Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøp av sjelden rase


Guest Christine
 Share

Recommended Posts

I bunn og grunn så er det vell det samme som å skaffe seg en hvilken som helst annen rase, man må sjekke oppdrettere, linjer, sette seg inn i rasen osv. At man ikke har møtt så mange trenger ikke å være en veldig stor utfordring, man ser jo bare her inne på sonen at det nesten er like mange tanker rundt de forskjellige rasene som det er medlemmer her. Sånt vil alltid være veldig subjektivt. 

Jeg tenker at din største utfordring ifht antall individer av rasen er at det er færre oppdrettere å velge i, noe som gjerne betyr at du må importere (sjeldent positivt med dagens regler, men trenger jo heller ikke være et problem) og kanskje mest at det er vanskeligere å finne en god oppdretter. Færre hunder og oppdrettere betyr jo også dessverre færre gode kull å velge blant. Om det er mye sykdom osv så er det jo et stort minus med liten rase da det er liten genpool.

Og nei, det trenger på ingen måte å være noe "galt" med rasen fordi om den er liten, man kan jo sammenligne malle og hollender feks, 2 raser som i bunn og grunn er akkurat samme hunden, men har milevis av forskjell i popularitet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
På 29. mars 2017 at 6:28 AM, Mud skrev:

Sånne små raser har ofte sterke ildsjeler bak seg og ofte et veldig tett rasemiljø på tvers av landene.    Det synes jeg  er positivt. 

Jeg har hatt to sjeldne raser , og det er sant som sagt:  Det er ofte en grunn til at de er sjeldne. Jeg har vært fryktelig heldig med begge mine kjøp ( selv om Laekenoisen ble litt vel heftig for meg og Norske forhold var det ingenting i veien med bikkja. Hun var en vanvittig bra laekenois, laekenois var bare ikke noe for meg og mitt liv allikevel ) , begge er/var mentalt robuste hunder , med rasens iboende vakteegenskaper inntakt . 

Det var hovedfokuset mitt i jakten på valp begge gangene,  å gå etter oppdrettere som har fokus på mentalitet som nr1, og gjerne 2 og 3. Nettopp fordi det ofte er gemytt som gjør en rase sjelden.  Oppdrettere som var blinde for rasens utfordringer og ikke hadde avlet noen dårlige hunder har  jeg sett helt bort i fra.

Nå skal det sies at hos spesielt Puli har mye blitt gjort med gemyttet .

 Hos Laekenois var det verre å finne en oppdretter som var dønn ærlig og nevnte gemytt som hovedårsak til at rasen er sjelden. 

Det er også viktig å huske at sosial betyr noe annet i andre deler av verden enn her på berget.  En sosial hund i mange andre land biter ikke folk den kjenner,  men gjerne alle andre.  Lyra fikk mye kritikk i Belgia etter salg fordi hun tillot håndtering av fremmede i en utstillingssetting.  Det var helt feil og å ødelegge rasen hvis man avlet på. De skulle ikke være som en labrador:blink:

Samme hunden var livsfarlig å gå inn til uten meg tilstede med mindre du kjente henne fra før, så jeg så ikke helt labradoren i henne..

 

 

Rasemiljøet i landet jeg vurderer hente fra virker veldig bra. Det er støttende kommentarer, arrangement for å møtes og folk virker å heie på hverandre. Selvfølgelig mulig det er drittkasting og grums som ikke synes på overflaten. 

For å si det sånn - hadde det vært typ gjeterhund jeg hadde sett på så hadde jeg vært mer skeptisk ifht gemytt og det sosiale. Missforstå meg rett nå :P Jeg tenker at hovedgrunnen til at den er så sjelden har med hva den er avlet for å gjøre, og at den dermed utgår for folk flest som oppdager rasen. Den som var på ferie i landet her og som jeg fikk møte var hannhund i "værste" alder, og meget sliten etter x-antall timer i bil. Alikevell ble jeg møtt av en hund som stupte ut av bilen og overfalt oss for kos. Selvfølgelig kan jeg ikke si det er sånn rasen er basert på møte med et individ foreløpig, men iflg eier som har møtt flere er nok det mer normalen ifht det sosiale. 

