Gå til innhold
Hundesonen.no

kompromiss, kjæreste og hundehold


antonia
 Share

Recommended Posts

*fint innlegg om kjærligheten*

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er særdeles lite velvillig til å endre ting i hundeholdet mitt for å få et forhold til å fungere. Hundene er en del av mitt liv, så de får man på kjøpet om man skal ha meg. Grunnen er at dette er

Nei, nei og nei. Uten hunder er jeg ikke meg. Da ville jeg vært en annen. Med andre holdninger til hundehold ville jeg også vært en annen. Hvis en potensiell kjæreste vil at jeg skal ha færre bikkjer,

Nei til alt. Eneste jeg har forandret på er at de ikke sover i senga lenger. Bortsett fra når mannen er på jobb, da ligger de der Jeg hadde hundene før vi møttes, så det måtte han bare ta på kjøpet.

Nei til alt. Takler han i hunden og min hverdag så kan han heller la vær :ahappy:

Han jeg har møtt nå uttrykte ganske klart at han ønsker seg en mye større hund enn det jeg har (ala. husky eller malamute). Jeg har opprinnelig sagt at en slik hund skal aldri inn i mitt hjem da jeg vet at jeg per. dags dato ihvertfall har det som skal til for å ta meg av en sånn hund psykisk og fysisk, men om det blir oss så skal jeg ikke nekte han hunden han alltid har ønsket seg. Her går det litt på komprimiss; jeg beholder min, og han får sin :yes:

Jeg kunne f.eks. aldri ha hatt et seriøst forhold med en fyr som er allergisk.. Hunden min går foran nye forhold, og han skal være ganske spesiell for at det vil endres. "Flørten" jeg har nå møtte jeg før valpen kom i hus, men Ludvig var både født og bestemt at han var min. Så jeg fortalte vel det ved første møte (eller andre), at det måtte han takle :rofl:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Men igjen, du har jo heller ikke hund, så da blir på en måte problemstillingen litt anderledes, ikke sant?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke forandret noe på hundeholdet mitt for noen andre enn barna mine, for å være helt ærlig. Hund er en livsstil for meg, og skulle jeg komme til å møte på mannen i mitt liv (igjen - jeg har hatt opp til flere av dem, jeg :P ), så er jeg forholdsvis sikker på at han forstår hva hundene betyr for meg, og at han er så forståelsesfull at han lar mine hunde-greier være mine hunde-greier. Hvis ikke, så er han ikke mannen i mitt liv. Det er så enkelt som det, egentlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det kommer litt an på hva man vil endre og hvorfor man vil endre på det. Jeg er jo forholdsvis konsekvent selv og setter meg godt inn i ting viss det interesserer meg, men viss f.eks det var en ting jeg jobbet med som jeg ville ha endret på er jeg selvfølgelig løsningsorientert og åpen for hjelp, men viss det f.eks hadde vært et ønske om å putte hunden min i et bur eller gi den mindreverdigere mat enn det jeg selv tilbyr hadde jeg sagt nei.

Har litt den samme innstillingen til som jeg har med viss ene parten har barn. Jeg selv vil være som en far for disse selv om det ikke er mine og håper da jeg møter en person som respekterer min mening også og er interessert i å høre min mening, men man begynner selvfølgelig vanligvis ikke et forhold med at man går over dørstokken og stiller en masse krav.

Så, det kommer helt an på person, hvordan det fremstilles/argumenteres og om det er en forbedring fra nåværende situsajon. Viss person har null interesse og kunnskap for hund ville jeg spurt hvorfor og argumentert med mine kunnskaper for hvorfor jeg gjør hva, for det er ikke alltid det er så logisk for en uteforstående uten kunnskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...