Gå til innhold
Hundesonen.no

Med håp for fremtiden?


Guest Bølla
 Share

Recommended Posts

Guest Snusmumrikk

Er det noen av de belgiske fårehundene som ikke fungerer til nettopp å være fårehunder? I så fall, hva ville kryssing med de andre i så fall skade?

Som sakt, de blir allerede kryssa med hverandre og de blir registrert som det de ser ut som, uavhengig av hvilken variant foreldrene er. Det er like store variasjoner innad variantene som mellom dem.

Det største problemet er jo at man ikke er enig i hvordan en god belgisk fårehund skal fungere. Du har alt fra heftige, skarpe maller til rimelig daffe og ubruklige groenendaeler. Og alt i mellom. Og maller som er dårlige brukshunder. Og bra bruksgroen. Noen mener de skal være enkle familiehunder og noen mener de skal være heftige brukshunder. Da er man ikke nødvendigvis enige om hvordan egenskaper de skal ha. Hverken innad varianten eller mellom variantene. Jeg regner med at den belgiske fårehunden ikke er den eneste rasen hvor folk ikke er enige om hvordan de skal være. Hvordan skal man da bli enige om hvordan den mellomstore brukshunden skal være? Eller var det den mellomstore familiehunden det var?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 127
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det gjør vi hele tiden? For du mener vel ikke at alt av "ting" på avlshunder er kartlagt før de settes i avl? La oss nå ikke male det som et minefelt å parre to hunder. Jo, noen gang går det riktig

Bare en kjapp kommentar. Elghunder deles gjerne opp i bandhunder og løshunder, og så er det en stor diskusjon i miljøet om det er veldig heldig å blande disse to. Noen har hatt lite problemer med å ti

Jeg er litt i tvil om hvor mye genetisk variasjon man ville sittet igjen med etter noen generasjoners avl om man slår sammen dagens raser til et relativt lite antall grupper... Jeg leste en gang e

Jeg får selv vondt i meg om jeg tenker på labradoren som et avsluttet kapittel, men det er dessverre en av de tingene vi kanskje må begynne å tenke litt på.

Ja, det er litt det jeg og tenker. Jeg tror ikke den vonde magefølelsen ville vart så lenge heller, en liten sorg over det som var, men så ville vi fått nye øyenstener. De som kommer etter oss ville fått like sterke bånd knyttet til typehundene. Det ville nok vi også etterhvert, selv om vi sikkert hadde insistert på at i pitbullen (bytt ut med det som passer) var alt så meget bedre før, hele veien ned i graven. :teehe:

Det heter staffordshire bull terrier forresten. :)

Jeg ser for meg fallgruven er dette;

Folk har sin egen oppfatning om hva som er den perfekte bulle/gjete/fugle/whatever-hunden, og oppdrettere vil avle etter sitt eget ideal (som de tross alt også skal gjøre) innen typen. Vi vil fort se linjer, retninger, familier og blodslinjer bli laget. Vi vil se innavl for å skape forutsigbarhet. Og hva kan si hva man vil, men folk vil ha preferanser for farge, ører og hårlag uansett hvordan vi snur og vender på det.

Hvordan skal man unngå å gå i samme fella igjen?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det største problemet er jo at man ikke er enig i hvordan en god belgisk fårehund skal fungere. Du har alt fra heftige, skarpe maller til rimelig daffe og ubruklige groenendaeler. Og alt i mellom. Og maller som er dårlige brukshunder. Og bra bruksgroen. Noen mener de skal være enkle familiehunder og noen mener de skal være heftige brukshunder. Da er man ikke nødvendigvis enige om hvordan egenskaper de skal ha. Hverken innad varianten eller mellom variantene. Jeg regner med at den belgiske fårehunden ikke er den eneste rasen hvor folk ikke er enige om hvordan de skal være. Hvordan skal man da bli enige om hvordan den mellomstore brukshunden skal være? Eller var det den mellomstore familiehunden det var?

