Gå til innhold
Hundesonen.no

Med håp for fremtiden?


Guest Bølla
 Share

Recommended Posts

Inspirert av boken jeg har brukt de siste 2 månedene på legger jeg meg frivillig til i skytsilden her. Om man ser bort fra sin egen rasekjærlighet (som vi alle sliter med) så tror jeg ikke at så mange har problemer med å se hvilke problemer man har avlet seg inn i når man har selektert oss frem til over 400 forskjellige hunderaser, og flere vil det sikkert bli.

Fremfor å avle på spesifikke eksteriøre egenskaper så tenker jeg at et fornuftig avl vil være å differensiere mellom bruksegenskaper, noe som er veldig likt hva man gjorde på 17-1800 tallet. Selv da klarte mennesker å føre stambøker over det vi i dag kaller blandingsavl, men funksjonen til hundene var såpass lik at de ble kategorisert i samme grupper selv om de hadde utseendemessige forskjeller (dog sikkert mindre enn hva de har i dag)

Det å bare blande to raser i håp om å få en frisk hund kan være like korttenkt som å gå til innkjøp av en svært sykdomsbefengt renraset hund, men jeg har tro på at kartlagt, planlagt og målbevisst blandingsavl av hunder innenfor samme funksjonsområde er det som kommer til å redde hunden i fremtiden, og ikke minst vårt og våre forhold til disse fantastiske dyrene. Det skjer kanskje ikke iløpet av undertegnedes levetid (jeg begynner å bli ulovlig voksen), men det er lov å håpe.

Noen spesifikke eksempler på raser som kan smeltes sammen;

Terrieren;

erlsog.jpg

Annet forslag;

2epqceg.jpg

Ser vi hva vi gjør?

Gjeterhunden;

Den belgiske;

eaglud.jpg

Trenger vi 39 forskjellige raser med akkurat samme funksjon? Hva med differensieringen liten-mellom-stor? Hadde vi klart å få antallet ned og samtidig økt muligheten for økt genpopulasjon innad i gruppene betraktelig? (Se bort fra at alle land tviholder på "sine" nasjonalraser, ingen snakker jo om at nabofienden i sør også har en nasjonalrase som har akkurat samme funksjon, bare litt annerledes pelslengde og pelsfarge, og kanskje har de blitt avlet frem en anelse skarpere/mykere).

Sennehunden;

Raser fra et lite land med relativt lav utbredelse og utfordringer ift genpopulasjon;

2zfineu.jpg

Vannhunder;

35mr79y.jpg

Hva med retrieverne og min hjerterase?

30tp36o.jpg

Vi kan fortsette i det uendelige; dachshundene, selskapshunder, toyhunder, sporhunder, stående fuglehunder osv.

Hadde vi selektert på funksjon fremfor eksteriør hadde vi vært nede i 19 grupper. Hva hadde det gjort med hundenes mulighet til å øke genpopulasjonen og samtidig beholde bruksegenskaper? Hva hadde det gjort med hundenes helse, velvære og muligheten til et langt og godt liv?

Ps; beklager noen dårlige bilder, men mor i familien er ikke IT-utdannet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 127
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det gjør vi hele tiden? For du mener vel ikke at alt av "ting" på avlshunder er kartlagt før de settes i avl? La oss nå ikke male det som et minefelt å parre to hunder. Jo, noen gang går det riktig

Bare en kjapp kommentar. Elghunder deles gjerne opp i bandhunder og løshunder, og så er det en stor diskusjon i miljøet om det er veldig heldig å blande disse to. Noen har hatt lite problemer med å ti

Jeg er litt i tvil om hvor mye genetisk variasjon man ville sittet igjen med etter noen generasjoners avl om man slår sammen dagens raser til et relativt lite antall grupper... Jeg leste en gang e

[--]

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

Det er en gruppe som heter selskapshunder. Har man en brukshund så iveratar man bruksområdene til hunden dersom man er seriøs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Den belgiske er jo allerede en rase da :P De blir registrert etter det hårlaget de blir født med. Utvikler de seg til å få ett annet hårlag når de vokser opp kan de omregistreres (f.eks. malle/lakke). Flere av variantene kan også krysses fritt i noen lang og etter søknad til klubben her i Norge.

