Gå til innhold
Hundesonen.no

Døde dyr og hvor de havner


Lene_S
 Share

Recommended Posts

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

.. eller bestemor..

Nei, der kan du jo også følge med på evt graving

På veterinærhøgskolen fikk vi avlivede hunder til disseksjon dersom eier samtykket i at hunden kunne brukes i undervisningsøyemed. Da vi dissekerte hund hadde vi mange tjenestehunder, men også noen pr

Jeg sender mine hunder til felles kremering, jeg har ikke noe behov for å beholde hverken død kropp eller aske etter dyret jeg har vært glad i, og jeg syns jo ikke at det jeg gjør, evt ikke gjør, med dyrets kropp etter at det er dødt sier noe som helst om hvor glad jeg har vært i dyret. 

Så, jeg er enig med deg, reaksjonene er i overkant fordømmende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei jeg kjenner har skinnet fra den første ponnien sin (en ponni hunbhadde et helt spesielt forhold til, og som betydde alt for henne) Andre jeg vet om, har tatt vare på skinnet fra yndlingsbikkja. Ville ikke hatt det selv, men ser at det kan være en fin måte å hedre minnet.

Men ja, siden du nevner diskusjoner på nett. Var en eller annen som hadde funnet en beverfot (åpebart fra et slakt) og lurte på hva h*n hadde funnet. Reaksjonene sa ganske mye om hvor bortreiste folk er. Det gikk i at noen måtte ha mishandlet et dyr ved å kappe av beina. På hund, katt, rev - alt etter hva de trodde foten hadde sittet på. osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del så tenker jeg at en død kropp er en død kropp. Det er bare biologisk materiale uten tanker og følelser. Hva som skjer med en skrott etter døden, spiller egentlig veldig liten rolle, i utgangspunktet. Men, på grunn av egne, mer eller mindre irrasjonelle følelser, så har jeg ikke klart å kvitte meg med Venus. Hun har jeg i urne hjemme. Jeg vet jo at hundens sjel ikke befinner seg i den urnen, men det er godt å ha den likevel. Mye fordi hun var ikke bare en hund for meg, men en del av min identitet. Så jeg føler på at jeg må ha den lille urnen her, litt til. Kanskje jeg sprer asken, kanskje jeg begraver den, men enn så lenge har den en plass her. Andre hunder har blitt og vil gå til felleskremering. Mitt forhold til dem er mye mer distansert, i hvert fall så distansert at jeg klarer å la rasjonaliteten kontrollere handlingene mine. 

Selvsagt så vil jeg ikke tenke at å legge kroppen i skogen er en super idé, nettopp fordi det er ikke videre hyggelig å støte på diverse kadaver. Men da er det av hensyn til andres følelser, og fortsatt ikke det døde dyret. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste hundene mine er nedgravd ute. Det fleste er jo også avlivet i skogen, så da er de ikke akkurat noe å ta med seg hjem. De to jeg har avlivet hos vet. de senere åra, har jeg derimot i urner. Hadde liksom ikke hjerte til å sende dem til felleskremering. Urnene er jo ganske dekorative, med litt pynt oppå. Men jeg bør nok ikke avlive fler hos vet, kan jo ikke fylle opp huset med urner heller :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Lene_S skrev:

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gravd ned alt jeg har hatt av rotter og andre smådyr i hagen. Har jo flyttet et par ganger, og da har de bare blitt igjen. Men det er veldig små dyr, som trolig forsvinner ganske fort i jorda. Og det er jo også dyr som ikke lever så lenge, og som jeg ikke har knyttet meg like sterkt til som hundene. Da er det ikke like hardt å etterhvert "flytte fra dem" heller.

 

Jeg har hittil ikke rukket å avlive noen hund enda, og håper selvfølgelig det er lenge til jeg må også, gitt at eldste min bare er 3 år. Men jeg har ikke greid å bestemme meg for hva jeg skal gjøre enda. Vil tro jeg ender med separat kremering i urne. Hadde jeg hatt egen tomt jeg visste jeg skulle bli boende på, hadde jeg definitivt gravd ned hjemme. Synes det er noe eget med en grav å gå til, samt å slippe å legge igjen kroppen hos veterinæren. Fornuften sier jo at det ikke gjør noe å gå fra veterinærkontoret uten det døde dyret, men det knyter seg likevel godt i magen av tanken.

