Gå til innhold
Hundesonen.no

Stort spørsmålstegn etter delvis obduksjon av hund


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette jeg, men kanskje noen kan noe om dette... 
Midas ble delvis obdusert etter avlivningen forrige uke, fordi veterinæren ville ta en prøve av svulsten vi hadde sett på hjertet hans på røntgen. 
Jeg var også til en hjertespesialist med Midas og tok ultralyd hvor det viste normal funksjon på hjertet, men også han tok røntgen og fant det vi trodde var en svulst. 

Midas hadde symptomer som var enorm utmattelse etter aktivitet og uten aktivitet, under aktivitet tok han seg veldig sammen og klarte å gå ca 40 minutter tur hvor han til og med kunne løpe litt. Ofte ble han hengene i beina mine etter 30-40 minutter og var sliten. Når han var inne lå han så mye som mulig og "deiset" liksom i bakken når han skulle legge seg. Jeg opplevde også at han pustet veldig lite når han sov, og tidvis hadde pustestans på slutten. 
Han var ekstremt innsuktet i ansiktet, noe som har kommet gradvis gjennom et års tid. Han var innhul over og under øynene og rundt kjeven. Han ble grå i pelsen og så veldig gammel ut (7,5 år). 
Han hadde perioder gjennom dagen med mye pesing og litt uro, som antydet ubehag og smerte. Han ville ikke bli berørt noe særlig på hodet, og dyttet meg vekk når jeg ville kose med hodet hans. Han hadde to anfall som liknet på lette epilepsianfall og på slutten av sin levetid ble han skjeiv i ansiktet. Ofte blunket han bare på ene øyet og virket slapp i ene siden av ansiktet. 

Uansett, veterinæren skulle bare åpne han i et lite område for å sjekke svulsten ved hjertet av egen interesse, noe jeg lot henne få da jeg gjerne ville ha svar.
Sjokket kom da det viste seg at det ikke var en svulst ved hjertet, men så ut som det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet. Hun forstår ingenting av at ultralydundersøkelsen viste normal hjertefunksjon med dette. Hun mener at de sterke symptomene hans tyder på at han hadde svulst(er) i hodet. Vi røntget hodet hans, uten funn, men veterinæren sa at det skal være en spesiell type store og harde svulster for at de skal vises på røntgen av hodet. Vi tok ikke CT fordi vi var overbevist om at symptomene hans kom av svulsten på hjertet. Da jeg fikk svar på undersøkelsen etter han var død og det viste seg å ikke være en egentlig svulst så sitter jeg bare igjen som et stort spørsmålstegn. 

Midas har aldri vært spesielt utholdende hund fysisk sett, og har blitt relativt fort sliten på ski og sykkelturer hele livet sitt i forhold til hvor godt trent han har vært. Men såklart aldri som det siste året, så jeg har ikke mistenkt noe. Kanskje hjertefeilen var medfødt? 

Det spiller jo egentlig ingen rolle nå, da han var så dårlig at jeg ikke hadde annet valg enn å avlive han, det ble bare et helt utrolig sjokk! Jeg angrer meg så forferdelig for at vi ikke tok CT!! Men om vi hadde funnet svulster i hodet hadde utfallet blitt det samme. Vi tok alskens andre prøver av han og det var ingenting vi fant som kunne vært løst med behandling, så vi var sikker på at det var kreften som hadde spredd seg, men nå er jeg redd for at det kunne være noe annet. Han fikk flere og flere svulster fordelt over hele kroppen, og februar i år fjernet vi en ondartet svulst rett i begynnelsen av øret. Kan den ha spredd seg til hjernen? Er det noen som har erfaring med svulster i hjernen på hund som kan kjenne igjen symptomene?

Blir helt fortvilt av dette... Sorgen over å ha mistet han er så overveldende og det ble enda verre etter disse funnene... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, den kan ha spredt seg. Det kan faktisk også ha vært små blødninger osv i hjernen..

og jeg skjønner at det er vanskelig å få ro i kroppen når du ikke vet. Men igjen; det eneste du trenger å fokusere på nå er å vite det at du gjorde det som var best for hunden og det er det eneste som teller! Noen ganger får man faktisk ikke svar heller.. 

