Tellme's Joyful Blizz ( Pia Isadora )

[Tine Kristine Lindbeck]

Prince Of Sunlight Mr. Bombastic - Amalie Black With Style = Tellme's Joyful Blizz

Utstiling:

10 rød

3 blå

2 ck

1 BIR valp

1 Bis 4 valp

1 Bim valp

Lydighet:

13 stevner

Både bronsemerke og sølvmerke

Pia er født 22-04.2012 og Døde 14.08.2015

Pia kom til deg 17 juni 2012. Lang dag i bilen før vi endelig var hjemme. Det var da eventyret startet. Jeg var bare 14 og 1\2 år gammel da Pia kom i minne hender. Endelig skulle jeg få den hunden jeg hadde drømt om i mange år. En hund som skulle redde livet mitt og være med meg i mange år fram i tid. Hun skulle redde meg fra og gjøre dumme ting.

Pia sammen med pusen på 13 år.

Allerede i tidlig alder så redda hun live mitt. Den gleden den lille valpen hadde kan ikke bytes ut ed all verdens penger. Hun var bare så perfekt. Men nå som jeg tenker tilbake i tid så ser jeg at hun ikke var den "normale" valpen. Hun var så rolig, tisset lite inne, og gjorde veldig lite **** skap. Hun var ikke noe valp, hun var bare liten. Hun fikk oppleve mye som valp, masse kurs, og sosialisering.. Hun var ikke redd for mye. Det var ingen ting som gjorde meg oppmerksom på hva som skulle skje når hun ble voksen.

Men etter hun ble 9 mnd da snudde det. Hun begynte og bli voksen, og lekte ikke så fint med andre hunder lenger. Hun var i den perioden veldig overtrent. Som er da min skyld, men jeg viste jo ikke bedre, jeg hadde akkurat fylt 15 år. Så vi var klare for bronsemerke. men det ble ikke noe av før hun var 15 mnd. På denne tiden så ble det bare bråk mellom hun og den eurasier tispa vi hadde mye på besøk det første året hennes. Men det skjedde aldri noe så alvorlig at noen måtte til veterinær.

Når hun var 11 mnd fikk hun sin første løpe tid. Også mye skjedde da. Hun forandret atferd. Men den atferden oppfatta jeg aldri som noe truende. Hun begynte nå å tilby ulike ting for og få belønning, som jeg da hadde brukt et år på og få til. Så jeg fik endelig et håp på at nå får jeg den så kaldt perfekte hunden. Men nei da. Hun ble elde og jeg måte skåne hun for flere ting. Hun fikk ikke lov og hilse på nye hunder. Leke etter trening gikk ikke. Hun var super stressa og gikk ikke noe fint blant andre hunder. Som noe for meg var veldig vanskelig og takle. Men jeg hadde ikke noe annet valg enn og takle det.

Tiden var inne for og flytte. Jeg begynte på melsom vgs i Stokke. Og Pia ble jo med på flytte lasset. knappe 15 mnd gammel. jeg hadde ikke fylt 16 år en gang. Det var på vgs alt snudde. Hun var aggressiv mot andre hunder. Hun kunne ikke ha noe ved sin av seg i kennelen. Hun angrep gjennom gjerde. Når vi var på tur så busa hun ut om hun syns de kom for nærme. Hun var ikke trygg. Ingen ville trene med oss. Mange var redd for hun. Som gjorde at jeg ble holdt utenfor. Jeg hadde mistet håpet på og få en hund som funka. Men som alle andre så fikk hun noen posestive opplevelser som gjorde at jeg fikk håpet tilbake. Vi debuterte i klasse 1 09.11.2013. Jeg var redd hun skulle ta den hunden som lå ved sin av seg i fellessekken for hun hadde knurra mot den. Men igjen, jeg hadde flaks

Vi endte med 134,5 poeng og sølvmerke.Jeg var drittfornøyd og holdt håpet oppe.

Vi gikk jo på landbrukskole med hund som fordypningsfag. Så jeg skulle jo få den hjelpen jeg trenkte med henne. Hun skulle bli den beste avles hunden og bli så fin. For hun var fin. Hun var faktisk perfekt. Men det skjedde ikke. Hun ble mere og merre redd for husting, men mindre redd for det som var ute. Hun bodde trosalt ute i et år. Hun fikk en del posetive opplevelser. Men igjen så hadde hun tilbake fall og angrep så si alle hunder hun så. Så jeg lærte meg og lese henne. Og det har reddet mange situasjoner. Jeg følte meg dum, hunden min var ikke trygg, Den var agresiv. Jeg jobbet hverdag for og bli kvitt det. Jeg gjorde alt jeg kunne for og gjøre hunden min "frisk". Men det gikk ikke, jeg gjorde henne bare midlig tidlig frisk. Hun hadde det ikke godt mentalt.

