Gå til innhold
Hundesonen.no

trene bort skuddredsel?


MarieR
 Share

Recommended Posts

Guest Gråtass

Bortkastet tid. En skuddredd hund blir aldri skuddfast. Du kan lære hunden å adlyde feks en ligg kommando, men hunden vil fortsatt være redd og det syns jeg er stygt mot hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hunden var ikke skuddredd, den var skuddberørt. Det er en vesentlig forskjell. Hvordan jeg vet det? En redd hund spiser ikke godbiter.

Aha – jeg var ikke klar over at det var noen forskjell :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bortkastet tid. En skuddredd hund blir aldri skuddfast. Du kan lære hunden å adlyde feks en ligg kommando, men hunden vil fortsatt være redd og det syns jeg er stygt mot hunden.

Kan du forklare hvorfor du mener det? Jeg sier ikke at du tar feil, men vil gjerne vite årsaken til at du mener en skuddredd hund aldri kan lære å forbinde skudd med noe annet enn redsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en skuddberørt hund som har blitt bedre, men jeg har ikke trent systematisk nok til at det har forsvunnet helt. MEN, hun er jo ikke redd, bare berørt. Hun spiser og er fullt kontaktbar selv om det skytes, og leker, om enn med mindre intensitet enn til vanlig. Hun er også kun usikker på skudd i gitte settinger (fellesdekk o.l.), og ikke for raketter og slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kan du forklare hvorfor du mener det? Jeg sier ikke at du tar feil, men vil gjerne vite årsaken til at du mener en skuddredd hund aldri kan lære å forbinde skudd med noe annet enn redsel.

Fordi det er en genetisk medfødt egenskap som har den høyeste arvbarheten vi kjenner på hund. Man kan ikke endre en hunds gener.. Selv om vi forsøker å gi hunden positive erfaringer i forhold til hundens redsel, vil aldri redselen forsvinne. Vi kan kontrollere hundens adferd, men ikke den underliggende frykten, da den er en del av hundens selvoppholdelses drift. Forøvrig er ikke dette noe jeg mener, dette er anerkjent forskning som ligger til grunn. Hundskolan i Sollefteå hadde da denne var statlig, forsøk på arvbarhet og skuddredsel. Ellers så har vel Lars Fält skrevet en del om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det vitenskapelig bevist at all skuddredsel er nedarvet? Kan ikke en genetisk skuddfast hund utvikle skuddredsel? Er den da i så fall bare berørt?

Skuddredsel er alltid arv.

En skuddfast hund kan selvsagt bli berørt om det utsettes for feks kraftige smerter samtidig med skudd over tid. En enkelt gang el to er ikke nok.

En skuddberørt hund kan bli skuddredd etter en eller to uheldige epidoser med skudd, iom at den allerede er genetisk belastet.

Det er derfor skudd på mentaltester er sist, man belaster hunden mentalt i 45-60 min (både frykt, vokt, jakt, lek og sosialitet) nettopp for å vite sikkert om hunden er fast, berørt eller redd på skudda. En hund som er fast vil ikke la seg påvirke av det som har skjedd før, en som er berørt vil vise det selv om den kanskje har virket fast tidligere under enkelthendelser og en redd vil ikke kunne "skjules" som berørt.

Frykt er utrolig arvbart, det er derfor det tar generasjoner å domestisere og fulltemme ville dyr. Ta hester feks, vi skulle jo tro at de er tamme nå, men det skal ikke mye til før de blir like redd mennesker som villhester, nettopp fordi frykten ikke er borte, den er bare dempet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.
Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.
Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.

Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.

Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Dette er feil, skuddredsel er alltid genetisk nedarvet. Uansett hvor mange clomicalm du gir hunden og hvor mange adferdsterapeuter du oppsøker så vil man aldri få en skuddredd hund til å bli skuddfast. Man kan ikke fjerne en genetisk komponent i hunden, som jeg skrev over, så kan man lære hunden å beherske seg i visse gitte situasjoner, men selve frykten i hunden vil alltid være der.

Dette blir litt som å tro at man kan lære en elghund å slutte å jakte bare man trener den nok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.

Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.

Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Men hvordan vet du at det ikke skyldtes arv? At frykten generaliseres til andre ting endrer jo i utgangspunktet ikke at det stammer fra en nedarvet redsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojda... jeg sier ikke at det ikke skyldes arv, men jeg er motstander mot å si hundreprosent at noe skyldes arv. Nesten alle ting er en kombinasjon av arv og miljø.

Og med de fleste skuddredde hunder er vel ikke greia å få de skuddfaste som å ha de med på jakt eller leke hurramegrundt med de på nyttårsaften, men å få de på et nivå der de kan overleve en nyttårsaften med begrenset mengde raketter - eller komme seg hjem fra en tur der man hører et skudd uten at hunden får panikk...

Og jeg snakker ikke om å lære hunden å ligge i dekk mens kortisolnivåene går til ******* og den har puls på mange hundre for det er ikke moralsk forsvarlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojda... jeg sier ikke at det ikke skyldes arv, men jeg er motstander mot å si hundreprosent at noe skyldes arv. Nesten alle ting er en kombinasjon av arv og miljø.

Og med de fleste skuddredde hunder er vel ikke greia å få de skuddfaste som å ha de med på jakt eller leke hurramegrundt med de på nyttårsaften, men å få de på et nivå der de kan overleve en nyttårsaften med begrenset mengde raketter - eller komme seg hjem fra en tur der man hører et skudd uten at hunden får panikk...

Og jeg snakker ikke om å lære hunden å ligge i dekk mens kortisolnivåene går til ******* og den har puls på mange hundre for det er ikke moralsk forsvarlig...