Så mitt råd er å bare trøst deg med at du gjorde det beste for hunden, så tenker du ikke så mye på dette.. jeg har selv gått i den fella, og ting blir så mye tyngre enn det trenger :heart: 

  • Like 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Holdt deg fast i det siste du sier der, utfallet ville blitt det samme uansett om du hadde funnet andre ting. Det spiller ingen rolle hva dere fant etterpå, du handlet ut ifra det dere visste og har undersøkt hunden hos flere fagfolk :hug: . 

Jeg også kjenner følelsen, med første hunden min. Burde ha gjort sånn, burde tenkt sånn osv. Men jeg visste jo ikke, så hva skulle jeg gjort eller tenkt ut ifra det? Det er jo helt umulig å reise tilbake i tid og endre det. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Midas skrev:

Er det noen som har erfaring med svulster i hjernen på hund som kan kjenne igjen symptomene?

Fryktelig trist å høre historien om Midas.

Nå er ikke jeg utdannet innen dyrehelse, men mennesker vet jeg litt om og når det kommer til stykket så er vi ikke så forskjellige. Symptomer som slitenhet, liten utholdenhet osv kan komme fra en rekke sykdommer, også langt framskredet kreft. Ofte er det vel imidlertid hjertet man tenker på først - og det gjør i alle fall jeg når du forteller om disse symptomene hos Midas. Samtidig er det jo gjort en UL-undersøkelse som viser normal hjertefunksjon, og skal man stole på denne undersøkelsen (jeg aner ingenting om hvor gode disse undersøkelsene er på en hund, eller hvor gode veterinærer er til å gjennomføre eller tolke dem), så er det jo sannsynlig at problemet ligger et annet sted. Jeg prøver også å vri hodet mitt alt jeg kan, men kommer ikke opp med noe som kunne ligne på at «det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet», men det er egentlig underordnet.

Så nevner du etterhvert veldig klassiske symptomer på at et eller annet er galt i sentralnervesystemet, og spesielt hjernen. Epilepsi, lammelser i ansiktet og det som kan tyde på hodesmerter. Det er liten tvil om at noe var veldig galt i hjernen hans, og med flere tidligere svulster så er det jo veldig nærliggende å tro at det var spredning til hjernen. Hans tid var nok derfor over nå uavhengig av om han eventuelt skulle ha utviklet eller for den saks skyld vært født med en hjertefeil.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å svare.

Jeg tror det jeg egentlig ønsker er å finne en måte og godta dette på... Smerten over å ha mistet han kveler meg fortsatt :icon_cry:

1 time siden, tillien skrev:

Fryktelig trist å høre historien om Midas.

Nå er ikke jeg utdannet innen dyrehelse, men mennesker vet jeg litt om og når det kommer til stykket så er vi ikke så forskjellige. Symptomer som slitenhet, liten utholdenhet osv kan komme fra en rekke sykdommer, også langt framskredet kreft. Ofte er det vel imidlertid hjertet man tenker på først - og det gjør i alle fall jeg når du forteller om disse symptomene hos Midas. Samtidig er det jo gjort en UL-undersøkelse som viser normal hjertefunksjon, og skal man stole på denne undersøkelsen (jeg aner ingenting om hvor gode disse undersøkelsene er på en hund, eller hvor gode veterinærer er til å gjennomføre eller tolke dem), så er det jo sannsynlig at problemet ligger et annet sted. Jeg prøver også å vri hodet mitt alt jeg kan, men kommer ikke opp med noe som kunne ligne på at «det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet», men det er egentlig underordnet.

Så nevner du etterhvert veldig klassiske symptomer på at et eller annet er galt i sentralnervesystemet, og spesielt hjernen. Epilepsi, lammelser i ansiktet og det som kan tyde på hodesmerter. Det er liten tvil om at noe var veldig galt i hjernen hans, og med flere tidligere svulster så er det jo veldig nærliggende å tro at det var spredning til hjernen. Hans tid var nok derfor over nå uavhengig av om han eventuelt skulle ha utviklet eller for den saks skyld vært født med en hjertefeil.