15.04.2014 bare en uke før hun fyller to år så hd/ad rønker og øyelyser hun. Hun får B hofter og a (0) albuer. og Ced på øya. Så resultatene er jo forsatt mulig og bruke i avle. Men jeg måtte bestemme meg om hun faktisk kunne brukes i avle. Men selv og hun var fri der vi rønka så fikk vi beskje om at det var noe unormalt med L7- S1, som da ligger i ryggen. Så jeg skulle ha rønka hun i ryggen, men det gjorde jeg aldri. Jeg leste meg opp på dette og skjønte at vis det er det hun har så er det ikke noe håp. Så jeg bare venta og se. Det var ikke før nå de siste to ukene jeg hadde hun at jeg virkelig så at hun hadde vondt.

Jeg hadde sakt lenge at hun hadde vondt i nakken. Så hun brukte ikke halsbånd. Jeg slutta og stille henne i 2014. Jeg så at hun ikke trives med det, så hun skulle få slippe. Vi fokuserte bare på Lp, det var der vi gjorde det bra. Vi var så nærme opprykk gang på gang. Men det gikk aldri. Hun var usikker. Hun var redd og hadde vondt. Og det er noe jeg har sett i etter tid.

Hun fikk også bra to løpe tid. og begge var i 2013. Jeg viste at stress gjorde at løpetid kunne utebli. Og hadde ikke noe grunn til og være bekymra før det har nå gått snart 2år. Hun skulle ikke brukes i avel så jeg tenkte ikke så mye på det.

Andre året på Melsom flytta jeg inn i et hus sammen med 4 andre hunder, og senere 2 katter. Dette var noe som jeg og de to jeg bodde med tenkte at vil hjelpe henne. Og ja det gjorde det, en stund. Hun gikk sammen med to av de andre hunden. Som var en collie hanne på nå 2 år og en golden på 10 år. Pia og den andre collien leika så fint og det skjedde bare 2 ganger at Pia tok han. Mne han er såppas sterk mentalitet at han bare gikk. Så de ble bestiser. Endelig hadde Pia en hund hun kunne leke med.

Men igjen så fikk hun tilbake fall, noen av hundene vi hadde på besøk brølte hun ut mot igjennom gitter. Hun var gretten. Og alt måtte gå på hennes premiser. Og nå begynte det også med treninga .

I løp av høste 2014 fikk mamma og pappa seg valp. Verdens fineste lille blue merle . Tilvenninga igjennom gitter gikk bra. Hun var igjen urettferdig med henne når de kom løs. Men denne gangen var det for og si hvem som hva skjefen. Som gjorde det rettferdig. Etter som tiden gikk og den lille valpen ble endre så godtok Pia hun. Men jeg lot de aldri være alene. Det var det ikke snak om.

Bilde er tatt i sommer

De koser ser sammen på Hvaler

Det som gjorde at Pia fikk leve så lenge var at hun aldri gjorde noe mot mennesker, og skada aldri noen dyr. Hun elsket den ene kaninen min og hun lekte med noen hunder. Men en dag så snudde alt på hode.

31 juli 2015. 20:50 ca. Typen min lå og "sov". Hun skulle vekke han som hun har gjort tusen ganger før.I det jeg gir hun godbiten vek fra han på vei ned på gulvet gjør hun det jeg håpa aldri skulle skje. Hun beit. jeg løfter henne mens han dyrert vek. Hun snur seg og biter meg først i leppa, for så ta nytt tak lengre opp, Dette skjer mens jeg løfter hun vekk fra han, Jeg merker ikke at hun biter meg før hun tar to nye tak, hvor det siste er over øye. Hadde ikke jeg hatt på briller så hadde jeg vært bilnd på høyre øye.Bitte er bare to cm unda øye. Og nå 5 uker etter skaden har jeg forsatt bittmerke ved øye og inni munn. Jeg blødde mye og ble lik bleik. Pia ble slekt i sofan og ble holdt ganske hardt. mens jeg skriker ganske høyt for og få hun til og slutte. Fordi det hun gjør skal hun ikke gjøre. I det jeg sliper henne for og løpe ut og få ut all sinne og frustrasjon for og ikke snakke om redsel. Jeg tror ikke jeg har vært så redd noen gang som jeg var da. Min beste venn, samboer, livredder, treningskamerat og alt det der. Hun BEIT eieren sin. Og det skal bare ikke skje. Det værste med hele hennelsen er jo at når hun kommer etter meg ut døra så kommer hun logrende ut døra. For alle som var hjemme kom fra alle kanter da de hører jeg skriker. Og det at når jeg har skjeftet sånn på henne og hun har gjort noe så alvorlig så skulle hun ha kommet krypende ut. Men det gjorde hun ikke. Og det skal sies at hun har gjort det før om hun har gjort noe hun ikke skal.

