Unghund

[elisamal]

Jeg har en unghund på 10 måneder. Det er en hannhund, Flat Coated Retriever. Jeg elsker rasen og jeg elsker hunden. Men de siste månedene har vi hatt noen problemer som jeg ønsker å ta med roten. 

Når jeg snakker med andre hunde-eiere så kan de ikke huske at deres hund hadde annerledes atferd i denne alderen. Etter at min hund ble rundt 7 måneder startet noen forandringer. Når vi er ute å går tur hender det at han overser meg når jeg gir kommandoer. Han ser rett og slett en annen vei og later til å ikke høre meg. Han er mye mer voldsom enn andre hunder jeg kjenner. I tillegg så har han startet å bjeffe. 

Jeg ønsker å høre om noen andre er i samme situasjon som meg, eller har hatt slike erfaringer med unghunder. I tillegg ønsker jeg alle tips jeg kan få for å bli kvitt problemene. Og kanskje forklaringer/teorier på hvorfor han opptrer slik som han gjør. 

Å adlyde kommandoer når han er løs på tur har blitt noe bedre. Jeg har brukt langline, godbiter, klikker og vært konsekvent. Men mitt problem er at når noe er mer interessant enn meg, så taper jeg, stort sett hver gang. 

Det at han er voldsom viser seg når vi får besøk eller skal i besøk. Flere ganger i uken tar jeg han med meg på besøk for å trene på ro. Da må han ligge stille. Når vi får besøk får han ikke hilse på besøket før han er rolig. Men når han først skal hilse så blir han veldig ivrig. Han blir rett og slett så glad at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Ingen sosiale antenner enda. 

Han bjeffer noen ganger om dagen. Han bjeffer på veggen, når han tror han hører en lyd, når han hører en lyd, når postdamen kommer, når presseningen blafrer i vinden, når folk går forbi. Han bjeffer altså på alt og ingenting. Jeg oppfatter han som redd og usikker, ettersom han har veldig høy puls når han bjeffer. Jeg har forsøkt å vise han at dette ikke er farlig. Jeg har forsøkt å overse det totalt. Jeg har forsøkt å irettesette han. Jeg har forsøkt å gi godtbit når han slutter. Jeg har forsøkt å trøste/roe han ned. Ingenting nytter. Jeg håper selvfølgelig på et svar som at dette vil gå over av seg selv, at det er alderen som er grunnen til våre problemer. Men jeg mistenker at her må det jobbes. Jeg er veldig sulten på tips, råd og trøst på dette området. 

Tusen takk til deg som setter av tid for å hjelpe oss. 

Med vennlig hilsen Elisabeth og den fantastiske hunden Odin. 

[SFX]

Det er mange hunder som går gjennom en tenåringsfase, men vi hundeeiere er flinke til å fortrenge det, slik at vi orker å gå på en ny hund - på samme måte som at vi glemmer hvor mye arbeid og ubehag det kan være med valp, men vi fortrenger det. Hvis ikke, hadde vi ikke nødvendigvis orket en ny hund noensinne

Jeg hadde ei tispe som hadde en helt grusom tenåringstid, hvor hun bare skulle teste grenser, opponere og være drittal. Det var mye tårer og frustrasjon, men vi kom oss gjennom det.

Det er sikkert ulike framgangsmåter for dette, men jeg ville på en slik hund forsøkt å begrense friheten, bli overtydelig på regler, gi mindre spillerom, men også gi så lave forventninger som mulig. Han er i en alder hvor hormoner skal på plass, han er i en brytningsfase fra valp til voksen, han begynner å oppdage nye verdener, det skjer mye i både kropp og hode. Det er helt normalt at de kan reagere med å bli distré, uinteresserte, ufokuserte, få av og på-konsentrasjon, vise usikkerhet, og tilsynelatende gi blaffen i eier.