Jeg har vært til tre ulike veterinærer med han. Den første mente at anfallene han hadde kunne være kreften som har spredd seg til hodet, men at det var å svartmale situasjonen. Dét synes imidlertid ikke jeg når jeg så hvor redusert han ble sakte men sikkert. Så fant vi de greiene på hjertet hos veterinær nr.2 som henviste oss videre til hjertespesialist.. Han hadde egentlig mange symptomer på hjerteproblemer, så jeg må si at jeg blir veldig usikker på hvor mye jeg kan stole på den ultralydundersøkelsen. Det skal sies at den veterinæren hadde spesialutstyr til formålet, og tok både EKG og målte blodgjennomstrømningen i hjertet i tillegg til UL. Han sa imidlertid at svulsten kunne ha innvirkning på lunger og/eller hovedpulsåre som førte til noen av symptomene han viste.

Det var jo bare dumt å åpne han, for jeg visste hvor dårlig han var og at det ikke var snakk om gode dager lenger, men timer, men jeg hadde ingen anelse om at alt det vi trodde vi visste ble snudd på hodet.. 

Jeg har mistet hunder før, men Midas var helt spesiell for meg, og vi har tilbragt så godt som 24 timer i døgnet sammen i 7,5 år. Det er som å miste en del av seg selv :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug:  Ååh jeg har så vondt av deg :hug:  :cry:   Det du gjennomgår nå er grunnen til at jeg valgte bort obduksjon av Hottie.  Håper du klarer å "trøste" deg med at resultatet hadde blitt det uansett. Du valgte det riktige for ham. :hug: 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, Midas skrev:

Han sa imidlertid at svulsten kunne ha innvirkning på lunger og/eller hovedpulsåre som førte til noen av symptomene han viste

Det er absolutt en mulighet. Det, og det at hunden jo utvilsomt har vært plaget med kreft over en periode, noe som i seg selv kan føre til fatigue.

44 minutter siden, Midas skrev:

Jeg har mistet hunder før, men Midas var helt spesiell for meg, og vi har tilbragt så godt som 24 timer i døgnet sammen i 7,5 år. Det er som å miste en del av seg selv

Huff, ja. Jeg føler virkelig med deg. Jeg har ikke opplevd det samme selv, men jeg har en liten en på halvannet år som jeg har blitt så fryktelig glad i at bare tanken på at jeg skal miste henne en gang er nesten ikke til å holde ut. Selv av naturlige årsaker når hun blir gammel. En situasjon som det du og Midas har vært gjennom orker jeg nesten ikke å tenke på en gang.

Ord blir fattige i slike situasjoner, men vil i alle fall si at det ikke er noen som helst grunn til at du skal bebreide deg selv på noe slags vis. Det ble som det ble og det er ingenting du kunne gjort med kreften han hadde i hodet. Du har vel gjort mer enn de aller, aller fleste hundeeiere ville gjort med tanke på undersøkelser. Det at veterinæren fant noe uventet med hjertet endrer overhodet ikke på det at du har gjort det som var mulig å gjøre - så det må du bare prøve å se bort i fra.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Raksha skrev:

:hug:  Ååh jeg har så vondt av deg :hug:  :cry:   Det du gjennomgår nå er grunnen til at jeg valgte bort obduksjon av Hottie.  Håper du klarer å "trøste" deg med at resultatet hadde blitt det uansett. Du valgte det riktige for ham. :hug: 

 

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det... :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Midas said:

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det... :icon_cry:

Ikke angre :hug: 

Du sier det selv, hva dere ville funnet på prøver ville ikke forandret noe, du måtte avlive ham fordi formen var dårlig og han hadde det ikke bra. Det dere finner og ikke finner på obduksjon burde ikke gjøre noen forskjell det heller. Uansett om det er hjertet eller hjernen, det er to ganske essensielle kroppsdeler, når de ikke funker, da er man dårlig. 

