Tracheal collapses/luftrørskollaps

[Guest *Kat84*]

Papillonen min har siden han var valp hatt perioder der han peser kraftig. Det høres ut som at han prøver å trykke luft ut og at det stopper opp i brystet på en måte.
Det har ikke vært et veldig stort problem før nå de siste månedene. Plutselig så har det begynt å vare lenge hver gang, og det er spesielt når det er kaldt ute eller hvis han får kjøtt som er litt frossent.

Det er tydelig at han blir plaget av dette.

Jeg har tatt det opp med dyrlege og han kunne bekrefte at dette var luftrørskollaps, men så lenge han ikke blir blå på tunga og ellers i munnen eller ikke besvimer så er det ikke så mye å gjøre annet enn å leve med det og prøve å finne ut hva som utløser det og forebygge på den måten.

Men dette har altså økt fra han var valp, og han er nå 3,5 år gammel.
Er det noen som har erfaring med dette her? Er det noe som bare vil forverre seg etterhvert?

Det er nesten umulig å finne informasjon om dette når en søker både her og på nett generelt så bruk gjerne denne tråden til å fortelle om egne erfaringer på både godt og vondt.

[minstemann]

Det er ganske vanlig på små hunder. Ofte i forbindelse med at de girer seg litt opp eller ved temperaturforandringer -som det hører ut som er tilfellet hos din.

Det du må gjøre er å roe ned hunden, det kan også hjelpe å holde over snuten, slik at den må puste inn sin egen utpust, omtrent som når mennesker puster inn og ut i en pose.

[Aussieglis]

Emma'en min, papillon blanding på 8år, har vært slik siden hun var valp. Det er visst veldig normalt på små hunder. Det høres ofte værre ut enn det er, om det er til noen trøst. For oss hjelper det å la hunden få tid til å hente seg inn, selv om hun ikke alltid klarer å gjøre det alene. Klarer hun ikke det (vil absolutt gå videre på tur f.eks), så setter jeg meg ned foran henne eller bak henne og holder henne rolig en liten stund, kanskje et minutt eller to. Eller bare noen sekunder. Hva nå enn som er nok der og da. Kan stryke henne på halsen og holde forsiktig over snuten. Så er det plutselig over og vi går videre som om ingenting har hendt

[Guest *Kat84*]

Ja det er det jeg har merket også at funker. Men det høres så dramatisk ut med luftrørskollaps!
Jeg har også funnet ut at det er veldig vanlig på små raser. Han har fått sele nå da. Men han er så kilen på labbene at han begynner å pipe og hyle når jeg prøver å få den på

Og det lille jeg har funnet ut er at de plutselig kan kveles. Og nå når han har begynt å pese enda mer enn normalt så blir jeg jo litt "hønemor"

[Lemen]

Min hund har også tidvis luftrørkollaps og jeg synes det er blitt litt verre med alderen - han er 7 år nå. Han virker ikke plaget i det daglige, men når han løper for full pinne så kommer "kvakkelydene" - spes om det er veldig kaldt eller varmt. Og han kan kaste opp maten en sjelden gang om han er for glupsk eller maten er for kald. Så lenge han ikke får press på luftrøret (som ved halsbånd) så er han helt fin - heldigvis.

Jeg har sjekket om operasjon kunne være et alternativ, men han er ikke nok plaget (og det er jeg enig i) samt slike operasjoner ikke har de beste prognosene. I fjor fikk han Theo dur når det var på det varmeste og det hjalp nevneverdig. Han får også msm, glukosamin og chondroitin tilskudd, som anbefalt av Dr. Becker - om tracheal collaps

[Odin10]

Odin sitt luftrør har også blitt litt verre. Det er verst på vinteren, så da bruker jeg vinterdekken på han. Jeg syns det hjelper.

Når luftrøret kollapser holder jeg han for snuten.

[Cavalierflat]

Min forrige hund (en cavalier) hadde det innimellom. Merket stor forskjell da jeg gikk over til å bare bruke sele. Da kom det som regel bare hvis han stresset seg opp veldig.

Når det skjedde holdt jeg han for snuten og strøk han rolig på brystet. Da ga det seg ganske fort.