til å ta hensyn til mindre hunder alltid. En stor hvit gjeter på en 30-40 kg bet etter nakken på min eldste hund for å få henne med på å leke. Ikke så kjekt for min hund som er 12 kg og hadde hele nakken sin i kjeften på den store hunden. "Han er bare snill" var svaret, når jeg prøvde å få den vekk fra min hund. Mine tåler litt som voksne, men begge to har flere ganger fått en smell så de har pepet, fordi store hunder har løpt de ned. Nå har de lært seg å styre unna i stor grad selv, fordi store hunder representerer noe vondt og ekkelt ofte.

Det er ikke noe vanskelig å sitte på sin høye hest og kritisere folk med små hunder for å være overbeskyttende når man har stor hund selv. Jeg har selv snakket nedlatende om folk som har løftet opp hundene sine da jeg selv hadde stor hund, som i de aller fleste tilfeller fikk være i fred fra andre hunder. 

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner deg godt jeg. Er du utrygg så går du heller en omvei eller snur, enn å måtte gå forbi. Hunden kjenner energien din at du er anspent og nervøs, og det er en uheldig kombinasjon.  Så får du heller sosialisere valpen i kontrollerte former med store hunder, for eksempel. hundetreff eller kurs( i bånd!).  Husk å ikke la valpen hilse på alle, for noen har ikke kontroll på sine hunder og tror de er snille, men så plutselig kommer det et utfall og slikt kan være ødeleggende for en liten valp.  Ha faste turvenner som du kan bli godt kjent med, og så holder du avstand fra fremmede.

Nå har jeg store hunder selv, men vet at jeg hadde blitt ekstra nervøs av å ha en liten hund. Og jeg hadde glatt løftet min opp hvis det hadde kommet en løshund løpende, enn å risikere et uhell.  Jeg tror ikke at en liten hund blir usikker av å bli løftet, så lenge du selv har en rolig og selvsikker energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). Hvis du i tillegg selv er redd for den store hunden merker hunden din det mye bedre om du løfter den opp. Og du fratar din all mulighet til å komme unna eller forsvare seg selv (nei, den skal i utgangspunktet ikke behøve det, men det er ikke så lett å forklare dem det).

Man må selvfølgelig alltid se an de involverte hundene og situasjonen, det finnes ingen fasit. Og hvis det å løfte opp den lille er den eneste måten å unngå at den blir angrepet av den store, så er det selvfølgelig løsningen. Selv ville jeg nok heller prøvd å enten få tak i eller jaget bort den store, og har gjort det et par ganger.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, simira said:

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). 

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, 2ne said:

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, simira said:

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, 2ne said:

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, simira said:

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Jeg holder min miniatyr helt greit med en arm. Da har jeg en hånd og to bein ledig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 timer siden, Toril skrev:

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

Det gjør jeg også. Er nok den som virker redd der jeg går, med de største hundene. :P  Men jeg orker som oftes ikke så mye styr med bjeffing og utagering som mine gjør, så da snur jeg glatt hvis noen kommer gående i mot ,eller går en omvei.  Hadde en mareritt tur da to løse hunder kom imot meg, en BC og en Yorkshire terrier.  BCen holdt avstand til mine, men den lille skulle absolutt komme nærmest mulig og ville bak for å lukte. Jeg strevde noe helt enormt med å holde mine to hunder unna og den lille fulgte oss tett hele veien hjem, mens jeg slet og dro hundene mine alt jeg klarte. Jeg var helt utslitt etterpå, armene min helt gåen, og jeg forbanna i tillegg. Det må være den minst intelligente lille hunden jeg har vært borti. Tenkt å skal bort til to store hunder som står der å storbjeffer og sier helt tydelig: VI er ikke sosiale! !  Er glad jeg klarte å holde dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 20.12.2017 at 3:30 PM, Stella said:

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Er helt enig med deg i hvordan du gjør det, selv om jeg har to store hunder selv. Og jeg har aldri hatt små.

Den ene av mine hunder går veldig fint sammen med små hunder, uansett hva som skjer, men den andre tar ikke hensyn til størrelse, kun til "hundespråk". Og da er det en for stor risiko å slippe henne sammen/komme i nærheten med små, selv om hun mest sannsynlig hadde tatt hensyn til deres språk, og det de sa. Jeg vil bare ikke ta sjansen på det.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...