Gå til innhold
Hundesonen.no

Testing av grenser


Kristin_nord
 Share

Recommended Posts

Nala er nå ca 4,5 mnd. Siden jeg ikke er fan av å la de være for mye alene i starten passer søstera mi på henne mens jeg er på jobb. Hun er 16 år og veldig int i hund.

Problemet er at så fort jeg forlater hjemmet så forvandles hunden til verdens største pøbel.

I stedet for å la hun være alene, og samtidig vise min søster ekte hundekjærlighet uten pøbelsiden. Hva bør jeg gjøre? Gode tips? Bør jeg overvære litt trening mellom dem? Sånn at Nala skjønner at min søster også bestemmer? Vil jo veldig gjerne at de skal få ett godt forhold fra ung alder siden Nala egentlig elsker å være med hu pga all kos og godhet :)

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun blir selvfølgelig litt "stressa" når nala ikke hører. Og når hu ikke hører så setter a i gang med litt knurring. Spesielt i forhold til å slippe båndet.

Så hu kan nok bli litt usikker også. Det som er dumt er at hu veldig gjerne vil drive med hund, men når hu forklarer en situasjon til meg så føler jeg at hu er veldig ærlig om hvordan hunden er men ikke om sine egne følelser/reaksjoner.

Og ja, alle valper er pøbler. Men det hun gjør mot søstera mi har hu slutta med for lengst ovenfor meg :)

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun blir selvfølgelig litt "stressa" når nala ikke hører. Og når hu ikke hører så setter a i gang med litt knurring. Spesielt i forhold til å slippe båndet.

Så hu kan nok bli litt usikker også. Det som er dumt er at hu veldig gjerne vil drive med hund, men når hu forklarer en situasjon til meg så føler jeg at hu er veldig ærlig om hvordan hunden er men ikke om sine egne følelser/reaksjoner.

Og ja, alle valper er pøbler. Men det hun gjør mot søstera mi har hu slutta med for lengst ovenfor meg :)

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Huff, er jo ikke alltid like lett å merke at man stresser seg opp selv engang :icon_confused:

Det høres veldig ut som min valp når mamma passer han. Jeg har brukt mye timeout med Koda, har satt han i bånd som jeg har festet inne. Sist moren min passet han ble han helt tullerusk med henne, til slutt hentet henne båndet og bandt det fast til spisestuebordet. Da hadde Koda kommet bort av seg selv snust litt på båndet å lagt seg til å sove ved siden av, båndet har blitt "ro deg ned" på en måte :) Hun trengte ikke feste det på han engang :)

Bruker du/søsteren din timeout?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, er jo ikke alltid like lett å merke at man stresser seg opp selv engang :icon_confused:

 

Det høres veldig ut som min valp når mamma passer han. Jeg har brukt mye timeout med Koda, har satt han i bånd som jeg har festet inne. Sist moren min passet han ble han helt tullerusk med henne, til slutt hentet henne båndet og bandt det fast til spisestuebordet. Da hadde Koda kommet bort av seg selv snust litt på båndet å lagt seg til å sove ved siden av, båndet har blitt "ro deg ned" på en måte :) Hun trengte ikke feste det på han engang :)

 

Bruker du/søsteren din timeout?

Nei, og jeg er jo aldri stressa så for min del er det ikke noe problem.

jeg bruker ikke timeout , for hvis jeg sier "legg deg" så legger hun seg uansett hvor høyt i skyene hun er.. og sånn er det med alt.

Men når søstera mi passer hu så virker ikke ørene lenger og det blir bare tull. Og jeg vet at søstera mi blir irritert..

Det jeg tror er litt av problemet hennes er stemmebruk. Søstra mi snakker veldig lavt og har ikke noe bestemt stemme. Når hun blir sur så "skriker" det bare i øra av en fæl pipestemme :P jeg har sagt hu må øve på å finne sin "jeg bestemmer" stemme, men det synes hu jo bare er flaut :P

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Viktigere enn stemme er utstråling og kroppsspråk. Og være usikker hjelper ikke og å bli sint/irritert fører ofte bare til mer stress hos hunden, enten fordi hunden begynner å dempe eller fordi man gjerne utstråler alt annet enn sikkerhet når man blir irritert/sint. Vil man ikke snakke bestemt så kan man bruke kroppsspråk, peke, knipse e.l. for å vise at hunden må, og tolmodighet kan være like effektivt etterhvert, men det må isåfall gjennomføres, ikke starte forsiktig også bli sint etterpå når man selv ikke er tydelig.

Men kan du ikke være litt sammen med dem, men uten at du gjør så mye(søsteren din gjør alt med hunden), bare observerer og hjelper til der det trengs. Da kan du komme med konkrete tips til dem.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...