Gå til innhold
Hundesonen.no

Charlotte, Apportering


Taz

Recommended Posts

Innlæring av apportering

Innlæringen av apport kan man egentlig begynner med når valpen er 8 uker gammel, ved å rose den når den kommer bærende på noe. Men "organisert trening", hvor man skal kreve noe av hunden, bør man vente med til hunden har noen grunnferdigheter inne. Det viktigste er sitt og bli - men hvis hunden ikke kan det og du allikevel vil starte innlæringen så la noen holde hunden i bånd eller bind den til et tre e.l. når du går ut med apportgjenstandene. I begynnelsen synes jeg det er greit å legge ut apportene, ikke kaste. Mange hunder blir for heite av ting som flyr i lufta, og mange vil knallapportere, som er strengt forbudt. (Knallapportere=apportere uten å ha fått kommando). Men det er også en fordel ved å kaste de ut, nemlig at hunden blir oppmerksom og nysgjerrig på hva som flyr i luften og vil spontant løpe ut for å se. Det er en vurderingsak for dem som ikke har retriever.

Hva skal hunden apportere? Metall, tre, dummy, fugl? Jeg regner med det er treapport i første omgang. Selv bruker jeg nesten bare dummy fordi treapport gir et veldig hardt bitt, noe som er uønskelig hos en hund som apporterer fugl. Hvis hunden etterhvert skal bære metallapport, så kan du tilvenne hunden med en skje. La den bære rundt på en skje rett og slett! For å bygge opp nysgjerrigheten rundt gjenstanden kan du noen dager i forveien tulle og veive rundt med den, og ikke la hunden få den. Lat som du storkoser deg med leken din og hold den bare for deg selv.

Belønning: Bruk den belønningen som ser ut til å fungere ellers i treningen. Det er også en vurderingssak her: Skal selve apporten fokuseres på som belønning i seg selv, eller skal hunden få belønning i form av leke/godbit for å apportere? Med Lisa trenger jeg naturligvis ikke leker/godbit, siden hun er født til å apportere. Jeg utnytter gjenstandsgleden hennes og lar selve apporten være belønning. Jo fortere hun kommer inn med dummy, jo fortere får hun hente en til. Dessuten synes jeg godbit er forstyrrende i apport-treningen. Men det er opp til hver og en!

Begynn med å sette fra deg hunden på bli, og gå 5 meter ut og legg ut treapporten (som du allerede har giret hunden opp med ved å holde den for deg selv og leke med den). Gå tilbake og pek ned hånden hvor den ligger (det skjønner ikke hunden med en gang, men etter X antall ganger skal den kunne gå på håndsignal uten å ha sett hvor den ble lagt/kastet) og si "apport". La apport bli orden den forbinder med å løpe ut til en gjenstand og ha det moro med å avlever den. Hvis hunden plukker den opp, så forsterk dette for alle penga, la den få seiersrunder med apporten og lek med hunden, evt gi godbit eller leke. Løp så vekk fra hunden mens du kaller den inn, når du ser at den kommer til deg så hiver du deg på huk og tar i mot hunden, ikke apporten. Det er hunden som kommer med apporten, ikke apporten som kommer med hunden. Så klapp og ros, tull og tøys og gi belønning dersom du velger det. Glem at apporten ble sluppet i bakken, det tar dere etterhvert.

Dette var bittelitt om startfasen, hvis det er spesifikke momenter du lurer på så spør.

lisatreapport.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Irc snakket du om Avstandskommandering og fremmadsending?

Forklare litt om det og? :(

Har skrevet litt om det på hjemmesiden, så jeg bare kopierer det over hit:

Hva kjennetegner en god jaktretriever?

Det er ikke bare å kaste en dummy, og la bikkja hente den også kan den apportere. Det er mange ting som skal trenes inn før man stiller på jaktprøve eller bruker hunden i praktisk jakt, og her er det kort fortalt.

Passivitet: Hunden må kunne forholde seg passiv mens andre hunder arbeider, den skal ikke pipe eller gjø i jaktsammenheng.

