Kastrere eller ikke...?

[Guest 2ne]

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Mens jeg derimot ser de samme grunnene for å kastrere som for å kupere haler. Det kan bli et problem. De trenger ikke den delen av kroppen. Begge deler er forøvrig ulovlig så sant man ikke har en medisinsk grunn. At man ikke liker hannhunder, er ikke en medisinsk grunn

Men når vi er inne på sykliggjøring, så er ikke reproduktiv atferd sykelig heller.

[julnil]

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

[Raksha]

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

[Gjest]

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

[Guest 2ne]

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

Jeg har ikke problemer med hverken hanner eller tisper jeg, den ene hannen jeg kastrerte hadde en medisinsk grunn, den andre hannen var kastrering siste utvei på. Den allmenne årsaken til at folk kastrerer er fordi de, som du, mener at reproduktiv atferd er skadelig for hunden, ikke naturlig.

[Frida og fuglehundene]

Jeg har hatt hund som ble kastrert pga medisinsk grunn, og han endret atferd og ble redd en del ting etter kastreringa som han ikke brydde seg om før. Det ble et problem, men det var ikke et alternativ å ikke kastrere. Så det samme på Isak også, men i mindre grad da han fikk hormonchip.

[julnil]

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

 

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet  - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

 

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har  han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

Ja det stemmer, alle hundene vi har hatt og har er kastrert. En ble avlivet pga ocd i begge skuldre, den andre fordi han aldri passet å gå fra et liv sammen med en enslig mann til en barnefamilie. Så 1,5 år etterpå så tok vi valget. Begge de vi har nå ble rutinemessig kastrert med chip når de ble ett år

Jeg har også eid kastrerte katter

Og hester har jeg et utall av kastrater.

De to jeg har nå, gikk fra å være hingster til vallaker i fjor, da de ikke skulle avles på mer.

Det at kastrater også kan ende opp med avlivning har ikke noen sammenheng. Også de hundene vi har nå skal avlives på ett tidspunkt. Skjønner?

[julnil]

 

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

 

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

 

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

Om du leser innleggene mine helt, og ikke bare det som passer til det du ønsker å skrive:

Det er ikke ulovlig å sette chip i hundene. De gir samme effekt som ved kirurgisk kastrering

[simira]

Nei det stemmer ikke, for virkestoffet påvirkes ikke av kiloantallet på hunden, slik f.eks smertestillende gjør.

Den går på produksjonen av hormoner, og påvirkes ikke av ant kilo.

Jeg lurte på akkurat dette når jeg chippet dem nå, så stilte de spørsmålene til veterinæren.

Jeg trodde også det virket lengre på små hunder, men det er ikke årsaken til at det virker lengre enn oppstatt virketid

Jeg diskuterte også dette med veterinær, blant annet fordi trener anbefalte å sette chip som varte et år på Kovu. Hun sa at pga størrelsen så ville en chip uansett ikke vare så lenge. Hva er det da som er årsaken til at en chip varer kortere på større hunder?

jeg spør igjen: hvorfor er hunder så skjøre og usikre dyr, at de kan blir redde og usikre når de mister testosteronet? Ren myte? Oppspinn fra de som er mot kastrering? Hunder er den eneste rasen hvor dette er et tema. Aldri snakk om det på katter, hester og andre dyr man kastrerer. Hester blir ikke redde etter at testoet blir fjernet, de blir rolige, mer rytterorientert, mer vennlige mot andre hester, mildere Men på hunder, nei DER blir de nervevrak, hele bunten...I Norge.. Drar man til England, der det er vanlig å kastrere, så er det ikke snakk om at hundene trenger denne tøffepillen sin...

Det er ingen hovedregel at hunder blir redde og usikre når de mister testosteronet. Problemet er at mange kastrerer i håp om at det skal være en løsning på utagering (uten nødvendigvis å trene noe særlig først, eller se hva som ligger bak problemet). Dersom utagering er fordi hunden er redd/usikker så vil tapet av testosteron kunne gjøre ting mye verre. Dersom hunden ikke er usikker i utgangspunktet er det ingen grunn til at den skal bli mer usikker av kastrering. Dette synes jeg har vært ganske tydelig vektlagt i de fleste diskusjoner om temaet? Men det er jo ikke en ukjent sak at det er mye dårlig mentalitet ute og går på mange raser, dessverre.