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen :lol: Bernern ligger forøvrig med ett høyt registreringstall hvert år her i Norge

Edit:

Og landseern har fint lite til felles med lagottoen. Både gemyttmessig, størrelsesmessig og ifht bruksområde. Den veier jo 4 ganger så mye.

Når det gjelder brukshund er det på ingen måte likgyldig for meg om jeg får en hund med en bruksschäfers kroppsbygning eller en belger sin kroppsbygning. Du må nok ha ganske mange forskjellige grupper. En kelpie har grei fart og kroppsbygning, men er for liten. Hva med de stakkars kelpieeierne som da må ta til takke med en dobbelt så høy og tung hund? Det er ikke sikkert den egner seg til det de skal bruke den til.

Endret av Snusmumrikk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen :lol:

Men har de blitt slik eller har de alltid vært slik? Om jeg skulle kjøpt meg en ny vakthund (nå har vi en ganske bra en i molosseren vår) så hadde jeg ikke kjøpt meg en berner. I sin tid var jo berner sennenhunden en hund som var en skikkelig allround-hund med ansvar for både gjeting, vokt og diverse oppgaver. Jeg kan liksom ikke helt se at de er der i dag.. De andre tre, derimot, har jeg mer tro på der.

Edit; jeg sier i åpningsinnlegget at vi kan differensiere på 1) bruksområde og 2) størrelse. Bildene er bare eksempler.

Registeringstallet sier heller ingenting om genpopulasjonen, dessverre.

Edit 2; Landseeren er ikke med på bildene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å fremelske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å frem elske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Er verden = Norge? Jeg vil tippe at ca 4-5 milliarder mennesker setter pris på rottehunder.

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Veldig enig med mye av det du skriver, men jeg synes det blir for lett å skylde på konkurranse som roten til alt ondt. Jeg mener det fraskriver menneksene bak ansvaret, det er vi som driver med hund som må være med på å ta ansvaret for hundens framtid. Det blir for enkelt at alle med blandingshund skylder på raseval, at alle med brukshund skylder på utstillling og at alle med rasehund skylder på valpefabrikker. Alle har et felles ansvar og jeg tror som du skriver mye handler om utdanning og kunnskap.

Så til det siste du skriver: Jeg tror en genuin rottehund er en hund med mye vlije, mot og tæl. Som tør gå på og ikke gir seg, som jeg sier ikke veik og redd eller forsikig. Som jeg sa jeg synes det er et problem at flere hunderaser blir enklere og enklere, og fler og fler ds blir mer og mer forsikige hunder.

Dette blir jo litt OT og min personlige mening, men jeg synes det går ann å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om rottehundene i dagens vestlige samfunn ikke skal brukes til å fange rotter og i stor grad bare brukes som familiehunder synes jeg det er synd om de skal miste motet og vilja si. Jeg kjenner flere dverger som uten problemer (men selvsagt ikke uten dressur) fungerer som gode familiehunder selv om de har også hadde klart å ta knekken på ei rotte eller to. Men det at fler blir mer og mer forsiktige, mener jeg ikke er ønskelig. Jeg synes man skal kunne merke forskjellen på en terrier og en italiensk mynde. Selv om de kanskje idagens samfunn i brunn og grunn har samme bruksområde. Begrepet familiehunder er jo et vidt begrep da, for det er vel ikke sånn at alle familier ønsker seg det samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med avl på funksjon er viktig.

Men hvilke funksjoner trenger vi sånn egentlig? Hvor mange jobber har vi til hundene våre?

De fleste hunder aktive familiehunder, som på hobbybasis driver med en hundesport. Det er få hunder som faktisk har en jobb, i samme skala som tidligere...

Kanskje man skulle avlspålegge alle hunder en ferdsels prøve? Det er jo det de fleste hunder gjør, er på tur med eieren sin i div miljøer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det sitter langt inni meg å skulle åpne for å besudle drømmerasen med de som har mange likheter, men som alikevel ikke helt når opp. Det vil jeg tro vil være de flestes problem med dette. Det at vi får et romantisk forhold til rasene våre. Vi føler jo at akkurat vår rase er den beste for en selv, den som er aller mest komplett, og det kan være vanskelig å gi slipp på dette. Selv om det jo er en illusjon.

