Stress, stress, stress

[Pim]

Ja det var det, jeg skulle skrive noe om mine erfaringer med stresset samojedhannhund

Det høres ut som om vi hadde mye de samme utfordringene med Nansen som dere opplever med Ico. Når Nansen ble stressa, var han helt umulig å få kontakt med, rødsprengt i øynene og helt klart "lyset på men ingen hjemme"; så han hadde det nok ikke særlig godt med det. Stresset ble utløst av lek og jakt (altså, å se eller lukte et ekorn eller pip-pip eller rådyr - som det kryr av her oppe ), og det enorme behovet for å være sosial, som i passeringer og hilsing på mennesker. Som Ico, er Nansen verdens snilleste og lydigste dersom man virkelig er sint/lei seg. Jeg ble etterhvert ganske flink til å framstå som myndig og bestemt, men det gir aldri samme effekt som når man VIRKELIG er utafor. Da blir han bare god og vil kose, gå nært og bryr seg knapt om omgivelsene. Vanligvis er omgivelsene det viktigste i hele verden

Jeg syns egentlig du fikk veldig fine råd av Margrete tidligere i tråden, men jeg tolker også rådene hennes i lys av egne erfaringer om hvordan vi utøvde den kontrollen, så jeg tenkte å si litt om det. Det er jo ikke sikkert Ico er like "polarhund" som Nansen, men du ser jo sikkert selv hva som kan fungere for dere

For Nansen er det stressende å skulle være lydig, særlig når han i utgangspunktet er stressa; det gjør ham bare enda mer stressa og det tar lengre tid før han roer seg ned. Men! Han er et vanvittig vanedyr. Det som fungerte, var fysisk kontroll og å skape vaner. I passeringer: ta tak i halsbåndet/nakkeskinnet og lede ham forbi den andre hunden, ikke la ham få så mye som tenke på å skape seg. Rose, og belønne etter passering, akkurat som om han var flink og lydig. Jo mer innarbeidet denne vanen ble, jo flinkere ble han til å "hjelpe til": bremset for at jeg skulle få tak i halsbåndet, og lot seg lede forbi, var veldig klar for godbit etterpå Noen ganger kom han til og med inn i fot dersom jeg ikke var tidlig nok ute og han syns situasjonen ble trykkende. Det fungerer, men tar tid. Akkurat det samme gjorde vi med jakt (Nansen hadde et eksepsjonelt jaktinstinkt, da, forhåpentligvis har ikke Ico det ); med en gang vi så han været etter vilt var det bare å stoppe ham med en gang, ta ham i halsbåndet og lede ham fram til han ga opp jakta. Eventuelt la ham gå sporet dersom det var et ferskspor, da fikk han utløp for instinktene og kunne tas ut av sporet etterhvert (selv om han gladelig gikk konsentrert flere kilometer ferskspor etter vilt).

Når det skjedde for mye på tur (feks når vi gikk tur i sentrum, hvor det er mye folk/dyr/biler å følge med på), hadde han en tendens til å klikke på et visst tidspunkt pga stress. Da var det bare å lese kroppspråket og snevre inn friheten hans med kortere bånd og større kontroll. Vi gikk noen sånne byturer sammen med @Therese og terven hennes Ekko, som er en forholdsvis bestemt mann som Nansen har stor respekt for. Dersom jeg ikke var rask nok ute med å øke kontrollen på Nansen når han ble stressa, ville han bompe inn i Ekko og egle seg på ham - hvorpå Ekko satte ham kontant på plass. Etter det gikk Nansen videre med øra godt dratt bakover og var lykkelig i hele seg Så det var ikke tvil om at det å bli kontrollert og slik få hjelp til å håndtere stresset var noe han syns var positivt

Hilsing syns jeg bare ble verre jo mer krav og regler vi satte på det. Enten sto jeg med Nansen i halsbåndet (sånn at han satte seg) mens jeg snakket med noen, eller så fikk han hilse med en gang uten noen krav eller lydighetsøvelser - det bare økte intensiteten hans. Dersom det var barn eller noen som var uvant med hund som skulle hilse, holdt jeg ham i halsbåndet og førte ham bort til vedkommende så han ikke fikk anledning til å bli for voldsom; dersom det var noen som var vant med hund ba jeg dem ignorere alt som var voldsom oppførsel og gi oppmerksomhet på rolig hilsing. Han ble veldig flink til det! Noen utvalgte mennesker fikk alltid samojedbomping, da, men de la opp til det selv og jeg antar de satte pris på det