På 29. mars 2017 at 8:18 AM, 2ne skrev:

Jeg er enig med @Pringlen, @SFX. Det er ikke nødvendigvis den manglende sosialiseringa som er hovedproblemet, selv om det er uheldig at de ikke har fått det de skal, men en godt sammenskrudd hund kommer seg som regel med miljøtrening og erfaring, sånn at den manglende sosialiseringa ikke er spesielt synlig etter litt tid. Har man en hund som er svak mentalt derimot, så hjelper ikke miljøtrening og erfaringer stort. 

Det er vel et av de problemene jeg har med odde raser og små rasemiljø, må man importere fra land der hundeholdet ikke er tilnærma likt det vi har i Norge, så er det veldig vanskelig for oppdretter å si noe om de har hunder som egner seg til et hundeliv som vi har i Norge også. Sleng på det at hva god mentalitet er er svært variabelt ut fra ikke bare rase, men rasemiljø (det er det i Norge også), så ville jeg vært skeptisk til alt jeg ikke hadde fått hilst på og blitt tålig godt kjent med sjøl. At de sier at rasen er enkel og grei og ikke skjønner hvorfor den ikke er mer populær, betyr ikke at rasen er enkel og grei, og det kan hende det er forståelig at rasen ikke er mer populær. 

Skjønner hva du mener med det siste der :) Som nevnt har jeg bare møtt et individ selv enda, men for å tørre å ta steget med import må jeg selvsagt møte flere først. Det er ikke aktuelt med en hund til med det første, så jeg har godt tid på meg på å få møte flere i forskjellig setting, samt utforsket videre. 

På 29. mars 2017 at 9:56 AM, Djervekvinnen skrev:

Jeg har en slik rase, så kjenner til dette. Det er ikke mange å velge i, og man må kanskje se litt utover landegrensene til andre land for å få et større utvalg. Jeg selv har satt meg godt inn i rasen og pratet med flere oppdrettere, høre deres syn på ting, det er slik man gjør på alle raser, men på de få, så sparer man litt tid og arbeid. Du får mindre valgfrihet, men som nevnt kan man se til andre land.
I små rasemiljø er det veldig god oversikt og alle kjenner alle, og det kan være positivt.  Hvis man ikke bare hører på sladder og fjas. Har rasen helseproblemer etc kan det være en ulempe med få kontra mange med tanke på valgfrihet, men ofte kan man se at de mer sjeldne rasene også har mindre problemer enn på de superpopulære som avles mye på for å mette etterspørselen. Men i små miljø kan det lett bli lite genetisk mangfold, noe som ikke alltid er så bra.  Greit å være litt bevisst på det.

Og så er det litt kjedelig å aldri møte andre med rasen, eller ha et aktivit rasemiljø.  Det er størst sjangs i storbyene. Men facebook er en super ting hvor man blir kjent med alle med rasen og bli kjent i miljøet.  Og så må man være forberedt på mye nysgjerrighet fra folk når man har en sjelden rase, netopp fordi folk ikke ser slike hunder så ofte (eller ever)

Vil anbefale og ta kontakt med de oppdretterne som finnes og snakke med dem. Få et bilde over dem. Hvis mulighet, møt rasen. Og bruk litt tid på å sette deg inn i rasen, delta på facebook, grupper etc. Og spør mye.

Det fins noen individ i Skandinavia, men blir jeg å kjøpe hund av denne rasen blir det fra UK. Å ikke møte andre med rasen (om jeg ender med en) ser jeg ikke på som noe problem så lenge det fins facebook hvor man kan dele erfaringer osv. Nysgjerrighet fra folk er nok heller ikke et problem. Det jeg regner med å få derimot er negative kommentarer fra folk om at jeg kjøper sjelden rase for å vinne på utstilling osv. (Hørt det før..) Jeg kjøper dog ikke hund kun for å stille på utstilling, og jeg er vel heller ikke garantert å få en hund som sanker gode resultater :aww: 