Da tispa jeg nevner over gikk gjennom dette, la jeg alt av lydighetstrening på hylla for en stund. Det var ikke vits i å forvente at hun skulle ha lyst til å trene konkurranselydighet med meg, når hun ikke respekterte enkle beskjeder i hverdagen. Så jeg fjernet for en periode situasjoner hvor jeg ville sette krav og forventinger til henne som hun ikke nødvendigvis ville eller kunne innfri, for å minimere konfliktpotensialet. Lydighetstrening var ikke viktig for å få hverdagen til å fungere. Jeg fokuserte derfor kun på det som var viktig - komme på innkalling på turer, hoppe inn i bilen, gå pent i bånd, osv. Men disse få tingene vi hadde igjen forsøkte jeg derimot også å være absolutt på. Så tok vi opp igjen lydighetstreningen når hun hadde hodet mer på plass igjen.

Kom hun ikke på innkalling på tur, så gikk jeg og hentet henne, jeg fotfulgte og løp etter henne for å vise at det var ikke et forslag om å stikke innom meg om det passet henne, men det var faktisk en ordre. Det er ikke alltid det letteste å ta igjen en leken unghund full av F, men jeg måtte vinne de konfliktene. Merket jeg at hun hadde en "sånn" dag, så fikk hun ikke gå løs, da fikk hun gå i bånd så jeg ikke måtte tape i altfor mange innkallings-situasjoner. Nå var ikke innkalling på tur en stor utfordring for oss, for hun elsket mat, og jeg hadde gjennom valpetiden jobbet mye med å bygge positive assosiasjoner til det å komme til meg på tur - det ga jo godbit! Denne treningen økte jeg igjen da hun ble tenåring, for å bygge opp igjen forventingene om mat.

Vi hadde andre situasjoner hvor hun var et lite troll, og jeg la inn noen "kontrollposter" i hverdagen - situasjoner hvor jeg tydelig tok kontroll over henne, hvor det ikke hadde vært viktig eller nødvendig så langt, men nå gjorde jeg det for å vekke henne litt, og få noen "enkle seire" i håp om at hun skulle lære seg å lytte. For eksempel fikk hun ikke spise maten sin før jeg hadde sagt vær så god, hun måtte sitte før vi gikk ut døra, hun måtte gå bak meg i trapper, slike småting som ikke hadde vært relevant fram til da. Men det gjorde at jeg fikk mer selvtillit som hundeeier når jeg gikk inn og "eide" situasjonen og fikk mestringfølelse i en blytung hundehverdag, og hun fikk mer respekt for meg fordi hun ikke fikk lov til å ture fram som hun ville lenger.

Jeg husker ikke lenger hvor lenge dette varte, men vi kom oss gjennom det, vi kom oss til klasse 2 i lydighet, vi fikk et fint forhold, og jeg var veldig fornøyd med henne. Hun var hele livet litt sta og utspekulert, men jeg fikk bort det som var problematiske tenåringsnykker, og lærte meg å kontrollere henne, og å skjønne hvordan hun tenker så jeg kunne styre henne på hennes egne premisser. Altså, hvis hun trodde hun hadde valgt noe selv så var hun mye flinkere til å gjøre det, så jeg tilrettela så hun valgte det jeg ville. Dette var viktigst i lydighetstreningen for å holde det lystbetont, selvfølgelig. Det er forskjell på hverdagsdressur og konkurranseambisjoner.

Jeg har en hannhund på 21 måneder nå, og han hadde en liten fase med "jeg skal bare"-leken hver eneste gang jeg skulle ha ham og tispa mi inn i bilen. Han måtte bare snuse på noe, han måtte bare tisse litt, han måtte bare tisse litt til, han måtte bare sjekke noe, han måtte bare løpe en omvei fra husdøra til bilen. Han måtte bare så fordømrade mye, mens han ga meg finger'n. Så det førte til at jeg i en periode på et par uker (kanskje mer, husker ikke lenger) konsekvent brukte leiebånd hver eneste gang vi skulle ut av døra (jeg bor langt på landet, så jeg slipper alltid hundene ut døra når vi skal noe, bruker sjelden bånd ut av huset), for da fikk ikke han leke "jeg skal bare"-leken. Jeg ga ham mulighet til å tisse maks to ganger før han ble satt i bilen, og jeg fikk dratt hjemmefra til ønsket tid uten å legge inn ekstra tid på å leke katt og mus med ham. Den forrige tispa mi skjønte at hun måtte komme når jeg ropte ved at jeg latet som om jeg kjørte fra henne et par ganger - jeg fikk ikke rygget mer enn et par meter før hun kom løpende. Etter det kom hun alltid når jeg ropte fra bilen. Men han her er så selvstendig at han trenger ikke å være med, jeg må bare reise bort for hans del, det er jo så mye rart å lukte på og finne på på egen hånd.