Ellers gjorde vi noen grep som fungerte godt på å senke det generelle stressnivået. Samojeder er ekstremt sosiale, og mangelen på sosial kontakt gjør Nansen frustrert - og frustrasjonen gir stress. Så vi gikk turer med andre hunder så ofte vi kunne! Båndturer eller leketurer, det var egentlig ikke så farlig så lenge han fikk være med andre hunder ofte nok. Når vi fikk nr 2 selv, fikk vi enda bedre effekt på dette, da kunne han fint gå foran i sele på turer uten å reagere i passeringer, var ikke så opptatt av å finne noe å jakte på, etc. Dessuten gikk vi flest mulig turer med sele eller kløv, så han fikk brukt seg ordentlig; også sluttet vi helt å trene lydighet og triks med ham, og sluttet også å leke med ham. Etter et år med dette regimet forsøkte jeg å ta opp treningen litt igjen, og det ga en enorm forverring av stressnivået hans! (han var da knapt 4 år og kastrert…). For ja, vi kastrerte ham. Først ble han chippet, med god effekt, deretter kastrerte vi ham (da var han tre år gammel). Det hjalp på å senke det generelle stressnivået hans.

Det var en del jobb å få Nansen til å fungere med det stressnivået, men regimet med "kontroll uten lydighet" og tiltak for å senke det generelle stressnivået ga en mye bedre hverdag. Samtidig satt jeg med følelsen av at en del av dette problemet lå i våre forventninger til hundehold; som med hva slags situasjoner han skulle takle og hvordan, hvor lydig han skulle være etc. For mange av de stressutløsende situasjonene var jo situasjoner hvor hans behov/instinkter og våre krav til oppførsel kræsjet; fikk han jakte var det ikke negativt stress - bare enorm arbeidskapasitet, fikk han hilse på mennesker/hunder som passerte ble det ikke stress men glede, etc; og det forhøyede stressnivået kom av å drive med aktiviteter og et type hundehold (ikke flokk) samojeder ikke er skapt for… Hm.

Shit, det her ble veldig langt.

[Helianthus]

Ja det var det, jeg skulle skrive noe om mine erfaringer med stresset samojedhannhund

[..]

Shit, det her ble veldig langt.

Ja, langt, men veldig bra skrevet og beskrevet :-) Hvordan gikk det med Nansen til slutt? Ble han bedre etter at han ble skikkelig voksen?

Jeg hadde en skikkelig stressa hannhund for lenge siden. På den tiden studerte jeg og hadde ikke bil, så vi måtte gå til treninger. Og han var typen som ble mer stresset for hver gang noe skjedde, så dersom vi traff to katter på turen til trening så var det egentlig bare å snu og gå hjem (noe jeg ikke gjorde, for jeg ville jo trene!). "Å kreve" lydighet på han ville absolutt ikke fungert, men han begynte å tilby atferder når verden rundt ble for vanskelig å forholde seg til... så jeg måtte bare passe på å ha med belønning så han kunne jobbe istedet for å stresse seg opp. Jeg lærte meg også å ta han vekk/hindre han i del situasjoner, men det som funket best var når han fikk gjøre det på egenhånd. Hunder er forskjellige

[Puttiva]

@Pim :klem:

Der var det veldig mye kjent, både ting jeg kjenner meg igjen i, og en del ting som stemmer på en prikk uten at jeg har tenkt så hardt på det.

Stadig vekk sier jeg til meg selv; "jo før jeg innser at Ico er en samojed, jo bedre". De periodene jeg klarer å senke forventningene mine til han, jo hyggeligere har vi det. Kontroll uten lydighet var egentlig en veldig god beskrivelse.