Men diskusjonen er jo kjempeinteressant og ikke minst viktig, så jeg leker absolutt med jeg, og introduserer Bullehunden;

275354473_b4da03182e_z.jpg?zz=1

GrChUwpPrMatrixTrinityofBraveheartC.jpg

2390124910_00839613af_o.jpg

5854118818_e586f8c6db_o.jpg

kaisernov08010.jpg

9384944745_83a0c34659_o.jpg

(miniversjonen)

Det er forskjeller på disse rasene, men de er ikke så store. Tipper de er mest framtredende for oss som elsker de, mens for de fleste andre så er det mer eller mindre samme bikkja.

edit: Det er minst like store forskjeller innad i disse rasene som mellom dem.

Hele rasebegrepet er egentlig ganske arbitrært.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Jeg skjønner hva du mener og er enig når man snakker om raser som er nokså forskjellige, men i mitt eksempel - bare for å ta et - så er rasene ganske like i både temperament og fysikk. Den amerikanske bulldoggen introduserer potensielt litt skarphet, men jeg vet også at det finnes pit buller som har en dæsj, og mentaltesten av min egen amstaff viste det samme. I det store bildet er forskjellene ned på nyansenivå, disse rasene glir over i hverandre. Det er kun oss nerder hvor forskjellene blir klare, men også her er det mye confirmation bias ute og går garantert. Vi ser det vi vil de, som jeg skrevl engre opp, rasenes unikhet er i stor grad en illusjon. Jeg har selv sagt mange ganger at vi ikke kan skille en amstaff - pit bull - staff - amerikansk bulldog fra hverandre bare ved å se på dem. Til det er det for store forskjeller i rasene og for lite forskjell mellom dem. Det er et av problemene med raseforbud som du vet.

De er i stor variasjoner av hverandre, selv om det på en måte smerter meg å si det. Den smerten kommer av lojalitet og kjærlighet tror jeg, ikke så mye rasjonell tanke.

Et problem er at man hadde mistet størrelsen på bulldoggen, noe som de som bruker dem på jakt ikke ville likt så godt. De må ha substans og stor fysisk styrke, samt være svært atletiske for å fungere godt på villsvinjakt. Ellers får man plutselig stort svinn av arbeidshunder, det er ingen interessert i. Og mulig amstaffen er blitt for veik. Tipper vi hadde fått spesialiserte linjer etterhvert, basert på hva det er man ønsker, noen skal bruke de på jakt, andre til bitearbeid, andre igjen ønsker å beholde USAs mest populære selskapshund til tur og kos. Så vil man jo selektere på det. Da er man kanskje like langt etter en stund?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

Hele poenget her er at man må la utseendet ligge. Elghunden skal fungere på elgjakt. Hva er forskjellen på grå og sort her? Er det en av dem som ikke kan brukes på jakt?

Er det noen av de belgiske fårehundene som ikke fungerer til nettopp å være fårehunder? I så fall, hva ville kryssing med de andre i så fall skade?

Det fantastiske med forum er at man kan diskutere det man finner interessant.

@Mari ; hva med små - middels - store versjoner? Er det lettere å se for seg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt. Men om vi selekterer på slike ting, vil det ikke det være litt mot sin hensikt?

Både ja og nei, nå kan ikke jeg så mye om bullehundene, men hvis det er bruksområder som tilsier at de trenger å komme i forskjellige størrelser så ja. Hvis ikke er det jo bare kosmetiske grep og unødvendig. Hva angår gjeterhundene så kommer jo de i forskjellige størrelser med gode grunner, og der tror jeg man lett kunne differensiert mellom liten - mellom - stor og stoppet der.

Jeg tror nok det ville blitt ramaskrik om folk plutselig ikke skulle ha staffordshire bull terrier mer, f eks (som med alle andre raser). Men for hunden som art er det viktig at vi begynner å se på mulighetene for å endre på måten vi avler hunder på. Jeg får selv vondt i meg om jeg tenker på labradoren som et avsluttet kapittel, men det er dessverre en av de tingene vi kanskje må begynne å tenke litt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...