Gå til innhold
Hundesonen.no

min datter er sjalu pga hennes hund er blitt mer glad i meg enn henne


bimmen
 Share

Recommended Posts

Jeg er en fortvilet mor(43år)med en datter på 24år,og nå har hun gjort noe som jeg er redd hunden har tatt skade av!Hun har i flere år hatt egen leilighet hun og samboeren,og fikk en hund som nå er 1 1/2 år.Da det ble slutt mellom dem,så flyttet hun og den fine,kloke hunden inn til meg.Jeg har med glede passet hunden når hun går på skole,jobber,trener,er med i ett lag.noe som får meg til og tenke at hunden har vært for mye alene i sin unge alder,og samboeren går jo også på skole,og kanskje trent han og,men det som har hendt nå det plager meg veldig pga jeg tenker først og fremst på hunden,og dette "kjærlighetsbåndet meg og hunden har fått ligger nok dypere enn at jeg har gått tur og gitt hunden mat pga det merker jeg og min mor også,som jeg har god kontakt med.Vi merker at hunden helst vil være i nærheten av meg selv om eieren er tilstede.Hunden vil ikke engang være med eieren ut på tur engang.Da hopper hunden opp til meg,og setter seg helt inntil meg.Dette har hendt flere ganger.og dette har ingenting med at jeg breler hunden vekk el.noe sånt.meg og min mor har lagt merke til at min datter ikke kan noe særlig med hunden.Det er mye mer og men jeg kan ilkke fortelle alt her,men nå har min datter helt brått når hunden endelig har slått seg til ro her,revet hunden vekk fra meg og til han hun var samboer med,som nå bor hos sin mormor,og det i en hel uke.Jeg syns dette var for hardt og brutalt for hunden sin del som jeg tenker mest på her og det nytter ikke og si ett ord til min datter.Hun har alltid vært veldig sta og eg syns hun er meget følelsesløs overfor hunden.kan jeg få noen meninger fra andre om dette?noen som er enig med meg her?Jeg trenger virkelig noen andres like meninger da jeg ikke kan snakke med hun i d hele tatt!Med hilsen en som virkelig er bekymret for denne snille kloke hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en fortvilet mor(43år)med en datter på 24år,og nå har hun gjort noe som jeg er redd hunden har tatt skade av!Hun har i flere år hatt egen leilighet hun og samboeren,og fikk en hund som nå er 1 1/2 år.Da det ble slutt mellom dem,så flyttet hun og den fine,kloke hunden inn til meg.Jeg har med glede passet hunden når hun går på skole,jobber,trener,er med i ett lag.noe som får meg til og tenke at hunden har vært for mye alene i sin unge alder,og samboeren går jo også på skole,og kanskje trent han og,men det som har hendt nå det plager meg veldig pga jeg tenker først og fremst på hunden,og dette "kjærlighetsbåndet meg og hunden har fått ligger nok dypere enn at jeg har gått tur og gitt hunden mat pga det merker jeg og min mor også,som jeg har god kontakt med.Vi merker at hunden helst vil være i nærheten av meg selv om eieren er tilstede.Hunden vil ikke engang være med eieren ut på tur engang.Da hopper hunden opp til meg,og setter seg helt inntil meg.Dette har hendt flere ganger.og dette har ingenting med at jeg breler hunden vekk el.noe sånt.meg og min mor har lagt merke til at min datter ikke kan noe særlig med hunden.Det er mye mer og men jeg kan ilkke fortelle alt her,men nå har min datter helt brått når hunden endelig har slått seg til ro her,revet hunden vekk fra meg og til han hun var samboer med,som nå bor hos sin mormor,og det i en hel uke.Jeg syns dette var for hardt og brutalt for hunden sin del som jeg tenker mest på her og det nytter ikke og si ett ord til min datter.Hun har alltid vært veldig sta og eg syns hun er meget følelsesløs overfor hunden.kan jeg få noen meninger fra andre om dette?noen som er enig med meg her?Jeg trenger virkelig noen andres like meninger da jeg ikke kan snakke med hun i d hele tatt!Med hilsen en som virkelig er bekymret for denne snille kloke hunden.

Det er ikke din hund og din avgjørelse, dessverre..

Og det at din datter, i en alder av 24, oppfører seg som en bortskjemt egosentrisk 16-åring er vel også vanskelig å gjøre noe med?

Du får håpe hun med tiden vokser dette av seg :)

Og så har jeg også i bakhodet at dette er den ene siden av saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som om denne hunden betyr utrolig mye for deg og at du er veldig glad i den. Jeg kan godt forstå at du savner hunden, men tror ikke du tror vær redd for at ikke hunden har det bra av den grunn, den bor jo tross alt bare midlertidig for en uke hos den tidligere eieren, altså en person hunden har sterk tilknytning til.