Poenget mitt er at hvis du har en konflikt, er det noen ganger enklere å unngå konflikten enn å forhandle. Hvis han ignorerer deg på tur, så mister han retten til å gå løs inntil ørene åpnes igjen. Jeg ville brukt vanlig line eller langline, jeg ville belønnet ham for å ta kontakt og for å komme til meg for å forsterke innkallingen - men jeg ville ikke brukt klikker i en slik situasjon. Om han ikke vil komme eller høre eller adlyde, så ville jeg blitt streng og satt ned foten så langt det lar seg gjøre. Jeg ville vært mindre diplomatisk og tålmodig enn jeg er i lydighetstreningen. For eksempel unghunden min i eksempelet over - når jeg roper for tredje gang at han må komme, og jeg står med burdøra åpen og klar for at han skal hoppe inn, da klikker jeg ikke i klikkeren når han endelig kommer. Da går jeg og henter ham og geleider ham rimelig tydelig til bilen, så han skjønner at jeg ikke tilbød et valg og at jeg skal bestemme. Men når han reiser seg i lydighetstreningen fra dekken fordi jeg la på for mye forstyrrelse så korrigerer og tilrettelegger jeg på en helt annen måte. 

Det er alltid noe som kan være mer interessant når en er på tur med en matglad og sosial hund - og i denne alderen ville jeg fjernet noen av valgmulighetene hans, kombinert med masse innkallingstrening. Og om han ignorerer deg til fordel for hva nå enn som er mer spennende, så må du hente ham, hanke ham inn, fjerne ham fra det han valgte. Du må tenke raskere enn ham, og minimere konfliktpotensialet. Hvis det er et sted han alltid skal sjekke ut for fersk kattebæsj, så får han gå i kort lenke forbi det stedet. Eksempel, jeg vet jo ikke om det er noen konkrete situasjoner du kan sortere ut, eller om han velger helt vilkårlig.

Når han blir for voldsom i hilsingen, så må du også der lage tydelige rammer og strukturer for ham. Hvordan foregår hilsingen? Må han ligge rolig, og på din kommando får han hilse på besøket? Slik at han kanskje egentlig bare har ligget og bygd opp iver og frustrasjon, som eksploderer når han endelig får lov? Kan det være enklere at han får hilse mens du holder ham i halsbånd, så han ikke får hoppet og beveget seg fritt? Kanskje han ikke skal få lov til å hilse hver gang det kommer besøk, for ikke å bygge et mønster og forsterke hans forventninger? Lag tydelige regler for ham, og ha tydelige konsekvenser. Hva er lov, hva er ikke lov? Hjelp ham å lykkes. Hvis det for eksempel ikke er lov til å hoppe opp på mennesker, så må han trolig holdes så kontrollert at det ikke lar seg gjennomføre til han får erfart at han kan hilse fra bakkenivå også.

Angående bjeffingen, så høres det ut som typisk spøkelsesalder. Jeg ville enten ignorert det, eller distrahert ham med noe annet, avhengig av hvor mye det er. Ikke trøst ham, og vær konsekvent på en metode. Bjeffer han på konkrete ting han kan se, så ville jeg fått ham til å undersøke det for å komme fram til at det ikke er så skummelt som først antatt. Men er det mest lyder han bjeffer på, så ville jeg nok primært avledet i denne alderen. 

[Krimman]

Hei! Vi har absolutt hatt flere "faser" med vår hund, så det tror jeg ikke du er alene om i hvert fall!  Jeg har ingen erfaring med hannhunder, men generelt snakkes det gjerne om at i  ca. 7 mnd-alderen begynner første pubertet og "spøkelsesalderen", og da er det litt unntakstilstand og døve ører. Det jeg har hørt er at man bør fortsette å øve på det man har lært/kan, men at det kanskje ikke er perioden for ny-innlæring. Om hunden ikke lenger kan noen ting, kanskje senke kravene og hindre den i å feile for mye (feks ved å ikke ha den løs om den bare stikker av, ikke kreve at den skal sitte ved passering -  la det være nok at den er rolig/evt gå 5 meter unna så den får til å sitte feks). Prøv å gjør hverdagen slik at du også har det bra med hunden!  For er det en fase så går den over, og da er kanskje det beste trikset å ikke sitte igjen med kommandoer som er utvannet etterpå! Og med vår hund har vi visst faser som kommer og går med ujevne mellomrom..  

