Gå til innhold
Hundesonen.no

Gå i trapper?


Gro og Sienna
 Share

Recommended Posts

Selv om argumentene mot å la valper få gå i trapper ikke høres helt tatt ut av lufta ut, så har jeg ikke sett noe forskning på det der, bare synsing.

En skal selvsagt passe på å ikke overbelaste et valpeskjelett i utvikling. Men for det første er det forskjell på å gå opp og ned i trapper (ned er mest belastende), for det andre er det forskjell på å rase opp og ned en trapp som «lek» og det å kontrollert gå opp og ned en trapp ved behov. Dessuten er det forskjell på trapper (lengde, underlag, størrelse og høyde på trinn) - her var trappen så glatt at jeg valgte å bære valpen ned de første månedene. Og da vi var på juleferie hvor det var en trapp innomhus som hun begynte å rase opp og ned i fordi det var så gøy, så sa jeg stopp.

Jeg kan ikke skjønne at det å gå ned (eller opp) en trapp i kontrollerte former noen ganger om dagen skal være noe problem. I alle fall ikke så lenge trappen er trygg, feks at det ikke er mulig å falle ned mellom trinnene eller noe. Jeg ville tvert i mot tenkt at det er fin eksentrisk trening å gå rolig ned en trapp - det gir ikke noe støt til leddene og det utvikler stabiliserende muskulatur i spesielt skuldrene. Men skal innrømme at dette også bare er synsing.

Kort oppsummert: Bruk en posjon sunt bondevett, så går det bra.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg tenker at å gå ned og opp igjen tre etasjer mange ganger for dagen høres litt mye ut i starten ihvertfall. Når eg hadde schæfervalp hadde eg ingen problemer med å la hun gå den lille trappen (en halv etasje ned) til garasjen når vi skulle et sted. Ei heller i trapper andre steder siden vi hadde så lite trapper hjemme. Hun syns det var litt skummelt med trapper da, og gikk rolig rett bak den gamle hunden for der følte hun seg tryggest.

Hun ble nettopp to år, og har ingen hofte/albuefeil ihvertfall. Ser ikke ut som det er noe som plager henne ellers heller, men det er hun kanskje litt for ung til å si noe om enda :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som bærer valp i trappa så lenge jeg klarer - uten at det er så veldig lenge, egentlig, de veier jo fort ni-ti kilo allerede ved leveringsalder.

Jeg har også opplevd at folk ler litt av meg fordi jeg gjør det - inntil de kommer på besøk og ser hvor relativt "klønete" en bernervalp på åtte uker er sammenlignet med sine egne raser. Jeg bruker ordet klønete i mangel på et bedre ord - det jeg mener er at mange raser i samme alder har en helt annen kroppskontroll og mobilitet, de traver nesten rent og har koordinasjon og balanse, mens en bernervalp jumper rundt, snubler i egne poter og ikke har den samme "flyten". Dette går selvfølgelig over, men raser utvikler seg i ulikt tempo, og kan være på ulike stadier selv om de er jevngamle. Jeg har når jeg har valpekull tatt med valpene til venner med valpekull av annen rase, og selv om deres valper har vært yngre så har de vært kjappere til labbs og kommet seg lettere fram. Denne forskjellen utviskes for det meste rimelig kjapt, men den første tiden så bærer jeg valpene i trappa, ja. Særlig nedover, både fordi det gir større tyngdestøt mot fronten, og fordi det er lettere å snuble nedover.

Jeg er ingen superkvinne, så det er ikke i mange uker jeg orker å bære. For meg handler det om hva som er fornuftig i mitt hode - jeg tar valpene med på turer, og de får snuble i lyng og lære seg å løfte beina over kvist og kvast. Men en trapp er ikke like "naturlig" å bevege seg i - en forventer ikke at en liten valp av liten rase med korte bein forserer alle trapper fra åtte ukersalderen heller. En ser an rase og individ. 

Når det er sagt, så hadde jeg en trapp med fire eller fem trappetrinn fra stue til hage der jeg bodde før, og valpene fikk gå opp på den trappa før levering når de selv viste interesse og evne til å få det til. Jeg bar de ut, og om de forsøkte å gå opp så fikk de det - men jeg ønsket ikke at trappa skulle være et lekeapparat, så jeg kontrollerte om de gikk opp trappa for å gå inn, eller om de var i lekerus og kunne risikere å falle ned fra øverste trinn (det var ikke tett gelender). Trapper er ikke til å leke i, og dermed har jeg gjerne grinder på toppen og i bunnen av trappa når jeg har små valper, for å beskytte dem - de kan gå opp trappa når jeg åpner grinda og vi skal legge oss, de trenger ikke å burne opp og ned uten mål og mening. 

Jeg tviler på at trappegåing kan gi en hund AD eller HD - men ufornuftig aktivitet kan gi skader og overbelastning. Jeg vet om de som har skadet seg alvorlig på grunn av for røff lek, og jeg vet om valper som har falt ned trapper og blitt halt en periode. På samme måte som at jeg vet om hunder som lever på betong og går i alle trapper, og likevel er fri fram og bak. En hund må være genetisk disponert for å utvikle HD eller AD, men jeg skal ha god samvittighet når jeg legger hunden på røntgenbordet, og vite at jeg ikke har gjort noe som kan forverre situasjonen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutes ago, SFX said:

Jeg er en av de som bærer valp i trappa så lenge jeg klarer - uten at det er så veldig lenge, egentlig, de veier jo fort ni-ti kilo allerede ved leveringsalder.