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

En hund og en hest lever ganske forskjellige liv, og eierene har ganske forskjellige utfordringer i den daglige håndteringen, bør jeg påstå. Skal man tolke hundeloven bokstavelig så er det ulovlig å foreta medisinske inngrep uten tilstrekkelig medisinsk grunnlag.

Om du er kjent med England, så er du kanskje også kjent med at de kastrerte hundene der slett ikke nødvendigvis er greiere enn de intakte?

[julnil]

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

[simira]

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Jeg aner ikke hvordan kastrering fungerer på en hest, men en hest lever også et helt annet liv enn en hund. Flere har kan vise til hunder som ikke har hatt heldig utfall av kastrering. Hva er poenget med å risikere problemer søm følge av et unødvendig kirurgisk inngrep, om man ikke har noen problemer i utgangspunktet?

[julnil]

Man trenger ikke gjøre kirurgiske inngrep. Man kan også sette inn chip, som er fullt reversible om man er misfornøyd

[Guest 2ne]

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Det er ikke snakk om at det er farlig eller ufarlig, det er snakk om hvorvidt det er nødvendig eller ikke. Og på hund er det stort sett ikke nødvendig.

[julnil]

Da får vi bare være enig om å være uenig, for jeg er i motsatt ende der: jeg mener det skulle vært like utbredt som på katt og hest

[simira]

Never mind.

[MiO]

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken. En annen ting var at jeg ikke ville la det gå lenger tid, av frykt for at de uvanene hans skulle få enda større sjanse til å etablere seg FOR grundig. Synes allerede det hadde gått for lang tid med disse problemene.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også

[julnil]

Jeg har også opplevd på kastrerte hunder og hester, at de blir mer fokusert på mennesket, og oppsøker kontakt på en annen måte. De er ikke lengre bare "seg selv nok"

[Frida og fuglehundene]

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også

I sånne tilfeller er kastrering en god løsning, Isak ble kjemisk kastrert av samme grunn, men det gikk over etter chipen gikk ut

[Frida og fuglehundene]

Ja, det er ganske vanlig at hunder blir mer klengete når de blir kastrert

[simira]

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og som kan løses vha. kastrering, sistnevnte er en veldig god grunn til å ikke kastrere uten å ha noen grunn til det?

[Margrete]

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

[Ane]

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Raksha]

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Nei, ikke såvidt jeg har forstått. Mener det kun er kastrering i forbindelse med prostatakreft (holder kanskje med forstørret prostata? ) og akutt livmorbetendelse som dekkes. Og ved livmorbetendelse kan forsikringsselskapet kreves at det prøves med medisiner først. Det holder ikke med hormonproblemer, inbildt, osv.

Her oppe ligger prisen på kastrering av tisper på 5000 og for hanner 2700.

[julnil]

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

 

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

Om dyret er 5 eller 500 kg, så har det like stor psykisk effekt på dyrets adferd

Rød paprika er også kreftfremkallende. Og man kan få leverskader av pinex osv.

Om det var en markant fare, ville ikke produktet vært i omløp

[tulip]

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mirakelkur selv om hunden ikke har et fryktproblem.

Jeg er imot at kastrering skal bli en standardisering, men mener også at OM det går den veien, så får man kastrere tidligst mulig, dvs senest 6 mndr på minier og små, 9 mndr på mellom og stor og senest 12 mndr på giganter. Da vil det ha maksimal effekt på atferder og hormoner. Til gjengjeld vil man nok se økte tilfeller av ledd og skjelettproblemer (hormoner er nemlig med på å ferdigstille og stoppe vekst) skranglete og for høye hunder og pelsproblemer. Til gjengjeld kan man oppleve et himla avlsproblem etterhvert, iom at de færreste vil få gjennomgå normal hormonsyklus, og de få som ikke kastreres kan man da ikke stole på er normalen for *linjene*/ rasen, da de er statistisk sett for få i antall.

Ang UK, så har de største veterinærforeningene begynte å tvile på massekastreringa, da det ikke har blitt færre valpekull eller atferdsproblemer på hunder generellt, selv etter mange års massiv kastreringskampanje.. De anser det som et eierproblem, dvs at eiere må læres opp og utdannes, for å kunne løse problemene.