Isac

[idastef]

Jeg hadde tenkt at det skulle gå noen år før jeg skrev denne posten. Men nå ble det ikke sånn allikevel.

Da familiehunden Robbie, en australsk terrier på 12,5 år brått ble syk og døde høsten 2012, dukket lille Isac opp på finn.no. En 8 år gammel storsjarmør skulle omplasseres fra Dyrebeskyttelsen i Bodø. Hans eneste problem var et snev av separasjonsangst, og han måtte derfor komme til noen som hadde mulighet til å være mye hjemme. Jeg er student, og var på dette tidspunktet mettet på byliv og annet fjas, og en liten hund passet veldig godt i livet mitt. Når det i tillegg var en australsk terrier som trengte et nytt hjem, var saken grei. 24. november fløy jeg til Bodø og hentet bittelille og superglade Isac til Bergen.

Snevet av separasjonsangst har blitt verre, men med mye trening ble den også bedre. At Isac var trygg alene hjemme kunne man likevel aldri stole på, selv om det noen ganger gikk helt fint. Derfor ble vennegjengen og andre hundeglade engasjert som hundepassere i tide og utide. Det viste seg også at Isac hadde lavt stoffskifte som ga han epilepsianfall og et høyt stressnivå. Han hadde tannproblemer og bilyd på hjertet. Og han var fryktaggressiv mot de fleste ukjente hunder.

Men på tross av alle utfordringene, var han også verdens søteste og snilleste hund. Han og jeg lært oss å kommunisere med kun ørsmå tegn, og jeg lærte meg etterhvert å tolke blikket hans og lydene hans til å forstå om han ville ut, var sulten eller trengte kos. Isac har vært med meg på universitetet og gledet studenter og professorer med sin logrende hale og gode stemme. Han var vår maskot, og fikk ligge under pulten mens vi skrev. Han passet på så vi fikk nok pauser i skrivingen, og sørget for at jeg kom meg på fjellet. Isac har vært med og hold meg med selskap på feltarbeid og lange togturer. Isacs problemer gjorde at jeg søkte hjelp, og på denne måten har jeg lært utrolig mye om hunders språk og atferd, og jeg har fått øynene opp for positiv trening og klikkertrening. Isac sjarmerte alle i senk, og var lett å glede. Han var en kosegutt av dimensjoner og delte gjerne puta om natten.

21. mai skulle alt få en brå slutt. Vi var på tur ut av hagen, da Isac fikk raptus og gikk på trynet over en stein som lå skjult i gresset, og slo det venstre bakbeinet. Beinet klarte han ikke å kontrollere og han mistet balansen. Det bar fort avsted til dyrlegen, som raskt kunne konstatere at korsbåndet i venstre kne var røket av. Isacs høye alder og samlede pakke av utfordringer gjorde at dyrlegen og jeg var enige om at det beste for Isac var å få hvile. En operasjon kunne reddet kneet, men jeg synes at min lille hund hadde store nok utfordringer med det som var. En lang sommer og høst i kort bånd og på asfalt er ikke noe for en snart 10 år gammel hund, som elsker å være løs og som hater asfalt, og som har store utfordringer med å være alene og er redd for andre hunder - bare for at jeg skulle få et par år ekstra med han. En død hund lider ikke.

Sov nå, lille Isac. Du trenger aldri mer å ta medisiner, klippe klør, nappe pels eller børste tenner. Du skal aldri mer kjøre bil, få sprøytestikk eller få såre labber. Du trenger aldri mer å være redd for å bli forlatt og du trenger aldri mer å forsvare deg mot andre.

Takk for alt du var og alt du har lært meg. Jeg savner deg usannsynlig mye.