Gå til innhold
Hundesonen.no

min datter er sjalu pga hennes hund er blitt mer glad i meg enn henne


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er en fortvilet mor(43år)med en datter på 24år,og nå har hun gjort noe som jeg er redd hunden har tatt skade av!Hun har i flere år hatt egen leilighet hun og samboeren,og fikk en hund som nå er 1 1/2 år.Da det ble slutt mellom dem,så flyttet hun og den fine,kloke hunden inn til meg.Jeg har med glede passet hunden når hun går på skole,jobber,trener,er med i ett lag.noe som får meg til og tenke at hunden har vært for mye alene i sin unge alder,og samboeren går jo også på skole,og kanskje trent han og,men det som har hendt nå det plager meg veldig pga jeg tenker først og fremst på hunden,og dette "kjærlighetsbåndet meg og hunden har fått ligger nok dypere enn at jeg har gått tur og gitt hunden mat pga det merker jeg og min mor også,som jeg har god kontakt med.Vi merker at hunden helst vil være i nærheten av meg selv om eieren er tilstede.Hunden vil ikke engang være med eieren ut på tur engang.Da hopper hunden opp til meg,og setter seg helt inntil meg.Dette har hendt flere ganger.og dette har ingenting med at jeg breler hunden vekk el.noe sånt.meg og min mor har lagt merke til at min datter ikke kan noe særlig med hunden.Det er mye mer og men jeg kan ilkke fortelle alt her,men nå har min datter helt brått når hunden endelig har slått seg til ro her,revet hunden vekk fra meg og til han hun var samboer med,som nå bor hos sin mormor,og det i en hel uke.Jeg syns dette var for hardt og brutalt for hunden sin del som jeg tenker mest på her og det nytter ikke og si ett ord til min datter.Hun har alltid vært veldig sta og eg syns hun er meget følelsesløs overfor hunden.kan jeg få noen meninger fra andre om dette?noen som er enig med meg her?Jeg trenger virkelig noen andres like meninger da jeg ikke kan snakke med hun i d hele tatt!Med hilsen en som virkelig er bekymret for denne snille kloke hunden.

Skrevet

Jeg er en fortvilet mor(43år)med en datter på 24år,og nå har hun gjort noe som jeg er redd hunden har tatt skade av!Hun har i flere år hatt egen leilighet hun og samboeren,og fikk en hund som nå er 1 1/2 år.Da det ble slutt mellom dem,så flyttet hun og den fine,kloke hunden inn til meg.Jeg har med glede passet hunden når hun går på skole,jobber,trener,er med i ett lag.noe som får meg til og tenke at hunden har vært for mye alene i sin unge alder,og samboeren går jo også på skole,og kanskje trent han og,men det som har hendt nå det plager meg veldig pga jeg tenker først og fremst på hunden,og dette "kjærlighetsbåndet meg og hunden har fått ligger nok dypere enn at jeg har gått tur og gitt hunden mat pga det merker jeg og min mor også,som jeg har god kontakt med.Vi merker at hunden helst vil være i nærheten av meg selv om eieren er tilstede.Hunden vil ikke engang være med eieren ut på tur engang.Da hopper hunden opp til meg,og setter seg helt inntil meg.Dette har hendt flere ganger.og dette har ingenting med at jeg breler hunden vekk el.noe sånt.meg og min mor har lagt merke til at min datter ikke kan noe særlig med hunden.Det er mye mer og men jeg kan ilkke fortelle alt her,men nå har min datter helt brått når hunden endelig har slått seg til ro her,revet hunden vekk fra meg og til han hun var samboer med,som nå bor hos sin mormor,og det i en hel uke.Jeg syns dette var for hardt og brutalt for hunden sin del som jeg tenker mest på her og det nytter ikke og si ett ord til min datter.Hun har alltid vært veldig sta og eg syns hun er meget følelsesløs overfor hunden.kan jeg få noen meninger fra andre om dette?noen som er enig med meg her?Jeg trenger virkelig noen andres like meninger da jeg ikke kan snakke med hun i d hele tatt!Med hilsen en som virkelig er bekymret for denne snille kloke hunden.

Det er ikke din hund og din avgjørelse, dessverre..

Og det at din datter, i en alder av 24, oppfører seg som en bortskjemt egosentrisk 16-åring er vel også vanskelig å gjøre noe med?

Du får håpe hun med tiden vokser dette av seg :)

Og så har jeg også i bakhodet at dette er den ene siden av saken.

Skrevet

Det høres ut som om denne hunden betyr utrolig mye for deg og at du er veldig glad i den. Jeg kan godt forstå at du savner hunden, men tror ikke du tror vær redd for at ikke hunden har det bra av den grunn, den bor jo tross alt bare midlertidig for en uke hos den tidligere eieren, altså en person hunden har sterk tilknytning til.

Du må huske på at svært mange hunder bor hos andre mennesker eller i kennel når eierne reiser bort etc.

Skrevet

Hunder tilpasser seg, den tåler nok helt fint og "brått" befinne seg en annen plass, spesielt hos noen den kjenner fra før. Så lenge hunden får det den trenger (tur, mat og stell) så er det nok verre for deg. Sånn ellers så trenger det ikke bety noen ting at hunder knytter seg mer til noen enn andre, uavhengig av om man er eier eller ikke (det bryr jo ikke hunden seg om ) det går på kjemi blant annet, litt som med mennekser, noen får vi bedre kontakt med enn andre uten at det er noen tydelige grunner til hvorfor man liker en mer enn en annen når begge er allrighte mennesker..