En gang i tiden må det vel ha blitt nedfelt og beskrevet hvordan hundene var og hva ønsket var ift bruks? Meg bekjent har vel mallene blitt avlet i en skarpere retning, men om det er rett eller ei skal jeg ikke uttale meg om. Hvis du hadde solgt en fårehund til en bonde som ønsket å ha en gårdshund hadde det vel vært fordelaktig om den var såpass rasetypisk at den klarte den jobben?

Ellers så blir ikke hundefolk enige uansett, og hunder blir ofte sett på som folks eiendeler. Vi kan avle dem i hjel, vi setter dem i ringen og lar dem gjennomgå timer med helt hjernedød napping, føning og blåsing for å bli det vi ønsker de skal bli. Kritiserer man en rase eller noens hund har man virkelig bannet i kirken og det er point of no return. Det ville blitt ramaskrik om dette noen gang ble et tema, men for hundenes skyld håper jeg at dette forskes mer på og at kunnskapen blant oss hundefolk øker.

Ja, det er litt det jeg og tenker. Jeg tror ikke den vonde magefølelsen ville vart så lenge heller, en liten sorg over det som var, men så ville vi fått nye øyenstener. De som kommer etter oss ville fått like sterke bånd knyttet til typehundene. Det ville nok vi også etterhvert, selv om vi sikkert hadde insistert på at i pitbullen (bytt ut med det som passer) var alt så meget bedre før, hele veien ned i graven. :teehe:

Det heter staffordshire bull terrier forresten. :)

Jeg ser for meg fallgruven er dette;

Folk har sin egen oppfatning om hva som er den perfekte bulle/gjete/fugle/whatever-hunden, og oppdrettere vil avle etter sitt eget ideal (som de tross alt også skal gjøre) innen typen. Vi vil fort se linjer, retninger, familier og blodslinjer bli laget. Vi vil se innavl for å skape forutsigbarhet. Og hva kan si hva man vil, men folk vil ha preferanser for farge, ører og hårlag uansett hvordan vi snur og vender på det.

Hvordan skal man unngå å gå i samme fella igjen?

Hunder er elskelige vesen med gode grunner. Ofte kommer rasefolk og sier, jøss jeg har falt for en staff, eller jøss jeg har falt for en puddel. Hunder er som regel bra dyr uansett, det er jo det som er det fantastiske. Det sørgelige er at vi ikke er like snille i retur.

Vel, dette er jo bare hypotetisk tenking, men jeg tenker at kontrollerte blandinger som ble stambokført, helsetestet mm ville vært et bra grep sammen med svenske opplegg som KORAD. Da måtte det også ha vært åpent for kryssinger innad i samme funksjonsgruppe.. men dette blir helt utopisk tenkning, vi har i dag hunder som avles frem med skaller som ikke vokser sammen, rygger som er fort korte til at de kan snu seg, ledd som er som det skjeve tårn i Pisa og spiserør kollapser ut av det blå - men selv da ser vi ikke alvoret i det vi holder på med. Jeg tror ikke noe skjer i vår levetid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[--]

Jeg tenker at funksjon, mentalitet og utseende er knyttet til hverandre. Blant mye annet som jeg ikke aner filla om kan jeg ta fuglehunder som eksempel. Jeg vet at det finns ulike fuglehundraser og det det finns ulike varianter innen dem, spesialiserte på hvert sitt felt Så dersom man tok alle rasene innen hvert felt og krysset dem ville man få superfuglehunden innenfor disse nisjene. En superhund for hvert felt ville vel løse alle raseproblemer innenfor det feltet? Eller kanskje ikke? Det finns vel bare her i landet eksempler på slike feilslåtte paringsforsøk?

