Gå til innhold
Hundesonen.no

Rottweilereier frikjent etter angrep på jente


Emilie
 Share

Recommended Posts

Ikke minst det at folk inkludert unge skal respektere andre sine dyr og ikke gå bort til fremmede hunder når ikke eier er tilstede.... En elleveåring burde vite såppas. Jeg husker i hvertfall veldig godt at jeg og mine venner aldri gikk bort til andre sine hunder på den alderen, Med mindre eier var tilstede og vi fikk lov...

Vennekretsen min ble oppdratt til slik, Da kan det ikke være så fryktelig vanskelig for andre foreldre å lære ungene sine det heller. Det burde egentlig være en selvfølge på den alderen uansett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

http://mobil.ba.no/nyheter/article7009041.ece

Sånn litt med tanke på en annen diskusjon, rundt dette å la hunder stå bundet uten tilsyn.

Skjønner ikke hva du mener.. :P

Kan det ha noe med dette å gjøre:

Hunden sto 7-8 meter fra inngangen til butikken, og det kan således ikke sies å være direkte ved inngangen slik hundeloven forbyr, påpeker retten.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rettferdig hundedom i Bergen, det må vel være overraskende, Emilie? Er ikke det en hundehat-by?

Jeg holder forøvrig på mitt fra forrige runde jeg da. Å overlate min hunds skjebne, om man skal være litt dramatisk, til tilfeldig forbipasserende er ikke noe jeg tar sjansen på lenger. Jeg har hatt en runde med bråk om sånt jeg (9 år før den nye hundeloven kom var det og..), det er ikke spesielt artig i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Generelt blir vi mer og mer ett hundetyranni og hundehatsamsunn. Å benekte det er jo ikke noe annet enn å stikke hue i sanda.

Forrige schäfern min hadde jeg frem til 2004? Den gikk løs overalt og dengang var jeg mye mer urban enn i dag. Jeg ser ikke helt for meg det samme i 2014. 5 minutter i Oslo og vi hadde vært gnidd utover nettavisene. Nå er jeg av den oppfatning av vi blir mer og mer ett samfunn hvor det stilles litt andre krav til hundehold. Jeg ser bare ikke helt noe positivt at det skal løses med hat hvor hunden og eieren alltid er forhåndsdømt til å være den skyldige i enhver situasjon som måtte oppstå.

Fra den andre tråden;

Elers synes jeg @ s betraktninger rundt hundeloven, hundesyn og samfunnet er dritviktige. Det er en veldig viktig, interessant og konstruktiv debatt å ta.

Og det er synd at denne debatten er kokt bort og blitt isolert til å fokusere på raseforbudet. hvertfall sånn jeg opplever det. Så får man velge sin krig, noen få raser eller generelt hundehold eller "ja takk, begge deler."

Jeg startet vel å henge på canis i 2005'ish. Da var det en helt annen debatt rundt dette og konsekvenser av hundeloven i ett mye bredere perspektiv. Resultatet ser vi jo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generelt blir vi mer og mer ett hundetyranni og hundehatsamsunn. Å benekte det er jo ikke noe annet enn å stikke hue i sanda.

Forrige schäfern min hadde jeg frem til 2004? Den gikk løs overalt og dengang var jeg mye mer urban enn i dag. Jeg ser ikke helt for meg det samme i 2014. 5 minutter i Oslo og vi hadde vært gnidd utover nettavisene. Nå er jeg av den oppfatning av vi blir mer og mer ett samfunn hvor det stilles litt andre krav til hundehold. Jeg ser bare ikke helt noe positivt at det skal løses med hat hvor hunden og eieren alltid er forhåndsdømt til å være den skyldige i enhver situasjon som måtte oppstå.

Fra den andre tråden;

Og det er synd at denne debatten er kokt bort og blitt isolert til å fokusere på raseforbudet. hvertfall sånn jeg opplever det. Så får man velge sin krig, noen få raser eller generelt hundehold eller "ja takk, begge deler."

Jeg startet vel å henge på canis i 2005'ish. Da var det en helt annen debatt rundt dette og konsekvenser av hundeloven i ett mye bredere perspektiv. Resultatet ser vi jo.

