Gå til innhold
Hundesonen.no

Til dere som har hatt /har flere hunder


Djervekvinnen

Har du hatt flere hunder enn den du har nå?  

49 stemmer

  1. 1.

    • ja men måtte omplasseres
      4
    • ja men den /de døde
      16
    • ja har de fremdeles
      14
    • Ja familien min har de/den
      5
    • Nei bare har den jeg har nå
      10


Recommended Posts

Ser flere her sier at de har hatt flere hunder. Hva har skjedd med disse? Har dere omplassert? Har de dødd? Har du dem fremdeles?

Bare nysgjerrig, for syns veldig mange sier at de har hatt flere hunder, men ikke har det nå i skrivende stund. (og alikevel er ganske unge, med tanke på at hunder blir 10-12 år, så hvor er de nå?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 2 Schäfere før og er 26 år..

Fikk min første da jeg var 11, da var han 2 år og han ble bare 7,5 pga HD :P Hun andre fikk jeg når jeg var 14, da var hun 9 mnd. Hun ble 10,5 år da var hun gammel og kroppen hennes hadde fått nok etter å ha kjempet med allergi hele livet og noen runder med magedreining..

Tequila er nå 6 år( :-o herregud så fort tiden går!!!!) Og hun ligger på ryggen i sofaen ved siden av meg med alle 4 bena rett opp, som hun pleier! :P Skjønningen min! Love :iloveu:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde (eller faren min hadde) en border collie mix som døde av kreft når jeg var ca 9-10 år gammel.

Så hadde jeg en dalmatiner på fór i 2 mnd når jeg var 14 men klarte ikke å ha et så stort ansvar for en så krevende hund og av forskjellige årsaker så måtte hen dessverre avlives.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da tar jeg de jeg har hatt ansvar for. Ellers blir lista så lang. :P

Jeg har hatt en schæfer hann,fikk han da han var 8 uker. Ganske lang historie,men søøsteren min skulle ha han på for grunnet min bo situasjon,hadde han en mnd så slapp hun han løs,han ble påkjørt og døde. (står mer på hjemmesiden min.).

Så fikk jeg en omplasserings mix,han ble desvere for mye og takle.

To tibber(søsken) hvorav den ene ble aggressiv og da hadde vi også vår nåværende shih tzu. (forrige eier nektet meg og levere fra/avlive bare en så jeg leverte tilbake begge to).

Så var det en mynde mix,hun ble dessverre veldig aggressiv på den lille hunden her. (greyhound er nå en jakt hund så jeg tror det var derfor). Hun har nå et flott liv noen timers kjøre tur unna meg.

Så en st.bernhard tispe på 8 uker,hadde en kne feil(fikk ikke vite hva det var,bare at det var arvelig) så oppdretter tok henne fra meg igjen. :P

Og nå har jeg ei blandings tispe på 4 år og en shih tzu gutt på snart to. De går kjempe fint sammen og vi trives bra sammen. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg krysset av ja, men foreldrene mine har den, det blir det mest riktige, tror jeg :? Hadde en gordon setter valp før, hun var her i valpeperioden, "fosterhjem", da hun ikke var stor nok til å være med på jakt, hos oss ble hun renslig og fikk inn hverdagslydighet. Hun er nå tilbake hos oppdretterne(for leenge siden) og i år skal hun ha valper :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Balder døde sommeren 2004. Han skulle bli 8 år i September, men hadde sterk grad AA - og til slutt hadde han for vondt, og livskvaliteten var for dårlig, så vi valgte å avlive han. Boris måtte vi avlive i 1997, pga agressivitet (veterinæren trodde han hadde svulst i hjernen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har hatt en leonberger den ble omplassert fordi den ikke likte barn og det er en del unger i familien. hadde en blandingshund, men hun døde av kreft. en colliehann som ble blind og forrige eier var med å tok den avgjørelsen at han var for aggresiv til å skulle oppleve så mye mer. hadde og en gordon setter og en rottweilerhann, men de ble sent tilbake. har nå mine to døte hunder og har aldri vært så fornøyd!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første hunden min var en Tibetans spaniel. Hun levde i 14 år sammen med familien min..Hun døde av alderdom...Nydelig hund med godt humør..