De belgiske gjeterhundene er jo opprinnelige gjetere men det er vel å av dem som brukes som gjetere? Terv og grønnis er jo i kroppsform like - eller nesten like - så hva om man blandet en slik med en malle og en lekke? og la inn en dæsj med hollandsk gjeter? Herregud de er jo alle opprinnelig gjeterhunder og da ville vi fått den ultimate... et eller annet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@vivere

Nei, dette handler ikke om å skape det ultimate. Det handler om å maksimere genpopulasjonen og samtidig beholde bruksegenskapene til hundene. Dette er uansett ting som måtte ha blitt forsket på og åpnet for, det nytter ikke å krysse en engelsk og en irsk setter og håpe på hallelujah. Vi snakker om hele grupper av hunder, dvs mange flere raser enn bare 2-3.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@vivere

Nei, dette handler ikke om å skape det ultimate. Det handler om å maksimere genpopulasjonen og samtidig beholde bruksegenskapene til hundene. Dette er uansett ting som måtte ha blitt forsket på og åpnet for, det nytter ikke å krysse en engelsk og en irsk setter og håpe på hallelujah. Vi snakker om hele grupper av hunder, dvs mange flere raser enn bare 2-3.

Nettopp.Men etter min mening er det en tilnærmet umulighet. Noe vil gå tapt eller bli vesentlig redusert. Spørsmålet er - slik jeg ser det - hvor store avvik i bruksgenskapene er man villig til å akseptere ved en slik øking av genpopulasjonen som du beskriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp.Men etter min mening er det en tilnærmet umulighet. Noe vil gå tapt eller bli vesentlig redusert. Spørsmålet er - slik jeg ser det - hvor store avvik i bruksgenskapene er man villig til å akseptere ved en slik øking av genpopulasjonen som du beskriver.

De fleste gjeterhundene skal ha gjeterinstinkter. Noen av dem har vokt også. Hvis man øker genpopulasjonen vil man få en massiv økning i heterozygote individer; det er først og fremst eksteriøret som må vike, det er jo der forskjellene ligger. Det er ikke så massive forskjeller i gemytt og adferd hos en australian shepherd og en border collie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

De fleste gjeterhundene skal ha gjeterinstinkter. Noen av dem har vokt også. Hvis man øker genpopulasjonen vil man få en massiv økning i heterozygote individer; det er først og fremst eksteriøret som må vike, det er jo der forskjellene ligger. Det er ikke så massive forskjeller i gemytt og adferd hos en australian shepherd og en border collie.

Jo, det er veldig store forskjeller på australian shepherd, border collie, tervueren og malle når du skal jobbe med dem. En border collie ville blitt en ganske dårlig patruljehund hos politiet og en malle ville ikke gjort det bra når det kommer til å hjelpe bonden med sauen osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at funksjon, mentalitet og utseende er knyttet til hverandre. Blant mye annet som jeg ikke aner filla om kan jeg ta fuglehunder som eksempel. Jeg vet at det finns ulike fuglehundraser og det det finns ulike varianter innen dem, spesialiserte på hvert sitt felt Så dersom man tok alle rasene innen hvert felt og krysset dem ville man få superfuglehunden innenfor disse nisjene. En superhund for hvert felt ville vel løse alle raseproblemer innenfor det feltet? Eller kanskje ikke?

Jeg har ingen interesse av å skape noen superhund, ei tror jeg det er mulig. Men det er store utfordringer med dagens raseavl, og det spørs om det å gjøre mer av det samme vil få oss ut av den knipa. Det er sunt å utfordre satte ideer, eksperimentere med tanker, filosofere rundt radikale forslag. Det er neppe én ting som vil snu utviklingen, men vi kommer ingen vei hvis vi ikke utforsker alle aspekter. Så jeg forsøker å ha et åpent sinn, kanskje argumentere for et annet syn enn det jeg vanligvis har, det utvider horisonten.

Raseavl har gitt oss så enormt mye, men det har ikke kommet uten en pris. Så hvordan kan vi beholde og bevare det vi har og er så glade i, og samtidig snu utviklingen som hunder må lide under? Det er ikke enkelt, men jeg er rimelig sikker på at vi må gjøre noen offer på veien. Så hva er vi villig til å leve med? Hva kan vi gi slipp på?

Det finns vel bare her i landet eksempler på slike feilslåtte paringsforsøk?