Er medlem i noen grupper, og har allerede stilt flere spørsmål som en del av min research der. På grunn av ene rasegruppa fikk jeg tilfeldigvis kontakt med en danske på ferie i Norge, og fikk da møte et eksemplar. Ser flere som gjerne stiller opp og møter interessenter, så tar jeg meg en flytur så ska, jeg absolutt få til å møte flere :) 

23 timer siden, SFX skrev:

 

Jeg vet ikke hva som er høna og egget for denne hunden, men jeg er sikker på at ting ville vært annerledes i valpetiden om hunden hadde fått opplevd noe før hun kom til Norge. Hunden var redd dørkarmer, dørterskler og dører, for crying out loud. Svaret fra oppdretter var at de ikke hadde dører i hennes hus, hvilket er pisspreik, selv et telt har en døråpning. Det var så mye grunnleggende den hunden måtte tilvennes og bli trygg på, slik at det en vanligvis gjør med en valp var det ikke tid til før senere. Det er ingen som har lyst til å importere en valp hvor en må lære den at et hus ikke er farlig - og reaksjonen da hun fikk bli med på tur var at hun løp og løp og løp i skrekk til hun kræsjet i en halmball, fordi hun antageligvis ikke har vært vant til en verden utenfor hundegården. 

Den valpen kom helt klart med mye genetisk tull også, men jeg ville vært skuffet uansett om jeg fant ut i ettertid at oppdretter løy om hva slags sosialisering og miljøtrening valpen ville få. Berner er en rase som kan utvikle usikkerhet både sosialt og for miljø om den ikke får et godt grunnlag som valp; det er et standpunkt mange store og seriøse oppdrettere deler.

Poenget mitt var dog ikke å fraråde import fra en del av Europa, men å ta opp temaet med oppdretter framfor å bli overrasket - ikke ta for gitt at hundeholdet er som i Norge. Som det har blitt diskutert i andre tråder, så er jo bare fenomenet "å gå på tur med hunden" forskjellig fra land til land.

Majoriteten av de som har denne rasen er aktive og bruker hundene mye. Men dette er som sagt noe jeg absolutt skal sjekke ut nøyere som sagt. Blir det denne rasen skal jeg få til å møte oppdretter for å se hvordan deres hunder har det! og ikke minst få klarlagt hvordan en valp vil ha det de månedene til den er gammel nok til henting. Og som nevnt tidligere - oppdretter har nettopp hatt et kull hvor det har blitt lagt ut masse bilder og info om valpene. Ut i fra inntrykket jeg sitter igjen med kunne jeg fint latt valpen være igjen hos oppdretter til den kan hentes, men selvsagt skal jeg kartlegge mer.

23 timer siden, netpuppy skrev:

Bare for å få være en liten motvekt her så er det ikke gitt at bare fordi en rase er sjelden så betyr det at de er dårlige mentalt og/eller fysisk. Jeg har selv en relativt sjelden rase som er i det store og hele veldig friske med god mentalitet. Det kan vi nok på mange måter takke engasjerte og fornuftige ildsjeler for og jeg har ingen problem med å skjønne at dersom det hadde vært færre av de kunne rasen fort utviklet seg i feil retning (jmf. Unaiten). Det sagt, fins det opdrettere innen rasen jeg ikke ville tatt i med ildtang engang.. Men det gjelder heldigvis et lite mindretall. 

Det fine med å velge hund fra en liten rase er at rasemiljøet gjerne er veldig engasjert og imøtekommende. Det har aldri vært sure miner når jeg har møtt andre Schipperker på utstilling slik du av og til hører om større raser (typ, "ånei, enda en konkurrent"), alle er bare kjempeglade for å få møte en Schipperke til og spør og graver og hjelper hverandre. :) 

 

23 timer siden, Orca skrev:

Høres helt ut som min erfaring med field-miljøet :) Alle kjenner alle og alle er imøtekommende og glade for økt interesse for rasen. 
 

