Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er det noen som har gjennomført dette på sine valper?

Var det nyttig eller ga det lite ny informasjon som du ikke allerede visste om valpene?

Så du stor sammenheng mellom valpetesten og senere MH-beskrivelse?

Ved hvilken alder gjennomførte du testen?

Om noen også kjenner dyktige hundefolk som har erfaring med valpetest, så rop ut :) Ønsker å teste kullet til Pim når de blir litt eldre.

Skrevet

Jeg hadde valpetest på forrige valpekull, og synes det var et interessant og nyttig verktøy.

Noen ting kom ikke som noen overraskelser, noen ting var av "åh, det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det så kan det stemme"-arten, og andre ting bekreftet det jeg selv mente å se.

Jeg synes alltid det er verdifullt å få andres opplevelse av valpene, selv om en valp selvfølgelig kan være ikke helt seg selv under testen. Det var bare tre valper i kullet, så jeg følte jo at jeg hadde rimelig god oversikt og kjente dem godt, etter å ha bodd med dem 24/7 i syv uker. Men av og til blir en jo litt blind på den en går oppi hele tiden, og innspill fra en som aldri har sett valpene før og heller ikke kommer for å fjolle over hvor søte og vakre de er, er alltid greit å ta med seg.

For meg ga det litt støtte, at det ikke bare var min egen tolkning av valpene, men at andre også så det jeg så. Jeg skulle jo sende en av gutta til Australia, så i så måte var jeg glad for at den eksteriørt beste også var den som gjorde den beste testen og virket best utrustet for en slik reise. Han var mer selvstendig og "whatever", løste ting enklere på egen hånd og var uredd og nysgjerrig, mens broren var litt mer interessert i hjelp og støtte fra oss mennesker, sutret når han ikke fikk til, og ville helst bare kose og koses med framfor å sjekke ting. Røft beskrevet, det var ikke drastiske forskjeller, men heller ikke bare bittesmå nyanser, de var rett og slett forskjellige gutter med hver sine kvaliteter.

Han som ble igjen i Norge har blitt en rolig kosegris som elsker å være med familien sin, men han eier ikke initiativ i forhold til problemløsing, og sutrer om det er noe han ikke får til framfor å forsøke ulike løsninger - type godbiten ble borte i gresset, da sutrer vi etter en ny framfor å lete etter den. Mens han som jeg eksporterte har vært svært tilpasningsdyktig, rolig og uten stress i enhver ny situasjon, sosial med mennesker, men ikke avhengig av å kravle under huden på deg, som var en fordel med tanke på karantenestasjonen, interessert i sine omgivelser, laidback, og tar imot det livet har å by på uten å blunke. Han bodde for eksempel hos en annen oppdretter i en periode for å stilles og parre deres to tisper, og bo et kjøligere sted mens det var varmt sommervær der han egentlig bor. Han klatret rett opp i sofaen, krøllet seg sammen, og bare slo seg til ro.

De er forskjellige, og det så jeg både i valpekassa og på valpetesten.

Han i Norge viste også på MH'en at han ikke har noe initiativ eller nysgjerrighet, og ventet på at fatter'n skulle sjekke ting for ham. Det var ikke snakk om redsler eller å stikke fingrene i ørene for å late som om ting ikke eksisterte - han bare anså det ikke som sin oppgave eller hadde nok interesse, han stoler så blindt på sine eiere og lar dem styre sånne ting som kjeledresser og spøkelser. Når fatter'n gikk fram, gikk han fram med logrende hale. Men før det hadde han veldig lite reaksjoner og er egentlig en litt kjedelig hund, men fryktelig uproblematisk for en familie som bare vil ha en famiiehund.

Søstra som jeg har viste mye mer meninger og tanker (og er et herlig fyrverkeri å jobbe med), har initiativ og nysgjerrighet, vil løse ting og tenkte absolutt hele tiden under MH'en (mens broren la seg ned og slappet av mens han ventet på at fatter'n gikk fram) - og det så vi også på valpetesten. Nysgjerrig, kontaktsøkende, fin lek for rasen, bestemte meninger om hva hun vil og ikke vil, rett og slett mer motor og sprut.

Han i Australia har åpenbart ikke gått MH, men jeg føler jo at jeg kjenner ham greit gjennom eiers beskrivelser, samt referat fra andre australere.

Jeg tok testen da valpene var 49 dager, som var anbefalt som mest egnet test-tidspunkt. Jeg brukte @Gråtass som valpetester.

  • Like 4
  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg hadde valpetest på forrige valpekull, og synes det var et interessant og nyttig verktøy.

Noen ting kom ikke som noen overraskelser, noen ting var av "åh, det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det så kan det stemme"-arten, og andre ting bekreftet det jeg selv mente å se.

