Gå til innhold
Hundesonen.no

Gå i trapper?


Gro og Sienna
 Share

Recommended Posts

Selv om argumentene mot å la valper få gå i trapper ikke høres helt tatt ut av lufta ut, så har jeg ikke sett noe forskning på det der, bare synsing.

En skal selvsagt passe på å ikke overbelaste et valpeskjelett i utvikling. Men for det første er det forskjell på å gå opp og ned i trapper (ned er mest belastende), for det andre er det forskjell på å rase opp og ned en trapp som «lek» og det å kontrollert gå opp og ned en trapp ved behov. Dessuten er det forskjell på trapper (lengde, underlag, størrelse og høyde på trinn) - her var trappen så glatt at jeg valgte å bære valpen ned de første månedene. Og da vi var på juleferie hvor det var en trapp innomhus som hun begynte å rase opp og ned i fordi det var så gøy, så sa jeg stopp.

Jeg kan ikke skjønne at det å gå ned (eller opp) en trapp i kontrollerte former noen ganger om dagen skal være noe problem. I alle fall ikke så lenge trappen er trygg, feks at det ikke er mulig å falle ned mellom trinnene eller noe. Jeg ville tvert i mot tenkt at det er fin eksentrisk trening å gå rolig ned en trapp - det gir ikke noe støt til leddene og det utvikler stabiliserende muskulatur i spesielt skuldrene. Men skal innrømme at dette også bare er synsing.

Kort oppsummert: Bruk en posjon sunt bondevett, så går det bra.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg tenker at å gå ned og opp igjen tre etasjer mange ganger for dagen høres litt mye ut i starten ihvertfall. Når eg hadde schæfervalp hadde eg ingen problemer med å la hun gå den lille trappen (en halv etasje ned) til garasjen når vi skulle et sted. Ei heller i trapper andre steder siden vi hadde så lite trapper hjemme. Hun syns det var litt skummelt med trapper da, og gikk rolig rett bak den gamle hunden for der følte hun seg tryggest.

Hun ble nettopp to år, og har ingen hofte/albuefeil ihvertfall. Ser ikke ut som det er noe som plager henne ellers heller, men det er hun kanskje litt for ung til å si noe om enda :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som bærer valp i trappa så lenge jeg klarer - uten at det er så veldig lenge, egentlig, de veier jo fort ni-ti kilo allerede ved leveringsalder.

Jeg har også opplevd at folk ler litt av meg fordi jeg gjør det - inntil de kommer på besøk og ser hvor relativt "klønete" en bernervalp på åtte uker er sammenlignet med sine egne raser. Jeg bruker ordet klønete i mangel på et bedre ord - det jeg mener er at mange raser i samme alder har en helt annen kroppskontroll og mobilitet, de traver nesten rent og har koordinasjon og balanse, mens en bernervalp jumper rundt, snubler i egne poter og ikke har den samme "flyten". Dette går selvfølgelig over, men raser utvikler seg i ulikt tempo, og kan være på ulike stadier selv om de er jevngamle. Jeg har når jeg har valpekull tatt med valpene til venner med valpekull av annen rase, og selv om deres valper har vært yngre så har de vært kjappere til labbs og kommet seg lettere fram. Denne forskjellen utviskes for det meste rimelig kjapt, men den første tiden så bærer jeg valpene i trappa, ja. Særlig nedover, både fordi det gir større tyngdestøt mot fronten, og fordi det er lettere å snuble nedover.

Jeg er ingen superkvinne, så det er ikke i mange uker jeg orker å bære. For meg handler det om hva som er fornuftig i mitt hode - jeg tar valpene med på turer, og de får snuble i lyng og lære seg å løfte beina over kvist og kvast. Men en trapp er ikke like "naturlig" å bevege seg i - en forventer ikke at en liten valp av liten rase med korte bein forserer alle trapper fra åtte ukersalderen heller. En ser an rase og individ. 

Når det er sagt, så hadde jeg en trapp med fire eller fem trappetrinn fra stue til hage der jeg bodde før, og valpene fikk gå opp på den trappa før levering når de selv viste interesse og evne til å få det til. Jeg bar de ut, og om de forsøkte å gå opp så fikk de det - men jeg ønsket ikke at trappa skulle være et lekeapparat, så jeg kontrollerte om de gikk opp trappa for å gå inn, eller om de var i lekerus og kunne risikere å falle ned fra øverste trinn (det var ikke tett gelender). Trapper er ikke til å leke i, og dermed har jeg gjerne grinder på toppen og i bunnen av trappa når jeg har små valper, for å beskytte dem - de kan gå opp trappa når jeg åpner grinda og vi skal legge oss, de trenger ikke å burne opp og ned uten mål og mening. 

Jeg tviler på at trappegåing kan gi en hund AD eller HD - men ufornuftig aktivitet kan gi skader og overbelastning. Jeg vet om de som har skadet seg alvorlig på grunn av for røff lek, og jeg vet om valper som har falt ned trapper og blitt halt en periode. På samme måte som at jeg vet om hunder som lever på betong og går i alle trapper, og likevel er fri fram og bak. En hund må være genetisk disponert for å utvikle HD eller AD, men jeg skal ha god samvittighet når jeg legger hunden på røntgenbordet, og vite at jeg ikke har gjort noe som kan forverre situasjonen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutes ago, SFX said:

Jeg er en av de som bærer valp i trappa så lenge jeg klarer - uten at det er så veldig lenge, egentlig, de veier jo fort ni-ti kilo allerede ved leveringsalder.