Det gjør det helt sikkert. Jeg tror ikke det finnes noen løsninger uten potensiale for feilslåtte forsøk. Det i seg selv kan ikke stoppe oss fra å prøve. Da må vi bare slutte med avl, feilslåtte parringsforsøk skjer hele tiden.

Noe vil gå tapt eller bli vesentlig redusert.

Det tror jeg også. Men mye vil også bli vunnet og reddet. Vi får ikke både i pose og sekk, da hadde vi ikke vært i situasjonen vi er i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, det er veldig store forskjeller på australian shepherd, border collie, tervueren og malle når du skal jobbe med dem. En border collie ville blitt en ganske dårlig patruljehund hos politiet og en malle ville ikke gjort det bra når det kommer til å hjelpe bonden med sauen osv osv

Og BC er minimalt brukt i Australia feks pga de er for myke (dyrene har mer behov for at de går i), tåler ikke forholdene så bra, de funker ikke i yardwork o.l. Imens ACD er enda hardere og brukes på kyrene, de er for harde til sauen igjen.

Det store probelmet med å "slå sammen" arbeidshunder er jo at de er spesialisert på forsjellige måter. En gjeterhund i Norge er ikke det samme som en gjeterhund i Australia og det er sikkert forventet at de skal jobbe anderledes i annet terreng og forhold i andre land igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og BC er minimalt brukt i Australia feks pga de er for myke (dyrene har mer behov for at de går i), tåler ikke forholdene så bra, de funker ikke i yardwork o.l. Imens ACD er enda hardere og brukes på kyrene, de er for harde til sauen igjen.

Det store probelmet med å "slå sammen" arbeidshunder er jo at de er spesialisert på forsjellige måter. En gjeterhund i Norge er ikke det samme som en gjeterhund i Australia og det er sikkert forventet at de skal jobbe anderledes i annet terreng og forhold i andre land igjen.

Jo, men nå har vi da x-antall gjeterhunder? Hvor mange trenger man om man kun ser på bruksområdet? 3-5? Teorien handler om at man kun skal differensiere på bruks, ikke på eksteriør. I tillegg så er det jo ofte en grunn til at enkelte raser og typer hunder er mer utbredt i enkelte områder, nettopp pga vær, vind, temperatur og lokale forhold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, men nå har vi da x-antall gjeterhunder? Hvor mange trenger man om man kun ser på bruksområdet? 3-5? Teorien handler om at man kun skal differensiere på bruks, ikke på eksteriør. I tillegg så er det jo ofte en grunn til at enkelte raser og typer hunder er mer utbredt i enkelte områder, nettopp pga vær, vind, temperatur og lokale forhold.

Nå var det ikke meg du adresserte svaret til, men "gjeterhunder" er et utrolig vidt begrep og har ulik atferd og mentalitet. Det er slett ikke sikkert at mentaliteten for en rase er ønskelig å blande inn i en annen fordi resultatet kan bli uforutsigbart i generasjoner.

Det er enorm forskjell på mentaliteten til gjeterhundrasen tervueren og australsk kelpie. Det er himmelvid forskjell på border collie og den hollandske gjeterhunden som idag vel bare er en gjeterhund i navnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det ikke meg du adresserte svaret til, men "gjeterhunder" er et utrolig vidt begrep og har ulik atferd og mentalitet. Det er slett ikke sikkert at mentaliteten for en rase er ønskelig å blande inn i en annen fordi resultatet kan bli uforutsigbart i generasjoner.

Det er enorm forskjell på mentaliteten til gjeterhundrasen tervueren og australsk kelpie. Det er himmelvid forskjell på border collie og den hollandske gjeterhunden som idag vel bare er en gjeterhund i navnet.

Det er jeg fullt klar over, men forskjellene er likevel ikke så store at man ikke kan minimere antallet "raser", og det gjelder ikke bare fårehunder. Hvis man skal klare å se dette for seg må man se bort fra hvordan hundene er i dag, og tanken er selvfølgelig at vi skal få hunder som er friskere og ikke minst med et stødig, brukbart og ønsket gemytt.