Lydighet: En jakthund krever avansert lydighetsdressur, hvis ikke kan den gjøre stor skade. Hunden skal kunne gå fri ved fot, kunne lineføring, sitt og bli, avstandskommando, vente på kommandoen apport før den raser ut. Knallapport blir trekt på prøve, og det er selvfølgelig ikke ønskelig i praktisk jakt heller. Den skal kunne komme på innkalling selv om den er midt i et søk, på fløytesignal og den skal kunne stoppe opp og se på fører på fløytesignal for deretter å ta dirigering.

Dirigering: Dirigering går hånd i hånd med lydighet, det handler om å kunne styre hunden selv om den er langt unna fører. For å lære inn dirigering bruker man klokka, hvor man setter hunden i sentrum, og legger ut/kaster ut dummies til kl 12, 3, 6 og 9. Fører stiller seg deretter i utgangsstilling med hunden og sender hunden til dit han først kastet dummy. Han viser håndsignal mot der den ligger, og hunden vil etterhvert koble håndtegnet med retningen den vil finne dummy/småvilt. Personlig bruker jeg ikke noen kommando for høyre og venstre, fordi da må jeg hele tiden tenke over hva som blir høyre og venstre i forhold til hunden og det gjør det hele unødvendig komplisert. Jeg viser hun håndtegn og sier "apport". For å få hunden lenger ut, gir jeg håndtegn fremover med et lite kast og sier "utover". Det er svært viktig at hunden er dirigerbar både i vann og på land. Man lærer forøvrig inn dirigering på land aller først, fordi i vann har man ikke mulighet til å korrigere/forhindre feil. Det er viktig å alltid peke riktig retning for at hunden skal stole på din retningsangivelse.

Markering: At en hund markerer betyr at den ser nedfallet og husker hvor viltet faller. Så finnes det blindmarkering, det vil si at hunden ikke ser nedfallet og må søke uten å vite hvor den landet, kun med førers dirigering. Hunden skal altså raskt lokalisere vilt som lander både i vann og på land og uten omfattende dirigering og hjelp finne disse.

Viltfinnerevne: En god jakthund bruker vinden riktig for å få vitring/fert av viltet. Det er viktig i innlæringen at man legger ut viltet i motvind, slik at det blir enklest mulig for hunden å finne det og veien til en god viltfinnerhund er å la den føle suksess gang etter gang. Etterhvert kan man avansere med sidevind og til og med medvind. Man setter kravene etter erfarenhet og alder, og man bør ikke gjøre det vanskeligere enn at man vet sikkert at hunden vil greie det uten unødig hjelp.

Skuddtilvenning: En god jakthund lar seg ikke berøre av skudd, men lar skuddet bli et signal på at "nå skal jeg snart ut". Dette må gradvis tilvennes. De fleste begynner med 6 eller 9 mm startpistol på god avstand og lar hunden få tid til å avreagere. Noen tar med hunden til skytebane, men det er ikke anbefalt da det faller skudd tett i tett og det blir fort voldsomt for en hund som aldri har hørt slikt bråk før. Når man vet at hunden ikke lar seg berøre av skudd, kan man kaste en dummy straks etter skuddet og kvekke litt. Til slutt presenterer du hunden for hagleskudd.

Man blir presentert for forskjellig vilt på jaktprøve, det er derfor viktig å ha variasjon nå man trener. Bruk duer, kråker, måker, fasan, ender, rapphøns og tiur, kanin og hare. Hunden vil alltid bære litt klønete i starten når den blir presentert for noe nytt, men etter litt erfaring vil den bære midt på og med godt grep. Hunden skal ikke tygge, men samtidig ha et såpass fast grep slik at evt skadeskutt vilt ikke kan flakse ut av kjeften, og så løst grep av viltet ikke får bitemerker. Hunden må for all del ikke få lov til å leke med verken dummy eller vilt, det er strengt forbudt.

Det sies at en hund skal kunne gå minst 100 meter ut på synlig markering (altså at hunden har sett viltet falle) og 50 meter på blindmarkering. Man setter naturligvis kravene høyere enn dette, fordi man vet aldri hvor langt ut man må sende hunden. Kanskje den må 200 meter ut en gang, over et vann og så videre. Lær inn hindringer på veien; gjerder, bekker, og gjerne kast ut vilt/dummy på andre siden av et lite vann slik at hunden har erfart flere ganger at den kanskje må over vannet og søke på andre siden. La hunden erfare forskjellig terreng; jorder, bakker, gromsete vann, speilblankt vann, siv, høyt gress osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...