Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og møte med stor hund, når valpeeier er redd


Sherpa
 Share

Recommended Posts

På 18.12.2017 at 9:44 AM, roll skrev:

Hva slags signal sender du til valpen din da? Må bare le av visse folk med fordommer mot store hunder. Møtte faktisk ei som sa "nei, han der spiser slike som deg som lunsj" da hun gikk forbi oss, og de små chihuahuaene hennes dro mer i båndet enn hva min gjorde. Min brydde seg faktisk ikke, så  jeg sa at han spiste okse til lunsj.

Du sender ikke noen andre signaler til valpen enn at den er trygg. Hunder blir ikke usikre av å løftes opp.

Det handler ikke om fordommer mot store raser, i den retning at man er redd for store hunder, men det handler om at selv under lek kan en stor hund skade en liten hund. Hunder må ikke være aggressive for å skade. 

Da jeg gikk tur med min yngste som valp, hun var vel en 3-4 måneder og var løs på tur. Så møter vi en ung St. Bernard som min lille ekstremt trygge idiot av en valp inviterer med på lek. Hvorpå St. B'en svarer og vil være med. Det ender med at min lille på 3-4 kg. syntes det ble litt ekkelt og løp av sted, med den svære hunden på 60 kg. etter seg, som også ville leke. Da hadde jeg hjertet i halsen. Labben til hunden var større enn hodet til valpen min. Et klask med den labben og min valp kunne blitt hjerneskadet. Eier gjorde ingen mine til å få kontroll over hunden sin og jeg greide å nappe opp valpen min før den rakk å begynne å leke. 

Det handler også om at folk med store hunder ikke er noe flinke til å ta hensyn til mindre hunder alltid. En stor hvit gjeter på en 30-40 kg bet etter nakken på min eldste hund for å få henne med på å leke. Ikke så kjekt for min hund som er 12 kg og hadde hele nakken sin i kjeften på den store hunden. "Han er bare snill" var svaret, når jeg prøvde å få den vekk fra min hund. Mine tåler litt som voksne, men begge to har flere ganger fått en smell så de har pepet, fordi store hunder har løpt de ned. Nå har de lært seg å styre unna i stor grad selv, fordi store hunder representerer noe vondt og ekkelt ofte.

Det er ikke noe vanskelig å sitte på sin høye hest og kritisere folk med små hunder for å være overbeskyttende når man har stor hund selv. Jeg har selv snakket nedlatende om folk som har løftet opp hundene sine da jeg selv hadde stor hund, som i de aller fleste tilfeller fikk være i fred fra andre hunder. 

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner deg godt jeg. Er du utrygg så går du heller en omvei eller snur, enn å måtte gå forbi. Hunden kjenner energien din at du er anspent og nervøs, og det er en uheldig kombinasjon.  Så får du heller sosialisere valpen i kontrollerte former med store hunder, for eksempel. hundetreff eller kurs( i bånd!).  Husk å ikke la valpen hilse på alle, for noen har ikke kontroll på sine hunder og tror de er snille, men så plutselig kommer det et utfall og slikt kan være ødeleggende for en liten valp.  Ha faste turvenner som du kan bli godt kjent med, og så holder du avstand fra fremmede.

Nå har jeg store hunder selv, men vet at jeg hadde blitt ekstra nervøs av å ha en liten hund. Og jeg hadde glatt løftet min opp hvis det hadde kommet en løshund løpende, enn å risikere et uhell.  Jeg tror ikke at en liten hund blir usikker av å bli løftet, så lenge du selv har en rolig og selvsikker energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). Hvis du i tillegg selv er redd for den store hunden merker hunden din det mye bedre om du løfter den opp. Og du fratar din all mulighet til å komme unna eller forsvare seg selv (nei, den skal i utgangspunktet ikke behøve det, men det er ikke så lett å forklare dem det).

Man må selvfølgelig alltid se an de involverte hundene og situasjonen, det finnes ingen fasit. Og hvis det å løfte opp den lille er den eneste måten å unngå at den blir angrepet av den store, så er det selvfølgelig løsningen. Selv ville jeg nok heller prøvd å enten få tak i eller jaget bort den store, og har gjort det et par ganger.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, simira said:

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). 

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, 2ne said:

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, simira said:

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, 2ne said:

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, simira said:

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Jeg holder min miniatyr helt greit med en arm. Da har jeg en hånd og to bein ledig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 timer siden, Toril skrev:

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

Det gjør jeg også. Er nok den som virker redd der jeg går, med de største hundene. :P  Men jeg orker som oftes ikke så mye styr med bjeffing og utagering som mine gjør, så da snur jeg glatt hvis noen kommer gående i mot ,eller går en omvei.  Hadde en mareritt tur da to løse hunder kom imot meg, en BC og en Yorkshire terrier.  BCen holdt avstand til mine, men den lille skulle absolutt komme nærmest mulig og ville bak for å lukte. Jeg strevde noe helt enormt med å holde mine to hunder unna og den lille fulgte oss tett hele veien hjem, mens jeg slet og dro hundene mine alt jeg klarte. Jeg var helt utslitt etterpå, armene min helt gåen, og jeg forbanna i tillegg. Det må være den minst intelligente lille hunden jeg har vært borti. Tenkt å skal bort til to store hunder som står der å storbjeffer og sier helt tydelig: VI er ikke sosiale! !  Er glad jeg klarte å holde dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 20.12.2017 at 3:30 PM, Stella said:

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Er helt enig med deg i hvordan du gjør det, selv om jeg har to store hunder selv. Og jeg har aldri hatt små.

Den ene av mine hunder går veldig fint sammen med små hunder, uansett hva som skjer, men den andre tar ikke hensyn til størrelse, kun til "hundespråk". Og da er det en for stor risiko å slippe henne sammen/komme i nærheten med små, selv om hun mest sannsynlig hadde tatt hensyn til deres språk, og det de sa. Jeg vil bare ikke ta sjansen på det.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...