Jeg veit hva du går gjennom. Jeg måtte avlive Dronning Dina - min once in a lifetimehund - i 2012, fordi hun ble mer og mer engstelig. Det var etter 3 år med ymse plager, 3 år med blodprøver tatt med jevne mellomrom, røntgenbilder, øyelysning, kiropraktor-gjennomgang, og vi fant ingenting som tilsa at formen hennes skulle være som den var. Hun ble bare mer og mer engstelig, som sagt. Så jeg obduserte i håp om å finne noe som kunne forklare hvorfor jeg måtte miste pelsterapien og støttekontakten min mens hun bare var 8 år gammel, i stedet for å få beholde henne til hun var 14-15 år, som jeg ville gjort om det var et snev av rettferdighet i verden, men vi fant ingenting. Hun hadde bakre polkatarakt, hun hadde litt forhøya nyreverdier, hun hadde begynnende spondylose, og ingenting av det var så alvorlig at det ikke kunne vært noe hun kunne levd med i noen år til, om hun bare ikke var blitt så engstelig. 

Så jeg gikk en lang runde med meg selv. Jeg kunne fortsatt hatt henne, hun ville vært 14 år i år. Det ville vært dobbelt så lenge som jeg faktisk fikk tilbringe med henne. Det er fortsatt noe som stikker i hjertet - hun kom inn i livet mitt i en av mine vanskeligste perioder, og jeg savnet henne dypt og inderlig da jeg gikk gjennom enda en sånn periode bare noen år senere.. Jeg savner henne i dag og, for å være helt ærlig. Men jeg må ta meg selv litt i nakken, jeg veit jeg tok den vanskeligste avgjørelsen i mitt hundeliv da jeg valgte å avlive henne for snart 6 år siden, og jeg gjorde det for henne. Fordi hun ble mer og mer en skygge av den hun hadde vært. Jeg veit jeg ville gjort det samme i dag. Fordi det var det riktige å gjøre for henne. 

Det er det du må holde fast ved. Nei, obduksjonen har kanskje ikke oppklart noe, men det utgjør ingen praktisk forskjell. Midas er borte nå uansett, og det var det riktige valget. Det er tungt, det er vondt, du kommer til å ha det sånn en stund til, men du gjorde det rette for Midas :hug: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, 2ne skrev:

Ikke angre :hug: 

Du sier det selv, hva dere ville funnet på prøver ville ikke forandret noe, du måtte avlive ham fordi formen var dårlig og han hadde det ikke bra. Det dere finner og ikke finner på obduksjon burde ikke gjøre noen forskjell det heller. Uansett om det er hjertet eller hjernen, det er to ganske essensielle kroppsdeler, når de ikke funker, da er man dårlig. 

Jeg veit hva du går gjennom. Jeg måtte avlive Dronning Dina - min once in a lifetimehund - i 2012, fordi hun ble mer og mer engstelig. Det var etter 3 år med ymse plager, 3 år med blodprøver tatt med jevne mellomrom, røntgenbilder, øyelysning, kiropraktor-gjennomgang, og vi fant ingenting som tilsa at formen hennes skulle være som den var. Hun ble bare mer og mer engstelig, som sagt. Så jeg obduserte i håp om å finne noe som kunne forklare hvorfor jeg måtte miste pelsterapien og støttekontakten min mens hun bare var 8 år gammel, i stedet for å få beholde henne til hun var 14-15 år, som jeg ville gjort om det var et snev av rettferdighet i verden, men vi fant ingenting. Hun hadde bakre polkatarakt, hun hadde litt forhøya nyreverdier, hun hadde begynnende spondylose, og ingenting av det var så alvorlig at det ikke kunne vært noe hun kunne levd med i noen år til, om hun bare ikke var blitt så engstelig. 

Så jeg gikk en lang runde med meg selv. Jeg kunne fortsatt hatt henne, hun ville vært 14 år i år. Det ville vært dobbelt så lenge som jeg faktisk fikk tilbringe med henne. Det er fortsatt noe som stikker i hjertet - hun kom inn i livet mitt i en av mine vanskeligste perioder, og jeg savnet henne dypt og inderlig da jeg gikk gjennom enda en sånn periode bare noen år senere.. Jeg savner henne i dag og, for å være helt ærlig. Men jeg må ta meg selv litt i nakken, jeg veit jeg tok den vanskeligste avgjørelsen i mitt hundeliv da jeg valgte å avlive henne for snart 6 år siden, og jeg gjorde det for henne. Fordi hun ble mer og mer en skygge av den hun hadde vært. Jeg veit jeg ville gjort det samme i dag. Fordi det var det riktige å gjøre for henne. 

