Gå til innhold
Hundesonen.no

Tracheal collapses/luftrørskollaps


Recommended Posts

Guest *Kat84*
Skrevet

Papillonen min har siden han var valp hatt perioder der han peser kraftig. Det høres ut som at han prøver å trykke luft ut og at det stopper opp i brystet på en måte.
Det har ikke vært et veldig stort problem før nå de siste månedene. Plutselig så har det begynt å vare lenge hver gang, og det er spesielt når det er kaldt ute eller hvis han får kjøtt som er litt frossent.

Det er tydelig at han blir plaget av dette.

Jeg har tatt det opp med dyrlege og han kunne bekrefte at dette var luftrørskollaps, men så lenge han ikke blir blå på tunga og ellers i munnen eller ikke besvimer så er det ikke så mye å gjøre annet enn å leve med det og prøve å finne ut hva som utløser det og forebygge på den måten.

Men dette har altså økt fra han var valp, og han er nå 3,5 år gammel.
Er det noen som har erfaring med dette her? Er det noe som bare vil forverre seg etterhvert?

Det er nesten umulig å finne informasjon om dette når en søker både her og på nett generelt så bruk gjerne denne tråden til å fortelle om egne erfaringer på både godt og vondt.

Skrevet

Det er ganske vanlig på små hunder. Ofte i forbindelse med at de girer seg litt opp eller ved temperaturforandringer -som det hører ut som er tilfellet hos din.

Det du må gjøre er å roe ned hunden, det kan også hjelpe å holde over snuten, slik at den må puste inn sin egen utpust, omtrent som når mennesker puster inn og ut i en pose.

Skrevet

Emma'en min, papillon blanding på 8år, har vært slik siden hun var valp. Det er visst veldig normalt på små hunder. Det høres ofte værre ut enn det er, om det er til noen trøst. For oss hjelper det å la hunden få tid til å hente seg inn, selv om hun ikke alltid klarer å gjøre det alene. Klarer hun ikke det (vil absolutt gå videre på tur f.eks), så setter jeg meg ned foran henne eller bak henne og holder henne rolig en liten stund, kanskje et minutt eller to. Eller bare noen sekunder. Hva nå enn som er nok der og da. Kan stryke henne på halsen og holde forsiktig over snuten. Så er det plutselig over og vi går videre som om ingenting har hendt :)

Guest *Kat84*
Skrevet

Ja det er det jeg har merket også at funker. Men det høres så dramatisk ut med luftrørskollaps!
Jeg har også funnet ut at det er veldig vanlig på små raser. Han har fått sele nå da. Men han er så kilen på labbene at han begynner å pipe og hyle når jeg prøver å få den på :ahappy:

Og det lille jeg har funnet ut er at de plutselig kan kveles. Og nå når han har begynt å pese enda mer enn normalt så blir jeg jo litt "hønemor" :P

Skrevet

Min hund har også tidvis luftrørkollaps og jeg synes det er blitt litt verre med alderen - han er 7 år nå. Han virker ikke plaget i det daglige, men når han løper for full pinne så kommer "kvakkelydene" - spes om det er veldig kaldt eller varmt. Og han kan kaste opp maten en sjelden gang om han er for glupsk eller maten er for kald. Så lenge han ikke får press på luftrøret (som ved halsbånd) så er han helt fin - heldigvis. :)

Jeg har sjekket om operasjon kunne være et alternativ, men han er ikke nok plaget (og det er jeg enig i) samt slike operasjoner ikke har de beste prognosene. I fjor fikk han Theo dur når det var på det varmeste og det hjalp nevneverdig. Han får også msm, glukosamin og chondroitin tilskudd, som anbefalt av Dr. Becker - om tracheal collaps

Skrevet

Odin sitt luftrør har også blitt litt verre. Det er verst på vinteren, så da bruker jeg vinterdekken på han. Jeg syns det hjelper.

Når luftrøret kollapser holder jeg han for snuten.

Skrevet

Min forrige hund (en cavalier) hadde det innimellom. Merket stor forskjell da jeg gikk over til å bare bruke sele. Da kom det som regel bare hvis han stresset seg opp veldig.

Når det skjedde holdt jeg han for snuten og strøk han rolig på brystet. Da ga det seg ganske fort.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...