Jeg har også opplevd at folk ler litt av meg fordi jeg gjør det - inntil de kommer på besøk og ser hvor relativt "klønete" en bernervalp på åtte uker er sammenlignet med sine egne raser. Jeg bruker ordet klønete i mangel på et bedre ord - det jeg mener er at mange raser i samme alder har en helt annen kroppskontroll og mobilitet, de traver nesten rent og har koordinasjon og balanse, mens en bernervalp jumper rundt, snubler i egne poter og ikke har den samme "flyten". Dette går selvfølgelig over, men raser utvikler seg i ulikt tempo, og kan være på ulike stadier selv om de er jevngamle. Jeg har når jeg har valpekull tatt med valpene til venner med valpekull av annen rase, og selv om deres valper har vært yngre så har de vært kjappere til labbs og kommet seg lettere fram. Denne forskjellen utviskes for det meste rimelig kjapt, men den første tiden så bærer jeg valpene i trappa, ja. Særlig nedover, både fordi det gir større tyngdestøt mot fronten, og fordi det er lettere å snuble nedover.

Jeg tenkte faktisk på dette her om dagen - ikke at du bærer valpene dine altså, men at eiere av store raser bærer valpene sine til de er så tunge at man ikke orker å bære dem lenger. Grunnen til at jeg tenkte på det var at jeg lar Monster gå i trapper, så mye hun bare orker. Hun orker neppe 3 etasjer, hun er jo så vidt det er et trinn høy, men hun løper opp og ned trappa på verandaene her, flere ganger om dagen, og gjerne i full fart. Enda hun, som nevnt, er så vidt det er et trinn høy selv. Det krever jo faktisk litt av henne å komme seg opp, og det er jo faktisk et stykke ned for en sånn liten fjert. 

Men puddelvalper har jevnt over god kroppskontroll fra de er ganske unge av. Det er ikke veldig mye sjangling og snubling mens de lærer å gå, og når de har lært å gå begynner de å løpe. De eneste gangene Monster sjangler og svimer er når hun blir løpt på av de andre hundene :P 

Men det er jo greit å ikke bære henne til jeg ikke orker å bære henne mer da, da ville hun jo aldri gått i ei trapp :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg tenkte faktisk på dette her om dagen - ikke at du bærer valpene dine altså, men at eiere av store raser bærer valpene sine til de er så tunge at man ikke orker å bære dem lenger. Grunnen til at jeg tenkte på det var at jeg lar Monster gå i trapper, så mye hun bare orker. Hun orker neppe 3 etasjer, hun er jo så vidt det er et trinn høy, men hun løper opp og ned trappa på verandaene her, flere ganger om dagen, og gjerne i full fart. Enda hun, som nevnt, er så vidt det er et trinn høy selv. Det krever jo faktisk litt av henne å komme seg opp, og det er jo faktisk et stykke ned for en sånn liten fjert. 

Men puddelvalper har jevnt over god kroppskontroll fra de er ganske unge av. Det er ikke veldig mye sjangling og snubling mens de lærer å gå, og når de har lært å gå begynner de å løpe. De eneste gangene Monster sjangler og svimer er når hun blir løpt på av de andre hundene :P 

Men det er jo greit å ikke bære henne til jeg ikke orker å bære henne mer da, da ville hun jo aldri gått i ei trapp :lol: 

Hahahhaha, ja, jeg mener ikke at det er en universell tommelfingerregel at en bærer hunden til en ikke klarer mer - det er mer det at det fader ut av seg selv hvor lenge en bærer for eksempel en bernervalp. For en bygger ikke biceps så effektivt at en orker å bære de til de bikker året :D 

Jeg husker for eksempel da Foenix og søsken var godt over fem uker. Da hadde hun enda ikke klart å gå normal gange, hun bare kravlet og vraltet. Hun slet med å sette beina innunder seg, enda jeg forsøkte å legge til rette for det ved å unngå glatte underlag. De var tre i kullet, hun var bolletjukk, og hun trengte rett og slett tid på å få løftet magen opp fra gulvet. Brødrene var tidligere ute enn henne, som kanskje gjorde det ekstra ille for meg, det er lettere når alle er trege på et utviklingstrinn. Jeg skal innrømme at jeg var mildt bekymret og fryktet det verste, jeg hadde noen mareritt om hofteledd og hoftekuler som bare sto og vinket til hverandre, men aldri møttes. Jeg trodde også at hun var dødssyk da hun var bitteliten, kanskje en uke gammel, og plutselig kastet opp så melkefontenen sto ut av munnen på henne. Hun var bare forspist... Jeg var antageligvis ikke så avslappet den tiden der :P Anyway, hun kom seg på beina da de bikket seks uker, er fri fram og bak, og har veldig gode bevegelser. Men hun var ikke klar for å gå opp trappa til andreetasjen da hun var åtte uker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, SFX skrev:

Jeg er ingen superkvinne, så det er ikke i mange uker jeg orker å bære. For meg handler det om hva som er fornuftig i mitt hode - jeg tar valpene med på turer, og de får snuble i lyng og lære seg å løfte beina over kvist og kvast. Men en trapp er ikke like "naturlig" å bevege seg i - en forventer ikke at en liten valp av liten rase med korte bein forserer alle trapper fra åtte ukersalderen heller. En ser an rase og individ. 

En trapp er jo ikke noe annet enn en bakke liksom :P 

1 time siden, SFX skrev:

Jeg tviler på at trappegåing kan gi en hund AD eller HD - men ufornuftig aktivitet kan gi skader og overbelastning. Jeg vet om de som har skadet seg alvorlig på grunn av for røff lek, og jeg vet om valper som har falt ned trapper og blitt halt en periode. 

Jeg er nok langt mer engstelig for røff og ukontrollert lek enn å la valpen gå kontrollert opp og ned trapper. Det er vel temmelig mange valper som har fått skader etter tøff lek, men jeg vet ikke om noen som har fått varige skader av å gå i ei trapp (så frem de ikke har falt på hodet ned og slått seg). 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...