Min neste hund som Var Rottisgutten Haiko hadde vi i 7år..Måtte avlive han pga kreft :P Dypt savnet..

Sankt bernhardshunden på 7mn redda vi fra avliving..Hadde han en stund hoss oss..Han skulle avlives pga størrelsen..Fikk han omplasert..(var meninga å omplasere han men jeg skulle så gjerne beholdt han, en fantastisk hund)

Border Collien Odin som vi hadde i ca11mnd..Måtte desverre omplasere han...(visst noen lurer på hvorfor så er det bare å spørre :P )

Norsk-setter hadde vi i noen mnd før jul..For omplasering.

Nå har jeg Budd og Buffy...Buffy er også(nesten) en omplaserings hund,men jeg har valgt og beholde henne selv... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var født hadde Pappa en elghund tispe, men hun døde dessverre av lungebetennelse da jeg var ca 3-4år..

Da jeg var nesten året fikk vi en ny elghund valp som nå er 14år..

Da han var ca 3-4år fikk vi en elghund tispe til, som nå er 11år..

Noen år senere fikk vi en ny elghund hann som nå er 7år gammel..

For snart 4år siden vi vi enda en ny elghund hann..

og i 2005 kom Tella til meg, min aller første "egne" hund..

Så det betyr altså at vi nå har 5 hunder, 1 på 14, ei på 11, en på 7, en på 4 og Tella på snart året..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper det ikke gjør noe at jeg forteller litt om hver enkelt hund å.. =P

Disse har vi hatt:

Laika 1

Laika var den første Golden Retriveren vi hadde, husker ikke så mye av henne, fordi jeg var så liten den gang, men hun var vertfall utrolig tilitsfull.

en gang når jeg var liten holdt jeg på å dette ned trappen, men dette forhindret hun, hun stelte seg foran meg så jeg ikke falt. en annen gang når mamma og pappa så ut vindu var jeg på tur med Laika og en av dukkene mine, de så meg oppe på veien, trillet på dukkevognen, mens trofaste Laika gikk ved min side. Laika døde 8 år av kreft, kommer alltid til å huske Laika, RIP<3

Laika 2

Laika var en Golden Retriver som vi hadde samtidig med Lissie. Laika og Lissie var kjempe gode venner.

Laika ELSKA å bade, vis ikke hun fikk lov å være uti vannet en liten stundt satt hun på land å peip som bare det, Laika var også den hunden som var kjent på stryken (badeplassen) fordi hver gang vi var på stryken skulle Laika absolutt hoppe fra brygga, det likte hun veldig godt, å hver gang etter hun hadde hoppa svømte hun bort til brygga igjen så vi måtte hjelpe hun opp, så hoppa hun igjen. savner Laika skikkelig mye! husker den dagen du dro til dyrlegen, den var helt ******.

Laika ble 8 år, hun døde av svulst.

Savner hun utrolig mye, RIP<3

Lissie

Lissie var blanding av shefær, border collie og golden retriver. Lissie kom fra FOD, foreningen for omplassering av dyr. Når Lissie kom hit til oss var hun skikkelig nervevrak, bare man så på hu tissa hun på seg, de tidligere eierne hennes hadde ikke vært særlig snille mot hu, stakkars jenta mi. Etter som ukene gikk begynte Lissie å få mer og mer tilitt til oss, men hun var forsatt usikker på fremmende menn. Lissie bodde her sammen med en annen hund, Laika som var en golden retriver, de ble kjempe gode venner, å kunne finne på mye sprell sammen. Lissie elska å gå turer i skogen, og å være med oss rundt omkring. så husker jeg at hun pleide å plukke markjordbær når vi gikk langs veien.

