Gå til innhold
Hundesonen.no

Kommende baby og skeptisk hund?


Recommended Posts

Skrevet

Lurer på om noen har vært i samme situasjon og deres erfaringer?

Mr. JRT er straks 5 år og har alltid vært skeptisk til fremmede mennesker, voksne som barn. Bare bjeffer truende hvis de vil hilse (hvilket han slipper i hverdagen, han har ikke behov for å hilse og vi sier nei til de som spør).

Hans første erfaring med baby var for snart to år sidn da min lillesøster ble mor. Da tok jeg pelsen med et par ganger. Har var svææært skeptisk til dette nurket som lagde lyder. Hakket tenner og lagde snåle 'usikre' lyder. Så jeg holdt han unna. Og har egentlig skjermet de fra hverandre frem til nevøen min var godt over året. Nå går de for øvrig greit sammen. Pelsen syns ikke nevøen er så skummel lenger. han oppfører seg jo som et likte menneske nå. :)

Til nyttår blir det familieforøkelse her. Noe jeg ikke engang hadde forestilt meg så lenge pelsen var i hus, men nå er jeg snart 30 og siden pelsen skal bli minst 20, er jeg jo 45 innen han er borte. ;) Dessuten passer det jo aldri med barn, så vi kjører på nå. Men jeg blir jo litt tankefull og tenker det verste da, siden jeg har en terrier som er litt sær og usikker på ukjente. Jeg leser han jo som en åpen bok, og kjenner han ut og inn, men vet likevel ikke hva jeg skal forvente når babyen kommer.

Jeg håper og tror innerst inne selv at det skal gå bra, siden det er vår baby, han garantert vet at den er på vei og han får være med fra dag 1. Og at han får delta så lenge han oppfører seg som folk/hund.

Jeg kan jo nevne at de som står pelsen nær, som han kjenner eller har blitt kjent med, samt mennesker som kommer hjem til oss, er han svært kjærlig og god mot. Elsker lek og kos. Men det er litt annerledes med en baby som lager snåle lyder og rare bevegelser? Eller? Jeg kjenner pelsen ut og inn og vet nøyaktig hva han reagerer på i hverdagen, men når det kommer til pelsen + baby er jeg ganske blank på hva som venter oss.

Noen andre som har hatt usikre hunder og fått baby i hus? Har det gått bra?

Det er vel ingen fasit, må bare vente å se, men vil gjerne høre om noen har vært i samme båt.

Skrevet

Lurer på om noen har vært i samme situasjon og deres erfaringer?

Mr. JRT er straks 5 år og har alltid vært skeptisk til fremmede mennesker, voksne som barn. Bare bjeffer truende hvis de vil hilse (hvilket han slipper i hverdagen, han har ikke behov for å hilse og vi sier nei til de som spør).

Hans første erfaring med baby var for snart to år sidn da min lillesøster ble mor. Da tok jeg pelsen med et par ganger. Har var svææært skeptisk til dette nurket som lagde lyder. Hakket tenner og lagde snåle 'usikre' lyder. Så jeg holdt han unna. Og har egentlig skjermet de fra hverandre frem til nevøen min var godt over året. Nå går de for øvrig greit sammen. Pelsen syns ikke nevøen er så skummel lenger. han oppfører seg jo som et likte menneske nå. :)

Til nyttår blir det familieforøkelse her. Noe jeg ikke engang hadde forestilt meg så lenge pelsen var i hus, men nå er jeg snart 30 og siden pelsen skal bli minst 20, er jeg jo 45 innen han er borte. ;) Dessuten passer det jo aldri med barn, så vi kjører på nå. Men jeg blir jo litt tankefull og tenker det verste da, siden jeg har en terrier som er litt sær og usikker på ukjente. Jeg leser han jo som en åpen bok, og kjenner han ut og inn, men vet likevel ikke hva jeg skal forvente når babyen kommer.

Jeg håper og tror innerst inne selv at det skal gå bra, siden det er vår baby, han garantert vet at den er på vei og han får være med fra dag 1. Og at han får delta så lenge han oppfører seg som folk/hund.

Jeg kan jo nevne at de som står pelsen nær, som han kjenner eller har blitt kjent med, samt mennesker som kommer hjem til oss, er han svært kjærlig og god mot. Elsker lek og kos. Men det er litt annerledes med en baby som lager snåle lyder og rare bevegelser? Eller? Jeg kjenner pelsen ut og inn og vet nøyaktig hva han reagerer på i hverdagen, men når det kommer til pelsen + baby er jeg ganske blank på hva som venter oss.

Noen andre som har hatt usikre hunder og fått baby i hus? Har det gått bra?

Det er vel ingen fasit, må bare vente å se, men vil gjerne høre om noen har vært i samme båt.

Den ene hunden min har alltid vært usikker på barn. Han har kunnet finne på å hoppe mot fremmede barn og bjeffe/knurre hvis han har fått muligheten, så vi var veldig spent på hvordan det kom til å gå når datteren vår ble født. Det gikk faktisk overraskende bra. Da lå jo babyen helt stille, så jeg var forberedt på å måtte avlive han når datteren vår ble mer mobil og aktiv. Nå blir hun 3 år i september, og hunden lever fortsatt. Han ignorerer henne stort sett, med mindre hun har mat. Får litt kos innimellom på eget initiativ, og når datteren vår går bort til han for å kose så står han står sett helt i ro og later som om han ikke er der :P

  • Like 1
Skrevet

Min tispe var redd for fremmede barn og menn. Hun er en forsiktig type som alltid vil velge flight over fight da heldigvis.
Hun har aldri vært noe redd for vår baby, det har gått fint fra første dag. Også nå som babyen er en vilter halvannetåring går det strålende. Hun er veldig tålmodig og flink med barnet. :)

Skrevet

Min tispe var redd for fremmede barn og menn. Hun er en forsiktig type som alltid vil velge flight over fight da heldigvis.

Hun har aldri vært noe redd for vår baby, det har gått fint fra første dag. Også nå som babyen er en vilter halvannetåring går det strålende. Hun er veldig tålmodig og flink med barnet. :)

Så bra :)

Min terrier er ikke typen til å gå unna, det kan jeg aldri se for meg, dessverre. Men jeg ser veldig godt dempende signaler hos han.

Ble heldigvis positivt overrasket da han knurret i en ekkel situasjon engang. Trodde ikke han kunne det :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...