Nja, alt er jo egentlig arv, men hvordan det utvikles positivt el negativt er miljø.. En hund som er skuddfast er umulig å få skuddredd, akkurat som det er umulig å få en skuddredd hund skuddfast. Miljø kan forverre og/eller forbedre, men det genetiske er alltid grunnlaget. Akkurat som man kan farge en grå hund sort eller bleke den hvit, men den dårlige pigmenteringa blir ikke borte, bare gjemt.

En skuddredd hund kan lære seg å overleve nyttårsaften uten hodeløs frykt, men frykten er ikke borte, bare mer kontrollert. Og den er født med denne frykten, så all verden trening kan aldri gjøre den skuddfast.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du har et veldig svart/hvitt syn på genetikk - adferd er mye mer komplisert genetisk enn farge er. Adferd består ikke av enkeltgener det består alltid av en mengde gener og vil alltid være avhengig av kombinasjonen av gener som er slått av eller på og vil derfor være under en mye sterkere miljøkontroll.

Men jeg er enig i at man aldri vil få en virkelig skuddredd hund skuddfast, men jeg mener at det finns veldig mye mellom ekstrem skuddredsel og helt skuddfast, det er ikke enten eller - man kan være mer eller mindre berørt av den type redsel. Og derfor kan det være greit å få noen som har sett veldig mange skuddredde hunder til å hjelpe en med å bestemme hvor i den rekka ens egen hund er - er den bare lett berørt, er det som over nevnt greit å trene bort, er den ekstrem er det snakk om tilrettelegging av hverdagen. Men som sagt det finns veldig mye mellom disse to tingene også - man snakker ofte om terskelverdier og det er det å finne den terskelen som kan være vanskelig å gjøre selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, alt er jo egentlig arv, men hvordan det utvikles positivt el negativt er miljø.. En hund som er skuddfast er umulig å få skuddredd, akkurat som det er umulig å få en skuddredd hund skuddfast. Miljø kan forverre og/eller forbedre, men det genetiske er alltid grunnlaget. Akkurat som man kan farge en grå hund sort eller bleke den hvit, men den dårlige pigmenteringa blir ikke borte, bare gjemt.

En skuddredd hund kan lære seg å overleve nyttårsaften uten hodeløs frykt, men frykten er ikke borte, bare mer kontrollert. Og den er født med denne frykten, så all verden trening kan aldri gjøre den skuddfast.

Kan den det dersom det smeller raketter hele nyttårskvelden? Fy fader har vondt av dyra den kvelden... såehhh tips please :icon_clapping::bow: Foruten det å holde seg helt rolig, ikke bry seg så spesielt om den osv osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan den det dersom det smeller raketter hele nyttårskvelden? Fy fader har vondt av dyra den kvelden... såehhh tips please :icon_clapping::bow: Foruten det å holde seg helt rolig, ikke bry seg så spesielt om den osv osv :)

Jeg vil si at det vil avhenge av hvor redd hunden er?

Hvis den kan spise ved lave rakettlyder, ja da er det håp?

Reagerer den på cdn? Ja da kan du også trene på det med motbetinging

Har du forsøkt iharmoni, adaptilhalsbånd, thundershirt og den typen remedier? De hjelper for noen

Men alt tar tid, dedikert trening og er veldig avhengig av hvor berørt hunden din er...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Man har parret hunder og testet de på skudd, slik har man i løpet av ca 10 generasjoner blitt kvitt tilnærmet all skuddredsel på schäferhund. Du trenger ikke genteste, bare mentalteste- de som er skuddredde tas ut av avelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Hvordan skal du klare å skremme hunden med noe den ikke er redd for? Som jeg sa tidligere, med hjelp av feks tortur vil du få den skuddberørt, dvs at den forventer seg ubehag/smerter ved skudd, men den vil ikke bli panisk redd (hunder som utsettes for systematisk fysisk smerte lærer seg hjelpeløshet, dvs at det ikke nytter å komme unna, så den "godtar" det). En redsel kan man ikke trene bort, bare trene til å beherske. Dette fordi vi ikke har språket til å trene det bort med, som vi har med mennesker (rasjonalisering).

Nei, man har ikke funnet genet, fordi det er ført nylig man har begynt å lete etter det. Men det er forsket mye på arvbarhet, både vha MH og via mer tradisjonelle måter dvs avle på både faste, berørte og redde hunder. Faste hunder får omtrent aldri redde valper, men innimellom en berørt, berørte hunder får berørte valper og noen faste og/eller redde og redde får omtrent aldri faste, men noen få berørte valper, ellers redde valper. Det er jo ikke uten grunn at man sier at enkelte raser er faste, berørte eller redde, er det vel? Nettopp fordi det er så inngrodd i arven at det tar endel jobb for å bli kvitt det. Og det er jo ikke så farlig om hunder er skuddredde, er jo bare jakthunder som MÅ tåle skudd, liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men skudd i MH har faktisk ganske lav arvbarhet. De har regnet på arvbarhetene av de forskjellige momentene i MH og de ligger ikke spesiellt høyt noen av de.

Og det er ikke ett gen som styrer redsel, det er mange. Det vil si at for det mest er egenskapen normalfordelt (som en bellkurve) ikke som en bryter som enten er av eller på.
Og man kan trene redsler så lenge man finner en distanse der redselen er så lav at hunden er mottagelig for belønning. Da trener man ikke bare bort adferdsuttrykket, men man kan endre hundens oppfattelse av situasjonen (på samme måte man kan trene mennesker som har fobier)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...