Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdrettere - hvorfor er det 'status' å ha få kull?


Recommended Posts

Skrevet

Begynte å tenke litt da jeg leste denne bloggen. Vet ikke om den er postet på forumet før.

http://rufflyspeaking.net/were-breeders-why-are-we-anti-breeding/

Hva mener folket?

Akkurat som det står i bloggartikkelen synes jeg faktisk det kan virke når man leser rundt på forumet her ang. oppdrett og oppdrettere. Det er liksom nesten så folk mener det er et kvalitetsstempel i seg selv å ha så få kull som mulig. Iflg denne bloggartikkelen er det jo ikke det, for du går glipp av erfaringen. Skal du få erfaring og få til noe av betydning, må man opp i antall kull, skriver bloggartikkelforfatteren.

Skrevet

Jeg synes vel ikke hverken det ene eller det andre er noe kvalitetsstempel .

Klart man kan få mer erfaring av å ha flere kull, men det er jo det samme her som med hundeeiere, noen har hatt mange hunder, men likevel ingen erfaring eller kunnskap å vise til, mens andre har hatt en hund og har opparbeidet seg god kunnskap.

Det jeg synes er bra med oppdrettere som ikke har kull i hytt og pine er at de kanskje følger opp valpekjøperne på en fin måte og at hver kombinasjon de gjør betyr mye for dem, og er noe de virkelig har lagt ned tid og energi i.

Desverre syne jeg ofte at man kan se, spes. på populære selskapshunder er oppdrettere som har fått sin første hund, for så å etter noen få år har 4-5 stykker og allerede er langt ut i alfabetet i antall kull. Svært sjeldent ser man noe resultater på disse hundene overhode... Så jeg ser ikke helt hvorfor mange kull skal være ensbetydene med kvalitet.

Kvalitet vil alltid være avhengig av oppdretterens kunnskap, interesse og mål for oppdrettet .Ikke hvor mange hunder de har, eller hvor mange kull de har tenker jeg i hvertfall:)

  • Like 6
Skrevet

Det er fordi at tanken om å ha mange kull gjerne fører folk til tanken om at oppdrettere gjør det for pengenes skyld. Noe som, nummer en, ikke nødvendigvis er sant og nummer to, ikke er noe uetisk i seg selv.

Avlsmål, avlskriterier og hvordan en driver oppdrettet sitt sier mye mer om kvaliteten, enn antall produserte valper.

Det sagt, at man hatt få kull betyr heller ikke automatisk at man har lite erfaring.

Man kan sjelden si noe generelt basert på en enkeltfaktor tenker jeg, uansett hva man prater om.

Jeg har ikke lest linken da, sånn for ordens skyld.

  • Like 1
Skrevet

Sikkert noen som føler det er status med mange kull osv, jeg synes ikke det spiller noen rolle fra eller til. Så lenge man følger etiske retningslinjer og ikke driver rovdrift osv eller produserer for mange valper ifht str på rase osv så bryr jeg meg lite om antall kull. Det jeg bryr meg om er hva de produserer, hva som har kommet i de kullene de har hatt. Noe egen erfaring kan være greit selvfølgelig, men utover det tenker jeg at man kan lære mye på andre måter, lære av andre, lære teoretiske ting som linjer, gener hvordan ting fungerer osv kan man lære like godt ved god gammeldags research, trenger ikke og ha masse kull for det. Tilsvarende bryr jeg meg lite om folk har hatt få/ingen kull så lenge de virker reflekterte, har en spennende kombinasjon og holdninger jeg kan identifisere meg med.

Skrevet

Jeg har som regel mer respekt for oppdrettere som gidder å vente litt mellom hvert kull for å se om moren er "verdt" å avle videre på - enn de som smeller på tre-fire kull i løpet av et par år på samme tispe eller kombinasjon. Jeg tror ikke man "får erfaring" av å ha flest mulig valper, nei. Erfaringen kommer med interesse og kunnskap, og ikke minst tid å se hvordan sine egne (og andres!) valper utvikler seg.

Men hvis jeg ønsker fødselshjelp så er det såklart en fordel å ha kontakt med en oppdretter som har tatt i mot et par hundre valper, da.

Jeg kjenner superdyktige oppdrettere som bare har hatt en håndfull kull, og jeg kjenner seriøse og ordentlig dyktige oppdrettere som har hatt hundrevis av kull. Men det er klart enklere å kunne skryte på seg ørti champions og en dullion premier hvis man har oppdrettet mange hundre valper, såklart.

Men det er fremdeles ikke sikkert at valpene derifra er så utrolig mye bedre enn andre..

Så det er nok ikke DER erfaringen nødvendigvis kommer fra...

Susanne

  • Like 9

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...