Det er det du må holde fast ved. Nei, obduksjonen har kanskje ikke oppklart noe, men det utgjør ingen praktisk forskjell. Midas er borte nå uansett, og det var det riktige valget. Det er tungt, det er vondt, du kommer til å ha det sånn en stund til, men du gjorde det rette for Midas :hug: 

Uff, det har vært en lang og tung prosess for deg og da etter du mistet Dina. 
Det er så ufattelig urettferdig at de må gå så mye "før tiden" :hug:

Jeg er ufør og har vært hjemme alle årene jeg har hatt Midas, og hatt et spesielt bånd med han. I tunge tider har han vært min største trøst, og nå kan jeg ikke trøste meg med han mer :icon_cry: I tillegg vet jeg at det blir veldig veldig lenge til jeg kan få en ny hund, om jeg noen gang kan få det, fordi mannen min er så inni granskauen allergisk... 

Jeg kan få låne kullsøsteren til Midas når jeg vil, hun bor fem minutter unna her, men det blir ikke det samme.

Det hjelper å lese at jeg ikke er alene om å føle en enorm sorg over å miste en så høyt elsket hund. Begynner jo å lure på om jeg noen gang kommer meg igjen. Det har vært en sorgprosess i mange måneder før han døde óg siden han har vært redusert lenge og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte ta et valg. Jeg trodde jeg var litt forberedt på å miste han, og at det skulle bli litt greit å la han slippe å streve mer, men den følelsen har jeg ikke et snev av.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 hours ago, Midas said:

Uff, det har vært en lang og tung prosess for deg og da etter du mistet Dina. 
Det er så ufattelig urettferdig at de må gå så mye "før tiden" :hug:

Ja, det var tungt, og det føles fortsatt urettferdig. Jeg tror ikke jeg har sørget så mye over noen jeg har mistet, hverken av tobeinte eller firbeinte. Det høres sikkert snålt ut, hun var jo "bare" en hund, men hun kom som sagt inn i livet mitt i en veldig vanskelig periode, og vi grodde liksom litt sammen, så når hun ble dårlig og vi ikke fant ut hva det var, sånn at jeg kunne få fiksa det.. Det var bare drit-vanskelig. 

Samtidig hadde jo @Carina og jeg kjøpt Nik sammen, og Nik var halt fra hun var 5 mnd gammel, så hun ble røntget med AA bare 10 mnd gammel, så vi måtte ta henne også bare noen uker senere. Det var i hvert fall urettferdig, hun var en fantastisk lovende valp både Carina og jeg hadde høye forhåpninger til, og en valp skal liksom ikke ha såpass med plager.. 

Så fikk Nora problemer med potene og kløe, som etterhvert viste seg å være allergi.. Noen ganger lurer man litt på hvorfor man har hund..

13 hours ago, Midas said:

Jeg er ufør og har vært hjemme alle årene jeg har hatt Midas, og hatt et spesielt bånd med han. I tunge tider har han vært min største trøst, og nå kan jeg ikke trøste meg med han mer :icon_cry: I tillegg vet jeg at det blir veldig veldig lenge til jeg kan få en ny hund, om jeg noen gang kan få det, fordi mannen min er så inni granskauen allergisk... 

Æsj, det blir jo en dobbelt sorg det :hug: Tåler ikke mannen din noen slags hund? Jeg antar du ikke vil ha polarhund som kan bo ute? Hjelper det med hyppig vask og blåsing av pels? 

13 hours ago, Midas said:

Jeg kan få låne kullsøsteren til Midas når jeg vil, hun bor fem minutter unna her, men det blir ikke det samme.

Nei, det forstår jeg. Det er en fattig trøst. 

13 hours ago, Midas said:

Det hjelper å lese at jeg ikke er alene om å føle en enorm sorg over å miste en så høyt elsket hund. Begynner jo å lure på om jeg noen gang kommer meg igjen. Det har vært en sorgprosess i mange måneder før han døde óg siden han har vært redusert lenge og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte ta et valg. Jeg trodde jeg var litt forberedt på å miste han, og at det skulle bli litt greit å la han slippe å streve mer, men den følelsen har jeg ikke et snev av.  