Du må huske på at svært mange hunder bor hos andre mennesker eller i kennel når eierne reiser bort etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder tilpasser seg, den tåler nok helt fint og "brått" befinne seg en annen plass, spesielt hos noen den kjenner fra før. Så lenge hunden får det den trenger (tur, mat og stell) så er det nok verre for deg. Sånn ellers så trenger det ikke bety noen ting at hunder knytter seg mer til noen enn andre, uavhengig av om man er eier eller ikke (det bryr jo ikke hunden seg om ) det går på kjemi blant annet, litt som med mennekser, noen får vi bedre kontakt med enn andre uten at det er noen tydelige grunner til hvorfor man liker en mer enn en annen når begge er allrighte mennesker..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er trist å lese. Og jeg synes datteren din virker som er svært egoistisk person...

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned å tatt en alvorsprat med datteren din, du er moren hennes...det er sannsynlig at din mening er viktig for din datter. Hundens behov bør være det viktigste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår deg @bimmen veldig godt jeg.

Personlig er jeg "i en liknende situasjon", litt lik iallefall. Jeg og hunden min bodde hos mamma de 4 første årene av hundens liv. Deretter flyttet jeg sammen med min samboer pga utvekslingsstudier, 2 timers flytur fra hjemmet der jeg og hunden hadde bodd. Hunden ble igjen hos mamma pga sykdom i den perioden, hunden min ble operert 2 ganger det året, og mamma tok godt vare på hunden. Nå i 6 året av hundens liv er jeg mer eller mindre inneforstått med at hunden kommer til å bli hos mamma resten av dens liv. Jeg bor framdeles en 2 timers flytur unna, og jeg besøker de ofte, men jeg vet i mitt hjerte at hunden har det best hos mamma.

Hunden min en svært tilpasningsdyktig Labrador, men den ELSKER å være hjemme. Hvis man leser sin hund, så vet man i sitt hjerte hvor den egentlig vil være. Vi kan være på besøk hos andre, vi kan være på hyttetur, hunden lider ikke noe "nød" akkurat. Men allikevel vet jeg at hunden min ELSKER huset hjemme. Når vi kjører opp i oppkjørselen "våkner" hun baki bilen, hun begynner å snakke og når jeg slipper henne ut løøøøper hun til døra og er helt i hundre. Hun sover mer hjemme, hun er mer avslappet hjemme, hun er rett og slett en hund som trives "borte bra, men hjemme best". Hun er ikke noe mer glad i noen her i verden, hun er en glad hun som er glad i alle mennesker. Hvis hun er oppriktig, ordentlig redd, søker hun meg - men hun er en stabil hund som ikke er mye redd i hverdagen. Derfor trenger hun ikke meg. Hun har mer respekt for meg, er mer lydig for meg og jeg trenger bare kremte for å korrigere (fordi jeg har hatt oppdragelsen), men hun er en rolig og voksen hund nå som ikke gjør så mye rampestreker. Derfor trenger hun ikke meg i hverdagen (det forekommer at bikkja makulerer reklameaviser etc, men det får de stå for selv de to :P hun gjør det ikke når jeg er hjemme... ;) ). Hun har alltid vært en veldig stabil hund som ikke har trengt mennesker rundt seg (derav ekstremt enkel å trene alene hjemme med, ekstremt grusomt vanskelig å trene innkalling med.... :lol: ) - derfor er hun ikke avhengig av mennesker. Knytter seg ikke til enkeltpersoner på "den" måten, liker kos, fra hvem som helst.

Jeg tar ikke vekk hunden fra det miljøet, bare fordi "hunden er min". Hunden trives åpenbart best med de rutinene og i hjemmet med min mor. Der den har vokst opp. Siden jeg elsker hunden min vil jeg alltid det som er best for hunden. Selv om det gjør litt vondt i hjertet å ikke være med hunden min bestandig, så har jeg valgt å heller bruke penger på å ofte reise hjem til ho mor og besøke dem, enn å hente hunden hit jeg bor nå. Når jeg i tillegg går mer krevende turer enn det hunden min klarer pga operasjonene (leddoperert) og jeg foreløpig har en reiseveg til jobb som gjør at jeg er oppmot 9-10 timer borte fra hjemmet, så er det en NO BRAINER. Bikkja har det best hos mamma.

Jeg synes trådstarter virker reflektert rundt temaet, og jeg kjenner jeg - pga min egen situasjon - føler veldig med både hund og trådstarter. Det er ingen lover eller regler som krever at man skal være et samvittighetsfullt menneske som gjør uselviske valg, dessverre, så det er jo ikke så mye man kan gjøre med det :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er trist å lese. Og jeg synes datteren din virker som er svært egoistisk person...

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned å tatt en alvorsprat med datteren din, du er moren hennes...det er sannsynlig at din mening er viktig for din datter. Hundens behov bør være det viktigste.

Ja, en datter som tar vekk hunden bare fordi vil sikkert komme løpende tilbake etter en alvorsprat... Lenge siden du var ung eller? Hvor ofte hjelper alvorsprat mellom foreldre og barn når de har bestemt seg for noe, er sta og kanskje litt såret i tillegg? Som regel er det bare bensin på bålet, noe jeg heller ville ha droppet for ikke og lage en enda større konflikt de i mellom pga en hund som antagelig har det helt fint uansett. Selv om jeg skjønner at TS savner hunden, men som jeg skreiv, det er nok verre for henne enn for hunden, så er det hunden hun tenker på så klarer den seg nok helt fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...