Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med dårlig språk


sise
 Share

Recommended Posts

Hei. Jeg har en hannhund på 2 år som er ganske dårlig sosialisert. Vi bor på landet, milevis unna kurs og sånne ting, og det er veldig sjeldent at vi treffer andre hunder. Han er en golden retriever, veldig vennlig, veldig kontaktsøkende og elsker lek. Han er fysisk sett voksen, men mentalt er han fremdeles veldig valpete, og litt bøllete.

Når vi treffer hunder på tur (i bånd) reagerer han først med å fryse. Så begynner han å logre, med halen lavt, han drar i båndet, snuser litt, og det er fint. Men jo nærmere hunden vi kommer, jo villere blir han, og vil rett opp i trynet på den andre hunden, kan iblant også reise seg opp på to bein og stå og hyle, for han vil så gjerne hilse på den andre hunden. Slik har han holdt på siden han var valp, og jeg så på det som normalt da, men tenker at han kanskje burde blitt flinkere på det nå. Nå som han er stort sett ferdig med de verste hormonene, har vi begynt å trene inn at han skal sitte med en godbit på nesa mens den andre hunden går forbi. Det funker ganske fint, og det blir hvertfall ikke noen konflikt av det, men jeg føler at det kanskje ikke er riktig måte å gjøre det på?
Det hjelper uansett ikke at de fleste hundene vi treffer er like dårlig sosialiserte som vår hund er, så de hyler kanskje like mye. Så det er jo kanskje en grunn til at han ikke har lært seg det ordentlig ennå.

Når han treffer andre hunder fritt og får løpe litt rundt med dem, er han ekstremt pågående, løper dem omtrent over ende, og iblant ender det med jokking, som vi ser på som negativt. Han hopper mye på de, og om det er en hund som helst ikke vil være med han følger han bare etter, selv om den andre hunden kanskje hopper opp i sofaen eller gjemmer seg bak eieren for å få fred fra han. 
Vi har sett flere ganger at han faktisk prøver å løpe under noen av de andre hundene - selv om de kanskje er litt mindre enn han. Selv om det ser ekstremt komisk ut, at han står under buken på den, og den andre hunden bare står der og dingler med bakbeina, så tenker jeg at det kanskje er litt negativt? Jeg forstår hvertfall ikke hvorfor han gjør det. 

Han demper endel selv, om han havner i situasjoner han ikke liker, men han ser ikke ut til å forstå andre hunders demping. Og jeg er litt redd for at det kan skape skumle situasjoner, spesielt nå som han er gammel nok til at han bør kunne oppføre seg. Og jeg tør aldri å slippe han løst i skogen for eksempel, i tilfelle det dukker opp en annen hund, fordi han er så invaderende av seg og andre hunder liker ofte ikke det. 

Er det noen med litt peiling som har noen råd å komme med her? Er dette noe vi kan tenke at kommer til å gi seg etter hvert som han blir enda litt eldre? Noe annet dere vil si ang. det jeg har beskrevet?

Vil sette veldig pris på noen gode svar :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først: har du lært han å passere hunder ordentlig? For det kommer ikke av seg selv.. 

Deretter ville jeg ha funnet ei eldre tispe, som har godt språk og som sier ifra, som han kan få omgås med. Men da må det være lange økter de får leke sammen slik at han får oppleve det å være rolig sammen med andre hunder også, og ikke bare lek og full fart..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Krutsi skrev:

Først: har du lært han å passere hunder ordentlig? For det kommer ikke av seg selv.. 

Deretter ville jeg ha funnet ei eldre tispe, som har godt språk og som sier ifra, som han kan få omgås med. Men da må det være lange økter de får leke sammen slik at han får oppleve det å være rolig sammen med andre hunder også, og ikke bare lek og full fart..

Takk for svar.

Vi har prøvd, men det er vanskelig å være konsekvent når man kanskje treffer en hund annenhver uke. Han var begynt å bli ganske flink på passeringer, men så ble han tenåring og glemte absolutt alt. Så nå har vi startet fra bunnen av igjen, og bruker godbit på nesa som en slags.. Mellomstasjon. Vi øver på at fokuset skal være på meg og godbiten når jeg sier at det skal være det. Jeg vet ikke om det er riktig måte å gjøre det på, men det er det som har fungert best hittil.

Jeg har tenkt det selv, at vi skal treffe noen som vi kan være endel med, og da helst tispe (prøvde med hannhund, det var ingen suksess akkurat), men vet ikke helt hvor jeg skal finne det. Her i området er det mye gammeldags hundehold, og det er litt vanskelig for meg som førstegangseier å se hvilke hunder som har godt språk og derfor oppfører seg pent, og hvilke hunder som bare har blitt kuet til å oppføre seg. 

Jeg har vurdert litt å spørre oppdretter om det hadde vært mulig å latt han være hos dem en uke eller noe sånt, mot betaling. De har jo en stor flokk som sikkert har perfekt språk, så kanskje det ville hjulpet han litt? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
    • Hva med vanlig cocker? Eller amerikansk cocker? 
    • Eurasier, og sannsynligvis pyrineer, er ikke hunder jeg vil anbefale om man har noe ambisjoner i hundesport. Bichon utgår på bjeffingen. Det er (heldigvis!) forskjell på raser, og det er en grunn til at noen raser går igjen, på godt og vondt. Av gruppe 1 har du jo colle, lang- og korthår. Det har vært noe mentale svakheter på dem, men jeg har inntrykk av at det bedres. Det er himla mye røyting og børsting. Og så vil jeg generelt sett fraråde sports/jaktvarianter av rasene. Alle disse er aktive bruksraser som tåler å brukes en god del uten å være hypervarianten. Noen av jaktvariantene har mye stress og dårligere mentalitet. Det er ikke alle som får dem til, og jeg synes helt ærlig at de bør være hos noen som jakter, eller minimum satser mye på hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...