Gå til innhold
Hundesonen.no

Jul alene - hva er greia?


Guest Belgerpia
 Share

Recommended Posts

Tenkte på denne tråden når jeg leste denne: http://universitas.no/nyhet/59014/-jeg-har-forlatt-forelesninger-fordi-jeg-har-sittet-alene

28 prosent av studentene i Oslo og Akershus føler seg ofte eller svært ofte ensomme.

Når jeg leser sånne ting, og om alle de som sitter alene på julaften, så tenker jeg at dette kanskje er et symptom på et større problem i samfunnet jeg? At denne stereotypen av nordmenn som kalde, ufølsomme mennesker som ikke bryr seg om andre kanskje ikke er helt feil? Spesielt når jeg leser i tråden her at man omtrent antyder at de som ikke har noen, og synes det er trist å være alene på julaften (om man er 20 eller 80 spiller ingen rolle) får bare ta seg sammen, og takke seg selv. Til de av dere som synes det er slitsomt å bli mast på, dere har ikke heller vurdert å tenke at dere er heldige som tross alt har noen som bryr seg da? Det er ikke akkurat mye nestekjærlighet ute og går, om man ikke evner å se at det kanskje er andre som ikke er så heldig, og at det ikke tross alt da er bedre å bli mast på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Selvfølgelig kan det oppleves som påtrengende når andre forteller en hva en skal føle, men det er også lite empatisk å kontant fastslå at "alle kan fikse noen å være sammen med om de bare vil". Det gå

Tuller du nå? Så en gammel dame som ikke har noen levende familie igjen - hun skal skylde seg selv og "ta seg sammen" fordi hun synes det er vondt og sårt å sitte alene på julaften? Jeg blir helt matt

Jula bringer frem minner på godt og vondt. Å "måtte" sitte alene fordi ektefellen er død, familien er uvenner, man er alene og isolert og ikke kommer seg noen plass, ikke har penger til å reise for, i

Siteringsfunksjonen fungerer ikke, men jeg ønsket å sitere Nirm som skrev: Du må jo skjønne hvor hardt det er å bli invitert bort! Tenk. Noen som ønsker at man ikke skal sitte alene på julafta, og i det minste har muligheten til å takke ja...

Vel, nå er ikke jeg en av de som syter over at jeg har blitt invitert til venner og venners familie, tvert imot så er jeg svært takknemlig for å ha folk som bryr seg - men jeg har likevel noen tanker om de som ikke gir seg når du takker nei. Kanskje greit å få frem en side til. Jeg har i tidligere år opplevd at mine grunner til å takke nei slettes ikke ble respektert. Jeg gråt inni meg når jeg satt med venners familie på julaften, og jeg syntes julaften var en av de mest triste dagene i året nettopp av den grunn. Alle andre dager i året er jeg glad på alles vegne som har vokst opp med et "normalt" familieliv og jul på et eller annet vis, men akkurat på julaften er det bare sårt. Jeg har vokst opp litt annerledes, og akkurat på julaften har det blitt for trist å være hos andre familier. Den gangen jeg fant ut at det var helt supert å sitte i sofaen med min egen mat og godteri, tv-serie og bikkja i armkroken, det var en stor lettelse. Jeg begynte til og med og glede meg til frikvelden min. Når dette ikke vil bli forstått av desom nekter å godta det, og heller velger å presse på samvittigheten min for å delta i andres julefeiring, da er det lov å mene noe om det - for det blir som at dine grenser ikke blir respektert. Da er det noen som ikke vil se det fra ditt ståsted, men kategorisk tilskriver deg sine egne følelser. Selv dette lærer man etter hvert å takle, så da går det bra det også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Er det ikke bare å gjøre det beste utav det når folk maser også da

Høre på krangling fordi at juletreet blir pyntet en havlvtime seinere en den andre mener. Den ene skal lide men ikke ta i mot hjelp. Dårlig stemning fra vi kommer til vi går, takke for presangen neida rakke ned på at giver har brukt penger på presang til dem. Krangling om alt og ingenting.