Ico har mye jakt i seg (hurra!), men jakter mest av alt med synet og gir seg relativt raskt (2-5 min) etter han har mistet synet av det han jakter på. Men den tiden når man ikke fram for fem flate øre da. Ser han en katt eller et ekkorn han ikke får løpt etter, så står han og hylskriker av frustrasjon, biter i båndet, jokker på beina våre etc. Da tar vi, om mulig, å holder han nede i bakken uten mulighet for å gjøre noen av disse tingene, og da roer han seg raskere. Han er heldigvis ikke like ille når det gjelder spor, for det er mye rådyr, ekkorn, katt og hund her.

Men ja. Det jeg kjenner meg kanskje mest av alt igjen i, er det at om han får utløp for de behovene han har, så blir han jo ikke stressa. Stresset kommer av forventningene, og særlig frustrasjonen. Jeg må kanskje slutte å gjøre han til noe mer enn hva han er, og la han få være den samojeden han tross alt er født som. Men likecel betyr det ikke at jeg kan la han jage hver katt, hilse på hver hund. Vi må ha kontroll i de situasjonene, og der vil jeg gjerne gjøre tiltak for at han takler det bedre. For alles del egentlig. Han har det jo ikke noe godt han heller når det står på sånn.

[Pim]

Ja, langt, men veldig bra skrevet og beskrevet :-) Hvordan gikk det med Nansen til slutt? Ble han bedre etter at han ble skikkelig voksen?

Jeg hadde en skikkelig stressa hannhund for lenge siden. På den tiden studerte jeg og hadde ikke bil, så vi måtte gå til treninger. Og han var typen som ble mer stresset for hver gang noe skjedde, så dersom vi traff to katter på turen til trening så var det egentlig bare å snu og gå hjem (noe jeg ikke gjorde, for jeg ville jo trene!). "Å kreve" lydighet på han ville absolutt ikke fungert, men han begynte å tilby atferder når verden rundt ble for vanskelig å forholde seg til... så jeg måtte bare passe på å ha med belønning så han kunne jobbe istedet for å stresse seg opp. Jeg lærte meg også å ta han vekk/hindre han i del situasjoner, men det som funket best var når han fikk gjøre det på egenhånd. Hunder er forskjellige

Nansen ble (er ) en herlig fyr, og faktisk en temmelig enkel hund! Selv om jeg generelt syns kastrering er en uting, kan jeg ikke skyve under en stol at det ga ham betydelig bedring, og tid og alder spilte nok også inn etterhvert antar jeg. Vi endte uansett med å omplassere ham da han var 4 år (og en velfungerende hund), da tilpasningene vi måtte gjøre for at han skulle slippe stresset passet vår hverdag dårlig. Så da fant vi et hjem til ham hvor han fungerte godt akkurat slik som han var, uten at noen måtte tilpasse hverdagen sin

Jeg tror forresten ikke hunden du beskriver egentlig reagerte så ulikt Nansen, slik jeg ser det For samojeder og andre veldig lite førerorienterte hunder skaper det nok en viss konflikt å skulle være lydig, dvs trene, gjøre triks og annet som er aktivitet rettet mot fører, og slik konflikt ser ut til å forverre stresset. Å la dem bruke stressenergien på en aktivitet som ikke skaper konflikt (for en førerorientert hund blir jo det å rette oppmerksomhet mot fører og gjøre lystbetonte, enkle ting - for en trekkhund er det å trekke/jobbe hardt fysisk) ser ut til å løse en del og hjelpe dem å lande. Ga det mening?

@Pim :klem:

Der var det veldig mye kjent, både ting jeg kjenner meg igjen i, og en del ting som stemmer på en prikk uten at jeg har tenkt så hardt på det.

Stadig vekk sier jeg til meg selv; "jo før jeg innser at Ico er en samojed, jo bedre". De periodene jeg klarer å senke forventningene mine til han, jo hyggeligere har vi det. Kontroll uten lydighet var egentlig en veldig god beskrivelse.

