Gå til innhold
Hundesonen.no

Terskel for å klage på bjeffing hos nabo


Mirai
 Share

Recommended Posts

Jeg følger som regel tankegangen "gjør mot andre slik du vil andre skal gjøre mot deg", så jeg ville sagt ifra på en hyggelig måte først, og evt. levert klage dersom det var uutholdelig bjeffing. Dersom min hund hadde bjeffet når han er alene ville jeg definitivt ha lyst til å vite om det slik at jeg kunne gjort noe med problemet. (Derfor har jeg spurt naboene i leilighetene på begge sider av oss om de hører noe fra leiligheten vår noen gang, og gitt beskjed om at de må si ifra om de gjør det)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville helt klart ha visst om det selv forresten, er viktig for meg å vite slikt ikke bare for naboenes skyld, men også for hundens beste når det gjelder alenetid. Å gi beskjed er dermed helt riktig uansett mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal veldig mye til for å bli kastet ut. Hundebjeff på dagtid er ikke nok, med mindre de har leiligheten full av hunder.

Klart, det er nok noe lettere å få kastet ut en leieboer, fremfor en som eier. Men uten at folk direkte bryter husordensreglene, er det lite man kan gjøre. Lyder på dagtid må man regne med.

Nei, det var selvfølgelig mye mer enn noen hundebjeff i ny og ne, det var en minimal del av bråket deres. Og disse folkene var helt ekstreme, men poenget mitt var at man skal ikke bare finne seg i nabobråk.

Uansett, hvis naboen ikke bryr seg om det når man sier i fra til dem på en høflig måte, sånn som TS har gjort, så er det lurt å ta det videre. Kanskje naboen med hunden vil ta det på alvor hvis de får et advarselbrev fra stryret i borettslaget. De fleste tar nok det mer alvorlig enn at naboen "sutrer" litt når man møter dem i gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at når man bor i blokk, så er man inneforstått med hva det betyr: Man tar hensyn til naboene sine, samtidig som man må være tolerant med tanke på at de ulike husstandene skal få å leve sine respektive liv med alt det innebærer av ulike levesett og døgnrytmer. Det passer ikke for alle å jobbe fra 8-16 og se på tv frem til leggetid, så hva om er normalt blir veldig individuelt. Og det må vi tåle, mener jeg.

På en annen side blir det selvfølgelig veldig vanskelig å skulle definere en grense for hva som er akseptabelt (les:normalt) og ikke, og hva man skal måtte tåle fra de andre. Der jeg bodde før hadde jeg plutselig en rasende gammel dame på døren, hun hadde nemlig ikke sovet på over to uker fordi hundene mine hadde tasset(!) over gulvet på nattestid, og hun truet med å kontakte styret og det ene med det andre. (Og dette regnet hun med at jeg hadde tankelest i de ukene? Jeg våkner ikke av at hundene går og drikker vann om natta.)

Da synes jeg du tåler i overkant lite, og jeg tenkte i mitt stille sinn å foreslå at det er roligere på et gamlehjem. Vi la tepper på gulvene (og hun tok sovemedisin) og vi levde i en slags symbiose etter det, selvom hun skulte stygt på meg hver gang vi møttes i oppgangen.

Jeg tenker at den graden av bjeffing du nevner absolutt er sjenerende, og når du i tillegg ikke blir møtt med særlig velvilje når du konfronterer henne, da må det være lov å ta klagen videre. En ting er litt bjeffing i ny og ne, men når det er i store perioder over lengre tidsrom; det er forskjell på å spikre opp et bilde på veggen og å pigge opp badegulvet, for å ta en litt teit sammenlikning. De fleste henger opp nabovarsel ved slike tilfeller.

Hvis du i tillegg allierer deg med naboene, så vet du iallefall at det ikke bare er du som er sær :) Men nei, jeg synes ikke du er urimelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det var selvfølgelig mye mer enn noen hundebjeff i ny og ne, det var en minimal del av bråket deres. Og disse folkene var helt ekstreme, men poenget mitt var at man skal ikke bare finne seg i nabobråk.

Uansett, hvis naboen ikke bryr seg om det når man sier i fra til dem på en høflig måte, sånn som TS har gjort, så er det lurt å ta det videre. Kanskje naboen med hunden vil ta det på alvor hvis de får et advarselbrev fra stryret i borettslaget. De fleste tar nok det mer alvorlig enn at naboen "sutrer" litt når man møter dem i gangen.

Og poenget mitt var at dersom nabo ikke er villig til å rette opp problemet, så står den som klager svakt. Terskelen for utkastelse er høy.

Nå mener jeg det TS har listet opp er grunn nok til å klage (tenker da på bjeffing på kveldstid f.eks). Det er en god ide å alliere seg med naboer, og så håper jeg (som du også nevner) at vedkommende tar klagen mer til seg når det kommer fra styret :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

san hine dager eller så skulle det være stilt etter elve om kvelden og ro etter ti.Du kan jo sjekke om dere har noe sant fortsatt o boretslaget. For hundeeier var jo ute og festet til et om natta og hunden bjeffet. Ellers så ville jeg klagd skriftlig for hunden an da ikke ha det godt etter det du forteller. Men ting tar tid lang tid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har levert skriftlig klage, men det er godt å se at jeg ikke er helt urimelig i tankegangen :) . Kunne ikke falt meg inn å klage dersom noen f. eks flyttet hit og hang opp lapp i gangen om at de jobbet med bjeffing fordi hunden var på nytt sted eller lignende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke klaget, men jeg hadde sagt fra i tilfelle de ikke var bevisst på at hunden hadde det kjipt. Nå har jo jeg bjeffemonster selv da, men vi jobber aktivt for å dempe bjeffinga. Det er nok mer irriterende for dem når vi går siste turen for dagen og hun bjeffer, sånn i 1-3 tiden på natta...
Bor ikke i blokk, men det er to leiligheter under vår leilighet. Vi spør ofte om de hører mye bjeffing/plages av det, men de sier alltid at de ikke hører noe/evt at det ikke er høyt og plagsomt. Jeg må jo bare tro dem! :) Begge har hund selv da, og den ene uler noen minutter i 5-6 tiden på morgenen og litt med ujevne mellomrom utgjennom dagen. De vet det da og ingenting som plager meg, annet enn litt vondt i hjertet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...