Lissie var en av de beste hundene jeg kan tenke med, å jeg savner hun utrolig mye. jeg husker også dagen før hun skulle avlives, det var så forferdelig, jeg, Taran og Kristin satt å kosa og klappa deg, mens vi alle hadde tårer i øyene. Lissie ble 14 år gammel, hun sovnet stille inn hos dyrlegen, pga kreft. Lissie har lært meg utrolig mye når det gjelder hunder som ikke har hatt det bra, osv..

Savner deg utrolig mye jenta mi, RIP<3

Jenna

Jenna var en blandingshund vi passa på litt for FOD, vi hadde hun ikke så lenge hos oss, men jeg ble veldig knytta til hun på den lille tiden. Desverre kom Jenna til feil eiere, og de avliva hun fordi hun var så "vill" uten noen forvarsel eller noe, utrolig trist. Jenna var en kjempe fin og rolig hund, jeg kommer alltid til å huske hun og den dagen jeg og en veninne satt å gråt over det som skjedde, huff. RIP<3

Nå har vi to fantastiske hunder med navn Jenna og Luna, Jenna er oppkalt etter den hunden vi hadde fra FOD :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går jo bare ann å stemme på en av alternativene jo! :D

Jeg har hatt 5 hunder i løpet av relativt kort tid.(8 år)

Jonas (jrt)var/er den første.Han hadde jeg sammen med xen min og selv om han egentlig var min så ble han boende hos eksen når jeg flyttet.Dette skyldes flere ting ,men mest av alt at eksen ikke var helt enig i at jeg skulle dra fra han (for å si det mildt)og jeg tror ikke han hadde taklet det hadde han blitt heeelt alene.Vi er bestevenner nå flere år etter (det er mulig :thumbs: ) og jeg har Jonas når eksen har dårlig tid eller når jeg føler for.

Så kom Groenendaelen min (som jeg velger å ikke "publisere" navnet på)og Sheila (blandingstispe)rimelig samtidig.Groenendaelen kjøpte jeg som en "eldre"hund(snart 7 år),Sheila ble dumpet på meg når hun var 1 år og enda ikke renslig.

Groenendaelen fikk problemer med nyrene,imunnforsvaret og begynnte å bli dement .Det i tillegg til at han slet med angst for det meste her i verden gjorde at jeg valgte å avlive han etter råd fra dyrlegen.

Sheila måtte jeg ta kort tid etterpå pga HD.Hun klarte ikke å gå mer enn 50-100m og hun fikk alt som var av bivirkninger av rimadyl og kortison hadde ingen effekt.Så mye for "friske"blandingshunder...

Så fikk jeg Pan og han hadde jeg i to år.Historien hans vet vel de fleste og jeg orker ikke repetere alt her.

Nå har jeg Loke.Bortsett fra den evigvarende betennelsen i ryggen(han har blitt bedre) virker han frisk både fysisk og mentalt og jeg føler meg overbevist om at han skal bli en gammel og grå herremann en gang :)

Hos meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familien har hatt en del hunder opp gjennom oppveksten min, men tar bare med de som jeg hadde hovedansvaret for.

Leonbergenern min som jeg måtte ta det tunge valget og avlive rett før jul i 2004, han hadde, sannsynligvis p.g.a borelia, fått forkalkninger i ryggen og var stiv og støl i leddene, dette levde han greit med ei stund på artroflex, seraquin og smertestillende ved behov, han fikk også akkupunktur og det virka ganske bra. Hadde bestemt oss for at dukket det opp en ting til så måtte han få slippe, og den dagen kom fortere en forventet da leveren ble forstørret(antagelig kreft) lot være å sjekke det ut da han fra før hadde vondt for å stå for lenge om gangen og nå hadde vondt for å legge seg ned. Han ble bare 6 1/2 år :thumbs:

Blandingen Rex fikk jeg av en venninne, hun hadde fått sin valp mot at de passet på broren(rex). Men de fikk aldri tak på eierne etterpå, så jeg tilbød meg å ta han. Fikk han når leonbergeren var et par år gammel. Rex hadde altfor mye energi til at jeg som 16 åring klarte å ta meg av han skikkelig og kjemien klaffet ikke helt, vi passet rett og slett ikke sammen så han ble omplassert. Han plaget også leonbergeren noe voldsomt.