  • Like 2
Skrevet

Jeg synes dette er trist å lese. Og jeg synes datteren din virker som er svært egoistisk person...

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned å tatt en alvorsprat med datteren din, du er moren hennes...det er sannsynlig at din mening er viktig for din datter. Hundens behov bør være det viktigste.

Skrevet

Vel, det er hennes hund og hun kan gjøre som hun vil med den. Hunder er tilpasningsdyktige, og det er jo uansett kjentfolk den er sammen med, så i mine ører er det du som er sjalu her.

Skrevet

Jeg forstår deg @bimmen veldig godt jeg.

Personlig er jeg "i en liknende situasjon", litt lik iallefall. Jeg og hunden min bodde hos mamma de 4 første årene av hundens liv. Deretter flyttet jeg sammen med min samboer pga utvekslingsstudier, 2 timers flytur fra hjemmet der jeg og hunden hadde bodd. Hunden ble igjen hos mamma pga sykdom i den perioden, hunden min ble operert 2 ganger det året, og mamma tok godt vare på hunden. Nå i 6 året av hundens liv er jeg mer eller mindre inneforstått med at hunden kommer til å bli hos mamma resten av dens liv. Jeg bor framdeles en 2 timers flytur unna, og jeg besøker de ofte, men jeg vet i mitt hjerte at hunden har det best hos mamma.

Hunden min en svært tilpasningsdyktig Labrador, men den ELSKER å være hjemme. Hvis man leser sin hund, så vet man i sitt hjerte hvor den egentlig vil være. Vi kan være på besøk hos andre, vi kan være på hyttetur, hunden lider ikke noe "nød" akkurat. Men allikevel vet jeg at hunden min ELSKER huset hjemme. Når vi kjører opp i oppkjørselen "våkner" hun baki bilen, hun begynner å snakke og når jeg slipper henne ut løøøøper hun til døra og er helt i hundre. Hun sover mer hjemme, hun er mer avslappet hjemme, hun er rett og slett en hund som trives "borte bra, men hjemme best". Hun er ikke noe mer glad i noen her i verden, hun er en glad hun som er glad i alle mennesker. Hvis hun er oppriktig, ordentlig redd, søker hun meg - men hun er en stabil hund som ikke er mye redd i hverdagen. Derfor trenger hun ikke meg. Hun har mer respekt for meg, er mer lydig for meg og jeg trenger bare kremte for å korrigere (fordi jeg har hatt oppdragelsen), men hun er en rolig og voksen hund nå som ikke gjør så mye rampestreker. Derfor trenger hun ikke meg i hverdagen (det forekommer at bikkja makulerer reklameaviser etc, men det får de stå for selv de to :P hun gjør det ikke når jeg er hjemme... ;) ). Hun har alltid vært en veldig stabil hund som ikke har trengt mennesker rundt seg (derav ekstremt enkel å trene alene hjemme med, ekstremt grusomt vanskelig å trene innkalling med.... :lol: ) - derfor er hun ikke avhengig av mennesker. Knytter seg ikke til enkeltpersoner på "den" måten, liker kos, fra hvem som helst.

Jeg tar ikke vekk hunden fra det miljøet, bare fordi "hunden er min". Hunden trives åpenbart best med de rutinene og i hjemmet med min mor. Der den har vokst opp. Siden jeg elsker hunden min vil jeg alltid det som er best for hunden. Selv om det gjør litt vondt i hjertet å ikke være med hunden min bestandig, så har jeg valgt å heller bruke penger på å ofte reise hjem til ho mor og besøke dem, enn å hente hunden hit jeg bor nå. Når jeg i tillegg går mer krevende turer enn det hunden min klarer pga operasjonene (leddoperert) og jeg foreløpig har en reiseveg til jobb som gjør at jeg er oppmot 9-10 timer borte fra hjemmet, så er det en NO BRAINER. Bikkja har det best hos mamma.

Jeg synes trådstarter virker reflektert rundt temaet, og jeg kjenner jeg - pga min egen situasjon - føler veldig med både hund og trådstarter. Det er ingen lover eller regler som krever at man skal være et samvittighetsfullt menneske som gjør uselviske valg, dessverre, så det er jo ikke så mye man kan gjøre med det :(

Skrevet

Jeg synes dette er trist å lese. Og jeg synes datteren din virker som er svært egoistisk person...

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned å tatt en alvorsprat med datteren din, du er moren hennes...det er sannsynlig at din mening er viktig for din datter. Hundens behov bør være det viktigste.

Ja, en datter som tar vekk hunden bare fordi vil sikkert komme løpende tilbake etter en alvorsprat... Lenge siden du var ung eller? Hvor ofte hjelper alvorsprat mellom foreldre og barn når de har bestemt seg for noe, er sta og kanskje litt såret i tillegg? Som regel er det bare bensin på bålet, noe jeg heller ville ha droppet for ikke og lage en enda større konflikt de i mellom pga en hund som antagelig har det helt fint uansett. Selv om jeg skjønner at TS savner hunden, men som jeg skreiv, det er nok verre for henne enn for hunden, så er det hunden hun tenker på så klarer den seg nok helt fint.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...