Jeg synes alltid det er verdifullt å få andres opplevelse av valpene, selv om en valp selvfølgelig kan være ikke helt seg selv under testen. Det var bare tre valper i kullet, så jeg følte jo at jeg hadde rimelig god oversikt og kjente dem godt, etter å ha bodd med dem 24/7 i syv uker. Men av og til blir en jo litt blind på den en går oppi hele tiden, og innspill fra en som aldri har sett valpene før og heller ikke kommer for å fjolle over hvor søte og vakre de er, er alltid greit å ta med seg.

For meg ga det litt støtte, at det ikke bare var min egen tolkning av valpene, men at andre også så det jeg så. Jeg skulle jo sende en av gutta til Australia, så i så måte var jeg glad for at den eksteriørt beste også var den som gjorde den beste testen og virket best utrustet for en slik reise. Han var mer selvstendig og "whatever", løste ting enklere på egen hånd og var uredd og nysgjerrig, mens broren var litt mer interessert i hjelp og støtte fra oss mennesker, sutret når han ikke fikk til, og ville helst bare kose og koses med framfor å sjekke ting. Røft beskrevet, det var ikke drastiske forskjeller, men heller ikke bare bittesmå nyanser, de var rett og slett forskjellige gutter med hver sine kvaliteter.

Han som ble igjen i Norge har blitt en rolig kosegris som elsker å være med familien sin, men han eier ikke initiativ i forhold til problemløsing, og sutrer om det er noe han ikke får til framfor å forsøke ulike løsninger - type godbiten ble borte i gresset, da sutrer vi etter en ny framfor å lete etter den. Mens han som jeg eksporterte har vært svært tilpasningsdyktig, rolig og uten stress i enhver ny situasjon, sosial med mennesker, men ikke avhengig av å kravle under huden på deg, som var en fordel med tanke på karantenestasjonen, interessert i sine omgivelser, laidback, og tar imot det livet har å by på uten å blunke. Han bodde for eksempel hos en annen oppdretter i en periode for å stilles og parre deres to tisper, og bo et kjøligere sted mens det var varmt sommervær der han egentlig bor. Han klatret rett opp i sofaen, krøllet seg sammen, og bare slo seg til ro.

De er forskjellige, og det så jeg både i valpekassa og på valpetesten.

Han i Norge viste også på MH'en at han ikke har noe initiativ eller nysgjerrighet, og ventet på at fatter'n skulle sjekke ting for ham. Det var ikke snakk om redsler eller å stikke fingrene i ørene for å late som om ting ikke eksisterte - han bare anså det ikke som sin oppgave eller hadde nok interesse, han stoler så blindt på sine eiere og lar dem styre sånne ting som kjeledresser og spøkelser. Når fatter'n gikk fram, gikk han fram med logrende hale. Men før det hadde han veldig lite reaksjoner og er egentlig en litt kjedelig hund, men fryktelig uproblematisk for en familie som bare vil ha en famiiehund.

Søstra som jeg har viste mye mer meninger og tanker (og er et herlig fyrverkeri å jobbe med), har initiativ og nysgjerrighet, vil løse ting og tenkte absolutt hele tiden under MH'en (mens broren la seg ned og slappet av mens han ventet på at fatter'n gikk fram) - og det så vi også på valpetesten. Nysgjerrig, kontaktsøkende, fin lek for rasen, bestemte meninger om hva hun vil og ikke vil, rett og slett mer motor og sprut.

Han i Australia har åpenbart ikke gått MH, men jeg føler jo at jeg kjenner ham greit gjennom eiers beskrivelser, samt referat fra andre australere.

Jeg tok testen da valpene var 49 dager, som var anbefalt som mest egnet test-tidspunkt. Jeg brukte @Gråtass som valpetester.

Så ikke svaret ditt før nå! Det var veldig ålright å lese fra noen med erfaring om testen :) Hva valgte dere som test-område?

Om jeg husker riktig så SKAL testen taes på dag 49 :)

Ah! :) Tirsdag 4. mars altså *notere*

Skrevet

Så ikke svaret ditt før nå! Det var veldig ålright å lese fra noen med erfaring om testen :) Hva valgte dere som test-område?

Kjelleren, for der hadde de ikke vært før.

Skrevet

Hvorfor skal den tas på dag 49?

Jeg har fått det forklart, men jeg husker faktisk ikke helt. Mon tro om det hadde noe med målbarhet å gjøre? At et kull som er 58 dg naturlig nok vil være mer utviklet og muligens reagere anderledes enn et kull på 49 dg.

Men jeg husker ikke helt sikkert altså, så ta det litt med en klype salt! :)

Guest Gråtass
Skrevet

Valper skal testes på dag 49 for da har de en modenhet som gjør at de takler testen samtidig som man får sett de genetiske egenskapene. De skal testes i et rom de ikke har vært i tidligere av en person de ikke har truffet før.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...