Hittehunden Lucas er min mors hund, men det er jeg som har størst interesse for hund i familien og savnet etter en hund var stort etter leonbergeren så det ble til at jeg tok meg av han de første mnd, fikk han husrein, gikk på kurs o.s.v Han har ikke hatt det bra og sleit en del i begynnelsen, så gikk det strålende en periode, men nå har han en dårlig periode igjen(heldigvis ikke så dårlig som han var i begynnelsen)

Så er det blandingen Balder som jeg har nå, vi passer utrolig godt sammen og han er min drømmehund :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jo har no hatt flere hunder ja.

fikk en 7 år gammel hannhund som ble avlivet 13 og 1/2 år gammel da han hadde store plager i munnen sin og begynnte åtrekke ordentlig på årene, da han fyllte 12 år så ble han pluttselig gammel og sliten, rart det der altså.

en annen hannhund vi har hatt ble bare 2 år da han fant ut at å beskytte sin tomme matskål overfor et lite bare som gikk forbi skålen var en veldig god ide, valget ble lett hunden var ikke til å stole på(hadde bitt før).

Bamse som vi holdt igjen fra et kull fikk ny eier da han var 1 år(ville ikke han noe innavl her). han holdt vi igjen for det at han i sine første månder var red for mennesker så men litt sosialtrening og noen kurs i lydghet så ble han totalt motsatt av hvordan han var de første mnd og han bor nå hos en vi kjenner godt så han har det veldig fint han.

ellers så har vi jo nå 10 hunder i hus omjeg skal telle med de 6 valpene som snart er klare for nytt hjem. :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Har" tre jeg. Hadde en weaten terrier på prøve da jeg var en rundt 10 år gammel, men vi valgte å levere henne tilbake fordi hun hadde allergi og furunkolose. Da jeg var 12 fikk jeg schnauzeren min. Hun skulle være hele familien sin, men det var alltid jeg som trente, gikk tur, stelte og foret. Så hun ble "min". Hun er i dag 10 år gammel (i går var det 10 år på dagen siden vi fikk henne). Hun bor nå hjemme hos mamma.

Da jeg var 18 fikk jeg cavalieren min, ei jeg har på for.

og året etter fikk jeg en collie dumpendes i fanget. Begge disse var 14 mnd da jeg fikk dem, og har dem her enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hjemme hadde vi en rottis gutt som het Rocky. Da han døde fikk vi en rottistispe som het Tinka, men hun ble avlivet ca1,5 år gammle pga hun var ustabil, bet bl.a. en turgåer. Før hun ble avlivet hadde far henne på forskjellige tester, mentaltest o.l. Ble anbefalt å avlive henne. Disse hundene var jeg bare med ut på tur med og brukte dem som kosehunder.

Broren min hadde en rottis/dobbermann blanding som ble 10 år gammel. Dino het han. Verdens best hund! Han bodde en stund hjemme når min bror studerte i Trondhjem + min bror bodde hjemme en stund etterpå. Var med å hadde ansvaret for å luftet han, og selfølgelig kose :thumbs: Han døde i 2002.

I 2003 kom Aro :mrgreen: . Det var da jeg fikk han at jeg begynte å intresere meg for trening. Han ble kjøpt sammen med samboer men jeg har hatt ansvaret for treningen. Og i 2005 kom Shaylee som er bare min :mrgreen:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...