Gå til innhold
Hundesonen.no

Boerboel


Leyoness
 Share

Recommended Posts

Oj her var mange gode svar. Takker og bukker for veldig gode svar. Vi tar med mange gode argument inn i diskusjonen om Boerboel. Vi er foreløpig kun på infomasjons jakt når det gjelder boerboel. Vi ønsker å bli bedre kjent med rasen før vi bestemmer oss om det er noe for oss.

Sent fra min F8131 via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Mari skrev:

Nå tror jeg @Mirais Marvel ikke rakk å bli voksen i hodet sitt mens hun bodde med ham, han var valpete og uhøflig. Det kan jeg uten problem se for meg kan være en ungundsgreie med en boerboel. :) 

Nei, og det håper jeg de som spør får med seg at jeg skriver også, jeg prøver å påpeke det. Prøver hvertfall! :D Det eneste jeg har hørt om han etter at jeg flyttet var ca ett år etter, da hadde en tidligere venninne møtt han og eksen i en park og hun sa det var samme voldsomme greie med langline på slep.. :lol: Men det var i grunnen ikke det verste, det var at han var så lite trenbar (og i hvilken grad kan man generalisere det, da..litt, mye?).

Noen kommenterte på hvordan de fungerer i flokk som vokterhunder om de ikke er så omgjengelige med andre hunder, men husk på at da fødes de som regel på gården der de skal bo og jobbe, eller flytter dit med en gang når de er små. De vokser opp i den flokken de skal jobbe i. Samtidig har de diger plass og går som regel fritt hele dagen, ikke med båndtvang halve året og i store deler av landet hele året som her. Jeg tror det også er noe som bidrar til at digre vokterhunder kan være "vanskeligere" å ha i et land som Norge, sammenlignet med f. eks Sør-Afrika på en gård.
https://www.facebook.com/Coomore

Uff, jeg kjenner så godt at jeg ikke savner det! Men det er vel sånne "hjelpsomme" svar man får når man spør om litt annerledes raser, veldig blandede inntrykk og meninger :) . 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bodde i London samtidig med @Mirai og møtte hennes Boerboel flere ganger. Av det jeg husker så var han stri (virket som om hvis han hadde bestemt seg for å ikke høre så var det ingenting i verden som fikk han til å høre) og voldsom med min tispe. Hun var jo godt voksen og han unghund, men han hørte ikke på irettesettelse fra henne. Hun foretrekker å leke med større hunder da hun er voldsom selv, men han er vel den eneste hunden jeg kan komme på som hun til tider syns var for voldsom. Busete liksom. 

To i familien har hatt flere BB's, og et valpekull hjemme. En eldre, knøttliten dame. Jeg møtte hundene hennes et par ganger, og husker dem som rolige, trivelige hunder. Hun likte jo dette med vokten, men jeg vet at hun slet med å holde igjen siste hunden hvis den trakk. Så nå leter hun etter en mindre vokter. Den andre hadde en hannhund som var mer vanskelig å ha med å gjøre, de måtte passe på når de fikk besøk osv. Når de fikk barn turte de ikke å ha han lenger, så da ble han avlivet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Leyoness skrev:

Det er tydeligvis litt å tenke på iforhold til vokter egenskapene, men har også forstått at det ikke er like utpreget hos alle.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Nå blir dette OT, men jeg har hatt en hund med mye vokt og skummel hvis hun anså noe som en reell trussel. Likevel mildere og mindre enn BB. Jeg bodde i boligfelt, men mye folk rundt hus og hage, samt småbarn. 

Det var en del jobb. Hun var heldigvis ingen problem så lenge jeg var der og hadde kontroll på henne. Og inne hadde hun mindre vokt. Bare det at feks folk i relativt nærmeste familie (feks svigerforeldre) kunne utløse en skummel situasjon hvis de kom gående imot oss ute, mens hun var løs. 

Nå var hun muligens ikke helt rasjonell, for det var aldri mellomting med henne. Det var ingen reaksjon til full guffe. Jeg er dessuten vant med hunder som er mye hund og vokt osv. Men å ha en sånn hund i feks boligfelt osv, det hadde ikke jeg orket. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Leyoness said:

Det er tydeligvis litt å tenke på iforhold til vokter egenskapene, men har også forstått at det ikke er like utpreget hos alle.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Det er det helt sikkert ikke. :) Men så er det noe med at man vet ikke helt hva man får, og jeg tror helt ærlig at disse egenskapene ikke er så innmari formbare. Enten så er de der eller så er de der ikke. Det man gjør er å tilrettelegge ved god sosialisering og miljøtrening fra tidlig av, men når/om den kommer til syne så må man styre den med lydighet og å være i forkant i alle situasjoner. En mulighet er eventuelt å kjøpe en voksen hund slik at dere vet hvor mye som ligger der og kan ta et informert valg på grunnlag av dette.

