Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fordi de har faktisk ingenting med det å gjøre. På min arbeidsplass syns ihvertfall jeg det er ubehagelig å informere om hvorfor, fordi jeg føler de vurderer "hvor syk" jeg er. Jeg ringer meg ikke for moro skyld.

Spesielt en hendelse hvor jeg hadde gått på jobb etter å ha vært syk en dag, og rett etter jobb lå jeg strak ut resten av dagen og kastet opp, så jeg meldte meg syk igjen neste dag, da fikk jeg et skikkelig frekt spørsmål: "Hva er det som feier deg siden du kommer og går sånn på jobb da?". Det syns jeg var skikkelig frekt og ekkelt å bli spurt om..

Ja, det skjønner jeg men jeg oppfatter det ikke som at det er relatert til min kommentar. Det du skisserer er en uting og mistenkeliggjøring, og helt uakseptabelt av arbeidsgiver. Det er holdningen om at de mistenker arbeidstaker for å sluntre unna som er problemet, i mine øyne.

Skrevet

Det er for øvrig ikke helt korrekt at arbeidsgiver ikke har rett til å vite HVA som feiler deg. Det er rett i forhold til korte sykefravær - men i det øyeblikket du har fravær utover 6 uker så har faktisk arbeidsgiver krav på å få vite hva som feiler deg.

Det er feil, de har ikke krav på og vite hva som feiler deg etter 6 uker heller, men de har krav på og vite hva man kan og ikke kan gjøre(arbeidsevne), om det er mulighet for og få deg tilbake i jobb med tilpassing av arbeidsoppgaver osv, men sykdom/årsak har de aldri krav på og vite. Det er personlig og helt urelevant i arbeidssammenheng.

Skrevet

Forøvrig så ser jeg ikke problemet om det gjelder "småting" som influensa og sånt som alle får innimellom, men det er nå meg.

jeg vet reglene, men jeg skjønner ikke greia hvis det er vanlig sykdom helt ærlig. Jeg føler ikke at min ev omgangssyke er veldig veldig tabu liksom.

Jeg foretrekker å informere om smittsom sykdom siden det er mange som deler pc etc. Det gjør de fleste andre her også.

Da kan man velge å holde kjeft?

Hvis man til vanlig legger ut om omgangssjuke og ørebetennelser, men så blir det plutselig stille som graven fordi man ikke har lyst til at alle kollegaer og sjefer skal vite om ens vaginale fistula, da blir det veldig tydelig at det er noe ekstra. Det kan definitivt føre til spekulasjoner, nysgjerrighet og småsladring som ikke har noe på en arbeidsplass å gjøre.

Noen kan mene om helt vanlige ting at "dette er da ingen grunn til å bli hjemme!", helt uten at de kjenner til hele bildet.Det skaper negative holdninger og fordommer. Kanskje det til og med er sjefen selv? Hva gjør det med dynamikken? Andre kan føle seg forpliktet til å dra tilbake før de er klare for det, fordi det er det "normale" sykdomsforløpet. Andre igjen synes det er kjempeflaut at alle vet at man sitter hjemme og tisser med rumpa.

Det er kanskje "greia" for noen? Jeg skjønner godt hvorfor noen ønsker å være konsekvent på dette. Det finnes utallige grunner som kanskje ikke er gode nok for deg eller meg til å holde kjeft, men som er viktig for en annen.

Det er et helt legitimt behov og en rett til å beskytte sine medisinske opplysninger som det norske lovverk har anerkjent som noe viktig og sentralt. Det er ikke en "greie".

  • Like 4
Skrevet

Ja, det skjønner jeg men jeg oppfatter det ikke som at det er relatert til min kommentar. Det du skisserer er en uting og mistenkeliggjøring, og helt uakseptabelt av arbeidsgiver. Det er holdningen om at de mistenker arbeidstaker for å sluntre unna som er problemet, i mine øyne.

Det er klart at det er en ukultur på arbeidsplassen, men det at man vet at arbeidsplasser kan være slik, at kollegaer dømmer, at sjefer spekulerer etc, kan gjøre at man ønsker å holde informasjon også om "uskyldig" sykdom for seg selv. Det trenger ikke være virkeligheten for at man kan ha behov for å føle at man må forklare/forsvare seg. Noen er mer vare på slikt. Selv om det er i ens eget hode så skal man kunne beskytte seg mot slike situasjoner ved å ha en konsekvent holdning til å ikke dele medisinske opplysninger.

Det er personlige opplysninger som andre ikke har noe med annet enn det man selv velger å dele.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men hva gjør man om det ikke går? Og hvor lenge prøver man å få det til å funke? 
    • Det er veldig individuelt. Jeg har aldri hatt noe problem med hundene og sjelden kattene, men tok til oss en voksen omplasseringskatt som gikk etter hundene og angrep dem, han ble levert tilbake. Har tatt til meg både kattunger og voksene katter, men aldri prøvd med "ikke kattevante" voksene hunder. Har hatt Sheltie (gjeterhund) og aldri hatt noe problem, men har du hund med høyere gjeterinstinkter kan det bli problemer.  Noen ganger går det sånn også. Passhund (Jämthund) og ny ungkatt.  
    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...