Jeg har også opplevd at folk ler litt av meg fordi jeg gjør det - inntil de kommer på besøk og ser hvor relativt "klønete" en bernervalp på åtte uker er sammenlignet med sine egne raser. Jeg bruker ordet klønete i mangel på et bedre ord - det jeg mener er at mange raser i samme alder har en helt annen kroppskontroll og mobilitet, de traver nesten rent og har koordinasjon og balanse, mens en bernervalp jumper rundt, snubler i egne poter og ikke har den samme "flyten". Dette går selvfølgelig over, men raser utvikler seg i ulikt tempo, og kan være på ulike stadier selv om de er jevngamle. Jeg har når jeg har valpekull tatt med valpene til venner med valpekull av annen rase, og selv om deres valper har vært yngre så har de vært kjappere til labbs og kommet seg lettere fram. Denne forskjellen utviskes for det meste rimelig kjapt, men den første tiden så bærer jeg valpene i trappa, ja. Særlig nedover, både fordi det gir større tyngdestøt mot fronten, og fordi det er lettere å snuble nedover.

Jeg tenkte faktisk på dette her om dagen - ikke at du bærer valpene dine altså, men at eiere av store raser bærer valpene sine til de er så tunge at man ikke orker å bære dem lenger. Grunnen til at jeg tenkte på det var at jeg lar Monster gå i trapper, så mye hun bare orker. Hun orker neppe 3 etasjer, hun er jo så vidt det er et trinn høy, men hun løper opp og ned trappa på verandaene her, flere ganger om dagen, og gjerne i full fart. Enda hun, som nevnt, er så vidt det er et trinn høy selv. Det krever jo faktisk litt av henne å komme seg opp, og det er jo faktisk et stykke ned for en sånn liten fjert. 

Men puddelvalper har jevnt over god kroppskontroll fra de er ganske unge av. Det er ikke veldig mye sjangling og snubling mens de lærer å gå, og når de har lært å gå begynner de å løpe. De eneste gangene Monster sjangler og svimer er når hun blir løpt på av de andre hundene :P 

Men det er jo greit å ikke bære henne til jeg ikke orker å bære henne mer da, da ville hun jo aldri gått i ei trapp :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg tenkte faktisk på dette her om dagen - ikke at du bærer valpene dine altså, men at eiere av store raser bærer valpene sine til de er så tunge at man ikke orker å bære dem lenger. Grunnen til at jeg tenkte på det var at jeg lar Monster gå i trapper, så mye hun bare orker. Hun orker neppe 3 etasjer, hun er jo så vidt det er et trinn høy, men hun løper opp og ned trappa på verandaene her, flere ganger om dagen, og gjerne i full fart. Enda hun, som nevnt, er så vidt det er et trinn høy selv. Det krever jo faktisk litt av henne å komme seg opp, og det er jo faktisk et stykke ned for en sånn liten fjert. 

Men puddelvalper har jevnt over god kroppskontroll fra de er ganske unge av. Det er ikke veldig mye sjangling og snubling mens de lærer å gå, og når de har lært å gå begynner de å løpe. De eneste gangene Monster sjangler og svimer er når hun blir løpt på av de andre hundene :P 

Men det er jo greit å ikke bære henne til jeg ikke orker å bære henne mer da, da ville hun jo aldri gått i ei trapp :lol: 

Hahahhaha, ja, jeg mener ikke at det er en universell tommelfingerregel at en bærer hunden til en ikke klarer mer - det er mer det at det fader ut av seg selv hvor lenge en bærer for eksempel en bernervalp. For en bygger ikke biceps så effektivt at en orker å bære de til de bikker året :D 

Jeg husker for eksempel da Foenix og søsken var godt over fem uker. Da hadde hun enda ikke klart å gå normal gange, hun bare kravlet og vraltet. Hun slet med å sette beina innunder seg, enda jeg forsøkte å legge til rette for det ved å unngå glatte underlag. De var tre i kullet, hun var bolletjukk, og hun trengte rett og slett tid på å få løftet magen opp fra gulvet. Brødrene var tidligere ute enn henne, som kanskje gjorde det ekstra ille for meg, det er lettere når alle er trege på et utviklingstrinn. Jeg skal innrømme at jeg var mildt bekymret og fryktet det verste, jeg hadde noen mareritt om hofteledd og hoftekuler som bare sto og vinket til hverandre, men aldri møttes. Jeg trodde også at hun var dødssyk da hun var bitteliten, kanskje en uke gammel, og plutselig kastet opp så melkefontenen sto ut av munnen på henne. Hun var bare forspist... Jeg var antageligvis ikke så avslappet den tiden der :P Anyway, hun kom seg på beina da de bikket seks uker, er fri fram og bak, og har veldig gode bevegelser. Men hun var ikke klar for å gå opp trappa til andreetasjen da hun var åtte uker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, SFX skrev:

Jeg er ingen superkvinne, så det er ikke i mange uker jeg orker å bære. For meg handler det om hva som er fornuftig i mitt hode - jeg tar valpene med på turer, og de får snuble i lyng og lære seg å løfte beina over kvist og kvast. Men en trapp er ikke like "naturlig" å bevege seg i - en forventer ikke at en liten valp av liten rase med korte bein forserer alle trapper fra åtte ukersalderen heller. En ser an rase og individ. 

En trapp er jo ikke noe annet enn en bakke liksom :P 

1 time siden, SFX skrev:

Jeg tviler på at trappegåing kan gi en hund AD eller HD - men ufornuftig aktivitet kan gi skader og overbelastning. Jeg vet om de som har skadet seg alvorlig på grunn av for røff lek, og jeg vet om valper som har falt ned trapper og blitt halt en periode. 

Jeg er nok langt mer engstelig for røff og ukontrollert lek enn å la valpen gå kontrollert opp og ned trapper. Det er vel temmelig mange valper som har fått skader etter tøff lek, men jeg vet ikke om noen som har fått varige skader av å gå i ei trapp (så frem de ikke har falt på hodet ned og slått seg). 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...