To enkle spørsmål;

1) Hvor lenge tror du personlig det er liv laget for å fortsette å avle på de genpopulasjonene vi forholder oss til i dag?

2) Er det greit at det nesten blir normalt å dø før man er 4 år når man er en hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[--]t. Vi får ikke både i pose og sekk, da hadde vi ikke vært i situasjonen vi er i.

Jeg er bare en smule usikker på som blir igjen i sekken dersom man avler på "ting" vi pr idag ikke har oversikten over. Mye innen genetikkens verden er ikke utforsket og jeg tror at for mange rasers vedkommende blir som å "sette halen på grisen".

M h t Bøllas kommentarer om eksteriørets betydning eller manglende betydning innen hundeavl er jeg usikker på hva h*n mener så det lar jeg være ubesvart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To enkle spørsmål;

1) Hvor lenge tror du personlig det er liv laget for å fortsette å avle på de genpopulasjonene vi forholder oss til i dag?

2) Er det greit at det nesten blir normalt å dø før man er 4 år når man er en hund?

1) Jeg aner ikke.

2) Neppe, men finns det raser som i sin alminnelighet dør ved 4-års alder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg fullt klar over, men forskjellene er likevel ikke så store at man ikke kan minimere antallet "raser", og det gjelder ikke bare fårehunder. Hvis man skal klare å se dette for seg må man se bort fra hvordan hundene er i dag, og tanken er selvfølgelig at vi skal få hunder som er friskere og ikke minst med et stødig, brukbart og ønsket gemytt.

To enkle spørsmål;

1) Hvor lenge tror du personlig det er liv laget for å fortsette å avle på de genpopulasjonene vi forholder oss til i dag?

2) Er det greit at det nesten blir normalt å dø før man er 4 år når man er en hund?

Se uthevet tekst: Jeg har ikke mye peiling på eller interesse av avl, jeg tenker som så at man kommer himla langt med velvilje og sunn fornuft. Derfor er jeg sjelden med i diskusjoner som denne. Men min utheving her, hva i alle dager er det du snakker om? Jeg er ikke interessert i en lang utbrodering, men for hvilke raser er det "nesten normalt å dø før man er 4 år"? Siden det er nesten normalt, er det 40% av denne rasen som dør før de blir 4 år? Eller blir over 50% bare skikkelig syke før de blir 4 år, men de dør ikke av det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg fullt klar over, men forskjellene er likevel ikke så store at man ikke kan minimere antallet "raser", og det gjelder ikke bare fårehunder. Hvis man skal klare å se dette for seg må man se bort fra hvordan hundene er i dag, og tanken er selvfølgelig at vi skal få hunder som er friskere og ikke minst med et stødig, brukbart og ønsket gemytt.

Overså denne : Hvordan mener du at man får en friskere populasjon om man blander ulike populasjoner med tildels ulike sykdomstrekk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overså denne : Hvordan mener du at man får en friskere populasjon om man blander ulike populasjoner med tildels ulike sykdomstrekk?

Heterozygoti. Mange sykdommer er recessive i arvegang, og man må selvfølgelig jobbe for å luke ut de verste sykdommene ved normal helsescreening osv. Man må ikke doble på kjente feil, men om man mikser 5-10 raser gjennom flere generasjoner vil man etterhvert se en svært robust hund sammenlignet med mange av de vi har i dag. Hvordan de hadde sett ut ville derimot ha blitt ren tipping.

Det finnes nok av hunder som dør før de er 4 år ja, og det er såpass påfallende mange som blir borte i ung alder, så jeg finner det legitimt å ta det med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det finnes nok av hunder som dør før de er 4 år ja, og det er såpass påfallende mange som blir borte i ung alder, så jeg finner det legitimt å ta det med.