Ico har mye jakt i seg (hurra!), men jakter mest av alt med synet og gir seg relativt raskt (2-5 min) etter han har mistet synet av det han jakter på. Men den tiden når man ikke fram for fem flate øre da. Ser han en katt eller et ekkorn han ikke får løpt etter, så står han og hylskriker av frustrasjon, biter i båndet, jokker på beina våre etc. Da tar vi, om mulig, å holder han nede i bakken uten mulighet for å gjøre noen av disse tingene, og da roer han seg raskere. Han er heldigvis ikke like ille når det gjelder spor, for det er mye rådyr, ekkorn, katt og hund her.

Men ja. Det jeg kjenner meg kanskje mest av alt igjen i, er det at om han får utløp for de behovene han har, så blir han jo ikke stressa. Stresset kommer av forventningene, og særlig frustrasjonen. Jeg må kanskje slutte å gjøre han til noe mer enn hva han er, og la han få være den samojeden han tross alt er født som. Men likecel betyr det ikke at jeg kan la han jage hver katt, hilse på hver hund. Vi må ha kontroll i de situasjonene, og der vil jeg gjerne gjøre tiltak for at han takler det bedre. For alles del egentlig. Han har det jo ikke noe godt han heller når det står på sånn.

Jeg tror man bare må, som du sier, minne seg selv på at man har en samojed når det blir slik; jeg har en følelse av at du (som jeg) egentlig så for deg et annet hundehold enn det en samojed kan innfri. Polarhunder er sin egen herre, de, og selv om de er tidenes mest trofaste familiemedlemmer så er de ikke der, liksom. De gjør sin egen greie, og syns bare det er innmari trivelig at du er med Selvfølgelig kan han ikke jage katter og bompe folk av egen fri vilje, men du hjelper deg selv og Ico med å gi ham en svart-hvitt verden hvor han enten får følge instinktene sine eller er fullstendig under din kontroll (uten lydighet ). Forutsigbart, tydelig, og helt uten at han må ta stilling til hva som skal skje og hvordan han skal reagere. For Nansen fungerte det også bra å få bruke andre instinkter i stressende situasjoner, som feks å få trekke hardt framover når andre hunder utagerte på ham.

Håper dere finner fram til hverdagsrutiner som fungerer for dere alle

Edit: hvis Ico fungerer som Nansen på dette området også, vil det kanskje fungere bedre å la ham gå (men helt fastlåst med et godt grep i halsbåndet/nakkeskinnet) enn å legge ham ned i bakken. Bevegelse er alltid best, hilsen Nansen

Endret 31. Juli 2014 av Pim

[Guest Snusmumrikk]

Ja det var det, jeg skulle skrive noe om mine erfaringer med stresset samojedhannhund

Det høres ut som om vi hadde mye de samme utfordringene med Nansen som dere opplever med Ico. Når Nansen ble stressa, var han helt umulig å få kontakt med, rødsprengt i øynene og helt klart "lyset på men ingen hjemme"; så han hadde det nok ikke særlig godt med det. Stresset ble utløst av lek og jakt (altså, å se eller lukte et ekorn eller pip-pip eller rådyr - som det kryr av her oppe ), og det enorme behovet for å være sosial, som i passeringer og hilsing på mennesker. Som Ico, er Nansen verdens snilleste og lydigste dersom man virkelig er sint/lei seg. Jeg ble etterhvert ganske flink til å framstå som myndig og bestemt, men det gir aldri samme effekt som når man VIRKELIG er utafor. Da blir han bare god og vil kose, gå nært og bryr seg knapt om omgivelsene. Vanligvis er omgivelsene det viktigste i hele verden

Jeg syns egentlig du fikk veldig fine råd av Margrete tidligere i tråden, men jeg tolker også rådene hennes i lys av egne erfaringer om hvordan vi utøvde den kontrollen, så jeg tenkte å si litt om det. Det er jo ikke sikkert Ico er like "polarhund" som Nansen, men du ser jo sikkert selv hva som kan fungere for dere