Du skriver klokt litt over her om å bli bedre kjent med rasen, det tror jeg dere vil ha mye igjen for. Jeg tenker at man skal ønske disse egenskapene i en hund, ikke kjøpe rasen på tross av de om du skjønner? Da ender man kanskje opp med et hundehold man slett ikke trives med, og det er urettferdig både for dere og for hunden. Det er ikke så mange boerboels i Norge, men jeg ville investert i tid og penger slik at dere kan oppsøke miljøene og møte mange individer før dere bestemmer dere. Rasetreff og andre samlinger er en fin mulighet til dette. Jeg skaffet meg selv en krevende rase som det var to av i hele landet fra før av. Jeg reiste mye rundt for å møte hunder og jeg snakket med mange oppdrettere. Det tok to år fra jeg bestemte meg for rase til valpen var i hus. Jeg hadde så mye igjen for at jeg hadde brukt tid, reist rundt og møtt disse hundene, håndtert de og testet de litt på egen hånd. For det første fikk jeg se rasetrekkene på en helt annen måte enn å lese om de. I tillegg fikk jeg se med egne øyne at enkelte av linjene var ganske miljøsvake, noe oppdretterene ikke hadde vært åpne om i det hele tatt. På denne måten fant jeg også ut av hva jeg ikke ville ha når jeg tittet på kombinasjoner og stamtavler. Sånt tar tid, energi og planlegging, men jeg tror det er en investering dere vil ha mye igjen for om dere ender opp med å gå for boerboel.

Lykke til i jakten! :) 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg treffer stort sett boerboel gjennom jobben min, og får da se en av de mindre positive tingene med rasen. For som Mari nevnte så er det ikke nødvendigvis en trivelig opplevelse å ha hunden hos veterinæren. For når en boerboel virkelig ikke vil, så har man ikke mye man skulle sagt. Har man da i tillegg en eier som egentlig er litt redd for hunden sin, så blir det hele en mindre festlig seanse. Nå er ikke veterinærbesøk et vanlig kriterium for å velge hund, men det er jo en av de mange små tingene man må være forberedt på når man velger en slik type hund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har møtt en del boerboel opp gjennom årene, og samtlige har vist det som flere beskriver over, mye vokt og mye alvor. Jeg ville aldri hatt en, og jeg er glad i mollossere! Det tar tid å komme inn i varmen. En slik hund krever mye av eier, jeg synes Mari beskriver det godt. Med mindre dere ønsker en hund som skal vokte hjem og flokk, så kanskje en annen moloss hadde vært aktuelt?

Nå vet jeg at du ikke ønsket innspill på andre raser, men frekk som jeg er så gir jeg det likevel :P Hvis dere liker molossere, men kanskje ikke ønsker så mye alvor og skarphet som boerboelen har, ta en titt på bullmastiff. Herlig rase (nå er ikke jeg helt objektiv, siden jeg har en selv)! Mye av de same egenskapene som boerboel, men uten alvoret. Glade kosegriser. Dessverre en del sykdom, bade HD og allergi.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott at flere kommer med sin erfaring med rasen, kjempe bra [emoji16]. Bullmastiff... Koselig rase, men ikke helt vår type. Noen raser er kjempe flotte hos andre, holder på å vurdere om Boerboel også er en sånn. Jeg er usikker på om Boerboel er noe for oss, men jeg føler meg ikke ferdig med "utredningen" av det riktig enda.

Sent fra min F8131 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan jo nevne at vi egentlig skulle ha bullmastiff, men det ble bare født én valp og oppdretter beholdt den selv. Eksen var så gira på stor flott vakthund (mine innspill ble ikke tatt så alvorlig, han hadde nada erfaring med hund og trodde sikkert jeg overdrev alt jeg sa), så da ble det en som lignet.. men som nok ikke var så lik allikevel :) . Jeg tror fremdeles at bullmastiff hadde vært mer riktig for oss. Skjønner godt hva du mener med at noen raser er veldig fine hos andre, selv om jeg ikke ønsker en i egen stue :D . 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner en del til rasen. Og har vært et slags fosterhjem til en voksen tispe. Hun var min drømmehund.  Fantastisk på alle måter... om jeg hadde bodd alene langt inn i skogen.  

Hun ble for mye vokt i et byggefelt.  Og det var litt stress med hensyn til ungene når de løp inn og ut av dører . Hun tok vokter rollen sin på alvor for å si det mildt.. Og det er ikke like hyggelig med en 55 kg stor hund som vil jage naboene vekk fra hennes hjem. Og som man alltid må passe på at ytterdøra var låst slik at  ingen gjester plutselig stod i stua.  Hun likte ikke det så fremst det ikke var vi som slapp dem inn. Da kunne hun krype opp i fanget omså, hun var veldig grei sosial mot andre hunder og mennesker. Så lenge det var under de rette omstendigheter. 

Så jo. ... jeg drømmer i smug om en boerboel igjen. Men bare om alle forhold ligger til rette å ha en stor vokterhund.

Og det blir nok egentlig aldri...

Men det er en utrolig vakker rase <3 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...