Min hund begynte også bjeffe i sånn 9 mnd-alderen.. da bodde vi en stund i blokk med nye og ukjente lyder. Bjeffingen kommer også mer tydelig tilbake før og ved løpetid, så det er noe hormonelt også, samt litt vane kanskje.. jeg sier bare "ja, det var bare naboen det" eller "ikke noe skummelt det der" i vanlig/avslappa stemme, og så gir det seg. Oppfatter henne ikke som redd/utrygg nødvendigvis, men hun har litt vakt i seg tror jeg. Ville ikke gjort for mye ut av det eller "kjeftet", hørt det kan få de til å tro at du "bjeffer" med dem, he he, og da får de bekreftet at det "er noe". 

Hilsing er et eget kapittel hos oss.. På tur får hun ikke hilse på folk fordi hun kan ikke hilse normalt.. Hjemme har vi ikke vært konsekvente nok, og det hindrer framgang, men det beste er at hun ikke får hilse når de kommer. Og at hun må ligge til folk har satt seg/roet seg. Da ligger hun i senga si, og jeg belønner aktivt med godbiter. Å holde henne fast i feks halsbånd gjør alt verre her. Jeg blokkerer med kroppen og belønner masse. Det krever at noen andre åpner og at du ikke kan hilse på gjestene før en stund etter de har kommet. Kan være lurt å informere om det på forhånd så man ikke virker veldig overlegen!  Men er hun som en spent fjær vil det resultere i hopping og napping, så hun må være rolig også, ikke bare ligge i ro. Det hjelper også at besøket er rolig, holder hender inntil seg og snur ryggen til/overser, men det er ikke alltid like lett å formidle og noen glemmer seg (og roper høyt "hallooooo") eller tenker ikke over at det ikke bare gjelder dem der og da (de tåler litt røff hilsing), men oppdragelsen og hvordan hun hilser på alle andre også.. så av og til går hilsing og besøk veldig bra, av og til ikke. Men selv om hun er ivrig fortsatt så ser jeg stor bedring, og jeg tenker dette er en kombinasjon av litt trening og alder. Hun er 2.5 år nå.  

Vet mange som har retrievere gir hunden et kosedyr eller noe ved besøk, for da er de litt opptatte av å svinse rundt med bamsen i munnen. Kunne det vært noe for dere? Det funker delvis her, ved å gi henne en leke eller tyggebein når folk kommer på besøk (feks når vi har middagsgjester og jeg vet det kommer mange folk spredt over et tidsrom). 

Når vi er på besøk lar jeg henne ikke hilse i det hele tatt, bare finner en plass som er hennes og har henne i bånd i starten. Lar henne gå litt rundt og snuse, men ikke noe bort til folk. Gir henne en oksemuskel eller skinkebein eller noe, og når den er ferdigtygd er hun som regel ganske rolig og kan gå litt rundt uten at det blir hopping. 

Ellers har jeg vært ganske "raus" med godbiter jeg da, og er det ennå selv om det ikke er nyinnlæring. På det meste  Og funnet aktiviteter som vi liker begge to. Kanskje du kan teste ut noe nytt og artig med lave krav (spor feks) som gjør at han får brukt seg godt likevel i denne unghundfasen?

Og så tenker jeg at på raser som modnes sent (aldri?) så er tida en viktig faktor.

Lykke til og kos deg masse med den fine hunden din!

[elisamal]

Først må jeg få takke dere begge to for utrolige velformulerte og innholdsrike svar. Det setter jeg utrolig stor pris på!

Det er så godt å høre at dere kjenner dere igjen. Det er tungt å høre fra "alle andre" at de har aldri hatt det slik. 