Når det værste har roet seg og jeg begynner og komme meg tilbake til normalen så skjønner jeg hva som akkurat har skjedd. Det er da det går opp for meg. Jeg kan ikke stole på henne merre. All den treningen og sliten jeg har lagt ned i den hunden følte jeg da var bortkasta. Men det var jo ikke det. Vi var et team. Vi opplevde masse sammen, som og flytte, jeg fikk meg type ( to ganger) Jeg følte endelig at jeg begynte og lykkes med noe. Men jeg var jo så sliten. Pia ga meg energi når vi fikk til noe men hun tok så mye energi når det gikk dritt. Det var ingen som skjønte hvor sliten jeg var oppi det herre. Jeg hørte ofte at jeg drev med dyremishandling, hadde aggressiv hund, farlig hund.Og ja jeg fikk det. Men jeg fikk ikke gjort noe med det. Så alle de som ser dette , og vet dere har sakt noe om hvordan jeg har drivi med hund på kan tenke igjennom hva de har sakt. For alt har gått inn på meg og gjort meg både sterk og svak! Jeg gjorde at jeg kunne for at Pia skulle bli perfekt. Og hun var det i minne øyne. Jeg gjorde masse feil, og ja jeg vet det. Men jeg er da et menneske og jeg er ung. Jeg har ikke fylt 18 år en gang. Min aller første hund ble aggressiv. Og grunnen til at hun ble det er mange. Men at all skyld er min skyd så er det helt feil. Pia gjorde meg syk, Jeg ville ikke innse det, for hun redda jo livet litt da jeg var 14. Hun og jeg gjorde så godt vi kunne. Jeg er veldig glad for at jeg fikk ha henne, Og takk Pia for at du var den du var. Jeg vil altid elske deg. Du er mammas lille god jente <3

Pia fikk to uker og leve etter bitte. Mange mener nok det er feil. Men for meg og Pia så var det riktig. Jeg var usikker på om avliving var det letteste løsninga og jeg ville gi hu flere sjanger. Men etter helgen etter hendelsen så begynnte ting og skje. Hun gjorde flere utfall mot meg som ikke ga mening, hun gjorde utfall mot folk som jobber her og andre som var på besøk. Jeg spratt opp av sofaen hver gang jeg hørte en lyd. Jeg var redd for at Pia skulle bite igjen. Men hun gjorde det ikke. Og heldigvis for det.

Den siste uke jeg hadde Pia så var det bare meg og henne. Jeg brydde meg bare om henne og hun fikk alt det hun ville ha. Tilogmed sjokolade kake fikk hun. Hun fikk mat ved boret, hun fikk at de hun ville ha. Over 700 gram med våtfor fikk hun, og mange merner nok og kaste bort så mye mat på en hun som skal dø er ikke noe vits. Men jo for meg så var det vits. Hun skulle få den beste avslutninga av livet. Og den ga jeg henner. De siste døgna hun levde. så lå jeg og niholdt igjen, jeg måtte bare holde hun fast. Jeg sove neste ikke. Og hver gang jeg var borte fra hun, selv om det var sånn type to min. Så følte jeg at jeg sviktet henne. Hvordan kan jeg ta liv av den hunden som redda mitt liv. Den avgjølsen var helt forferdelig. Samma hva folk sa så hjalp det ikke. Verdens beste hund døde 14 august 2015 rundt kl 15:00.

Jeg valgte og ikke være med på den siste sprøyta som gjør at alt stopper. Men det og se henne bli slappere og slappere og sove rolig inn. Det var ingen tegn på at hun gjorde motstand. Hun bare sov, Det og snakke med henne var ikke lett. Jeg bare kose og kose. For jeg skulle aldri få kose med henne igjen.Noe av det siste hun gjorde var og sleike meg i ansiktet og det har hun aldri gjort før. Det er det siste minne jeg har med henne. Hun har godt til siste slutt. Pia var alltid god, men hun var syk. Hun var mentalt syk og det er det verste sykdommen man kan ha. Verdens beste jente fikk den værste sykdommen man kan ha.

Så det var Pia's liv i kortformat, hun ble ikke gammel men jeg har utrolig mange minner med henne. Minner som jeg alltid vil huske. Verdens beste hund forlot dette jorde i veldig ung alder. Nå leker hund med flere av sinne "venner" som dessverre også måtte avlives i ung alder. Pia vi ses igjen, husk at jeg alltid vil elske deg. Vedens vakreste jente.

Sov godt <3