For Nansen er det stressende å skulle være lydig, særlig når han i utgangspunktet er stressa; det gjør ham bare enda mer stressa og det tar lengre tid før han roer seg ned. Men! Han er et vanvittig vanedyr. Det som fungerte, var fysisk kontroll og å skape vaner. I passeringer: ta tak i halsbåndet/nakkeskinnet og lede ham forbi den andre hunden, ikke la ham få så mye som tenke på å skape seg. Rose, og belønne etter passering, akkurat som om han var flink og lydig. Jo mer innarbeidet denne vanen ble, jo flinkere ble han til å "hjelpe til": bremset for at jeg skulle få tak i halsbåndet, og lot seg lede forbi, var veldig klar for godbit etterpå Noen ganger kom han til og med inn i fot dersom jeg ikke var tidlig nok ute og han syns situasjonen ble trykkende. Det fungerer, men tar tid. Akkurat det samme gjorde vi med jakt (Nansen hadde et eksepsjonelt jaktinstinkt, da, forhåpentligvis har ikke Ico det ); med en gang vi så han været etter vilt var det bare å stoppe ham med en gang, ta ham i halsbåndet og lede ham fram til han ga opp jakta. Eventuelt la ham gå sporet dersom det var et ferskspor, da fikk han utløp for instinktene og kunne tas ut av sporet etterhvert (selv om han gladelig gikk konsentrert flere kilometer ferskspor etter vilt).

Når det skjedde for mye på tur (feks når vi gikk tur i sentrum, hvor det er mye folk/dyr/biler å følge med på), hadde han en tendens til å klikke på et visst tidspunkt pga stress. Da var det bare å lese kroppspråket og snevre inn friheten hans med kortere bånd og større kontroll. Vi gikk noen sånne byturer sammen med @Therese og terven hennes Ekko, som er en forholdsvis bestemt mann som Nansen har stor respekt for. Dersom jeg ikke var rask nok ute med å øke kontrollen på Nansen når han ble stressa, ville han bompe inn i Ekko og egle seg på ham - hvorpå Ekko satte ham kontant på plass. Etter det gikk Nansen videre med øra godt dratt bakover og var lykkelig i hele seg Så det var ikke tvil om at det å bli kontrollert og slik få hjelp til å håndtere stresset var noe han syns var positivt

Hilsing syns jeg bare ble verre jo mer krav og regler vi satte på det. Enten sto jeg med Nansen i halsbåndet (sånn at han satte seg) mens jeg snakket med noen, eller så fikk han hilse med en gang uten noen krav eller lydighetsøvelser - det bare økte intensiteten hans. Dersom det var barn eller noen som var uvant med hund som skulle hilse, holdt jeg ham i halsbåndet og førte ham bort til vedkommende så han ikke fikk anledning til å bli for voldsom; dersom det var noen som var vant med hund ba jeg dem ignorere alt som var voldsom oppførsel og gi oppmerksomhet på rolig hilsing. Han ble veldig flink til det! Noen utvalgte mennesker fikk alltid samojedbomping, da, men de la opp til det selv og jeg antar de satte pris på det

Ellers gjorde vi noen grep som fungerte godt på å senke det generelle stressnivået. Samojeder er ekstremt sosiale, og mangelen på sosial kontakt gjør Nansen frustrert - og frustrasjonen gir stress. Så vi gikk turer med andre hunder så ofte vi kunne! Båndturer eller leketurer, det var egentlig ikke så farlig så lenge han fikk være med andre hunder ofte nok. Når vi fikk nr 2 selv, fikk vi enda bedre effekt på dette, da kunne han fint gå foran i sele på turer uten å reagere i passeringer, var ikke så opptatt av å finne noe å jakte på, etc. Dessuten gikk vi flest mulig turer med sele eller kløv, så han fikk brukt seg ordentlig; også sluttet vi helt å trene lydighet og triks med ham, og sluttet også å leke med ham. Etter et år med dette regimet forsøkte jeg å ta opp treningen litt igjen, og det ga en enorm forverring av stressnivået hans! (han var da knapt 4 år og kastrert…). For ja, vi kastrerte ham. Først ble han chippet, med god effekt, deretter kastrerte vi ham (da var han tre år gammel). Det hjalp på å senke det generelle stressnivået hans.