Dere har nok et godt poeng i det å senke forventningene til hunden. Det må jeg jobbe med. Jeg stiller automatisk ganske høye krav til han. Dette ender med frustrasjon, hver gang. Det som du Krimman nevner om å ikke innlære nye ting er nok veldig viktig. Det skaper nok bare konflikter. Høye forventinger til en hund som egentlig gir **** gir nok ikke så gode resultater. 

Min hund er noe av det samme som din hannhund SFX. Han skal "bare". Men dette er verst når vi går tur. Jeg gir en kommando, han skal "bare" klø seg litt. Han skal "bare" snuse litt på den steinen. Utrolig irriterende. Dette du nevner med å unngå konflikten er nok veldig lurt her hvor vi er nå. Mitt største problem når vi går tur er å få han til å ikke dra i båndet. Jeg stopper hver gang han drar, da må han komme bort til meg før vi kan gå videre. Jeg forstår ikke at han ikke har lært seg dette enda. For jeg har alltid vært konsekvent når det gjelder å dra i båndet. Men nå som han er litt utfordrende generelt, kanskje jeg skal ha han i langline.

Jeg gir han heller ikke godbiter om han ikke adlyder kommandoen etter første gang. Han får heller ikke godbiter for å komme tilbake til meg etter å dradd i båndet. Vi har mye å gjøre når det gjelder innkalling i situasjoner hvor det finnes andre mennesker.

Når det gjelder hilsingen hopper han veldig sjeldent. Når det kommer besøk må han enten gå på rommet sitt, eller ligge stille på teppet i stuen. Etter ca. 20 minutter glemmer han det litt bort og sovner. Da får han hilse. Så lenge han har en enorm lyst til å hilse, så får han ikke hilse. Tipset om å gi han et kosedyr eller et bein ved besøk er et veldig godt tips. Jeg har hørt det før, men glemt det. Han elsker å bære, så dette skal jeg følge opp. Og det å ta med seg et bein på besøk skal jeg også prøve. 

Idag ble han med meg i bilen til butikken. Da vi parkerte bjeffet han da det gikk mennesker forbi. Ettersom han bjeffet på noe konkret tok jeg han med meg ut i bånd slik at han kunne se at her er det ingenting skummelt. Så satte jeg han i bilen og gikk inn for å handle. Jeg tror det funket å vise han at det konkrete han bjeffet på ikke var noe, han var helt rolig da jeg kom ut igjen. 

Krimman, du nevner at du har opplevd faser som kommer og går. Av ren nysgjerrighet; hvilke faser har du opplevd?

Dette med å prøve en ny aktivitet gjorde vi idag med stor suksess. Vi fulgte spor etter to rein som hadde gått opp i skogen. Han elsket det. Han fikk gå løs etter sporene, fikk luktet på reinens urin og avføring (få ting er mer spennende ). Jeg fokuserte på å gi han frihet, han fikk gå der han ville og jeg fulgte etter. Etter noen timer i dypsnø må vi ha kommet nært innpå reinen. Sporene ble ferskere og ferskere. Merket på hunden at han hørte noe og han ble bare stående å stirre. Utrolig spennende. 

Tusen takk for de gode rådene deres!

[Alvira]

Jeg signerer de to over.  Slike perioder er helt vanlige, grusomme - men går over! Senk kravene, pust og hold ut!  Hannhunden min var på billigsalg flere ganger i uken fra han var 8 mnd frem til han var litt over 2 år  Nå nærmer han seg 4 og er bare på billigsalg en sjelden gang 

[Guest Klematis]

Jeg syntes bikkja mi var et mareritt frem til hun var rundt 1,5 år. Det var biting,hopping,bjeffing,hun ble akutt døv og levde i sin egen verden. Utrolig mye støy, og hun tygde på inventaret. Hun bjeffet som en gal blandt andre hunder på kurs, bråkte i bilen og var utrolig slitsom. Nå er hun litt over 2 år og helt nydelig på de aller fleste måter. Bit tenna sammen og hold ut. Det blir bedre med tiden heldigvis.

[Krimman]

1 time siden, elisamal skrev:

*klipp*

Krimman, du nevner at du har opplevd faser som kommer og går. Av ren nysgjerrighet; hvilke faser har du opplevd?