 

23 timer siden, Pringlen skrev:

Sånn er det innenfor både hygen og halden også :)

Slik er mitt foreløpige inntrykk av rasemiljøet hos denne rasen også. En hund var nylig alvorlig syk, og ildsjeler satte i gang kronerulling for å dekke veterinærkostnader, og den syke hunden var hele samtaleemnet på ene gruppa en stund. De var bekymret i tilfelle det var noe arvelig som kunne påvirke rasen, men det viste seg at hunden døde av en flåttsykdom. Som nevnt lengre opp - mulig det fins grums som ikke vises på sosiale media, men inntrykket jeg sitter med per i dag er veldig positivt. 

13 timer siden, Malamuten skrev:

I bunn og grunn så er det vell det samme som å skaffe seg en hvilken som helst annen rase, man må sjekke oppdrettere, linjer, sette seg inn i rasen osv. At man ikke har møtt så mange trenger ikke å være en veldig stor utfordring, man ser jo bare her inne på sonen at det nesten er like mange tanker rundt de forskjellige rasene som det er medlemmer her. Sånt vil alltid være veldig subjektivt. 

Jeg tenker at din største utfordring ifht antall individer av rasen er at det er færre oppdrettere å velge i, noe som gjerne betyr at du må importere (sjeldent positivt med dagens regler, men trenger jo heller ikke være et problem) og kanskje mest at det er vanskeligere å finne en god oppdretter. Færre hunder og oppdrettere betyr jo også dessverre færre gode kull å velge blant. Om det er mye sykdom osv så er det jo et stort minus med liten rase da det er liten genpool.

Og nei, det trenger på ingen måte å være noe "galt" med rasen fordi om den er liten, man kan jo sammenligne malle og hollender feks, 2 raser som i bunn og grunn er akkurat samme hunden, men har milevis av forskjell i popularitet. 

Ang oppdrettere har jeg vel mer eller mindre allerede funnet en som er aktuell. Fikk møte et avkom som kom fra vedkommende, samt snakket med eierne som var der for å hente hund. Dette finner jeg en trygghet i, da jeg som nevnt fortalte rundt mine bekymringer rundt det å nettopp la en valp være igjen frem til den er gammel nok. Som nevnt har jeg fått litt inside-informasjon om at det kanskje vil bli født et valpekull nærmere slik at jeg slipper å vente på import, men det føles egentlig tryggere ut i fra magefølelsen min å kjøpe fra en av ildsjelene tross import :) 

 

----

Takk for gode svar til dere alle! Jeg har fått flere tanker om hva jeg bør forske nærmere på, og jeg begynner også å føle meg tryggere på at dette kan gå greit. Det er ikke snakk om å kaste seg inn i det ukjente og hente valp i år, så jeg har heldigvis plenty av tid til å gjøre mer research på, samt på å møte flere individ :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før jeg kjøpte hund i 2005 så leste jeg meg godt opp på det som var tilgjengelig av informasjon på engelsk og svensk, og var i tillegg i kontakt med oppdrettere og raseentusiaster i Belgia, Finland og Sverige. Jeg ble møtt veldig positivt av de aller fleste, men det var noen som ikke ville gå dypt inn på rasens og /eller sine hunders svake sider. Hunder som ble omtalt som fantastiske individer, og jeg senere møtte IRL oppfattet jeg som meget svake mentalt. Man innser da hvor store personlige oppfatninger man kan ha, og det som andre anser som amazing eller underbar, kan i dine øyne være søppel. 

2 hunder her vestpå ble importert noen år før fra Europa, og det var veldig tydelig på disse to hundene hvor stor forskjell det var sosialiseringen de hadde fått. De var ca 7 mnd når de kom til Norge. Den ene måtte det jobbes MYE med, men ble etterhvert en super hund. Den andre var en "labrador-light" type når hun kom. 