Dette er ting jeg med glede går glipp av og jeg er av den som altid har ønset meg stor jul med mange folk til bords og mye god mat. At det er stress og ikke helt oversikt ja hva så men når ingen klarer å finne roen og hyggen i noe så er det like godt med en endringDen drømmen har jeg ikke fått til enda men håpet er ikke ute. Har som jeg skrev tidligere gjort litt forskjellig. I år har jeg meldt meg til å hjelpe til hvis det blir julearrangemang her i kommunen. men ser ut til at det ikke blir noe av, har i hvertfall ikke hrt noe. Og siden sønn ikke har noen stor julefølelse så presser jeg ikke han men tror han dukker opp i år også. Jeg mener at folk kan feire jul som dem vil og er dem virkelig usikre på at dem vil feire på den måten som dem sier så kan vi gjerne gi dem en reserveplan.

Har også en anne drømm om å kunne reise på hyttetur i julen. Men jeg får grave fram julefølelsen og den får jeg best rett og slett med ro rundt meg. Jeg lager julemiddagen selv og alt som jeg kan spise. Gjorde det før da jeg spiste alt å.

Så ja jeg gjør det beste ut av det for meg og minne så vi kan jobbe med å rette julehyggen inn på ja hygge. Nå har det stortsett gitt seg men ja jeg var skit lei når jeg fra før hadde et dårlig forhold til julen og ble mast på for snørogførtiende gang av samme person (ja det var flere som maste mange ganger om det samme og fikk det samme svaret) ja da var dem faktisk med på å gjøre julen til noe dårligere en det den trenger å være.

Noen vil være alene greit

Noen vill gjerne feire mange i sammen

Noen vil feire familien i sammen

Men dem som gjerne vil prøve å gjre noe annet enn det vanlige kan vi da godt gi en bacup til så dem ar det for i julen er det mange følelser og dem som sitter alene kan vi være så rause og invitere inn.

Dem som er alene i folksomheten kan v si til at hvorfor ikke prøv noe annet så julen blir hyggelig for deg å

Julen bør vi streve etter at alle hygger seg og alle hygger seg ikke med det samme

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er kjempe trist med alle de som er alene på julaften og ikke ønsker det. Men jeg skjønner kanskje litt hva Belgerpia klager over også. I år blir det kun meg og mamma på julaften i et helt nytt hus. Vi har bodd i det samme huset i 20 år, men nå har mamma og pappa flyttet. Vi har ofte kun vært meg, mamma og min bror, da pappa jobber i nordsjøen, men i år skal min bror feire med familien til hans kjæreste i og med at de har fått et barn i lag. Det blir en veldig rar jul i nytt hus med kun meg og mamma og dyrene. Svigerinnen min hadde et veldig vanskelig valg med å velge hvor hun skulle feire jul fordi hun syntes synd på meg og mamma som skulle feire julen "alene". Men for min del hadde det ikke spilt så stor rolle om hun, min bror og min nevø kom. Julen ville uansett bli rar fordi vi er i et nytt hus. Jeg vil heller ikke at hun skal velge slik fordi hun syntes synd på oss.

Jeg har også veldig lyst en gang å ha en jul med bare venner. Det vet jeg mamma kommer til å reagere kjempe masse på, for hun mener jul er for familien. Jeg mener jul er for alle. Jeg har flere venner som ikke kommer godt overens med familien sin, eller som har familie som bor i utlandet osv, og jeg syns dermed det hadde vært koselig å feire jul med de :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høre på krangling fordi at juletreet blir pyntet en havlvtime seinere en den andre mener. Den ene skal lide men ikke ta i mot hjelp. Dårlig stemning fra vi kommer til vi går, takke for presangen neida rakke ned på at giver har brukt penger på presang til dem. Krangling om alt og ingenting.