Må innrømme at jeg ikke husker hva du skeiv i den andre tråden om den nye hundeloven, så jeg er litt usikker på hva du og Mari snakker om der :P

Nå ville ikke jeg gått med løs hund i Oslo, men min terv går mye løs på tur, og en gang har vi fått kjeft for det. Totalt usaklig, jeg plasserte meg i renna med bikkja på plass ved siden av meg, dama gikk på andre siden av veien og i det hun passerer påstår hun at det er "sånne som meg" som er grunnen til at folk ikke liker løshunder, eller noe svada som det. Jeg skjønner jo at hunder som kommer på innkalling og blir sittende på plass sånn at folk kan passere uten å uroe seg er en grunn til å ikke like løshunder *sarkasme-varsel* Men det er 1 dame, og vi går stort sett på steder der vi møter folk, så jeg føler ikke at det er et stort problem, egentlig.

Men at vi lever i et samfunn der det stilles helt andre krav til hunder, er jeg ikke uenig i. Spørsmålet er jo hvorfor? Er det bare "hundeløse" sin feil at det er sånn?

Vi hadde en beagle som ikke var spesielt hyggelig mot barn da vi var små, og alle ungene i nabolaget visste det. Han beit aldri, men det var både knurring og glefsing. Han ble avlivet da vi skulle flytte inn i rekkehus og barnetettheten ble større, for med flere barn vil også sannsynligheten for at noen blir bitt større. Dette er 30 år siden (eller 28, om vi skal være presise). Det var aldri noen gang snakk om at vi ungene hadde skylda for at han ikke likte barn som jeg kan huske. Det er noe som har kommet mer og mer de siste årene, syns jeg, denne greia med at hundene våre er like mye verdt som unger, at unger mer eller mindre fortjener å bli bitt fordi de har gjort noe feil osv. Jeg tror ikke hunder var så mye bedre mentalt før, eller at unger var så mye greiere og veloppdragne før, men hvordan vi ser på sånne bite-ulykker, det har nok forandra seg.

Og før noen starter. Joda, mine hunder betyr mer for meg enn naboungene. Men de er ikke unger, de er ikke mennesker, de har helt klart sin egenverdi, men en hund kommer aldri til å være like verdifull som mennesker, det kommer aldri til å bli akseptert av samfunnet, og det er ikke et legitimt argument å bruke i en sånn type debatt. Bare glem det, folk som ikke har hund, kommer aldri til å forstå hvor mye våre hunder betyr for oss.

Jeg veit ikke om hundeavl har forandret seg, de avlet på drittbikkjer før i tiden også, men jeg har en følelse av at drittbikkjer var drittbikkjer før i tiden. Eller, bikkjer var bikkjer. Nå skal de forstås og behandles og rehabiliteres i det uendelige, dette med crappy bikkjer har blitt en industri. Samtidig har folk mindre forståelse for at hunder faktisk er dyr og ikke pelskledde mennesker, og skjønner ikke at det å knerte naboens kanin er fullstendig normalt for et rovdyr (ikke ønskelig, men normalt). Det popper opp hundeskoler all over, gudene veit hvor mange "atferdseksperter" og "hundepsykologer" det finnes rundt om, og det har blitt skikkelig FY! å bruke straff på hund, samme fader hvor motbydelig den oppfører seg, og vi finner alltid duste unnskyldninger for at idiot-bikkjer blir idiotbikkjer. "Den ble skremt av en stor svart hund når den var valp", "Den holdt på å bli spist opp av en ulv", "Den ble skremt av et barn som liten", "En mann med caps og solbriller sparka etter den som liten" osv - alle unnskyldninger jeg faktisk har hørt bli brukt (jeg lurte på for noen år siden om jeg ikke skulle skrive en bok som het "101 grunner til at hunden min ikke virker", faktisk :P ). Avreagering er en fin bil, flere burde prøvekjøre den :aww:

Samtidig så er det ikke til å komme fra at folk blir mer og mer fjerne for hva dyr faktisk er - ikke bare hundefolk, men hele samfunnet. Det er ikke bare en vits, dette med at kjøtt ikke blir dyrket i frysedisken på matbutikken, folk har jo ikke filla peiling på hvor mat kommer fra (oh, ref tråden om politikk, hva skal vi med norsk landbruk, liksom?).

Så hva eksakt kan hundefolk gjøre da, for at det skal bli mer forståelse og rom for hund i samfunnet? Å skylde på alle andre pleier ikke å være en god strategi, så hva eksakt gjør vi for at ting skal bli bedre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amen, Tone. I min oppvekst- sånn for leeeeenge siden- var bikkjer bikkjer. Løshunder fantes overalt, ingen brydde seg, Vi unger hadde streng beskjed om å aldri gå bort til fremmede hunder, og kom vi hjem med et bitt, fikk vi plaster og ingen trøst. Jeg var ikke gamle jenten før jeg ble sendt på lufteturer med familiens hunder, ingen trakk på skuldrene engang. Jeg husker godt at et par av våre hunder ble "fjernet", de var ikke helt gode i hodet, og ingen gjorde noe nummer av at de forsvant.