Det var en del jobb å få Nansen til å fungere med det stressnivået, men regimet med "kontroll uten lydighet" og tiltak for å senke det generelle stressnivået ga en mye bedre hverdag. Samtidig satt jeg med følelsen av at en del av dette problemet lå i våre forventninger til hundehold; som med hva slags situasjoner han skulle takle og hvordan, hvor lydig han skulle være etc. For mange av de stressutløsende situasjonene var jo situasjoner hvor hans behov/instinkter og våre krav til oppførsel kræsjet; fikk han jakte var det ikke negativt stress - bare enorm arbeidskapasitet, fikk han hilse på mennesker/hunder som passerte ble det ikke stress men glede, etc; og det forhøyede stressnivået kom av å drive med aktiviteter og et type hundehold (ikke flokk) samojeder ikke er skapt for… Hm.

Shit, det her ble veldig langt.

Det er litt interessant at Nansen helt klart ble mer stressa av å bruke hodet sitt. Det er liksom alles mirakeloppskrift på å roe ned stress. La dem bruke hodet, trene lydighet eller triks. Og det er bra det. På en del type hunder. Men det var ikke ting Nansen var skapt for å håndtere. Han ble bare frustrert (som førte til stress) av at han ikke forsto og stressa av lek.

Det at han selv brukte Ekko (jeg vil nesten si bevisst) for å bli satt på plass så han klarte å roe seg, sier meg også at han ville ha det veldig svarthvit. Ekko gav så klar beskjed om at han måtte roe seg, at han ikke trengte å tenke selv. Å slippe å tenke var nok befriende for Nansen Det var jo det han ville at du også skulle gjøre. Han ble like fornøyd og rolig av at du gjorde det, men vi mennesker må jobbe litt mer med oss selv for å klare å være så klare og tydelige (når vi ikke er sinte ).

[Pim]

Det er litt interessant at Nansen helt klart ble mer stressa av å bruke hodet sitt. Det er liksom alles mirakeloppskrift på å roe ned stress. La dem bruke hodet, trene lydighet eller triks. Og det er bra det. På en del type hunder. Men det var ikke ting Nansen var skapt for å håndtere. Han ble bare frustrert (som førte til stress) av at han ikke forsto og stressa av lek.

Det at han selv brukte Ekko (jeg vil nesten si bevisst) for å bli satt på plass så han klarte å roe seg, sier meg også at han ville ha det veldig svarthvit. Ekko gav så klar beskjed om at han måtte roe seg, at han ikke trengte å tenke selv. Å slippe å tenke var nok befriende for Nansen Det var jo det han ville at du også skulle gjøre. Han ble like fornøyd og rolig av at du gjorde det, men vi mennesker må jobbe litt mer med oss selv for å klare å være så klare og tydelige (når vi ikke er sinte ).

Ja, det virket unektelig bevisst! Også så fornøyd han ble Oi, kanskje jokking, bjeffing og annen dusteadferd mot mennesker kan være forsøk på å oppnå det samme? Hmmm!

[Raksha]

Nansen Men jeg ser mye av det samme som skrives her i samojeden til svigers. Nå er han en gammel og sliten hund (hd og dritt) men stressa oppover øra. Og han har et helt ufattelig dårlig språk, det har vel ikke Nansen og Ico?

Er to hunder kasko har hata intenst fra første øyeblikk, og det er Nansen og Tass.

[Puttiva]

Nansen    Men jeg ser mye av det samme som skrives her i samojeden til svigers. Nå er han en gammel og sliten hund (hd og dritt) men stressa oppover øra. Og han har et helt ufattelig dårlig språk, det har vel ikke Nansen og Ico?

 

Er to hunder kasko har hata intenst fra første øyeblikk, og det er Nansen og Tass.   

Ico har et veldig godt språk syns jeg egentlig, og de aller fleste liker han egentlig, dersom han og de er løs. Meste tisper vi har hatt med å gjøre da. Men han har blitt god venn med mange særinger som sjeldent liker andre.

[Guest Snusmumrikk]

Nansen Men jeg ser mye av det samme som skrives her i samojeden til svigers. Nå er han en gammel og sliten hund (hd og dritt) men stressa oppover øra. Og han har et helt ufattelig dårlig språk, det har vel ikke Nansen og Ico?

Er to hunder kasko har hata intenst fra første øyeblikk, og det er Nansen og Tass.