Dette er ting jeg med glede går glipp av og jeg er av den som altid har ønset meg stor jul med mange folk til bords og mye god mat. At det er stress og ikke helt oversikt ja hva så men når ingen klarer å finne roen og hyggen i noe så er det like godt med en endringDen drømmen har jeg ikke fått til enda men håpet er ikke ute. Har som jeg skrev tidligere gjort litt forskjellig. I år har jeg meldt meg til å hjelpe til hvis det blir julearrangemang her i kommunen. men ser ut til at det ikke blir noe av, har i hvertfall ikke hrt noe. Og siden sønn ikke har noen stor julefølelse så presser jeg ikke han men tror han dukker opp i år også. Jeg mener at folk kan feire jul som dem vil og er dem virkelig usikre på at dem vil feire på den måten som dem sier så kan vi gjerne gi dem en reserveplan.

Har også en anne drømm om å kunne reise på hyttetur i julen. Men jeg får grave fram julefølelsen og den får jeg best rett og slett med ro rundt meg. Jeg lager julemiddagen selv og alt som jeg kan spise. Gjorde det før da jeg spiste alt å.

Så ja jeg gjør det beste ut av det for meg og minne så vi kan jobbe med å rette julehyggen inn på ja hygge. Nå har det stortsett gitt seg men ja jeg var skit lei når jeg fra før hadde et dårlig forhold til julen og ble mast på for snørogførtiende gang av samme person (ja det var flere som maste mange ganger om det samme og fikk det samme svaret) ja da var dem faktisk med på å gjøre julen til noe dårligere en det den trenger å være.

Noen vil være alene greit

Noen vill gjerne feire mange i sammen

Noen vil feire familien i sammen

Men dem som gjerne vil prøve å gjre noe annet enn det vanlige kan vi da godt gi en bacup til så dem ar det for i julen er det mange følelser og dem som sitter alene kan vi være så rause og invitere inn.

Dem som er alene i folksomheten kan v si til at hvorfor ikke prøv noe annet så julen blir hyggelig for deg å

Julen bør vi streve etter at alle hygger seg og alle hygger seg ikke med det samme

Tror du misforstod meg? Mente gjøre det beste utav maset om at "man kan jo ikke feire jula alene"

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siteringsfunksjonen fungerer ikke, men jeg ønsket å sitere Nirm som skrev: Du må jo skjønne hvor hardt det er å bli invitert bort! Tenk. Noen som ønsker at man ikke skal sitte alene på julafta, og i det minste har muligheten til å takke ja...

Vel, nå er ikke jeg en av de som syter over at jeg har blitt invitert til venner og venners familie, tvert imot så er jeg svært takknemlig for å ha folk som bryr seg - men jeg har likevel noen tanker om de som ikke gir seg når du takker nei. Kanskje greit å få frem en side til. Jeg har i tidligere år opplevd at mine grunner til å takke nei slettes ikke ble respektert. Jeg gråt inni meg når jeg satt med venners familie på julaften, og jeg syntes julaften var en av de mest triste dagene i året nettopp av den grunn. Alle andre dager i året er jeg glad på alles vegne som har vokst opp med et "normalt" familieliv og jul på et eller annet vis, men akkurat på julaften er det bare sårt. Jeg har vokst opp litt annerledes, og akkurat på julaften har det blitt for trist å være hos andre familier. Den gangen jeg fant ut at det var helt supert å sitte i sofaen med min egen mat og godteri, tv-serie og bikkja i armkroken, det var en stor lettelse. Jeg begynte til og med og glede meg til frikvelden min. Når dette ikke vil bli forstått av desom nekter å godta det, og heller velger å presse på samvittigheten min for å delta i andres julefeiring, da er det lov å mene noe om det - for det blir som at dine grenser ikke blir respektert. Da er det noen som ikke vil se det fra ditt ståsted, men kategorisk tilskriver deg sine egne følelser. Selv dette lærer man etter hvert å takle, så da går det bra det også :)

Takk for at du deler, og at du belyser flere sider av saken! Det er sjelden at verden er i svart/hvitt. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...