Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

En slik tråd passer kanskje ikke helt inn på ett hundeforum :sweat: men det skader vel ikke å prøve :fear:

Vel, her om dagen var jeg på besøk hos noen som hadde denne:
http://hit-bag.com/wp-content/uploads/2012/10/The_Holstee_Manifesto.jpeg
plakaten på veggen og lang historie kort: jeg ønsker å endre måten jeg tenker og måten jeg lever livet mitt på.

Jeg har hele livet hatt dårlig selvtillit, basert alle mine valg på andres meninger og nesten alltid takket nei til muligheter som har dukket opp fordi jeg alltid forventer det verste. Avlyser alltid avtaler eller "blir syk" og kan ikke komme.

Jeg sliter veldig sosialt, tenker hele tiden over hva andre kommer til å tenke om det jeg sier før jeg svarer og vil ikke være til bry. Om noen sier "bare send en melding om du vil finne på noe en dag" gjør jeg aldri det, fordi jeg er redd det ikke kommer til å passe eller at personen egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre, men bare prøver å være hyggelig.

Og slik fortsetter det...

Så... hvordan gjør jeg dette? hvor begynner jeg?

Noen i samme situasjon kanskje?

Alle råd mottas gjerne!

Endret av Brist
fikset brukket bildelink
Skrevet

Jeg tenker at hvorfor ikke prøve å utfordre deg selv litt? Du kan jo starte med å sette deg personlige mål for uka.. Feks neste uke skal du høre med ei venninne om hun vil finne på noe.. Skriv en liste over ting du liker med deg selv og heng på speilet slik at du ser den hver morgen osv..

Hvis man blir stolt av det man er god på og godtar at man ikke er god på andre ting, så har man kommet langt, tenker jeg :) Hvis man i tillegg henger med de man trives med, så er det jo ikke stress.. De hadde jo ikke giddet å møte deg hvis de ikke liker deg for den du er.. Og det merker du raskt, og da finner man alltids andre :)

Skrevet

Jeg syns det virker som du allerede har begynt, jeg. Ved å bestemme deg for at du faktisk ønsker en endring! Så hurra for deg!!!

Hvor man begynner, er vanskelig å si. Du sier ikke noe om alder, men det første jeg tenker er at du må gjøre noe du har skikkelig lyst til. Bare for deg. Og på egenhånd. Jeg tror man vokser på de tingene man gjør for en selv. Man får et annet eieforhold til egen lykke når en gjør den til en prioritet! Er det en ting du har lyst til å oppleve, se, en film på kino, en restaurant du vil prøve? Lag en liste og kast deg ut i det. Å trives i eget selskap gir grobunn for å føle seg tryggere i andres selskap. Jeg anbefaler alltid å forsøke seg på en soloreise!

Send en melding til en venn og hør om dere skal ta en kaffe, bare send, ikke tenk. Du skal se at du er omgitt av mennesker som vil omgås deg og blir glade for at du tar initiativet!

Og vær åpen om utfordringene du føler omkring det sosiale. Det er en ærlig sak å føle det slik som du gjør og det er alltid godt å være ærlig om hvem man er som person. Jeg f.eks blir utmattet av større sosiale sammenkomster og bruker alltid noen dager på å komme meg igjen, så etter en fest el.l, er jeg ikke tilsnakkendes på noen dager.

Og innimellom, og dette sier jeg fordi jeg kjenner meg selv godt igjen i din beskrivelse av deg, så må du tvinge deg selv til å gjøre noe du i refleks sier nei til. Fordi man bygger selvtillit i å prøve nye ting!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...