Jeg tror ikke man kan være ordentlig forberedt på å miste noen som har betydd så mye, ikke en gang når det har vært en lang prosess i forkant. Jeg trodde jeg var det både med Dina og Nora, de var jo syke over år, og med Dina bestilte jeg jo avlivning uker før hun ble avlivet, så der burde jeg vært forbredt. Men det blir så uendelig tomt når de er borte, særlig med disse som har tatt så mye plass i hjertet ditt. 

Men det blir lettere etterhvert. Etterhvert så kan man huske de uten at det føles som at hjertet går i tusen biter hver gang. Tomrommet blir mindre. Så kan man minnes og smile, og være takknemlig for den tiden man fikk :hug: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, 2ne skrev:

Ja, det var tungt, og det føles fortsatt urettferdig. Jeg tror ikke jeg har sørget så mye over noen jeg har mistet, hverken av tobeinte eller firbeinte. Det høres sikkert snålt ut, hun var jo "bare" en hund, men hun kom som sagt inn i livet mitt i en veldig vanskelig periode, og vi grodde liksom litt sammen, så når hun ble dårlig og vi ikke fant ut hva det var, sånn at jeg kunne få fiksa det.. Det var bare drit-vanskelig. 

Samtidig hadde jo @Carina og jeg kjøpt Nik sammen, og Nik var halt fra hun var 5 mnd gammel, så hun ble røntget med AA bare 10 mnd gammel, så vi måtte ta henne også bare noen uker senere. Det var i hvert fall urettferdig, hun var en fantastisk lovende valp både Carina og jeg hadde høye forhåpninger til, og en valp skal liksom ikke ha såpass med plager.. 

Så fikk Nora problemer med potene og kløe, som etterhvert viste seg å være allergi.. Noen ganger lurer man litt på hvorfor man har hund..

Æsj, det blir jo en dobbelt sorg det :hug: Tåler ikke mannen din noen slags hund? Jeg antar du ikke vil ha polarhund som kan bo ute? Hjelper det med hyppig vask og blåsing av pels? 

Nei, det forstår jeg. Det er en fattig trøst. 

Jeg tror ikke man kan være ordentlig forberedt på å miste noen som har betydd så mye, ikke en gang når det har vært en lang prosess i forkant. Jeg trodde jeg var det både med Dina og Nora, de var jo syke over år, og med Dina bestilte jeg jo avlivning uker før hun ble avlivet, så der burde jeg vært forbredt. Men det blir så uendelig tomt når de er borte, særlig med disse som har tatt så mye plass i hjertet ditt. 

Men det blir lettere etterhvert. Etterhvert så kan man huske de uten at det føles som at hjertet går i tusen biter hver gang. Tomrommet blir mindre. Så kan man minnes og smile, og være takknemlig for den tiden man fikk :hug: 

Ja, noen ganger føles sorgen så overveldende at man får lyst til å ikke utsette seg for det mer.  Det er bare det at det er så verdt det.. Hvert smil og hver glede i hjertet mange ganger daglig gjør det verdt det. 

Det høres ikke rart ut. Aldri har jeg sørget så hardt over noen som jeg gjør nå. Å miste en bestevenn man tilbringer all tid med og i tillegg har gått og bekymret seg for over så lang tid er hjerterått. Mange rundt kan kanskje synes det er merkelig at man ikke ser ting litt i perspektiv, men sånn er realiteten, og jeg tror ikke sorgen blir lettere å bære om man later som at det går fint etter noen dager. Man må igjennom det...  

Jeg håper at vi kan passe røytefri  hunder en periode og prøve oss frem for å finne en rase han kan tåle. Har tenkt på mellompuddel. Midas hadde en ekstrem pels og røytet mye mer enn gjennomsnittet. Hvis han ikke tåler noen raser så må jeg få meg et par polarhunder og bygge oppvarmet hus i hagen som jeg og hundene kan bo i :wacko:

Én ting er hvertfall sikkert, og det er at jeg klarer ikke å leve uten hund. Så det må bli en løsning, hvis ikke blir dagene lange og ekstremt stusselig for meg.  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...