Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
*fint innlegg om kjærligheten*

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er særdeles lite velvillig til å endre ting i hundeholdet mitt for å få et forhold til å fungere. Hundene er en del av mitt liv, så de får man på kjøpet om man skal ha meg. Grunnen er at dette er

Nei, nei og nei. Uten hunder er jeg ikke meg. Da ville jeg vært en annen. Med andre holdninger til hundehold ville jeg også vært en annen. Hvis en potensiell kjæreste vil at jeg skal ha færre bikkjer,

Nei til alt. Eneste jeg har forandret på er at de ikke sover i senga lenger. Bortsett fra når mannen er på jobb, da ligger de der Jeg hadde hundene før vi møttes, så det måtte han bare ta på kjøpet.

Skrevet

Nei til alt. Takler han i hunden og min hverdag så kan han heller la vær :ahappy:

Han jeg har møtt nå uttrykte ganske klart at han ønsker seg en mye større hund enn det jeg har (ala. husky eller malamute). Jeg har opprinnelig sagt at en slik hund skal aldri inn i mitt hjem da jeg vet at jeg per. dags dato ihvertfall har det som skal til for å ta meg av en sånn hund psykisk og fysisk, men om det blir oss så skal jeg ikke nekte han hunden han alltid har ønsket seg. Her går det litt på komprimiss; jeg beholder min, og han får sin :yes:

Jeg kunne f.eks. aldri ha hatt et seriøst forhold med en fyr som er allergisk.. Hunden min går foran nye forhold, og han skal være ganske spesiell for at det vil endres. "Flørten" jeg har nå møtte jeg før valpen kom i hus, men Ludvig var både født og bestemt at han var min. Så jeg fortalte vel det ved første møte (eller andre), at det måtte han takle :rofl:

Skrevet

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

  • Like 1
Skrevet

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

Kjenner følelsen.. Skulle være meg og hunden, men så dukket denne mannen opp..

Skrevet

Nå er jeg så heldig at min samboer har full forståelse for at jeg setter valpen først, noe han også gjør! Men jeg ville ikke satt hunden til siden for en ny mann! Hunden kommer alltid først!

Skrevet

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Skrevet

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Men igjen, du har jo heller ikke hund, så da blir på en måte problemstillingen litt anderledes, ikke sant?

  • Like 2
Skrevet

Jeg ville ikke forandret noe på hundeholdet mitt for noen andre enn barna mine, for å være helt ærlig. Hund er en livsstil for meg, og skulle jeg komme til å møte på mannen i mitt liv (igjen - jeg har hatt opp til flere av dem, jeg :P ), så er jeg forholdsvis sikker på at han forstår hva hundene betyr for meg, og at han er så forståelsesfull at han lar mine hunde-greier være mine hunde-greier. Hvis ikke, så er han ikke mannen i mitt liv. Det er så enkelt som det, egentlig :)

Skrevet

Jeg syns det kommer litt an på hva man vil endre og hvorfor man vil endre på det. Jeg er jo forholdsvis konsekvent selv og setter meg godt inn i ting viss det interesserer meg, men viss f.eks det var en ting jeg jobbet med som jeg ville ha endret på er jeg selvfølgelig løsningsorientert og åpen for hjelp, men viss det f.eks hadde vært et ønske om å putte hunden min i et bur eller gi den mindreverdigere mat enn det jeg selv tilbyr hadde jeg sagt nei.

Har litt den samme innstillingen til som jeg har med viss ene parten har barn. Jeg selv vil være som en far for disse selv om det ikke er mine og håper da jeg møter en person som respekterer min mening også og er interessert i å høre min mening, men man begynner selvfølgelig vanligvis ikke et forhold med at man går over dørstokken og stiller en masse krav.

Så, det kommer helt an på person, hvordan det fremstilles/argumenteres og om det er en forbedring fra nåværende situsajon. Viss person har null interesse og kunnskap for hund ville jeg spurt hvorfor og argumentert med mine kunnskaper for hvorfor jeg gjør hva, for det er ikke alltid det er så logisk for en uteforstående uten kunnskaper.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...