Hvilke raser dør før de er 4 år, og har du noen dokumentasjon på det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heterozygoti. Mange sykdommer er recessive i arvegang, og man må selvfølgelig jobbe for å luke ut de verste sykdommene ved normal helsescreening osv. Man må ikke doble på kjente feil, men om man mikser 5-10 raser gjennom flere generasjoner vil man etterhvert se en svært robust hund sammenlignet med mange av de vi har i dag. Hvordan de hadde sett ut ville derimot ha blitt ren tipping.

Det finnes nok av hunder som dør før de er 4 år ja, og det er såpass påfallende mange som blir borte i ung alder, så jeg finner det legitimt å ta det med.

Jeg tror at du er overdrevent optimistisk. Ganske nylig uttalte Per Jensen som er en av sveriges mest kjente genetikere at forskningen bare var i starten på å begynne å forstå hvordan genmaterialet fungerte. Det er visstnok ikke slik at "normal helsescreening" er nok for å eliminere eller redusere de verste sykdommene. En annen sak er at mange hunderasers defekter pr idag kan reduseres eller elimineres v h a strengere avlskontroll og dommerutvelgelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare en smule usikker på som blir igjen i sekken dersom man avler på "ting" vi pr idag ikke har oversikten over. Mye innen genetikkens verden er ikke utforsket og jeg tror at for mange rasers vedkommende blir som å "sette halen på grisen".

Det gjør vi hele tiden? For du mener vel ikke at alt av "ting" på avlshunder er kartlagt før de settes i avl?

La oss nå ikke male det som et minefelt å parre to hunder. Jo, noen gang går det riktig galt når vi blander to raser, det kan det innad i rasene også, selv hos de mest ansvarsfulle og seriøse. Jeg husker et amstaff/akita-kull som bare ble skummelt. Jeg vet også at flere her inne har måttet avlive sine elskede hunder som hadde uønsket gemytt til tross for at de har blitt avlet med omhu og møysommelighet. Noen ganger går det skeis, andre ganger blir det innertier. Det tror jeg alle oppdrettere som har vært med en stund kan si seg enig i. Ja, det er mange flere variabler med om man river ned rasemurene, og det er hele poenget. Vi mister endel forutsigbarhet, vi mister litt oversikt. Ingenting er uten godt og vondt. Tar vi dette valget er vi nærmere det rasenes forfedre var, med mange muligheter og større potensiale foran oss, og med langt mer kunnskap og verktøy i ryggsekken enn det de hadde. Det er det positive.

Avl er et sjansespill. Slik vi holder på nå maler vi oss inn i et hjørne, så hva er det vi kan gjøre for å snu utviklingen om det ikke er å tenke utenfor boksen? Noe må vi ofre, det kommer vi ikke unna. Så, hva skal det være? Hva er vi villige til å leve med?

Jeg deler ikke Bøllas dystre tankegang og jeg synes ikke hennes virkelighet reflekterer det jeg selv ser. Jeg vet heller ikke om radikale forslag som dette hadde løst noe som helst, men heller bare skapt kaos. Uansett tror jeg det er totalt urealistisk å gjennomføre.

Men samtidig så tenker jeg noen ganger at vi har totalt mistet fotfestet når det kommer til raseavl. Jeg snakket en gang med ei flott dame som valgte å trekke hunden sin på en utstilling fordi den hadde en vrang verv i pelsen på skuldra. En verv. Og jeg blir litt sånn at om det er dét som skiller en god hund fra en mindre god hund, ja, da har vi kommet i mål på eksteriøravlen. Da har vi rett og slett klart det. Da driver vi med flisespikkeri, og det er jammen ikke fruktbart for noen involverte.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjør vi hele tiden? For du mener vel ikke at alt av "ting" på avlshunder er kartlagt før de settes i avl?

