Gå til innhold
Hundesonen.no

Dominant hund?


VoS8592
 Share

Recommended Posts

Hallo . Jeg må passe en tibetansk spaniel for min søster i to måneder nå for hun er i utlandet. Men jeg har funnet ut at hunden hyler etter oppmerksomhet selv etter at den har fått mat, drikke, gåtur og lek. Når jeg setter meg ned i stolen for å lese en bok etter at hunden har fått mat, drikke , kos og lek så hyler den likevel med jamre lyder etter oppmerksomhet. Så prøver den å hoppe opp i stolen der jeg sitter. Dessuten klatrer den opp på bordene mine og den knurrer og prøver å bite meg når jeg prøver å ta den ned-, den beit meg i hånda sist jeg tok den ned fra spisebordet mitt. jeg ble så sint. hver dag er den samme. den skal opp i høyden. jeg føler jeg må kjempe med hunden hver gang. er det noen raske triks for hvordan den kan respektere meg mer. det er det samme med turene,. den skal liksom bestemme hvor vi skal gå og så når jeg prøver å dra i båndet så legger den seg ned når den ikke får viljen sin og så må jeg prøve å bære den. dette er litt vanskelig. og så krafser den på leggen min når den vil ha godt etter mat. 

 

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en tibetansk spaniel, jeg har selv eid to :)

De liker sitte høyt-det ligger for rasen, det er en selskapshund som er avlet for å ligge nært. 

Om den kommer seg opp på spisebordet så er det ett par enkle triks å gjøre: skyve stoler helt inntil bordet da klarer den ikke hoppe opp eller skyve bordet langt bort fra evt møbler som hjelper den opp. 

At den biter har lite med dominans å gjøre, det er som oftes usikkerhet. Finn en annen måte enn å "jage" den ned. Feks ha ett bånd på den inne så kan du bare lede den ned. 

Om hunden har fått lov av din søster å sitte i høyden så er det ikke rart den gjør det hos deg. Hva med å lage en plass den får lov til å ligge i høyden, men resten er off limits? 

Og nei, det er ingen kjappe triks. Og om du blir sint så hjelper ikke det, da blir hunden enda mer usikker/redd. Tibber ER veldig usikre hunder desverre...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tipper heller en veldig bortskjemt og litt usikker hund.. De raskeste triksene er ikke de som fikser hunden (det tar tid), men de som hindrer hunden i å gjøre det man ikke vil. Ang å hoppe opp på bord eller andre plasser du ikke vil ha den så gjelder det å gjøre det sånn at hunden ikke får til å komme seg opp, da er problemet ute av verden :) Ang tur så må du nok bare smøre deg med tålmodighet, enten det er usikkerhet som styrer turen eller det er det at den er vant til å få bestemme selv, akkurat det tar lang tid å endre mønster på. Du kan selvsagt bestemme hvor dere skal gå med en gang, men protester, virring eller andre problemer kan sitte i lenge.

Maset kan jo være mye forskjellig, det kan være at hunden maser mye fordi den er ukomfortabel med å være hjemmefra, savner "mor". Eller det kan være at den er vant til å få mye kos og oppmerksomhet og derfor maser på vane. Eller det kan være generell stress/uro fordi den ikke har lært å være i ro. Det enkleste for deg er jo å bare skjemme den bort, da slipper du maset og problemet er mer eller mindre ute av verden, viss ikke så er det bare tålmodighet og trening som gjelder. Hver gang den bråker/maser så må du avbryte den også gi den en alternativ komando, feks legg deg. Dette kommer til å måtte gjentaes en del mest sannsynlig, men til slutt vil  det nok bli bra. Om hunden er litt sliten etter en lang tur vil nok det også være til din fordel.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår greske sjølplukk kom til oss da han nærmet seg året. Han hadde ingen anelse om hvordan ting foregikk i et hjem og valgte selv spisebordet som sin plass, sikkert for å ha en trygg plass med oversikt. Jeg gjorde det enkelt og flyttet sengen hans dit. Om natten sov han i min seng som de andre. Det tok ikke så skrekkelig lang tid før han kom seg ned fra bordet aldeles på egen hånd og siden har han aldri ligget på noe bord. Phalenen i huset ligger helst på sofarygger og i vinduskarmer der hun kan skue utover sitt rike. Det har ikke falt meg inn at det er noe galt med det. Hun er ram til å hoppe opp på folk (inkludert meg) når hun vil hilse eller tigge godteri. Hun er vennligheten selv og skrekkelig lydig, men har en del privilegier, det ville være urimelig å innvilge en stor hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...