Hvis en hund tok en katt, en kanin, eller bet et menneske, sto der ingen bladfyker der for å skrive om det, og ingen gadd løpe til avisen for å fortelle om det. Så hva har skjedd? Har også inntrykk av at naturen blir mer og mer fremmed for moderne mennesker. Nå skal vi ikke gå tur ik skauen lenger, vi skal spinne på et treningssenter. Når et rovdyr oppfører seg helt normalt, går tabloidpressen amok, og hunder har mer og mer blit et babysubstitutt, og et fremmedelement.

Hva som kan gjøres, aner jeg ikke. Rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, Emilie forteller stadig om trakassering og kjeft fra folk hun møter på tur, så jeg trodde det, jeg?

Ja, det snakker jeg stadig om. La oss harselere litt med det. Det er jo så relevant i forhold til denne diskusjonen.
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Må innrømme at jeg ikke husker hva du skeiv i den andre tråden om den nye hundeloven, så jeg er litt usikker på hva du og Mari snakker om der :P

Men at vi lever i et samfunn der det stilles helt andre krav til hunder, er jeg ikke uenig i. Spørsmålet er jo hvorfor? Er det bare "hundeløse" sin feil at det er sånn?

Eller hva jeg ikke skrev og som koker bort i enhver diskusjon som jeg siterte Mari på, konsekvensene av hundeloven og syn på hunden i samfunnet osv..

Selvfølgelig stilles det helt andre krav til hundehold for folk flest i dag hvis vi ser bort fra sånne lonere som meg som bor aleine ute på bygda så bor vi tettere og tettere i høyden og bredden. Flerkulturelle utfordringer for å nevne noe. Det er jo bare ikke til å komme unna det var noe annet å ha en "lausbikkje" før i tida. Så sånn sett har jo hundeloven noe for seg, at hundeiere må ha kontroll på hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva var det ment som da - annet enn et spydig stikk?

Greit, da tror du det.

Eller hva jeg ikke skrev og som koker bort i enhver diskusjon som jeg siterte Mari på, konsekvensene av hundeloven og syn på hunden i samfunnet osv..

Selvfølgelig stilles det helt andre krav til hundehold for folk flest i dag hvis vi ser bort fra sånne lonere som meg som bor aleine ute på bygda så bor vi tettere og tettere i høyden og bredden. Flerkulturelle utfordringer for å nevne noe. Det er jo bare ikke til å komme unna det var noe annet å ha en "lausbikkje" før i tida. Så sånn sett har jo hundeloven noe for seg, at hundeiere må ha kontroll på hunden.

Okay, jeg skjønner at du ikke gidder å gjenta deg selv.

EDIT: Jeg fant bare dette innlegget i den andre hund biter barn-tråden som har noe med hundeloven å gjøre, så da regner jeg med at det er det Mari og du snakker om:

Hersens qoutes,

Alt i alt bare så det er klart. Selvfølelig er det ett dårlig tegn at hunden er preget av dette i etterkant.

Det forklarer fortsatt ikke at man forhåndsdømmer hunden som drittbikkje og mener bombastisk at den skal avlives på bakgrunn av en avisoverskrift. Det er pussig hvordan hundeloven har utviklet seg fra å bli introdusert som en trussel mot hundens rettigheter blant hundefolk til at det nå er blitt fullt aksptert å bruke den mot hunders rett til å leve, bl.a. til å forsvare at alle hunder som driter seg ut skal skal avlives. Det står jo tross alt i hundeloven. Nå snakker jeg generelt, ikke nødvendigvis her på sonen men hva som skjer i f.eks kommentarfeltene på samtlige sånne saker. Jeg syns det er en skremmende utvikling, dere syns det er ok, jeg syns ikke det. Det er ett mønster og en holdning i samfunnet hvor dyr ikke lenger har noen rettigheter og rom for en vurdering av hva som i det hele tatt skjedde og hva som er akseptert og ikke. Hunden må dø, det står tross alt i loven.

Selv har jeg en hund som aldri har vist aggresjon mot barn. Han er veldig glad i barn, så glad at det kan oppleves som voldsomt. I en ulykke med ett barn involvert vil han i dagens samfunn være dødsdømt, uavhengig av hva sonen måtte mene. Samfunnet tar dessverre heller ikke hensyn til hvordan min hund avreagerer.