 

Men hva andre gjør, være seg å legge dyret ut i skogen som mat, eller henge skinnet på veggen, legger jeg meg ikke opp i. Dyrene merker jo ingenting til det uansett, de er jo døde. Så det eneste som er viktig, er hva som føles riktig for eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Klematis skrev:

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For min del, så har jeg null forhold til døde kropper. Det er ikke de jeg har vært glad i, det er personligheten, sjelen, om man vil, og den forsvinner i det øyeblikket noen dør. Jeg har derfor heller ingen problemer med å f.eks. obdusere dyrene mine selv, har gjort det flere ganger med gnagere. Jeg var den makabre ungen som satt med nesa klint inntil hver gang katta spise mus, så jeg kunne se hvordan den så ut inni. Og når fuglene kræsja i vinduene, så titta jeg inni før jeg gravde dem ned i skoeesker. Jeg vet ikke om det er vanlig lenger nå, men "alle" unger hadde begravelser for slike fugler da jeg var unge, selv om de færreste hadde anatomileksjon på forhånd slik jeg drev med. 

Katter vi har hatt som har blitt avlivet, har blitt igjen hos vet'n og sendt til felleskremering. Gnagere har vi rett og slett pakket godt inn og kasta i søpla. Noen mener det er respektløst, men for min del sier ikke hva som skjer med døde kropper noe som helst om følelsene man hadde for dyret. Det viktige er hvordan dyrene har det mens de lever, og der har jeg så god samvittighet som jeg bare kan. De kunne selvfølgelig alltid ha hatt større plass, men all våre gnagere har hatt det bedre enn de kunne ha hatt det de fleste andre plasser. Rottene hadde jo til og med eget rom hvor de bodde fritt, et rom innredet for dem, med løpebaner oppetter veggene, tunneler og tau. For oss er den biten mye viktigere enn hvor vi gjør av liket. 

Når dette er sagt, så er er det meg og mine følelser. Hva som er rett for andre, er det ikke opp til meg å bestemme. Det eneste jeg krever er den samme respekten tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lene_S skrev:

n tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Pringlen said:

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Å helle diesel ut med vilje i naturen må da være et konkret brudd på miljøvernsloven? Det er jo noe med det jævligste man kan gjøre mot naturen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis
5 minutter siden, Lene_S skrev:

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, QUEST skrev:

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Akkurat nå, Klematis skrev:

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Helt fair det, jeg mente ikke å være ekkel. Som jeg sa, jeg har ingenting med å styre andre følelser. Men mange ser ut til å innbille seg at dyr ikke blir spist dersom man graver dem ned i egen hage. Det var faktisk et av de store diskusjonerpunktene i den opprinnelige debatten jeg refererte til. Derfor påpekte jeg, nå som da, at det ikke er tilfellet. 

Endret av Lene_S
La til et svar
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.

Men du sa jo litt lenger opp her at du kaster rotter i søpla. Da havner de jo på søpledynga. Det er vel neppe noe sted det finnes flere ville rotter enn på ei søpledynge? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lene_S skrev:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Er det? Reveskabb f.eks smitter selv om det ikke er direkte kontakt mellom hund/rev. Endel parasitter smitter gjennom avføring og kan således smitte, selv om det ikke er direkte kontakt mellom vilt dyr/husdyr. 

Såvidt meg bekjent så sier ikke gauper neitakk til katt på menyen, hvis de bare får sjansen.. ;) 

Det er vel relativt få tamdyr og her tenker jeg i første rekke på hund og katt, som alvlives pga smittsomme sykdommer.. Majoriteten avlives vel av andre årsaker. Jeg anser risikoen for smitte fra nedgravd hund så forsvinnende liten ( og her går vi ut fra at den er avlivet av andre årsaker) at jeg graver ned med god samvittighet. 

Skal man tro media, så spiser jo ulv hunder over en lav sko..Såe..det burde kanskje innføres total båndtvang i områder med ulv, av hensyn til smittefaren? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...