Nansen har ihvertfall ett godt språk. Veldig godt egentlig. Men han kan jo glemme å bruke det og ikke få med seg andre hunders signaler når det koker veldig i hodet hans. Stress gjør ikke underverker med kommunikasjonsevnene. Hehe også var han iblandt litt for treig til å få med seg signaler i tervtempo Ekko var ferdig med å signalisere før Nansen hadde rukket å registrere det og ble iblandt stående igjen som ett kjempespørsmålstegn. De to var ett merkelig par Men ja, i utgangspunktet er det ett veldig godt språk på han.

[Puttiva]

Setter en hormonchip (suprelorin) og starter på kurs med han igjen neste uke. Det blir en spennenede tid i møte. Håper han kan bli bedre, for jeg har han ganske langt opp i halsen om dagen. Teit er'n!

(Jada, politisk ukorrekt å kalle han teit når blablabla. Synd )

[Puttiva]

Føler for å komme med en oppdatering her. Etter mallefrøken reiste hjem igjen, ble Ico nesten en ny hund. Han har roet seg noe helt enormt. På tur går han pent i bånd og holder slakk line (whaaat?!), og passeringene går uendelig mye bedre. Utagerer mye mindre, og kun hvis den andre hunden starter med drapstruslene. Bryter mye raskere ut av det. Inne er han roligere. Han girer seg mindre opp når vi skal på tur (har sluttet å løpe runde på runde rundt på terrassen med en leke i munnen), og alt i alt blitt en serdeles behagelig hund. Jeg skjønner ingen verdens ting Det hjelper åpenbart å klage/true med kastrering Så vi drøyer den kjemiske kasteringen av han, siden han er på et positivt spor nå. Og på kurs i går var han ganske flink. Stressa en del med at det var andre hunder der, men tydelig at de få fellestreningene vi har fått vært med på har hjulpet, for det var ikke noe skrikeklynking, han tok imot godbitene og jobbet ganske bra. Han var helt rå på innkallingstreningen, kom styrtløpende og kastet seg inn i utgangsstilling - det var gøy det! Det blir veldig spennende å se hvordan han utvikler seg de neste ukene mens vi går på kurs. Det har tydeligvis vært sårt savnet hos oss begge. Og en annen viktig erfaring vi gjorde på kurset i går... det var en løpetispe på kurset på fjortende dagen. Han brydde seg ikke nevnverdig mer om henne enn de andre. Stresset mer over den syv mnd gamle hannen der. Det kan vel kanskje fortelle meg at det er mer alderen enn hormonene som gjør han til en løk? Jeg er hvertfall glad vi ikke satte kastreringschippen likevel

[Tekopp]

Jeg ville drøyd det det litt med å konkludere at han er en ny og bedre hund, bare i tilfelle du får tilbakefall snart, endel hunder reagerer på omveltninger i livet/flokken/hjemsituasjonen sin med å bli små englebarn i ett par uker, før de langsomt går tilbake til normalen.

Eksempelvis min egen stressgnom, som alltid er en liten engel i ett par uker når noe skjer, før hun viser sitt sanne jeg igjen.

Eller det er alderen, kom gjerne med videre oppdateringer hvertfall

[Puttiva]

Jeg ville drøyd det det litt med å konkludere at han er en ny og bedre hund, bare i tilfelle du får tilbakefall snart, endel hunder reagerer på omveltninger i livet/flokken/hjemsituasjonen sin med å bli små englebarn i ett par uker, før de langsomt går tilbake til normalen. 

Eksempelvis min egen stressgnom, som alltid er en liten engel i ett par uker når noe skjer, før hun viser sitt sanne jeg igjen.

 

Eller det er alderen, kom gjerne med videre oppdateringer hvertfall

Selvsagt. Jeg er forberedt på tilbakefall, de rykker jo fram og tilbake hele veien mens de utvikler seg. Men etter stadige tilbakeskritt er det ufattelig deilig med et skritt framover. Han er ikke perfekt enda, men jeg føler noen brikker har falt mer på plass - og det gleder meg stort. Å plutselig se resultater av det man har jobbet for. Så får vi ta tilbakefallene når de kommer. For det gjør de nok garantert