Gå til innhold
Hundesonen.no

kompromiss, kjæreste og hundehold


antonia
 Share

Recommended Posts

*fint innlegg om kjærligheten*

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er særdeles lite velvillig til å endre ting i hundeholdet mitt for å få et forhold til å fungere. Hundene er en del av mitt liv, så de får man på kjøpet om man skal ha meg. Grunnen er at dette er

Nei, nei og nei. Uten hunder er jeg ikke meg. Da ville jeg vært en annen. Med andre holdninger til hundehold ville jeg også vært en annen. Hvis en potensiell kjæreste vil at jeg skal ha færre bikkjer,

Nei til alt. Eneste jeg har forandret på er at de ikke sover i senga lenger. Bortsett fra når mannen er på jobb, da ligger de der Jeg hadde hundene før vi møttes, så det måtte han bare ta på kjøpet.

Nei til alt. Takler han i hunden og min hverdag så kan han heller la vær :ahappy:

Han jeg har møtt nå uttrykte ganske klart at han ønsker seg en mye større hund enn det jeg har (ala. husky eller malamute). Jeg har opprinnelig sagt at en slik hund skal aldri inn i mitt hjem da jeg vet at jeg per. dags dato ihvertfall har det som skal til for å ta meg av en sånn hund psykisk og fysisk, men om det blir oss så skal jeg ikke nekte han hunden han alltid har ønsket seg. Her går det litt på komprimiss; jeg beholder min, og han får sin :yes:

Jeg kunne f.eks. aldri ha hatt et seriøst forhold med en fyr som er allergisk.. Hunden min går foran nye forhold, og han skal være ganske spesiell for at det vil endres. "Flørten" jeg har nå møtte jeg før valpen kom i hus, men Ludvig var både født og bestemt at han var min. Så jeg fortalte vel det ved første møte (eller andre), at det måtte han takle :rofl:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Men igjen, du har jo heller ikke hund, så da blir på en måte problemstillingen litt anderledes, ikke sant?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke forandret noe på hundeholdet mitt for noen andre enn barna mine, for å være helt ærlig. Hund er en livsstil for meg, og skulle jeg komme til å møte på mannen i mitt liv (igjen - jeg har hatt opp til flere av dem, jeg :P ), så er jeg forholdsvis sikker på at han forstår hva hundene betyr for meg, og at han er så forståelsesfull at han lar mine hunde-greier være mine hunde-greier. Hvis ikke, så er han ikke mannen i mitt liv. Det er så enkelt som det, egentlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det kommer litt an på hva man vil endre og hvorfor man vil endre på det. Jeg er jo forholdsvis konsekvent selv og setter meg godt inn i ting viss det interesserer meg, men viss f.eks det var en ting jeg jobbet med som jeg ville ha endret på er jeg selvfølgelig løsningsorientert og åpen for hjelp, men viss det f.eks hadde vært et ønske om å putte hunden min i et bur eller gi den mindreverdigere mat enn det jeg selv tilbyr hadde jeg sagt nei.

Har litt den samme innstillingen til som jeg har med viss ene parten har barn. Jeg selv vil være som en far for disse selv om det ikke er mine og håper da jeg møter en person som respekterer min mening også og er interessert i å høre min mening, men man begynner selvfølgelig vanligvis ikke et forhold med at man går over dørstokken og stiller en masse krav.

Så, det kommer helt an på person, hvordan det fremstilles/argumenteres og om det er en forbedring fra nåværende situsajon. Viss person har null interesse og kunnskap for hund ville jeg spurt hvorfor og argumentert med mine kunnskaper for hvorfor jeg gjør hva, for det er ikke alltid det er så logisk for en uteforstående uten kunnskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...