La oss nå ikke male det som et minefelt å parre to hunder. Jo, noen gang går det riktig galt når vi blander to raser, det kan det innad i rasene også, selv hos de mest ansvarsfulle og seriøse. Jeg husker et amstaff/akita-kull som bare ble skummelt. Jeg vet også at flere her inne har måttet avlive sine elskede hunder som hadde uønsket gemytt til tross for at de har blitt avlet med omhu og møysommelighet. Noen ganger går det skeis, andre ganger blir det innertier. Det tror jeg alle oppdrettere som har vært med en stund kan si seg enig i. Ja, det er mange flere variabler med om man river ned rasemurene, og det er hele poenget. Vi mister endel forutsigbarhet, vi mister litt oversikt. Ingenting er uten godt og vondt. Tar vi dette valget er vi nærmere det rasenes forfedre var, med mange muligheter og større potensiale foran oss, og med langt mer kunnskap og verktøy i ryggsekken enn det de hadde. Det er det positive.

Avl er et sjansespill. Slik vi holder på nå maler vi oss inn i et hjørne, så hva er det vi kan gjøre for å snu utviklingen om det ikke er å tenke utenfor boksen? Noe må vi ofre, det kommer vi ikke unna. Så, hva skal det være? Hva er vi villige til å leve med?

Jeg deler ikke Bøllas dystre tankegang og jeg synes ikke hennes virkelighet reflekterer det jeg selv ser. Jeg vet heller ikke om radikale forslag som dette hadde løst noe som helst, men heller bare skapt kaos. Uansett tror jeg det er totalt urealistisk å gjennomføre.

Men samtidig så tenker jeg noen ganger at vi har totalt mistet fotfestet når det kommer til raseavl. Jeg snakket en gang med ei flott dame som valgte å trekke hunden sin på en utstilling fordi den hadde en vrang verv i pelsen på skuldra. En verv. Og jeg blir litt sånn at om det er dét som skiller en god hund fra en mindre god hund, ja, da har vi kommet i mål på eksteriøravlen. Da har vi rett og slett klart det. Da driver vi med flisespikkeri, og det er jammen ikke fruktbart for noen involverte.

Ler. Nei jeg mener ikke at alt av "ting" på hunder er kartlagt før de settes i avl, Slett ikke og langt ifra :) Men jeg tror på at langsiktig planlegging er med på å gi oss bedre raser, evt gi oss de rasene vi fortjener. Etter min mening er det for noen av rasene som jeg "følger med" en klar bedring m h t helsestatus. Selvfølgelig går det ikke så fort man kunne ønske fordi mange har ulike meninger om hva som er pent og stygt, om funksjonalitet og hvilke skavanker man må akseptere for "penhetens skyld"

Noen raser burde etter min mening av helsemessige og funksjonalitetsmessige årsaker (som igrunnen en samme side av samme sak) ha total avlsperre og forsvinne fra hundeholdet innen overskuelig framtid. Andre har velferdsmessige "defekter" som faktisk lar seg "reparere" uten å ty til usikre innblandinger med andre raser.

Selv synes jeg Bøllas argumenter er lite gjennomtenkte og ikke gjennomførbare slik situasjonen er idag. Astrid Indrebø som er NKKs fagmenneske på genetikk er ikke fremmed for tanken om raseblanding for å bedre dyrevelferden for enkelte raser men viste på et seminar hvor "lite" som skulle til av endringer i avlen for at en bestemt rase med åpenbare "defekter" ble tilbakeført til "normalstatus". Men det krever en samstemmighet på "overordnet" nivå og er ikke noe som NKK kan bestemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke raser dør før de er 4 år, og har du noen dokumentasjon på det?

Jeg skrev hunder, ikke spesifikt raser.

Hvor mange her har hatt hunder til de er 12-14 år gamle? Hvor mange av oppdretterne her inne har kunne sett et helt kull til å bli veteraner? Gratulerer til de som har, det er mange som faller fra så altfor, altfor tidlig.

Jeg setter ting på spissen her i håp om å få endel av dere til å utfordre eget tankesett, bare så det er sagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange her har hatt hunder til de er 12-14 år gamle? bare så det er sagt.

Jeg setter ting på spissen her i håp om å få endel av dere til å utfordre eget tankesett, bare så det er sagt.

Alle mine hunder har blitt 13 år eller mer :)

"Problemet" er jo ikke nytt, så jeg tror mange har vært gjennom det noen ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...