*klipp*

Jeg husker ikke alle mtp hvor gammel hun var, og noen skyldes nok løpetid og innbildt, da blir de så roooolige og fine, og så går det over og de er unghunder igjen... Men hanner har sikkert tilsvarende hormonepisoder rundt kjønnsmodning etc hvor de får ulike faser? Spøkelsesalder var veldig tydelig, plutselig redd for søppelspann etc. Den varierte i intensitet, og hun er fortsatt av og til litt mørkredd tror jeg. Hun får litt spøkelsesalder igjen på høsten når mørket kommer, feks.

Og unghundfasen hvor hun ignorerte innkalling, hoppet på alle og hilste med åpen munn rett i nesa på de så de begynte å blø (derav hilseforbud...), ikke kunne passere folk/hunder, varierte jo litt i intensitet.. Jeg trodde det gikk bedre, men så nei.. Så var hun umulig som aldri før. Så lærte jeg meg hvordan ikke sette oss i for krevende situasjoner. Den siste tok litt tid å innse. Jeg gikk feks mye løs i marka på tider og steder uten mye folk etc, alltid godbit på tur og god avstand ved passering, lot henne ikke hilse. Det varte lenge. Så oppdaget jeg plutselig på agilitykurs i fjor sommer at min hund ikke stakk av da jeg slapp henne på banene - som jeg forventet og forberedte alle på. Så da ble jeg litt "oi, har hun blitt voksen?".  og så gikk passeringer plutselig kjempefint, også nært den andre hunden. Men hun hopper forsatt på folk innimellom. 

Men nå nylig har hun feks plutselig blir litt umulius på passeringer igjen. Andre hunder og folk som prater er veldig spennende. Og hilsning ved besøk er veldig opp og ned, en periode ble hun også heeelt vill da jeg kom hjem fra jobb, hoppet på dører og sånn. Det ble bedre da jeg hadde godbit ved døra og belønnet med én gang jeg kom inn, og så økte kravene til at hun roet seg mer ned.  Nå har jeg nok litt høyere krav til at hun skal klare å passere fint igjen, roe seg, etc enn for ett år siden, men samtidig vet jeg at hun kan, så jeg tror ikke alt er "ødelagt", som jeg tenkte i starten da hun feks var umulig og stakk av. De tåler litt feiling, og alt blir ikke uvaner med en gang!

Vet ikke om dette var så veldig oppklarende jeg, men.. 

En ting til om krav og forventninger. Jeg har ikke så mange krav til min hund. Om hun står, sitter eller hva ved passering så lenge vi går forbi uten henging i båndet. Om hun sitter ved døra eller står, går først eller sist, jeg detaljstyrer ikke. Så lenge hovedmålet oppnås (passere, ikke raser ut døra etc). Litt avhengig av rasen, men jeg ser så mange som detaljstyrer, og da er det mange flere muligheter å feile på og bli irritert på. Min rase er kjent for å ikke like sånt da, andre kanskje liker/tåler det bedre. Dette var ikke ment som motsetning til hva SFX skrev om å trene på sånne småting så man opplever mestring, det var veldig lurt. Men bare en generell tanke om hva slags hundehold man vil ha. Noen går tur med hunden sin og korrigeringer hvert andre skritt, noen vil at hunden skal ligge der de peker uansett om hunden vil ligge et annet sted (og hadde roet seg mye fortere der). Min forrige hund slet jeg sånn med å få til å ligge i hjørnet hos foreldrene mine mens vi spiste mat. Hun bare reiste seg!  Jeg la henne på plass igjen hver gang, konsekvent skulle jeg være!! Dette gjentok seg! Så skjønte jeg, etter alt for lang tid, hun syns hun var for langt unna oss andre, hun så oss ikke ordentlig en gang pga vinkelen på stua. Prøvde på ny med at hun fikk ligge under bordet, og det ble hennes faste plass hvor hun la seg med en gang vi satte oss - og ble liggende  det lærte meg masse!  Kanskje en annen vri løser problemet? 

Syns forøvrig det virker som du har mange gode tanker og ideer, jeg, og man lærer underveis. Kanskje noen med samme rase også kan gi gode innspill?