Min forhåndsdømming av hunder som biter forandret seg ikke etter at hundeloven kom, den har først og fremst forandret seg etter å ha levd med drittbikkje i hus sjøl, men også fordi jeg har hørt en trilliard "gode" unnskyldninger og bortforklaringer for hvorfor hunder oppfører seg som de gjør. Det er ytterst sjeldent noen andre enn meg som kaller ei bikkje som biter for ei drittbikkje, det skal alltid forstås, det skal alltid forklares, det skyldes alltid på den som har blitt bitt.

Veit du hva det første jeg tenkte på når min hund beit var? At jeg var sjeleglad for at det var meg og oppdretteren han beit, og ikke en tilfeldig forbipasserende eller ungene mine. For vi hadde i det minste valgt å ha bikkja i livet vårt. Så kom skuffelsen, både over at bikkja beit, og over at jeg ikke klarte å forhindre det. Jeg vurderte i TO hele dager om han fortjente en sjanse til, og det er det tristeste jeg noen gang har måtte avgjøre, at risikoen for at han beit noen andre enn meg var for stor til at jeg turte å ha han mer. De følelsene rundt det unner jeg ingen.

Og ja, kom med det. Det er vanskelig å diskutere sak når man kommer med følelsessmørerier. Men den nye hundeloven har ingenting med mine følelser rundt møkkabikkjer å gjøre. Bikkjer skal ikke bite. Det er min holdning til saken.

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilbake til sak:

Jeg synest det er uforsvarlig av en eier av en hvilken-som-helst rase å binde hunden sin utenfor en butikk. Jeg har gjort det selv, men kommer ikke til å gjøre det igjen. En hund som er alene kan oppføre seg ganske så forskjellig enn fra når den er sammen med eieren eller andre kjente.

Jeg har selv sett hunder som har vært bundet fast utenfor butikk som ikke burde vært det. Spesielt én episode sitter godt, da jeg gikk forbi en Rottweilertispe som var bundet fast i benk utenfor en bensinstasjon. Jeg var vell en tre-fire meter unna, og gjorde ikke annet enn å se på hunden da den rykka imot og glefsa og bjeffa så mye at benken flytta på seg.

Å si at en 10 eller 11 år gammel jente bør vite bedre enn å hilse på en fremmed hund mener jeg er å legge for mye ansvar på ett barn. Og hva om jenta hadde vært 8 år gammel? Hadde det fortsatt vært "greit"? Eller hva med en person med downes syndrom, eller andre psykisk utviklingshemninger?

Hvem som går bort er egentlig ikke relevant. Det eneste som teller er om du har en hund som oppfører seg slik, så er det ikke ansvarlig å binde den fast og forlate den i ett område der det er mennesker. Og man vet ikke om man har en sånn hund før man faktisk gjør det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel ganske grusom, for jeg binder stadig vekk Milo fast utenfor for å gå inn på butikken. Ikke på alle butikker, ikke på alle tidspunkt og ikke hvor som helst, men poenget er at jeg likevel gjør det og Milo står der. Milo står også veldig ofte inne i gangen på butikken om det skulle være skikkelig drittvær ute. Men det er en risiko jeg har valgt å ta nettopp fordi jeg føler jeg kjenner hunden min godt nok til å stole på at det går fint for hans del.(Og butikken vi handler oftest på, der har de heller ingenting i mot det. De som jobber der er innimellom ute for å hilse og kose med Milo imens jeg handler).

Selvfølgelig kan jeg ikke stole på tilfeldig forbipasserende når han står der, men kan jeg egentlig det i noen situasjoner? Jeg har opplevd at en totalt ukjent har sparket etter Milo på tur(i bånd) og sagt at det var fordi han beit henne da vi gikk tur noen dager før. Det morsomste med akkurat det var vel at jeg aldri hadde sett dama før og jeg var heller ikke hjemme i Kristiansund noen dager før(Jeg hadde faktisk vært borte fra Kristiansund veldig lenge da dette skjedde). Om man ser bort ifra at Milo småbiter meg i nesen om han virkelig må ut på natta, så har han aldri bitt noen heller.

Risikoene vi velger å ta som hundeeiere bygger på erfaringer vi har fått fra tidligere, slik som med alt annet.

Forørvrig er jeg helt enig med 2ne angående hunder som biter. En hund som biter er en drittbikkje, og det er ikke noe jeg ville ha holdt i mitt hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...