På en rasespesial i 2007 (eller 08?) med spesialdommer fra rasens hjemland så vi veldig mye dårlig mentalitet, hunder som ikke kunne gå oppreist sammen med sin egen flokk fra parkeringsplassen til utendørs utstillingsområde. Der var også hunder som glefset etter både dommer og sin egen handler. Når vi spurte dommer senere om hvorfor disse hundene ble premiert så lo h*n det vekk med at det var jo helt vanlig der h*n kom fra. Så lenge det ikke resulterte i blod så ble hundene premiert.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
53 minutter siden, maysofie skrev:

Men hvilken rase er det? :fish:

Samma det vel - hund er hund? :innocent:  Har fått en del meldinger på fb av folk som holder på å dø av nysgjerrighet :lol: 

Inntil videre holder jeg (dessverre) kortene litt inntil brystet her inne til jeg bestemmer meg for om jeg skal gå for det eller ikke :) Ikke meningen å drive å holde ting hemmelig eller å skape nysgjerrighet altså, beklager den. 

9 minutter siden, mokken skrev:

Før jeg kjøpte hund i 2005 så leste jeg meg godt opp på det som var tilgjengelig av informasjon på engelsk og svensk, og var i tillegg i kontakt med oppdrettere og raseentusiaster i Belgia, Finland og Sverige. Jeg ble møtt veldig positivt av de aller fleste, men det var noen som ikke ville gå dypt inn på rasens og /eller sine hunders svake sider. Hunder som ble omtalt som fantastiske individer, og jeg senere møtte IRL oppfattet jeg som meget svake mentalt. Man innser da hvor store personlige oppfatninger man kan ha, og det som andre anser som amazing eller underbar, kan i dine øyne være søppel. 

2 hunder her vestpå ble importert noen år før fra Europa, og det var veldig tydelig på disse to hundene hvor stor forskjell det var sosialiseringen de hadde fått. De var ca 7 mnd når de kom til Norge. Den ene måtte det jobbes MYE med, men ble etterhvert en super hund. Den andre var en "labrador-light" type når hun kom. 

På en rasespesial i 2007 (eller 08?) med spesialdommer fra rasens hjemland så vi veldig mye dårlig mentalitet, hunder som ikke kunne gå oppreist sammen med sin egen flokk fra parkeringsplassen til utendørs utstillingsområde. Der var også hunder som glefset etter både dommer og sin egen handler. Når vi spurte dommer senere om hvorfor disse hundene ble premiert så lo h*n det vekk med at det var jo helt vanlig der h*n kom fra. Så lenge det ikke resulterte i blod så ble hundene premiert.

 

Takk for din erfaring :) 

Heldigvis virker ikke rasen sånn mentalt. Hunder som viser agressiv atferd skal diskvalifiseres (ja, skjønner at agressiv atferd har forskjellige tolkninger). De fleste tilbakemeldingene jeg har fått går på at det er sosiale hunder både ifht mennesker og andre dyr, og at det er hunder som kan håndteres av dommer, veterinær etc uten problemer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 30.3.2017 at 3:17 PM, Christine skrev:

Samma det vel - hund er hund? :innocent:  Har fått en del meldinger på fb av folk som holder på å dø av nysgjerrighet :lol: 

Inntil videre holder jeg (dessverre) kortene litt inntil brystet her inne til jeg bestemmer meg for om jeg skal gå for det eller ikke :) Ikke meningen å drive å holde ting hemmelig eller å skape nysgjerrighet altså, beklager den. 

Kan jeg få spør hvorfor du vil være så hemmlighetsfull?:P Redd for at vi skal stupe over rasen og adoptere alle valper som finnes, så det ikke er noen igjen til deg?:teehe: Det kan da vel ikke være noe annet enn positivt at vi får høre hvilken rase det er? Kanskje noen her også har erfaring med den fra tidligere? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
Akkurat nå, Sam skrev:

Kan jeg få spør hvorfor du vil være så hemmlighetsfull?:P Redd for at vi skal stupe over rasen og adoptere alle valper som finnes, så det ikke er noen igjen til deg?:teehe: Det kan da vel ikke være noe annet enn positivt at vi får høre hvilken rase det er? Kanskje noen her også har erfaring med den fra tidligere? 

Absolutt ikke redd for det ;) Tviler på at noen her har utpreget erfaring med rasen fra tidligere, dessverre. Ang kjøp av hund så er det ikke noe jeg har behov for å dele med hele verden (unntatt sist valp for 10 år siden), før ting er i boks og sjekket ut ordentlig. Mulig jeg blir å dele hvilken rase etterhvert, men akkurat i dag ønsker jeg å holde det for meg. Som sagt - aner ikke hvorfor, men skjønner heller ikke hvorfor jeg må dele bare fordi folk er nysgjerrige :) 

(Hunden jeg kjøpte for 3 år siden var det faktisk fåtallet av mine faste treningskamerater som visste av frem til vi plutselig dukket opp på trening en dag etter henting og de lurte på hvilken hund jeg hadde med. Det gikk fint det også - altså å kjøpe hund uten å dele alt på forhånd :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Christine skrev:

Absolutt ikke redd for det ;) Tviler på at noen her har utpreget erfaring med rasen fra tidligere, dessverre. Ang kjøp av hund så er det ikke noe jeg har behov for å dele med hele verden (unntatt sist valp for 10 år siden), før ting er i boks og sjekket ut ordentlig. Mulig jeg blir å dele hvilken rase etterhvert, men akkurat i dag ønsker jeg å holde det for meg. Som sagt - aner ikke hvorfor, men skjønner heller ikke hvorfor jeg må dele bare fordi folk er nysgjerrige :) 

(Hunden jeg kjøpte for 3 år siden var det faktisk fåtallet av mine faste treningskamerater som visste av frem til vi plutselig dukket opp på trening en dag etter henting og de lurte på hvilken hund jeg hadde med. Det gikk fint det også - altså å kjøpe hund uten å dele alt på forhånd :aww:

Jeg tenker faktisk at det kan være en fordel å si hvilken rase det dreier seg om - kanskje er det noen som kjenner noen som har kunnskap, evt har god kunnskap om tilsvarende raser, eller raser som er relatert til denne - og som da kan si noe mer om evt problemer innad i rasetypen f eks. Evt hvordan de kan være kontra det som evt står i rasebeskrivelser :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
Akkurat nå, Siri skrev:

Jeg tenker faktisk at det kan være en fordel å si hvilken rase det dreier seg om - kanskje er det noen som kjenner noen som har kunnskap, evt har god kunnskap om tilsvarende raser, eller raser som er relatert til denne - og som da kan si noe mer om evt problemer innad i rasetypen f eks. Evt hvordan de kan være kontra det som evt står i rasebeskrivelser :) 

Er i kontakt med flere - både oppdrettere og eiere av rasen, folk som kjenner litt til den, og folk jeg kan diskutere med. 

Jeg er villig og åpen for å lære mer, men akkurat nå ønsker jeg ikke å legge ut mer her enn å få tips og råd ifht import og det å kjøpe en rase som ikke er spesielt tallrik.

Som nevnt tidligere i tråden - det er ikke snakk om å hive seg på første fly for å hente valp fra første mulige kull. Det er snakk om et stykke frem i tid. Jeg deler rase når jeg føler meg klar for det og ikke minst ønsker det :) Det er jo ikke sikkert det blir noe av en gang, det er jo det jeg forsker på nå. 

Og til slutt: Jeg skjønner at dere skriver det i beste mening, men akkurat nå er det ikke noe jeg ønsker å dele. 

(Dette blir jo bare mer og mer hemmelighetsfylt :aww: Sorry, neste gang skal jeg utelukke ordet sjelden :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Fikk lyst til å ta en på tampen aprilsnarr her og fortelle at rasen jeg ser på er tibetansk mastiff eller noe :lol: Jeg dro feiging-kortet og valgte heller å skrive at jeg hadde lyst :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Christine skrev:

Fikk lyst til å ta en på tampen aprilsnarr her og fortelle at rasen jeg ser på er tibetansk mastiff eller noe :lol: Jeg dro feiging-kortet og valgte heller å skrive at jeg hadde lyst :innocent:

Det BURDE du jo ha gjort :lol: Og jeg er sikker på at alle haddde gått rett på til og med :lol: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...